Brun og blid

Et politihelikopter sirkler i lav høyde over Hyde Park. To norske krigsveteraner legger ned krans ved en norsk minnestein. To gaster hilser. Og et helt gardekompani står og venter på å spille. Men det som skal være et øyeblikk for minnebøkene, forsvinner i lyden fra gressklipperen fra oven. Selv trommene til Garden høres knapt i virvaret fra helikopteret. Og derfor står en norsk generalmajor blant tilskuerne i Londons grønne lunge og freser. Han er neppe alene, men det er Johan Brun som brummer høyest:
– Hvor dum går det an å bli?

– Jeg er litt svart-hvitt.
Et par uker senere er Johan Brun (65) bare blid. Han er på kontoret – i Forsvarets veteranadministrasjon på Akershus festning.
– Hva mener du?
– Det skal lite til for å glede meg. Men det skal også lite til før jeg blir sur.
Ute skinner sola. Store deler av denne sommeren skal Johan Brun være i Stavanger. Han er prosjektleder for den internasjonale konferansen for reserveoffiserer. For andre gang er Norge vertsland, og 500 kvinner og menn fra Nato-land deltar. Tema: Hvordan bruke reserveoffiserer i 2010. Og bare så det er klart: En reserveoffiser er en offiser som ikke har det som sitt yrke – men som kan kalles på i en krigs- eller krisesituasjon. I Norge er det i dag
40 000 reserveoffiserer, 7000 er medlemmer i Norske Reserve­offiserers Forbund. Brun er ikke reserveoffiser. Han skal bare sørge for at konferansen går på skinner. Og selv om han er pensjonist – unnskyld, har lagt opp – så er han fortsatt militær på sin hals.
– Hvorfor leder du konferansen?
– Det er vel noen som mener at jeg kanskje kan få orden på dette, sier Brun.
Han forteller om en egen idrettskonkurranse – med 250 påmeldte – og at konferansen for militært medisinsk personell arrangeres parallelt. «Compact Games», kaller Brun det.  Han vil at så mange som mulig skal bo samme sted. Og sier at han ikke håper euroen og dollaren synker enda mer i verdi. Flere synes allerede at det er for dyrt å reise til Norge.
– I tillegg skal vi legge til rette for ekskursjoner til Prekestolen og Lysefjorden.
– Det høres ut som en turisttur?
– Det sosiale er viktig. Da knytter man viktige bånd.

Fem år etter at Johan Brun tok av seg uniformen, jobber han nemlig fortsatt med Forsvaret. I juni ble han tildelt Forsvarsmedaljen med laurbær. For ved siden av å være prosjektleder for den største militære begivenheten på norsk jord denne sommeren, har han de siste fem årene vært med på å gjennomføre Forsvarets forums veteranprogram. I tillegg leder han forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd. Tre arbeidsoppgaver – men heldigvis bare én kontorplass.
– Hvordan får du tid til alt?
– Jeg er kanskje litt for kjapp. Jeg bruker ikke tid på selvfølgeligheter. Og så prioriterer jeg hardt.
– På hvilken måte?
– Jeg sier nei til det aller meste som ikke handler om de tre tingene.
– Jeg går uansett ikke rundt og mener ting om Forsvaret når jeg ikke lenger er yrkesoffiser. Hvis du ikke er tøff nok til å si det du mener mens du er i Forsvaret, bør du heller ikke si det når du er ferdig.

