Snillere fysisk test?

I desemberutgaven av Forsvarsforum taler tidligere sjef for Værnes flystasjon, Ole Myrbekk, varmt om å avskaffe 3000-meteren som fysisk test for soldatene til fordel for en «snillere» test, som for eksempel to kilometer gangtest.
Men med hvilken begrunnelse? Jo, soldatene synes ikke det er like stas med denne 3000-meteren, og mange har vanskelig for å motivere seg til testen, spesielt ved dimisjon. Når oberstløytnant Myrbekk ønsker å avskaffe 3000-meteren til fordel for en snillere test, føyer han seg inn i rekken av likesinnede meningsfeller som taler for lettere tester og lavere krav på Forsvarets fysiske tester, enten det gjelder for vernepliktige mannskaper, opptak til Forsvarets skoler eller befalstest. Argumentasjonen som ofte brukes for å fremme dette synet er at man må senke kravene fordi ungdommen blir i stadig dårligere form, de klarer ikke kravene til opptak ved Forsvarets skoler
(i særlig grad kvinner) og at testen er for tøff og har liten relevans i forhold til den tjenesten soldatene i praksis utfører. De to første påstandene er fakta, dokumentert gjennom forskning og statistikk, mens det tredje argumentet er etter min mening åpent for diskusjon. For de som mener at de fysiske testene må tilpasses reduksjonen i fysisk
kapasitet blant dagens og fremtidens soldater, må jo det bety at de også mener at de militære arbeidskrav til utførelsen av tjenesten må reduseres tilsvarende. Jeg er ikke sikker på om Forsvarets øverste ledelse i sine visjoner
om det nye Forsvaret, med dets krav om høy reaksjonsevne, tilgjengelighet, fleksibilitet og deployerbarhet er enig i at de militære arbeidskrav bør reduseres og at personellet som skal utøve dette i praksis har behov for en lavere fysisk kapasitet enn tilfellet er i dag, snarere tvert imot. Derfor blir det helt feil å fokusere på den fysiske testen som et problem i arbeidet med å skape økt militær prestasjonsevne. Hvis problemet er at soldatene, eller for så vidt befalet, ikke er motivert til å yte sitt beste eller i verste fall ikke møter til test, må dette tas som et signal på at noe er galt og analysere årsaken til problemet. Det å gjennomføre 3000 meter løping blir et slit hvis man ikke har et minimum av fysisk kapasitet, eller aldri har gjort dette tidligere. Jeg har også forståelse for at det kan være vanskelig å motivere soldater til å øke sin fysiske prestasjonsevne når intensitetsnivået i tjenesten ofte ikke overstiger gangfart. Men da er det ikke soldatene eller de fysiske testene som er problemet, men innholdet i tjenesten og vektleggingen av fysisk fostring som en av tre militære basisferdigheter, som ifølge forsvarssjefen skal beherskes av alt personell. Ifølge referatene fra de siste års landskonferanser for tillitsvalgte, leser jeg med interesse soldatenes ønsker om innhold i tjenesten. De vil ha en tøffere tjeneste, mer skyting, mer fysisk aktivitet og flere øvelser. Hvis en ikke gjennom den daglige tjenesten klarer å synliggjøre behovet for fysisk kapasitet for å øke kvaliteten i treningen til militære operasjoner, men i stedet lar soldatene gro fast i garnisonen eller ved kai på grunn av manglende ressurser, er det ikke annet å vente enn at flere vil slite med motivasjonen.

Stig Hjellset
KAPTEIN
FORSKNINGSOFFISER VED NORGES IDRETTSHØGSKOLE/
FORSVARETS INSTITUTT
Innlegget er forkortet. Red.

