«Det mest dramatiske jeg har opplevd»

«Militæroperasjonen ble noe helt annet enn vi soldatene var forespeilet. Vi skulle i utgangspunktet dra til Ghowrmach-distriktet i Baghdis for å skape god stemning ved å arrangere fotballkamper og sette opp et feltsykehus, der lokalbefolkningen kunne få enkel behandling. Og vi skulle sørge for vaktholdet under den planlagte operasjonen.
I slutten av september drar vi til Baghdis. De første ukene er rolige.

Angrep. Vi holder til i en liten leir i Qeysar-området i Faryab-provinsen, kort vei fra grensen til Baghdis. Gjennom etterretning blir vi klar over planer om angrep mot oss. Det er imidlertid først senere at urolighetene øker.
Lørdag 3. november er vi på patrulje sørover. Meldinger tikker inn om et forestående angrep, og rett etter er det kamp. Opprørerne skyter med geværer fra fjellene rundt, men avstanden gjør det vanskelig for dem å treffe. Det skytes tilbake med bombekastere og andre langdistansevåpen. Kampene er tøffe denne lørdagen. Søndag planlegges taktikken framover. Folk som mistenkes for å høre til Taliban, skal arresteres. Og den afghanske hæren skal få vår støtte.

Ild. Mandag settes kursen mot byen Jar-e Siah. Underveis blir soldatene beskutt fra flere kanter. Vi gjør som vi er blitt drillet til og gir bånn gass fram mot de andre soldatene. Samtidig ber vi om amerikanske bombefly. Framme ved Jar-e Siah prøver vi å besvare ilden. Det oppleves kaotisk når vi må avgjøre hvem vi skal skyte mot, og ikke. Det overrasker meg likevel hvor rolig jeg og de andre soldatene er oppi dette. Etter 20 minutter er bombeflyene i aksjon mot Taliban, som ligger i stillinger rundt byen. Det smeller kraftig. Jeg knepper igjen uniformen og tar på hørselsvern. Vi er i krig, og det skremmer.
Hvordan kan jeg hjelpe sjefen og de andre soldatene. Jeg må forhindre at Taliban-soldatene treffer, men hvordan kan jeg komme i posisjon for å avfyre våpenet mitt, tenker jeg.
Opprørerne skyter mot oss med gevær og raketter. Etter 40 minutter må bombeflyene snu da de mistet sambandsforbindelsen. Bombene psyket nok ut Taliban-soldatene litt, men noen av dem fortsetter å skyte. En del av de norske soldatene beveger seg nå med stridvogner inn i Jar-e Siah. Afghanske soldater følger etter til fots, sammen med norske instruktører. Det blir skuddveksling, men ikke så voldsomt som tidligere.

Drept. Etter fem til seks timer i kamp, får vi beskjed om at helikoptrene som står i beredskap for evakuering, må returnere til basen. Da er ordren klar, vi må trekke oss tilbake.
Kampene mandagen er det mest dramatiske jeg har opplevd. Det var mye kaos mens det pågikk, men jeg tror ikke jeg vil miste nattesøvnen av det. Men det er vanskelig å vite.
Tilbake i leiren vår i Mazar-e Sharif, er planen å feire operasjonen med kaffe og kaker. Men beskjeden vi får i velferdsteltet torsdag kveld 8. november setter en stopper for det: En soldat er drept og en annen såret av en veibombe.»

Fortalt til frilansjournalist i Afghanistan Anders Sømme Hammer.

Kampene fant sted nordvest i Afghanistan, i begynnelsen av november, og var en del av et lengre samarbeid mellom afghanske sikkerhetsstyrker, afghansk politi og hær og den internasjonale styrken. Målet var å vinne tilbake områder Taliban var i ferd med å erobre.