Johan Brun var 16 år gammel da han ble sendt på kostskole i England. Der var det revelje hver morgen. Frokost. Bønn. Oppstilling. To lange skoleøkter. Idrett på ettermiddagene. Aftenbønn. Og rosignal. På lørdagene var det frivillig militær trening.
– «Combined Cadet Force», kalte de det. Dette var på begynnelsen av 60-tallet. Mange av lærerne hadde deltatt i krigen. De underviste i militærtjeneste. Biologilæreren min, for eksempel, var blitt såret i Det fjerne østen.
– Hvorfor kostskole?
– Min far håpet vel at jeg skulle bli mer akademisk. For å si det sånn, jeg var nok flinkere i sport enn jeg var i matte.
Johan Brun var nemlig rask. Han var sprinter. I tillegg var han sterk. Det ble også redningen i England. Han ble ving på rugbylaget.
– Jeg lærte at for å overleve – og for å trives – må du enten være flink på skolen eller flink i idrett.
– Jeg vokste mye på året i England. Det er kanskje det enkeltåret som har betydd mest for meg.
– Hvordan da?
– Jeg lærte å klare meg selv. Og så lærte jeg mye om disiplin. Jeg fikk utrolig mange gode venner. Jeg husker veldig godt kameratskapet. Det minner om kameratskapet du finner i Forsvaret.

Da han kom hjem til Tønsberg, var han fast bestemt på å bli militær. I familien Brun var det neppe spesielt overraskende. Militærslekten Brun strekker seg nemlig 400 år tilbake i tid. De har eget våpenskjold. Ja, kommandant Hans Jacob Brun står på sokkel på Fredriksten festning. Hvis du noen gang kommer helt til fjerde vers av «Ja, vi elsker», er det hans beslutning du synger om.
– Det sies at i familien Brun blir du enten lege eller offiser?
– Hehe.
– Men ingen av dine barn er militære?
– Nei, de er leger alle tre. Men en av sønnene mine har gått befalsskole.
Tilbake til 60-tallet: Johan Brun hørte på Elvis og Beatles. Han spilte tennis og håndball og løp ned mot elleve blank på 100 meter. Han fullførte gymnaset, tok befalsskolen for infanteriet og søkte Krigsskolen. Der kom han ikke inn.
– Det var et nederlag, innrømmer han.
– Jeg var ikke god nok i realfag. Jeg hadde for dårlige karakterer i matte og fysikk. Det var mange som var i dårligere fysisk form enn meg som kom inn på Krigsskolen. Men de hadde bedre karakterer.
Brun ga ikke opp av den grunn. Han meldte seg opp til et fjernkurs. Og søkte på nytt året etter.
– De spurte om jeg hadde forbedret meg. Jeg sa at jeg hadde i alle fall lest litt.

Brun ble kadett på andre forsøk – og noen år senere offiser. Han søkte seg til kavaleriet. Der ble han også værende. Og stortrivdes.
– Vi hadde de beste vernepliktige. Det førte til at også vi som jobbet der måtte «kunne leksa». Vi måtte være i god form vi òg. Jeg har alltid vært glad i å konkurrere. Jeg tok femkampmerket så sent som i 1992. Da var jeg 47.
Johan Brun snakker gjerne om tida i Forsvaret. Om 40 år som soldat. Gode venner. Spennende arbeidsoppgaver. Han var brigadesjef. Kavaleri­inspektør. Distriktskommandosjef. Og adjutant for kong Olav – på 80-tallet. Det er kanskje den stillingen som har betydd mest. Johan Brun beskriver kongen som et forbilde.
– Jeg kunne skrevet bok om alt jeg opplevde med kong Olav.
– Jeg husker vi var ute og seilte. Vi var på vei til Tjøme. Det var fryktelig dårlig vær, men kong Olav satt ved roret – som en granittstatue – og fortrakk ikke en mine. Dette var noe han kunne.
I garasjen står bilen til gamlekongen. Ja, du leste riktig.I 1991 ringte Kongehuset og spurte om Johan Brun ville kjøpe kongens mørkeblå Buick fra 1969. Det kunne han jo ikke si nei til.
– Jeg lufter den når det er pent vær. Den er litt vanskelig å parkere utenfor Rimi, men med en rå V-8 motor går den fortsatt bra.
– Vi pleide å spise frokost på Bygdøy. Så kjørte kong Olav selv til Slottet. Jeg satt foran – i passasjersetet, sjåføren satt i baksetet. Folk vinket til sjåføren.