Valg av forsvarssjef

For 33 år siden, i 1972, ble general H. F. Zeiner Gundersen utnevnt som den første norske forsvarssjef i det jeg velger å kalle den nyere tid. Fra da og frem til i dag har vi hatt åtte forsvarssjefer. Av disse har seks vært offiserer i Hæren. Nå er den syvende utnevnt. Fra 1982 var en general fra Luftforsvaret forsvarssjef i ca. to år, og fra 1989 hadde vi en admiral som var forsvarssjef i ca. fem år. (Da hadde vi for øvrig en fire stjerners hærgeneral i Brussel; det passet kanskje litt dårlig å ha én til på Huseby.) Dersom vi forutsetter at den nyutnevnte forsvarssjefen blir sittende til år 2010, betyr det at vi i denne 38-årsperioden har hatt offiserer fra Hæren som forsvarssjefer i 31 år, og fra de andre forsvarsgrenene i til sammen syv år. To spørsmål bør stilles:
- Har dette bidratt til at Forsvaret har utviklet seg i den beste og mest slagkraftige retning innenfor de gitte økonomiske rammer?
- Bidrar dette til den ønskede nytenking og kreativitet i tider da omstilling og fleksibilitet står øverst på dagsorden?
I vårt system er forsvarssjefen den som i langt større grad enn andre militære ledere har autoritet og makt til å påvirke utviklingen internt i Forsvaret. Han har riktignok en stab av medarbeidere og rådgivere fra alle forsvarsgrener, men det er forsvarssjefen som til syvende og sist bestemmer, og som må og skal ta de viktigste avgjørelser. Forsvarssjefen er, med få unntak, den eneste offiser som har direkte kontakt med og påvirkningskraft
overfor forsvarsministeren og andre politikere. Han er også den som foreslår sin etterfølger i stolen. Dersom han
har stelt seg slik at han har tillit hos sin statsråd, skal det godt gjøres at hans forslag ikke blir fulgt. De fleste av oss ser vel helst at våre etterfølgere fortsetter i vårt eget spor og i vår ånd. Det kan være vel og bra, men bidrar lite til nytenkning og fornyelse i organisasjonen. Forsvaret kan, av mange grunner, ikke rekruttere den øverste sjef utenfra, slik andre store organisasjoner gjør når det skal tenkes nytt eller ryddes opp. Desto viktigere blir det å utnytte de muligheter som finnes for å få inn gode kandidater med forskjelligartet bakgrunn og erfaring. Vi hører ofte at de erfaringer vi høster og holdninger vi opparbeider i unge år, de bringer vi med oss i moden alder. Else Michelet sa for en del år siden: «Gubber kjennetegnes først og fremst ved at de har tenkt de tankene de har tenkt å tenke her i livet». Vi gamle må vel innrømme at hun har noe rett. Forsvarssjefen har en svært viktig stilling i Norge. For å dyrke og utvikle evner til nytenking og kreativitet bør vi unngå stadig å rekruttere fra det samme miljø, men utnytte det utvalg som finnes i alle forsvarsgrener.

John Rudshagen

ADVARER. Vi bør unngå stadig å rekruttere fra det samme miljø, skriver artikkelforfatteren, som er pensjonert generalløytnant og var stabssjef ved Forsvarets overkommando i 1988–1991.

