Bretter seg ut

I grønt: Marie Brudevold, bedre kjent som «SuperMarie», skriver om livet i Forsvaret på godt og vondt på Rygge flystasjon.

– Kanskje jeg er litt oppmerk­somhetssyk?
– Jeg ønsker jo egentlig å være ­anonym, selv om jeg ikke er det.
Blogger og mediegrafiker Marie Brudevold møter F i hovedporten på Rygge militære flystasjon utenfor Moss.
Marie, som i bloggverdenen går under pseudonymet «SuperMarie», virker som en helt vanlig jente i Forsvaret. Hun er ikke spesielt stor, ikke spesielt liten – og ser rett og slett ganske normal ut.
Det er ikke prangende neglelakk, extensions eller inn-glossa trutmunn. Heller ikke innlegg om mote, sminke, slanking eller hvordan man fjerner bikinilinjen mest mulig skånsomt – typen blogger signert av såkalte «rosabloggere» med et sterkt ønske om å bli kjendis. SuperMarie skriver om Forsvaret, hverdagen – og i det siste om sykdommen som har snudd opp ned på livet. Det har gjort 21-åringen enda mer populær blant en allerede hengiven leserskare.

Åpen og ærlig. Da Marie Brudevold for noen måneder siden fikk beskjeden om at hun hadde den kroniske hudsykdommen psoriasis, visste hun ikke engang hva det var. Men i takt med at de røde prikkene formerte seg og dannet et leopardmønster på den tynne kroppen, gikk det opp for henne at det var alvorlig. Ikke livstruende på noen måte, men alvorlig nok til at hun måtte tenke ut en plan B dersom drømmen om å reise til Afghanistan, jobbe som presseoffiser og kanskje til og med blogge derfra, ikke realiserer seg.
– Det å skrive har blitt en slags terapi for meg. Når jeg ser de positive tilbakemeldingene etter at jeg skrev om sykdommen, føler jeg at det ikke er noen grunn til å holde igjen. Hvis det fører til at jeg ikke er egnet for å reise til Afghanistan, får jeg finne på noe annet.
– Går du noen gang for langt i å dele livet ditt med andre?
– Det er bare noen få ganger jeg har følt det, blant annet en gang da jeg skrev om pappa. Jeg er også ganske opptatt av å holde venner og familien min unna rampelyset, og jeg kommer aldri til å dele kjærlighetslivet mitt med leserne. Jeg trenger det privatlivet for meg selv.
Marie tenker noen sekunder før hun svarer – ordene flyter lettere og mer uanstrengt med fingrene på tastaturet enn med munnen…
– Og kanskje jeg ikke skulle lagt ut noen av bildene av meg selv som jeg gjorde tidligere. Jeg gikk kanskje litt langt.

«Reklameplakat». Marie Brudevold har delt tanker, opplevelser og bilder med sine trofaste lesere i flere år. Hun blogget om jobben på Peppes Pizza, erfaringer med dårlige kunder og om andre innfall som dukket opp. Da hun etter hvert søkte seg til Forsvaret, kom ideen om å videreføre bloggen inn i en «grønn» tilværelse.
– Jeg snakket med Vernepliktsverket før jeg dro inn, og de syntes det var bare positivt. Da jeg etter hvert kom til Rygge, mente Stian (Negaard Nilsen, journ. anm) at den hadde rekrutteringsverdi og at det kunne være smart å skrive om Forsvaret i bloggen min. Når han i tillegg fristet med en jagerflytur med Vampire hvis jeg klarte å doble antall lesere og holde det nye lesertallet i to uker, var det bare å kjøre på, sier Marie Brudevold.
– Hvordan har bloggen din blitt tatt i mot i Forsvaret?
– Mange vil ikke engang innrømme at de leser den, men det vet jeg at de gjør, ler hun.
– Noen synes at jeg ikke har gjort meg fortjent til å være på fornavn med sjefene – og andre mener at jeg har blitt en reklameplakat for Forsvaret.
– Er du det?
– Jeg er en uavhengig skribent som skriver åpent og usminket om livet i grønt. Det gir meg mer troverdighet enn en «reklameplakat» ville hatt.