På jobb utdannet offiseren Johan Brun soldater. Hjemme på Øvre Romerike kan han vel best beskrives som en ildsjel. Han smurte og glidet ski. Han var formann i Nannestad idrettslag og trente i mange år barnelag i fotball. Selv kaller han det «å investere i barna». Han har rett og slett hatt tre barn som hobby. For der mange offiserer har dratt med ektefelle og barn på kryss og tvers i det norske land, valgte familien Brun å bosette seg ett sted. Så fikk Johan Brun heller pendle når jobben krevde det. Og engasjere seg så mye han kunne når han var hjemme.
– Å trene gutter i ti-tolvårsalderen er noe av det morsomste jeg har drevet med. De er så unge at det er lett å forme dem, men vil de bli gode, så må de trene. Det skal være lek, men også konkurranse, sier Brun, som ser flere likhetstrekk mellom å trene et barnelag og en tropp ­soldater.
– Du må være et forbilde. Det kan du være som trener, og det må du klare å være som troppssjef. Du må være glad i folk. Og så må du være et forbilde hele tiden. Du kan ikke gjøre én ting fra åtte til fire, og så det stikk motsatte etterpå.
– Hvordan tror du dine soldater oppfattet deg som sjef?
– Jeg håper at de så på meg som en som brydde seg. En som gikk foran, enten det var i felt eller på idrettsbanen.



Da Johan Brun fylte 50, følte han seg plutselig fryktelig gammel. Det likte han ikke.
– Jeg har alltid vært soldat. Og jeg har alltid sett på meg selv som en gutt. Men jeg begynte å tenke på hvordan jeg selv hadde sett på de som var 50 da jeg var i 20-åra. Da syntes jeg 50-åringer var gamle.
Ti år senere skulle det bli verre. Johan Brun måtte ta av seg uniformen.
– For å si det sånn: Jeg begynte ikke i Forsvaret for å bli pensjonist, sier Brun.
– Jeg liker ikke å si at jeg har gått av med pensjon. Jeg foretrekker å si at jeg har lagt opp.
– Ville du fortsatt hvis du kunne?
– Nei…
Brun trekker på det.
– Jeg synes det er greit at ikke gamle menn går i uniform. Du må tenke over hvordan folk vil at en offiser skal se ut. Du skal være troverdig, du skal ikke se ut som om du har gått ut på dato.
– Men jeg syntes det var fryktelig trist at det tok slutt. Å være offiser var et kall for meg.
Han forteller om alle dem som han har vært sjef for – og som har gått av før ham. Han har gitt dem råd – du må ikke bare la dagene gå. Ha en plan før du går av.
– Men da dagen først kom – og jeg selv skulle gå av – var jeg ikke godt nok forberedt. Jeg var vant til å håndtere det meste, så jeg tenkte at jeg klarer dette også. I stedet ble jeg tiltaksløs. Jeg er jo litt lat av natur. Jeg var nødt til å ta meg selv i nakken og si: Johan, du har ikke gått ut på dato ennå.

Løsningen lå ikke langt unna. Johan Brun hadde allerede jobbet en del med veteranprosjekter. Nå ble han del av Forsvarets forums veteranprogram.
– Vi skylder de som gjorde en jobb under krigen så utrolig mye, sier Brun.
Sammen med Forsvarets forum har han reist sammen med norske krigshelter til Canada, Frankrike, Tyskland, Korea og England. Derfor var han også i London i vår. For å hedre gamle helter. Og for at det de gjorde ikke skal bli glemt av yngre generasjoner. Det er travle dager, innrømmer generalmajoren. Timeplanen fylles opp. Han skal i et møte med Norske Reserveoffiserers Forbund om et par timer, og for noen dager siden leverte han en ny innstilling fra forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd. Han forteller at han bruker omtrent like mye tid på alle de tre arbeidsoppgavene. Da hjelper det nok å ha orden i sakene. Johan Brun sies å være glad i struktur. Skrivebordet er i alle fall ryddig. Foran seg har han skrevet ned fire stikkord som betyr mye for ham. Han har vært innom alle fire. På veggene har han hengt opp malerier han selv bestilte – den gang han var brigadesjef på 90-tallet. Maleriene heter Trondenes, Tromsø, Setermoen og Heggelia.
– Jeg synes de er fine. Selv om reinsdyrene ser litt daffe ut, innrømmer Brun, og nikker mot bildet som heter Heggelia.
– Men kunst er moro. Og når jeg har vært steder, har jeg heller kjøpt med meg kunst enn ølkrus og t-skjorter.

