Adm. Didrik

Ute nærmer kvikksølvet seg 30 grader. Det ser ikke ut til å påvirke Didrik Coucheron (43) nevneverdig. Han lener seg tilbake, lager en trekant med de kraftige hendene og spisser dem mot haken. Han ser litt bekymret ut. Det er han ofte, forteller han, og strekker sine lange ben under det store skrivebordet. Han er ikledd lyseblå stripete skjorte – slipset er mørkeblått. Buksen er presset. Ved første blikk skulle man nesten tro det var en direktør som satt i kontorstolen til lederen i Befalets Fellesorganisasjon (BFO).
– 11. juni 2004, sier han.
Fra kontoret speider Coucheron oppover Norges mest kjente gate. Utsikten er i alle fall en direktør verdig. Fire år har gått siden Stortinget godkjente proposisjon 42 og fjernet befalets stillingsvern. Coucheron beskriver den dagen som sin verste på jobb.
– Jeg følte at alt var tapt, at jeg hadde sviktet.

I dag har befalet fått sitt vern tilbake. Det er Coucheron glad for. I seks år har han talt de ansattes sak. Han har kalt forsvarssjefen uhørt arrogant og Forsvarsdepartementets håndtering av Karlsvik-saken for inhuman. Han har beskrevet nivået på ytringsfriheten i Forsvaret som i en krypkjeller, og har sagt at han forsvarer enhver offisers rett til å uttale seg. Men de friske uttalelsene til tross – den lange mannen bak det store skrivebordet fremstår ikke som en brumlebass. Snarere tvert imot. Han prater tydelig og behersket. Og virker sindig. Det skyldes kanskje østlendingen i ham. Eller postadresse Bærums Verk. For der nordlendingen ville bannet og svertet, nøyer Coucheron seg med søren og pokker. Han smiler forsiktig. Og selv om det fortsatt er mye å bekymre seg over i Forsvaret, er hans egne fremtidsutsikter lyseblå som skjorten. I juni gikk han av som leder for Forsvarets største arbeidstakerorganisasjon – med mer enn 10 000 medlemmer og 60 prosent av de ansatte i Forsvaret. Nå skal han bli administrerende direktør i Forsvarets Personellservice, en spareforening med mer enn 28 000 aktive konti.
– Barna mine synes det er litt rart: Pappa skal bli bankdirektør. For det er jo det jeg blir. Forsvarets Personellservice er på mange måter en bank, sier han.

Kontoret i tredje etasje i Karl Johans gate er han i ferd med å tømme når vi besøker ham. Det er bare dager før han skal gå av som BFO-leder. I det vi kommer inn, går en ny pappeske med ting som skal kastes, ut. På møtebordet står fire bunker. De overlates til etterfølgeren. Noe må imidlertid den nye lederen selv lære seg. Det måtte i alle fall Coucheron. Han forteller om den gang han som fersk leder skulle intervjues av P4. Dybdeintervju, kalte journalisten det. Praten gikk og snart glemte Coucheron mikrofonen som sto på bordet. Det går rykter om at forsvarsminister Kristin Krohn-Devold skal bli generalsekretær i Nato, sa journalisten. Det ville ikke jeg anbefalt, glapp det ut av Coucheron. Samme kveld hørte han seg selv på nyhetene.  
– Det var ikke det jeg hadde tenkt å si, for å si det sånn. Og det var mange som mente mye om at det ikke var smart å si det. Men jeg hadde sagt det, da måtte jeg stå for det også.

