Yppet mot naboen

PATRIOTISME: Georgiernes krig mot den russiske krigsmakten har forent georgierne i en bølge av patriotisme. Her fra en demonstrasjon i hovedstaden Tbilisi. Foto: KRISTIAN KROHG-SØRENSEN.

Studenten Dato står i vinduet i den mørklagte togvogna. Toget står stille på perrongen. Stasjonsbygningen er også mørklagt, og knapt synlig i den svarte augustnatta. Natt til 9. august er en natt uten stjerner. De eneste lysene på himmelen kommer fra to fly som sirkler over bakken i lav høyde. Plutselig lyses horisonten opp av skarpe glimt. Kort etter, med et par sekunders forsinkelse, følger to dumpe drønn. Dato skvetter. Han er tydelig nervøs.
– Dette er farlig, sier han, og konstaterer et åpenbart faktum.
Fra togvinduet er vi vitne til at russiske fly bomber den georgiske militærbasen nær byen Senaki. For Dato er det en dobbel fare: Ikke bare er han innestengt på et tog i nærheten av et bombardement. Han er også på vei ut i krigen. Dagen før, samtidig med nyheten om at georgiske spesialstyrker hadde tatt kontroll over Sør-Ossetias hovedstad Tskhinvali, kom ordren om mobilisering. Dato er på vei med nattoget til Tbilisi for å melde seg. I sekken har han pakket det aller nødvendigste. Han vet ikke når han kommer hjem. Georgia kaller inn en reservestyrke på 100 000 mann. Russlands hær teller over én million. Det er en mektig fiende de har skaffet seg.
– Jeg har ikke lyst til dette. Men det er jo ikke noe man velger. Jeg håper vi vinner, men russerne er jo så mange flere enn oss. Det kommer an på hvor alvorlig denne konflikten blir, sier Dato.

Feil valg. Selv om nyheten om aksjonen blir tatt i mot med jubel av mange georgiere, er alle fullt klar over at handlingen vil få konsekvenser. Det er ikke første gang at det er uro i Sør-Ossetia, og siden den halvannet år lange borgerkrigen tidlig på 90-tallet er den skjøre freden ofte blitt satt på prøve. Det er Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) som har hatt hovedansvaret for å sikre stabiliteten, hjulpet av russiske FN-styrker. Men russerne har aldri levnet tvil om at de støtter separatistene, både i Abkhasia og Sør-Ossetia. Hva i all verden tenker Georgias president Mikhail Saakasjvili på, når han velger å gjennomføre en militær aksjon i Tskhinvali? Regner han ikke med en russisk reaksjon? Ingerid M. Opdahl lurer på det samme. Hun er professor ved Institutt for forsvarsstudier og følger situasjonen i Georgia nøye. Hun er enig: Det er vanskelig å forstå at georgiske myndigheter kan feilkalkulere situasjonen så grovt.
– Jeg har tenkt mye på dette, og diskutert det mye de siste dagene. Det er vanskelig å si hva slags råd Saakasjvili har fått. Men helt siden han ble valgt i 2003, har reintegrering av Sør-Ossetia og Abkhasia vært en viktig sak for ham. Det har skapt misnøye at lite er blitt gjort, og Saakasjvili har nok malt seg inn i et hjørne ved å love mye i sin presidentperiode. Det virker som om han har vært uforberedt på at russerne skulle tre inn i konflikten så raskt og så kraftig, dessuten må han ha ignorert advarsler fra amerikansk side. Saakasjvili er en stor nasjonalist og optimist. Han må ha feilvurdert grovt, sier hun.

