Ansiktet

– Jeg har lært meg å leve med ulykken. Men den første tiden føltes veldig ensom. Det som reddet meg psykisk, var at soldatene i brigaden slo ring om meg. Jeg fikk også muligheten til å sørge sammen med de pårørende. Uten dette tror jeg min reaksjon på ulykken hadde blitt mye kraftigere, forteller Arne Pran.

De fleste kjenner ham som obersten med det store hjertet. Etter Vassdalen-ulykken sto Pran frem og ga tragedien et menneskelig ansikt.

– Det har vært tunge perioder, og det er lett å synes synd på seg selv i slike situasjoner. I etterkant av ulykken fikk jeg blomster og over 3000 brev med oppmuntrende ord fra hele landet. Det gjorde godt.

I starten av mars deltar Pran på den siste offisielle markeringen av Vassdalsulykken.

– Jeg føler dette blir en naturlig avslutning, sier han.

 

Vi skrur tiden tilbake til 1986. I Vassdalen er et kompani med ingeniørsoldater på vei gjennom den tunge snøen. Soldatene har fått i oppdrag å lage en beltevogntrase gjennom dal­føret. Det er sterk vind, dårlig sikt og stor skredfare i området. Klokken har akkurat passert 13:00. I fjellsiden løsner et 100 meter bredt flakskred. 31 soldater begraves under de tunge ­snømassene.

En halv time senere er brigadesjef Pran i det første helikopteret på vei inn til ulykkesstedet. Fra luften ser han bare en stor hvit flate. Noen få soldater og en liten flik av den ene beltevognen er det eneste som stikker opp av snømassene.

– Snøen var hard som betong. Jeg forsto med en gang hvor alvorlig det var. Selv om jeg sto rett under de virvlende rotorbladene på helikopteret, hørte jeg ikke en lyd. Det gikk flere minutter før det første sjokket ga seg, forteller Pran.

Han går umiddelbart i gang med redningsarbeidet. I flere timer bærer han døde og skadde før han må returnere for å informere øvingsledelsen. På kvelden står han foran et samlet norsk pressekorps.

– Det hadde oppstått fullstendig kaos. Da jeg kom opp på podiet og hørte skrikene fra 150 journalister i salen, var det ikke tvil om hva som måtte gjøres.

– Brigaden i Nord-Norge har bare én sjef, det er meg. Og dette er mitt ansvar, sier Pran til pressekorpset.

Disse ordene skal få stor betydning for hans videre karriere.

På direktesendt TV tar han det fulle ansvaret for ulykken hvor 16 ingeniørsoldater mistet livet. Mange mener hans håndtering av tragedien fører til at kritikken som i ettertid ble reist mot Forsvaret, ikke ble sterkere.

– Avgjørelsen tok jeg der og da. Det var mitt ansvar som leder, forklarer han.

 

Vassdalen-ulykken er ikke den første dramatiske hendelsen Pran har opplevd.

Hans aller første minne er fra den tyske invasjonen 9. april 1940.

– Jeg ble evakuert ut av byen sammen med resten av familien. Jeg husker at jeg ble tvunget til å spise havregrøt. Det var det verste jeg visste, sier Pran, som den gang var fire år gammel.

Krigsårene var dramatiske for den lille familien fra Bergen. Tyskerne marsjerte i gatene, og når flyalarmen gikk, måtte de søke tilflukt i kjelleren. Etterpå lå det granatsplinter i hagen. Spesielt en episode har brent seg fast i minnet. I 1944 gikk et ammunisjonsskip i luften på Bergen havn. 98 personer døde i eksplosjonen som kunne høres i mils omkrets.

– Skolen jeg gikk på, var reservehospital. Jeg husker godt at lastebilene kom kjørende med blod rennende ut fra lasteplanet. Mine sterkeste inntrykk fra barndommen er fra krigen, forteller Pran.

 

Han husker likevel tilbake på årene i vestlandshovedstaden med glede.

– Jeg hadde en mor som var veldig omsorgsfull og en far som var veldig leken. Det er en fin kombinasjon, smiler han.