Didrik betyr folkets leder. Coucheron-navnet stammer fra Nederland.
– Det sies at mine forfedre kom til Norge for å bygge festninger, sier han.
Willem og Anthony Coucheron var ingen ubetydeligheter i 1600-tallets forsvar. Anthony Coucheron ledet blant annet arbeidet med å bygge Fredriksten festning i Halden. Selv er Didrik Coucheron ingen slektsforsker, det innrømmer han gjerne. Over skrivebordet henger en tegning – den har han fått i gave. Men han vet ikke at tegningen viser Kristiansten festning – han vet heller ikke at én av hans forfedre var med og bygget festningen.
– Men Coucheron-navnet er flott å ha når du bor i Norge. Du får alltid anledning til å stave det, sier han.
I ni år har han hatt kontorplass på Karl Johans gate – først som nestleder, så som leder. Forsvaret derimot har han jobbet i og med siden han var 20. Selv mener han det er tilfeldig.
– Å bli yrkesoffiser var ikke noe jeg planla. Og hvis noen hadde spurt meg om det da jeg gikk på videregående skole, hadde jeg svart bastant nei.
– Hvorfor?
– Forsvaret var helt fjernt for meg. Jeg hadde så mye annet å tenke på – jeg spilte håndball og så kom russetida. Nei, jeg skulle bli ingeniør eller jurist eller noe sånt, sier han.
Likevel: Under førstegangstjenesten kom han i en aspiranttropp. Og vips, så var han på Krigsskolen. Ferdig utdannet reiste han til heimevernskompaniet på Lista. Der ble han lokal tillitsvalgt i BFO. Også det mener han var tilfeldig. Hvorfor ikke, tenkte Coucheron da ingen andre ville. Tja, jeg kan jo fortsette her, sa han et par år senere da han flyttet til Elverum. Så, i 1999 skulle han egentlig bli kompanisjef i Kirkenes. Da kom spørsmålet: Du vil ikke heller bli nestleder i BFO?
– Valget sto mellom Oslo eller Kirkenes. Jeg spurte kona: Hun svarte Oslo, sier han, og humrer:
– Men jeg hadde lyst jeg også, altså.
– Nå lurer du kanskje på hvilke strategiske evner han har, denne lederen som ikke later til å kunne planlegge sin egen karriere. Men da kontrer jeg og svarer som Napoleon: Søk kontakt med fienden, og utnytt mulighetene som oppstår. Nå gikk det galt med Napoleon til slutt også, men det handler om å gripe de sjansene som byr seg.

Coucherons Carpe Diem har gitt ham 18 år som tillitsvalgt. Han har hatt nok å bry seg om: milliardoverforbruk, korrupsjonssiktelser og selvfølgelig – alle militære avdelingers mareritt – omstilling.
– Det bør være et tankekors at etter så mange år med omstilling, er det fortsatt så mye som står igjen, sier Coucheron.
Han etterlyser balanse og mener Forsvaret må gjøre én av to ting: justere arbeidsmengden eller øke ressursgrunnlaget.
– Hvis ubalansen blir for stor, kan det få destruktive konsekvenser.
– Hva mener du med det?
– At de ansatte slutter å tro på at det de gjør nytter.
– Har vi kommet dit i dag?
Didrik Coucheron tenker seg om. Han løfter de kraftige hendene – han gjør ofte det når han tenker. Så senker han dem. Og svarer:
– Jeg registrerer at det er mange i Forsvaret som kjenner tydelig belastning, og at flere har mistet den stå-på-viljen de hadde, sier han.
Så fortsetter Coucheron – i litt hurtigere takt. Og det er nå man skjønner at han lar seg rive med – han prater rett og slett fortere.
– Se på Fellesoperativt hovedkvarter. For noen år siden ble det flyttet til Stavanger. Kjøp dere hus, sa Forsvaret til sine ansatte: Slå rot. Så, våren 2008, foreslås det at de samme menneskene skal flytte til Reitan, sier han, og rister på hodet.
– Slike ting kan føre til at man mister troen.
Coucheron bruker Danmark som eksempel. Der opplever Forsvaret at mange offiserer – og spesielt de unge – slutter. Den danske forsvarssjefen har sagt at hvis den utilsiktede avgangen fortsetter, så har de ikke et forsvar igjen i 2015. Coucheron frykter liknende tilstander i Norge.
– Vi har ikke kommet like langt som danskene, men også her har det vært for høy belastning over lang tid, sier han.

Coucheron mener at internasjonale operasjoner må deles på flere. Og at befalsutdanningen som deler av Forsvaret har i dag, ikke er bra nok. Da Hæren fikk modulbasert utdanning i 2004 var han blant de skarpeste kritikerne.
– Hvis du skal bli befal i Forsvaret, kan det ikke være tilfeldig hvilken utdanning du får. Vi må utdanne til de oppgavene vi skal utføre. Luftforsvaret og Sjøforsvaret gjør det – og det er svært viktig å presisere, hvis
ikke får jeg høre det – men jeg savner den gamle befalsutdanningen til Hæren, sier han.
Og gir et eksempel. Han har brukt det før, virker det som. Det kommer på rams, og det kommer fort. Veldig fort.
– Si at du skal ha en hjerteoperasjon. Du kommer til sykehuset og får beskjed om at du skal opereres av doktor Hansen. Ja vel, tenker du. Så viser det seg at doktor Hansen egentlig ble ansatt som portør, fikk prøve seg som pleieassistent, tok noen kurs, var ute i et par år og gjorde noe helt annet, før han kom tilbake fordi det var mangel på folk. Så ble han legeassistent og tok noen spesialistkurs. Nå skal han operere deg. Hva gjør du da?
Spør Coucheron, men venter ikke på svar:
– Du ber om en annen lege.