Det ustyrlige Forsvaret

Forsvaret gikk på en milliardsmell i fjorårets regnskap. Overskridelsen kommer på toppen av en serie økonomiske tabber og problemer. I seg selv er et underskudd på tre prosent i en virksomhet med såpass lav bundet driftsandel ikke verre enn at inndekning burde kunne skje i inneværende år. Det enkleste er å redusere aktivitet eller fase inn investeringer noe seinere eller i noe lavere omfang. Tre prosent budsjettsprekk blir i et slikt enkeltstående perspektiv ikke så skandaløst, men det er mye penger og de må dekkes inn, det er vi alle enige om. Men hvorfor skjer dette og hvorfor virker det så vanskelig å få politisk styring med Forsvaret? Ett forhold kan være økonomisk urealistisk langtidsplanlegging, et annet at omstillingenes omfang og hastighet har vært for stor i forhold til ledelsesevnen de siste årene. Overgangen fra en mer stillestående og meget byråkratisk organisasjon til en mer dynamisk og endringsorientert har nok stresset organisasjonen sterkt og derved har skapt problemer og utfordringer, ikke minst i forhold til gjennomføringsevne, oversikt og styring. Enklere blir det ikke når dette skjer samtidig med utvikling og innfasing av et stort, komplisert og avansert datastyringssystem bl.a. for økonomistyring. Sterk motstand fra fagforeningene har hemmet effektivisering og omstilling i Forsvaret over tid; et eksempel er deres motstand mot avskaffelsen av ordningen med fast ansettelse kombinert med delvis automatiske opprykk til høyere stillinger langt utover organisasjonens reelle behov. Et annet er deres kamp for all verdens lønnstillegg, som tillegg for flygere som ikke flyr. For ikke å snakke om avgangsfallskjermene som er utdelt de siste årene, med et ellers uhørt omfang og innhold i norsk arbeidsliv. Disse har gitt en noe slankere organisasjon, men med formidable løpende kostnader fram mot pensjonsalder. Likevel har vi fortsatt en svært topptung organisasjon, delvis fordi en ikke har slanket nok på rette punkter og delvis på grunn av inflasjon i grader. Og fortsatt har Forsvaret stor overvekt av ansatte i ikkekampavdelinger, som staber og støttefunksjoner. I omstillingsprosessen har forsvarsledelsen, med bred politisk støtte fra Stortinget, nedlagt kampavdelinger og forsvarsanlegg i stort omfang. Resultatet er en rasering av det nasjonale invasjonsforsvaret og av den generelle forsvarsevnen i flere regioner. Mange steder er det nå bare et slanket Heimevern som representerer lokal og regional forsvarskapasitet. Vi har hittil ikke fått et bedre nasjonalt forsvar. Men vi har fått bedre og flere styrkeelementer som kan brukes i internasjonale oppdrag, riktignok med en svært høy prislapp. Det burde settes krav til Forsvarets ressursbruk målt i militær kampevne per bevilget krone og i prosent av samlet budsjett. Til oppfølging bør en benytte systematiske resultatsammenligninger over tid mellom ulike
militære avdelinger, og gjerne også mellom norske avdelinger og sammenlignbare utenlandske, for eksempel finske.
Noe av styringsproblemet med Forsvaret kan oppstå ved at rikspolitikerne ikke klarer å komme på offensiven i forhold til å styre Forsvaret. Ifølge stortingskilder har selv forsvarskomiteens medlemmer ofte hatt fokus på helt andre politikkområder, forsvarspolitikken blir gjerne et tilfeldig venstrehåndsarbeid. Ikke minst er Forsvaret en vanskelig materie å trenge inn i. Forsvaret har en særegen kultur og representerer et fagområde med mange spesialiteter og subkulturer. Samtidig har man en sterkt hierarkisk og autoritær ledelsesstruktur og sterk korpsånd. Ett kjennetegn er at avvikende meninger i forhold til sittende forsvarsledelse raskt får negative konsekvenser for avansement. Derfor vokter man seg vel for å gi kritiske oppfatninger tilkjenne overfor ledelsen. I rekrutteringssjiktet
til topplederstillinger vet man svært godt at de siste årene fram mot pensjonsalder kan bli belønnet med raske generals-/admiralsopprykk og hyggelige stillinger i inn- og utland dersom man «logrer pent med halen» og leverer resultater, men er meningslojal til toppledelsens policy. På dette nivået søker man nemlig ikke stillinger, men blir kun kallet av toppledelsen. Et beslektet forhold er at sjefer skifter ofte hyppig. Utenforstående samarbeidsparter rekker knapt å hilse på en sjef før en ny har overtatt. Jo høyere stilling, jo oftere skifte av stilling. Dette svekker den interne evnen til langsiktighet, oversikt og styring. Et siste punkt: Få offentlige etater har en slik utviklet tradisjon og slike muligheter til å pakke inn sin politiske ledelse i komfortable VIP-opplevelser, med hyggelige og behagelige befaringer og møter i inn- og utland. Hele tiden oppvartet av mennesker som overveiende uttrykker samme syn som den sittende forsvarsledelsen. Da er det lett å bli både sjarmert og kanskje også manipulert?

Inge Øystein Moen
STATSVITER OG RESERVEOFFISER

LAGT NED. I omstillingsprosessen har forsvarsledelsen, med bred politisk støtte fra Stortinget, nedlagt kampavdelinger og forsvarsanlegg i stort omfang – for eksempel på Evje.

SLIK GJEMMER DU DEG... OM VINTEREN

Skarpskytterutdannede Alan Jensen er et sjeldent syn om vinteren. Her forteller han hvorfor:

- Unngå brå bevegelser. Dette er spesielt viktig når du ligger i vaktstilling.
- Bruk kvister for å bryte av de runde formene på skuldrene og hodet eller hjelmen.
- Opphold deg mest mulig i skyggen.
- Plasser naturlig vegetasjon mellom deg og fienden. Plasser gjerne kvister rundt din stilling, men ikke ta dem fra busker og trær i nærheten av din eller andres stilling.
- Alle unaturlige kamuflasjemidler glinser (jakke, bukse, hjelmtrekk, kamonett og lignende). Bruk vegetasjon, for eksempel jord eller blader, for dempe refleksjonene.
- Pass på bakgrunnen din for å unngå å skape en lett gjenkjennelig silhuett. Ikke legg deg på toppen av høyder, store steiner eller lignende.
- Hold deg unna lett gjenkjennelige gjenstander i lende – for eksempel uvanlig store steiner eller trær, lysninger og lignende.
- Husk: En usynlig soldat e en levende soldat!

– Lykke til med vinterkamuflasjen, men vi sees vel ikke, avslutter løytnant Jensen, som er sjef ved Korpfjell grensestasjon.

ERIK SKJERVE

GJEMSEL. Å «bryte av» de runde formene på skuldrene og hodet er ett av løytnant Jensens heteste kamuflasjetips. ARKIVFOTO: TORBJØRN KJOSVOLD