Faren jobbet i et firma for Tannlegerekvisita og reiste landet rundt med jobben. Når han en sjelden gang var hjemme, bygget han modellfly og flaskebåter sammen med sønnene.

Han var dessuten en habil idrettsmann og tidligere norgesmester i stavsprang.

– 4.10 med hesjestaur, sier Pran tydelig stolt.

Faren ble også tatt ut til OL i 1932. Selv påstår Pran at han har arvet lite av farens idrettstalent, men glad i friluftsliv har han alltid vært. I likhet med de fleste andre på hans alder var det «Gutta på skauen» som var de store forbildene. At han endte opp i Forsvaret, var likevel helt tilfeldig. Det var nemlig byggmester han skulle bli. Midt på 50-tallet begynte han derfor på yrkesskolen i Oslo for å ta utdannelse som murer. Men skolegangen fikk en brå slutt da det viste det seg at han hadde sementeksem. En ubehagelig allergi som førte til at Pran mistet all huden i ansiktet. Med en noe «lurvete» artium søkte han seg derfor til befalsskolen. Der må han tydeligvis ha gjort inntrykk, for etter utdannelsen ble han «beordret» av gardesjefen til å fortsette på Krigsskolen. Samtidig med utdanningen jobbet Pran som bryggearbeider på Oslo havn. Her fikk han sine første leksjoner i praktisk lederskap.

– Det var faktisk ganske lærerikt. Jeg fikk mye erfaring med å ta vare på folk. Vi lærte alt fra hvordan løfte riktig til hva det var greit å stjele, sier Pran med et skjevt smil.

På alle fridager troppet han opp på løsarbeiderkontoret om morgenen sammen med en fargerik gjeng. Mange av dem var tidligere krigsseilere.

– En gang ble det annonsert en todagersjobb med å losse bananer. En gammel kar foran meg i køen snudde seg, spyttet på gulvet og sa «fast arbeid da, gitt» før han gikk, ler Pran.

Det var på denne tiden han også traff sin fremtidige kone. Det var juleball på Krigsskolen og bare én hadde meldt seg på uten dame. Det var Arne Pran. På det tidspunktet var han nemlig lei av kvinnfolk, som han selv sier. Skolesjefen gav ham likevel klar beskjed om å skaffe seg borddame. På studenterkroa i byen traff han Brita. Det viste seg å være et godt valg. Ikke bare takket hun ja til juleball. Det endte med to barn, fire barnebarn og til sommeren feirer de gullbryllup.

 

Arne Pran er blitt 75 år gammel, og den pensjonerte brigaderen kan se tilbake på en begivenhetsrik karriere. Da han blir spurt om å trekke fram noen høydepunkter er han kjapp til å svare.

– Jeg satte veldig stor pris på å jobbe under Jens Anton Poulsson og Sverre Bratland. De er to av Norges største krigshelter og har bidratt til å forme meg som leder.

Måten Pran håndterte Vassdals­ulykken på, har i mange sammenhenger blitt trukket fram som et kroneksempel på god ledelse.

– Jeg ser ikke noe motsetningsforhold mellom det å stille krav og vise omsorg. Jeg føler jeg har klart denne balansegangen greit. Også kjenner jeg mine egne meninger og verdier og tør slåss for dem, sier Pran.

Noen harde bataljer har det blitt opp gjennom årene. Pran har ikke vært redd for å si fra om forhold han opplever som kritikkverdige. Faren hans traff kanskje spikeren på hodet da han allerede i konfirmasjonstalen sa; du er den type mennesker som alltid kommer til å trekke i dører hvor det står dytt.

– Mange har nok opplevd meg som litt kontroversiell, innrømmer han.

– Vi var en gruppe yngre offiserer som hadde sett oss lei på den autoritære lederstilen som eksisterte i Forsvaret på 60-tallet. Jeg har selv erfart ledere som fikk anfall hvis de fant en sigarettstump i leirgata. Det virket bare latterlig når de fløy rundt og hylte og skreik. Hvordan skal slike folk kunne lede soldater i krig, tenkte jeg for meg selv.