Konservativ, er han blitt kalt. Han mener at det litt for ofte snakkes om å tenke utradisjonelt og nytt. Sats også på det som virker, sier Coucheron. Han forteller at de drøyt 10 000 medlemmene i BFO er opptatt av fire ting: lønn, at de tas med på råd, at de får hjelp hvis de trenger det, og at de blir informert om ting som skjer.
– Er Forsvaret der man bør være på disse fire områdene?
– Nei. Antakelig vil ikke Forsvaret komme dit heller, som yrkesoffiser kan du ikke alltid følge arbeidsmiljøloven. Vi kan ikke ha tre troppssjefer på turnus, for eksempel. Men vi kan komme et stykke på vei, sier han.
Noe har også skjedd, Coucheron roser blant annet det nye lønnssystemet. Men når det gjelder de ansattes muligheter til å være med og bestemme, mener han at forholdene har forverret seg.
– Se på forslaget om å flytte generalinspektørene ut av Oslo. Departementet var overrepresentert i beslutningsfasen. For ikke å snakke om da de slo sammen informasjonsavdelingene. Beslutningen ble presentert uten at vi, som Forsvarets største arbeidstakerorganisasjon, var informert. Man kan være enig eller uenig i de avgjørelser som er tatt, men prosessene har ikke vært bra nok, sier han.
Så er temaet hvordan Forsvaret behandler sine ansatte. Og nå blir eksemplene mange.
– Dalseide-utvalget skulle undersøke om det var en ukultur i Forsvaret. Det viste seg at det ikke var – i alle fall ikke i Forsvaret som helhet. Likevel er det mange saker som har blitt trukket frem. Noen av våre medlemmer har kjempet imot, og det spesielle er at de som tar opp kampen med Forsvaret, stort sett vinner. Jeg mener det er et uttrykk for en aggressiv arbeidsgiverholdning.
– Tror du det er noe Forsvaret har tatt innover seg?
– Ja, taper du en rettssak, får du anledning til å tenke deg om. Det kan virke disiplinerende. Jeg mener at Forsvaret må behandle sine ansatte mer menneskelig – mindre aggressivt og på en mer ansvarlig måte.

Da Atle Torbjørn Karlsvik ble siktet for korrupsjon i 2005, var Didrik Coucheron blant hans støttespillere. Det er han fortsatt.
– Det skulle bare mangle, Karlsvik var BFO-medlem. Men den saken er ikke den eneste som er blitt fremstilt som voldsomt dramatisk de siste årene. Jeg mener ikke at Forsvaret skal la være å ta tak i saker de opplever som kritikkverdige, men metodene som tas i bruk, har vært for harde. Opplevelsen av å være støtt ut i det ytterste mørke, og den er det mange som har hatt, er dramatisk og vond.
– Hvordan tror du folk flest reagerer på slike saker?
– Utad tror jeg mange undrer seg over at det kan være så mye støy i Forsvaret. Effekten innad gir derimot større skade. Det setter spor når ansatte opplever at deres egen arbeidsgiver går løs på dem. Det kan i seg selv være avgangsstimulerende.
– Hvordan da?
– Man begynner å tenke: Skriver jeg feil på denne reiseregningen, havner jeg da på forsiden i VG? Hva kan jeg bli utsatt for?
– Opplever du at det er munnkurv i Forsvaret?
Han tenker seg lenge om. 2007-rapporten til Ombudsmannen for Forsvaret sier at ansatte vegrer seg for å uttalte seg offentlig – de frykter represalier, trakassering og mobbing.
– Jeg tror mange har opplevd at hvis de ytrer seg om enkelte ting, får de tilbakemelding om at ytringen var uønsket. Forsvaret kan ikke ha en kultur hvor det foretrekkes at ansatte ikke uttaler seg.
Nå skal Coucheron bytte beite, selv om han fortsatt skal jobbe med Forsvarets ansatte. Den vordende banksjefen har ingen økonomiutdannelse. Det tror han ikke gjør noe, den kompetansen mener han finnes i rikt monn blant de ansatte i Forsvarets personellservice. Selv har han Krigsskolen – og en god del praktisk erfaring.
– Hvordan er du som leder?
Han blir først stille. Så forteller han at han synes det er vanskelig å beskrive seg selv, at det bør egentlig andre gjøre, og at han er dårlig til å ta i mot ros.
– Jeg har lært meg en setning. Jeg sier: Tusen takk, det var hyggelig sagt.
Hendene løftes på nytt – da han bodde i Elverum, spilte Coucheron bedriftshåndball. Nå nøyer han seg med squash. Kolleger beskriver ham som en sterk leder, med glimt i øyet. Det sies at han alltid går rett til kjernen i problemstillingen og prater og argumenterer på en så overbevisende måte at motparten er enig før de selv er klar over det. Så kan han si: Ja, men da er vi jo enige.
Til slutt svarer Coucheron på det opprinnelige spørsmålet:
– Hvis jeg skal si tre ting, så er jeg til stede og involvert, tydelig og engasjert og faglig sterk.
– Er det noe du ikke mestrer?
– Jeg spiser ikke frukt. Det har jeg aldri gjort. Og så er jeg fryktelig dårlig i armhevninger fra bom.
– Hvor dårlig da?
– Det får du ikke vite. Men jeg var god nok til å komme inn på Krigsskolen, sier han.