Trolling. «SuperMarie» er egentlig ganske stille og reservert. Men over laptop-en med fingre på tastaturet bringer hun daglig flere tusen lesere inn i Forsvaret. De som følger henne, elsker det de leser.
«Blir inspirert av å lese flotte, fantastiske blogger som skriver åpne og nakne ord om både fint og trist. Sånne supre blogger, vet du, for eksempel SUPERMARIE:-):-)».
Doble smiletegn og positive tilbakemeldinger strømmer inn på siden, mens Marie leser gjennom alt som skrives i kommentarfeltet. Hun har opparbeidet seg en trofast leserskare, stort sett jenter i tenårene, sine egne «SuperMarie»-groupies.
– Hva med forumtroll og stalkers?
Marie Brudevold smiler bredt, mens hun tar en kontroll av innleggene for å sile ute dem som ødelegger enhver debatt.
– Det er lite av det. Men jeg har fått tilsendt dette kortet, da…
Marie henter fram et postkort med sirlig håndskrift. Hun syntes det var ubehagelig at noen hadde tatt seg bryet med å finne hjemmeadressen, noe Marie ikke hadde opplyst om. Det viste seg imidlertid at det var et helt uskyldig brev, der hun ble ønsket hell og lykke på latin.
– Ja, da er det vel greit, da, sier Marie forsiktig, før hun legger fra seg kortet.
Og viser fram en truse i kamuflasjefarger med påskriften «SuperMarie», innsendt av en annen leser.

Utleverende:­ Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger og tips om ulike kremer så jeg er glad for at jeg gjorde det, sier Marie Brudevold om tiden etter han hun fortalte om hudsykdommen psoriasis.

Eksponering. Marie Brudevold skriver rundt ett innlegg i snitt per dag, om stort og smått, og hun bruker godt og vel noen timer i døgnet på bloggen. Som grafikerlærling i Forsvaret er ikke timeplanen preget av feltdøgn eller skyteøvelser. Men av og til blir hun tatt med ut på øvelser, eller nå sist en flere dager lang utbåttur med Sjøforsvaret som en belønning nummer to for nok en dobling av lesertallet.
– Jeg skjønner at Forsvaret har en baktanke med at de oppmuntrer meg til å blogge, men jeg ser på belønningene som en vinn-vinn situasjon. Jeg får oppleve utrolig mye spennende, og Forsvaret får vist mer av seg selv hvis jeg velger å skrive om det.
Hun er bestemt på at hun selv styrer innholdet i bloggen.
– Men det hender jeg spør Stian om råd hvis jeg er usikker. Det er betryggende å ha en som har vært i systemet lenge og vet hvordan ting fungerer, som jeg kan støtte meg litt på.
 