– Vi ønsket oss en mer motiverende ledelsesform. Og det var en del tøffe slag rundt dette. En gang ble vi sågar kalt inn på teppet hos generalinspektøren. Men vi vant frem til slutt.

Og både nåværende forsvarssjef og generalinspektøren for Hæren gikk på Krigsskolen da jeg var sjef. Så jeg ­håper jeg har greid å overføre noen

av disse verdien videre til dem, av­slutter Pran.

 

Over en treårsperiode var han adjutant for kronprins Harald, og var med på flere statsbesøk. Turen gikk blant annet til VM i seiling på Bahamas. Kontrastene kunne knapt vært større enn hans forrige jobb som sjef for Gardens skiløperkompani. På en av de årlige turene over Hardangervidda skjedde det noe spesielt.

– Vi befant oss midt ute på vidda. Legen fortalte at en av gardistene hadde fått akutt blindtarmbetennelse. Vi var sju mil unna nærmeste bebyggelse uten radiokontakt. Jeg foreslo å bryte oss inn i en hytte i nærheten hvis han var villig til å operere. Det tok han ikke sjansen på.

Snarrådig tenkning reddet situasjonen.

– Vi la 150 ryggsekker på snøen så de dannet en stor H. Og bare tre kvarter senere landet et helikopter! Det var klarvær så noen flyvere i SAS hadde tilkalt hjelp.

Historien slutter ikke der. Da gardisten ankom sykehuset, viste det seg at han bare led av luftsmerter.

– Han var ingen populær soldat i kompaniet etterpå, humrer Pran.

– Men det handler om å se løsning framfor problemer.

En annen gang han fikk nytte for sin kreativitet, var under en øvelse i Vestfold. Pran var stridsdommer og fulgte et kompani som kjørte langs en smal vei med høye brøytekanter.

– Vi var en kolonne med 150 mann. Etter noen kilometer kom det en liten folkevogn mot oss. Inni sitter tre eldre damer. Det er umulig å snu på grunn av brøytekantene, forteller han.

Høflig ba Pran damene bli sittende. De holdt seg fast mens soldatene løftet bilen opp på brøytekanten, kjørte forbi og løftet ned igjen.

– Det gikk fort som lynet, smiler Pran og slår håndflaten i bordet.

 

I to år var han sjef for Brigaden i Nord-Norge. En periode som ble sterkt preget av Vassdalsulykken. Likevel har han også mange gode minner fra perioden. Men han innrømmer at tiden etterpå var tøff.

– Når du ikke opplever antydning til støtte ovenfra, så har du lov å være skuffet. Jeg tok en veldig belastning, men så ikke snurten av ledelsen. Da blir man litt småforbanna. Det går mot alle lederskapsprinsipper, sier han.

Pran framstår likevel som alt annet enn bitter. Han snakker varmt om sine medsoldater. Som brigadesjef var han tilgjengelig hele døgnet dersom noen hadde det vanskelig. Og det skjedde flere ganger at han måtte få soldater dimittert og sendt hjem etter en telefon på natten.

– Jeg er sikker på at jeg avverget flere selvmord, sier den pensjonerte brigaderen.

 

Pran ventet til Stortinget hadde behandlet granskningsrapporten etter ulykken før han sluttet i Forsvaret.

– Det hadde ikke vært riktig av meg å fortsette. Uansett hva jeg gjorde etterpå, ville jeg hatt en haug med journalister etter meg. Det ville ikke Forsvaret vært tjent med. Og så hadde jeg fått mange fristende jobbtilbud, legger han til.

Pran gikk rett inn i stillingen som personaldirektør i Kredittkassen og fikk umiddelbart jobben med å si opp 325 personer. Han ga klare føringer for hvordan det skulle skje. Han fikk med seg en stab som kunne hjelpe de som var rammet – med alt fra jobbsøking til økonomisk rådgivning. I løpet av tre måneder hadde de skaffet jobb til samtlige personer.