Da han ble nestleder i 1999, måtte han ta av seg uniformen. Men han sluttet ikke å se på seg selv som militær av den grunn.
– Det føles fortsatt som om jeg tjenestegjør ved en militær avdeling. Jeg steller jo bare med saker som angår offiserer og befal.
– Savner du uniformen?
– Jeg kan vel si at jeg har funnet min uniform. Å få lov til å være Forsvarets ansattes tillitsvalgte har vært fantastisk givende. Det eneste jeg har savnet, er frisk luft. Ellers får du alt på én gang – i overmål og mer til, sier trebarnsfaren.
Didrik Coucheron forteller at han har vært på mange julebord og avslutninger og hørt den ene talen etter den andre om alt man har lært.
– Noen ganger blir jeg nesten litt amper. For det er bra at du har lært mye, men det viktigste må jo være hva du selv har vært med på å gi?

Eldstedatteren er 17. Og har begynt å tenke på befalsskole.
– Mine barn må gjøre det de trives med. Det er i alle fall ikke noe gnål fra min side om at de må velge en militær karriere fordi jeg var i Forsvaret.
– Du sa at du savnet frisk luft: Er du en friluftsmann?
– Jeg var. Jeg vet da søren, men når man får barn og må på fotballtrening og håndballtrening og mer til, er det vanskelig å få tid til å komme seg ut i skogen, sier han.
Nok å gjøre på jobb har han også hatt. Det er han ikke alene om. Coucheron forteller at i snitt jobber medlemmene i BFO halvannet årsverk.
– Slik kan vi ikke ha det. Jo, jeg er klar over at forsvarsaktivitet er spesielt og ikke passer inn i en ni-til-fire- hverdag. Men det må ikke bli for mange unntak: Det er det nå. Forsvaret må ta grep, hvis ikke vil omstendighetene tvinge frem endringene. Da blir det kanskje som i Danmark. Det kan ikke være slik at det gir status å jobbe så mye at du er utbrent når du er 35 – eller skilt to ganger før du er 40. Vi må se verdien av ikke å jobbe oss helt tomme. Livet er mer enn bare jobb, sier han.

Noen ganger, og kanskje derfor, har den avtroppende lederen for 10 000 forsvarsansatte tatt seg tid til å la blikket sveipe utover Karl Johan. Om sommeren yrer den av liv. Det er så mye rart å se på, forteller han. For innimellom forsvarsbalanse, Dalseide-utvalg, ansatte som mister forsvarstroen, stillingsvernet som forsvant og all bekymringen, lar Didrik Coucheron seg også engasjere av de enkle, hverdagslige ting. Og om han selv måtte mene at karrierevalgene ikke har vært planlagte, så virker det på oss utenforstående som om han stort sett har kontroll. Også på det som foregår utenfor kontorvinduene.
– Se der, på han med den grønne skjorta, sier han, og peker:
– Han går opp gata, stopper utenfor butikkvinduet, før han snur og går tilbake. Han gjør det samme hver gang.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

Navn: Didrik Coucheron.
Alder: 43.
Bor: Bærum.
Sivil status: Gift med Marianne, far til tre.
Aktuell: Gikk i juni av som leder for Befalets fellesorganisasjon. Nå blir han administrerende
direktør i Forsvarets Personellservice.

Milepæler
10 år: Leker i gata på Blommenholm i Bærum.
20 år: Tar opp fag på Hegdehaugen voksengymnas, men aner ikke hva han skal bli. 
30 år: Kjøper sitt første hus – i Elverum. Pris på enebolig: 550 000 kroner. Med stor bekymring tar han opp det som føles som et veldig stort lån.
40 år: Bosatt på Bærums Verk. Går løs på sin andre periode som BFO-leder.