Bonusen

 

LIVSVIKTIG: Fallskjermene pakkes enten i leiren eller i hangaren på flyplassen. Gaute Ringstad Holthe (til venstre) er i full gang.

Det rister i Cessnaen. Vi sitter fastspent i kroker på gulvet, og det er ingen passasjerseter. Vinden gjør at flyet vingler og hopper seg opp til 12000 fot over bakken. Det er så vidt ikke bollene fra Espa får se lyset igjen. Så går skyvedøra opp, og en vindfull verden over Rena leir åpenbarer seg. Det blir straks kaldere.
Det er ETT minutt igjen. Nå dobbelt- og trippelsjekkes utstyret, brillene kommer på plass, og de vernepliktige fallskjermpakkerne fra Rena leir gjør seg klare. To klapp på skuldrene og så er de på tur, ut gjennom åpningen. Halvsekundet etter er de borte i skylaget.
Svosj...

Fritt fall. Adrenalinkicket varer i ett minutt. Pakkerne stuper i 200 kilometer i timen mot bakken fire kilometer under oss.  Jordklodens runde form skimtes svakt, og snart faller de tvers gjennom det lette skylaget under dem. Under åpenbarer Rena leir seg, som en liten Lego-by med små bygninger, veier og biler. Menneskene der nede kan så vidt skimtes, men i luften er pakkerne opptatt av andre elementer. Grep, formasjoner og trening må gjennomføres. De har fått ta fritt fall-kurset under førstegangstjenesten.
Snart trekkes pilotene, og så henger pakkerne i hver sin firkantede fallskjermen drøyt 3000 fot over bakken. Nå leker de seg med skjermen, går i stup, svinger og koser seg med utsikten. Bare minutter etter er de trygt nede på bakken etter perfekte landinger innenfor landingsområdet.
– Tjenesten er helt konge, sier de seks fallskjermpakkerne F har møtt.

SJEKK: Utstyret er på, alt sjekkes og dobbeltsjekkes av hverandre. Fra venstre Tore Helgedagsrud, Even Utstrand og Lars Erik Urving.

Viktig jobb. – Ååå..., skal du snakke med pakkerne? De er bare såå utrolig heldige, sier en soldat vi møter ved inngangen til Rena leir. Det er juni, solen skinner, og sommeren har kommet.
Men guttene F skal møte, får ikke nytt solen særlig akkurat denne dagen. I dag pakker de firkant- og rundskjermer i hallen til Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando. Noen av skjermene skal senere brukes av Forsvarets fallskjerm­jegere.
– Det blir mye til at vi sitter på knærne, derfor er det godt vi har mykt underlag, sier Even Utstrand fra Etne.
Han er én av seks vernepliktige fallskjermpakkere i Rena leir.
På veggene henger firkantskjermer i ymse farger. Rundt oss er ferdig pakkede fallskjermrigger i forskjellige størrelser stablet. Fra kroker i hodehøyde henger skjermene mens liner er strukket og rettet ut.
– Det aller viktigste når vi pakker en skjerm, er linekontroll. Alle liner sjekkes og legges på riktig måte, slik at skjermen åpner seg problemfritt, forteller Gaute Ringstad Holthe fra Brumunddal. Av de andre pakkerne blir han kalt «gammer’n» – for han er noen år eldre enn de andre.
– Jeg har egentlig høydeskrekk, men ikke når jeg sitter i flyet. Det er først når skjermen har åpnet seg og jeg henger i den at jeg oppdager at det er langt ned, sier 23-åringen.

HOPPET: To klapp på skulderen, så er fallskjermpakkeren på tur ut gjennom åpningen. Halvsekundet etter er han borte i skylaget. Svosj...

Ville bli jegere. – Dette er uten tvil det beste tjenestestedet i hele Forsvaret. Samtlige av oss hadde dette som førstevalg da det var klart at vi ikke ble tatt ut som fallskjermjegere, forteller Tore Helgedagsrud fra Nord-Odal.
For selv om ingen av de seks fra før hadde holdt i en fallskjerm, var det nettopp fallskjermjeger som sto øverst på ønskelista. Etter tre ukers rekruttperiode og én ukes opptak i Rena leir, ble det klart at kvalifikasjonene deres ikke strakk til. De fikk ikke bli jegere.
Å være pakkere for FSK er det ingen av de seks som sutrer over. For pakketjenesten er ettertraktet.
– Vi jobber mye på lageret. Når vi har grønn tjeneste, trener vi sammen med jegerne og deres befal. Denne tjenesten er helt super. Det er jo skikkelig bonus å få ­hoppe i fallskjerm i tillegg, sier Martin Espedal Eie fra Sandnes.
Hopping med rundskjermer ­eller firkantskjermer har de alle gjennomført, og en ekstra bonus er det dessuten at alle får 200 ­kroner per hopp i risikotillegg.
– Det hender vi sitter i bilen hjem fra hoppfeltet og regner på hvor mye vi har tjent på hoppene våre, sier Lars Erik Urving fra Bodø – og gliser.
For 50-60 fallskjermhopp i løpet av tjenestetida gir 10 000-12 000 kroner – i tillegg til tjeneste­tillegget som korporaler.

BAKKekONTAKT: Ett av 40-50 hopp er ferdig og fallskjermpakkerne gliser etter nok en luftig tur over moder jord.

Fleksibelt. Guttene pakker én fallskjermrigg hver på ti minutter, men skal de pakke Forsvarets rundskjermer, kan det gå en hel time før sekken er klar. I løpet av dagen kan ti rundskjermer være pakket, mens firkantskjermene pakkes nærmest på samlebånd.
– Vi pakker det vi må pakke og er ganske fleksible på tiden. Vi jobber til vi er ferdige og har kanskje mindre å gjøre neste dag, sier Ringstad Holthe.
Nå i juli dimmer de alle sammen, men et par av pakkerne får trolig tilbud om å fortsette som grenaderer på FSKs avdeling.
– Her er det flere av oss som vil fortsette, så det blir rift om jobben.

PAAL RAVNAAS pr@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

PS!
■ Det er verne­pliktige fallskjermpakkere også i Marinens jegerkommando

 

To typer hopp:
■ Static: Lineutløst hopp der fallskjermen kommer med en gang du hopper fra flyet
■ Fritt fall: Skjermen løses ut ved at du trekker selv
 

Livsviktig jobb
– De gjør en flott jobb med livsviktig utstyr, sier major Brage Larssen, sjef for Zulu-skvadronen i Forsvarets spesialkommando/ Hærens jegerkommando.
Han fullroser siste års vernepliktige fallskjermpakkere.
– Vi får velge på øverste hylle blant de beste som ikke ble jegere. De er veldig godt motiverte for tjenesten her, og det frister selvsagt når de vet at fallskjermhoppingen blir en del av den, sier han.
Pakkerne får utsjekk både på lineutløst hopp og fritt fall-hopp, og det lokker selvsagt mange til å søke seg dit. Så godt fornøyd er Larssen at han ved juletider i fjor fikk alle opp i korporals grad – en honnør til pakkerne.
– De pakker livsviktig utstyr som jegerne overhodet ikke har tid til å drive med. Utstyret brukes i både øvelser og skarpe
operasjoner, forteller han.
Fallskjermpakkertjenesten har eksistert siden 1969 da utdanningen startet i Hæren. Pakkerne er vernepliktige og kontrollørene er grenaderer – gjerne med en fortid som vernepliktig pakker.