Flink med farger, sier venner. God på interiør. Og ekstremt opptatt av å ­rydde.
– Jeg rydder hele tiden, sier Brun.
– Jeg vil ikke at noen skal være nødt til å rydde etter meg.
– Hvis noe har stått på loftet eller i kjelleren i fem år – ja, da gir jeg det heller til Frelsesarmeen. Eller så kaster jeg det. Man kan ikke spare på alt.
Johan Brun virker å ha orden på det meste. Bare la ham slippe å bruke datamaskiner. Data er han rett og slett dårlig på.
– Er du på Facebook?
– Nei, nei. Men jeg vet hva Google er.
– Hva er favorittnettsiden din?
– Det har jeg ikke. Jo, forresten. Finn.no. Der kan jeg se på hytter
og biler.
– Jeg klarer å lage enkle powerpoint-presentasjoner, men piler og bevegelse og sånn? Nei, da melder jeg pass.
– Jeg har alltid hatt folk som kan ­gjøre de tingene for meg.

Da trives han bedre langs kysten eller på tur i skogen.
– For en soldat er det umulig ikke å bli glad i naturen, sier Brun.
Snart flytter soldaten hjem. Han skal overta familiehuset i Tønsberg. For tross 30 år på Nannestad, er det fortsatt Tønsberg som er hjem.
– Jeg gleder meg, sier Brun.
Det er travle dager i familien. Seks barnebarn stjeler mye tid. Johan Brun har lovet å ta med alle barna i en dyrehage før de når skolealder. Han har allerede vært på det første dyrehagebesøket. Nå står han på vollen utenfor Forsvarsmuseet. Han prøver så godt han kan å holde øynene åpne i den skarpe sommersola. Fotografen tar bilder. Brun sier at han håper han ser snill ut. For selv om han er litt svart-hvitt – selv om han fyrer seg opp og kan bli forbanna, så mener han selv at han er aller mest snill. Og selv om han skal bruke store deler av sommeren til å jobbe, får han noen feriedager i Tønsberg også. Det holder i massevis for Johan Brun.
– Hvis jeg kan få lov til å reise ut til Verdens Ende på Tjøme en sommerdag og ligge på et svaberg en meter fra sjøen – da kan jeg ikke få det finere. Da må folk bare dra til Syden og stå i kø for min del.

I LONDON/OSLO: OLE KÅRE EIDE
Foto: ARNE FLAATEN

 

Navn: Johan Brun 
Født: 1944
Sted: Tønsberg
Sivil status: Gift med Anne Marit, tre barn: Charlotte (39), Nikolai (35) og ­Ole-Christian (30).
Aktuell: Leder sommerens internasjonale konferanse for reserveoffiserer.
I juni ble han tildelt Forsvars­medaljen med laurbær. 

 

MILEPÆLER
10 ÅR: Liten gutt i Tønsberg. Vokser opp sammen med fire jevnaldrende gutter. De møtes fortsatt hver nyttårsaften, for å feire både nytt år og Johan Brun, som er nyttårsbarn.
20 ÅR: Ser verden som dekksgutt – til og fra USA – før han ­begynner på befalsskolen i infanteriet.
– Trodde kanskje jeg var litt tøffere enn det jeg egentlig var, sier han.
30 ÅR: Eskadronssjef i Nord-Norge og stolt av både jobb og to små barn.
40 ÅR: Adjutant på slottet, for kong Olav. – Verdens fineste jobb, synes Brun.
50 ÅR: Føler seg for første gang gammel. Feirer dagen med fest i messa på Trandum.
60 ÅR: Går av med pensjon, men kommer tilbake til For­svaret. Aktiv i veteranarbeid og bestefar.