Måtte evakuere. De påfølgende dagene forverrer situasjonen seg. Russerne bomber strategiske mål over hele Georgia. Bombene rammer også sivile bolighus. Grusomme TV-bilder ruller over skjermene. Som i alle kriger, går det verst ut over de sivile. I byen Gori, som ligger bare noen kilometer unna grensen til Sør-Ossetia, er gatene tomme og butikkene stengt, selv om det er mandag. De fleste innbyggerne har flyktet. Byen blir rammet av russiske bomber, og nå svirrer rykter om en russisk invasjon. Stridsvogner ruller over torget, passerer statuen av Stalin, byens store sønn. Soldatansiktene er innbitte, nervøse. Fronten er bare et kvarter unna. To eldre menn står på torget. De vinker til soldatene.
– Jeg kan ikke dra herfra, sier den ene.
Øynene røper besluttsomhet, det er tydelig at denne avgjørelsen har kostet mye.
– Sønnen min er ute ved fronten, bare noen kilometer unna. Datteren min vil dra til Tbilisi, men jeg kan ikke dra før familien er samlet. Jeg skylder sønnen min å vente, sier mannen.
Han vil ikke oppgi navnet sitt, mener det ikke spiller noen rolle. Selv har han vært offiser i Den røde armé. Som de fleste georgiere er han opprørt over at russerne har blandet seg inn i en konflikt de fleste anser for å være et internt anliggende.

Russisk signal. Så hvorfor involverer russerne seg i denne konflikten? Hva får russiske myndigheter til å sette internasjonale relasjoner på spill for en georgisk provins på størrelse med Østfold fylke?
– For russiske myndigheter er det et viktig innenrikspolitisk signal at Russland tar vare på sine statsborgere, forteller Ingerid Opdahl og viser til at de fleste ossetere i Sør-Ossetia har delt georgisk-russisk statsborgerskap.
– Dette er et signal til mange innbyggere i det tidligere Sovjetunionen og et viktig innenrikspolitisk kort. Putin og Medvedev ville oppfattet det som tap av ansikt om de ikke var i stand til å forsvare russiske statsborgere i utlandet, sier hun.
Opdahl legger ikke skjul på at russernes sterke reaksjon også kan være et sterkt utenrikspolitisk signal.
– Moskva er selvsagt ikke interessert i at Georgia skal bli medlem av Nato. Så lenge Georgia har uløste interne konflikter, er ikke Nato-medlemskap aktuelt. Russland tjener på at landet er ustabilt, sier hun.
Hun tror krigsutbruddet kom ubeleilig for herrene i Kreml, men mener at det har vært en bevisst plan å reagere sterkt på Georgias provokasjon.
– For russerne handler det om å vise styrke overfor Vesten. Situasjonen oppstod nok ubeleilig, men når det først skjer, benytter Medvedev og Putin muligheten til å vise styrke på bakken og fortelle USA og Nato-landene at «dette er vår bakgård», sier Opdahl.

STUDENTEN: Dato forteller at han ikke har lyst til å gå til krig, men at det ikke er noe han kan velge.

Usikker fremtid. For dem som befolker Russlands «bakgård», betyr krigen enorme ødeleggelser, tusenvis av flyktninger og en ny destabilisering av en region som allerede har opplevd mange konflikter de siste tjue årene. Selv om Dato kan vende hjem fra krigen etter noen uker, vil fremtiden i Georgia likevel være usikker. Toget stopper i Tbilisi. En mann i kupeen har fått en tekstmelding der det står at russerne har tatt kontroll i Tskhinvali. Det er gått et døgn siden Saakasjvilis aksjon startet. Dato legger hodet i hendene.
– Russland er en vanskelig nabo, sier han – og legger til:.
– Og en altfor mektig fiende.

I GEORGIA: KRISTIAN KROHG-SØRENSEN

Konflikten i Georgia
– Utløsende faktor: Skyteepisoder mellom georgiske og sør-ossetiske styrker.
– 7. august: avtale om våpenhvile mellom de to partene, men samtidig georgisk angrep på landsbyer i Sør-Ossetia.
– 8. august: Russiske styrker rykker inn. Bombing og kamphandlinger.
– 9. august: President Mikhail Saakasjvili erklærer at Georgia er i krig.
– 10.-15. august: Diverse kamphandlinger, styrkeforflytninger og forhandlinger om våpenhvile.
Norge tilbyr ti til tolv observatører til OSSE-oppdrag (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa).
– 16.-17. august: Våpenhvileavtale undertegnes mellom Georgia og Russland.
– 19. august: Ekstraordinært Nato-møte fordømmer Russlands inngripen i Georgia og kritiserer at ikke russiske styrker er trukket ut.
– 20. august: Russisk tilbaketrekking er i ferd med å starte. Russland varsler at de bryter alt militært samarbeid med Nato-land.