– Jeg måtte personlig følge to kvinner hjem, for de fryktet juling når de fortalte at de hadde mistet jobben. Det var en brutal påminnelse om at det handler om mennesker og ikke tall, sier Pran.

Siden han ble pensjonist, har han fortsatt å jobbe med personer i vanskelig situasjoner, blant annet gjennom Flyktninghjelpen og Rotary. Han står også bak stiftelsen Støtte til et rusfritt miljø som har godt over 1000 støttemedlemmer på Facebook. Pran reiser rundt på ungdomsskoler sammen med tidligere narkomane som forteller om sine opplevelser.

– De er svært åpne og viser elevene hvordan deler av låret mangler på grunn av bakterier de har fått gjennom skitne sprøyter. Jeg tror det har mye større effekt enn hvis en politimann står og sier at narkotika er farlig.

 

Når Pran må bort fra storbyens mas og skyggesider finner han roen over tregrensa. Det gode liv er å rusle langs en fjellbekk og hale opp småørret. En gammel seter i utkanten av Rondane gir gode muligheter for å dyrke friluftsliv året rundt. Han er glad i å gå på ski, men bare hvis det er «Blåswix-føre».

– Klister har jeg blitt for gammel til å styre med, sier han.

Pran liker også å skrive dikt og har vært månedens dikter i gatemagasinet =Oslo.

Han er en bokorm som sluker alt fra Dostojevski til krim og western, av musikk har han en dragning mot country. Helt siden han var liten gutt, har han nemlig vært fascinert av det frie cowboylivet. Jack Londons naturskildringer er en annen favoritt.

– Jeg prøver å bidra til at barnebarna også blir glad i naturen. Det er en god forutsetning for livskvalitet, påstår han.

At han tar utfordringene som bestefar alvorlig, er det liten tvil om. Nylig innebar det å innta rollen som harepus for å glede et barnebarn.

– Man lager ører som dette, sier han og gestikulerer med armene.

– Og store fortenner av papp. Men det var verre å hoppe rundt på alle fire.

 

Utenfor vinduet står snøføyken. Det blåser så kraftig at man av og til hører ulingen gjennom tykke murvegger på Akershus festning.

– Slik var været også da ulykken skjedde for 25 år siden, kommenterer Pran.

Han er fortsatt preget når han snakker om ulykken. Om de pårørende til 16 soldater som mistet livet. Han har selv vært hjemme hos flere av dem.

– Ingenting er verre enn å miste et barn, sier han.

Om kort tid skal han nordover og treffe noen av dem igjen under minnemarkeringen. Pran har greid å komme seg videre i livet. Han understreker at han har mye å være takknemlig for.

– Jeg har møtt mange varme mennesker i Forsvaret og fått oppleve svært mye, forteller den pensjonerte brigaderen.

Han vil ikke si noe om hvem som hadde ansvaret for at vinterøvelsen ­ikke ble stoppet i 1986 – til tross for skredfaren.

– Jeg har holdt kjeft i 25 år og skal nok klare det litt lenger. Hvis folk ikke har sagt sannheten til undersøkelseskommisjonen, så får de leve med det.

 

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no

Foto: ARNE FLAATEN

 

Navn: Arne Pran

Født: 06.05.1936

Sted: Bergen

Sivil status: Gift med Brita Pran, to voksne døtre

Aktuell: Brigadesjef under Vassdalen-ulykken i 1986

 

MILEPÆLER

10 ÅR: Bor i Bergen, går på barneskole

og spiller fotball for Brann

20 ÅR: Slutter på ­yrkesskolen grunnet sementeksem. Begynner på befalsskolen

30 ÅR: Adjutant for kronprins Harald. Sitter i Hærstaben

40 ÅR: Nest­komman­derende

for 1. bataljon, Setermoen

50 ÅR: Sjef for Brigaden i Nord-Norge

60 ÅR: Personal­direktør

i Kredittkassen

70 ÅR: Pensjonist. Sitter i styret i Flyktninghjelpen og driver med humanitært arbeid