I søkelyset. Selv om Marie i stor grad skriver ubekymret om livet i grønt, var det en episode som hun synes var utfordrende – da bloggen fikk oppmerksomhet fra rikspressen og hun ble en del av Afghanistan-debatten.
– Det var litt ubehagelig å bli dratt inn i det, særlig da journalistene ringte. Jeg kunne ikke se for meg at det jeg la ut på bloggen kom til å bli oppfattet og misforstått slik det ble, sier hun.
Faryab United reiste i fjor sommer til Norge for å delta i Norway Cup. Under besøket la de ned en krans ved graven til Claes Joachim Olsson, som hadde blitt drept av en veibombe. Marie tok bilder og postet innlegg om kransnedleggelsen på bloggen, noe som skapte reaksjoner fordi guttene ble avbildet foran et kors.
–  Det var deres ønske å besøke graven, samtidig som muslimer også bærer kors, så jeg skjønner ikke helt reaksjonen, sier Marie.
Resten av norgesbesøket ble også dokumentert.
– Jeg fortalte leserne om hvordan drømmen om å reise til Afghanistan ble forsterket av å være med guttene, og at det var en opplevelse jeg aldri vil glemme. Jeg er lei meg for at noen kunne tolke det jeg skrev så feil at det ble en sånn sak ut av noe som egentlig bare skulle være positivt.
Noen av bildene var av det humoristiske slaget. På andre bilder var Marie mer lettkledd enn hva en gjennomsnittlig afghansk tenåring er vant med. Da grep barneombud Reidar Hjermann inn fordi han mente guttene ble brukt av Forsvaret, og at det kunne sette dem i fare i hjemlandet.
– Jeg ble anklaget for å ha tatt lettkledde bilder av meg selv sammen med uniformen og militære effekter, men det ville jeg aldri ha gjort, fastslår hun, og legger til at de lettkledde bildene ikke hadde noe som helst å gjøre med innleggene om fotballaget.
Bildene på bloggen – og et ungdommelig språk som ble misforstått – skapte likevel blest. I etterkant valgte Marie å gå inn på bloggen for å slette innlegg som ble ansett som upassende, eller redigere dem på en måte som var spiselig for enkelte i Forsvaret og for barneombudet.

Mer å gi. Selv om hun har hatt noen få negative episoder som Forsvarets fremste blogger, har ikke det satt en stopper for skrivelysten. Fortsatt spiller fingrene på tastaturet, tanker formes og danner ord på nettsiden – enten det er om psoriasis, lysbehandling, lokaloppgjør i fotball eller øvelse i Forsvaret. Marie vil skrive og dele.
Det kommer hun til å fortsette med.
– Er det for få som blogger i Forsvaret?
– Ja, det tror jeg. Hvis flere i Forsvaret hadde blogget, hadde kanskje ikke jeg fått alle spørsmålene om hundeførerutdanningen.

ØYVIND FØRLAND OLSEN ofo@fofo.no
Foto: SIV DOLMEN

Om blogging

■ Ordet «blogg» er en kombinasjon av ordene «web» og «log», på en blogg postes innlegg av enten én eller flere bidragsytere. Innleggene kan være alt fra personlige betraktninger (f.eks SuperMarie) til blogger med et kommersielt utgangspunkt.
■  Supermarie.net, som ble opprettet 9. juli 2009, har 3000-5000 daglig besøkende.
■ Målgruppen er hovedsakelig jenter fra 13-25 år.

Usminket blogg
Da rekrutteringsoffiser Stian Negaard Nilsen oppdaget bloggen til Marie Brudevold, så han en mulighet til å rekruttere flere jenter til Forsvaret.
– Det var et ekte språk og en kontrast mellom det sivile og militære som var veldig spennende, sier Negaard Nilsen.
Den daværende rekrutteringsoffiseren på Rygge flystasjon ble oppmerksom på bloggen til Marie Brudevold våren 2010, og så en mulighet for å rekruttere en gruppe Forsvaret tidligere har slitt med å nå ut til – nemlig jenter.
– Når det gjelder å nå nye grupper, for eksempel jenter fra 15-25 år, er det ikke noe som er i nærheten, fastslår han.
– Likevel har jeg og Marie vært klar på at det var og er hennes blogg, og at Forsvaret ikke skal legge noen føringer for innholdet, da mister den noe av egenarten og troverdigheten.
Stian Negaard Nilsen forteller at det tok litt tid før de ansatte ble fortrolige med at det var en ung jente som skrev om det som rørte seg i Forsvaret. Noen var skeptiske til friheten som ble gitt Marie Brudevold.
– Generelt ble bloggen tatt godt i mot, men det var noen tøffe tak. Det skremte mange i starten, blant annet sikkerhetsoffiser som var bekymret for hvilke bilder som skulle bli tatt, sier majoren.