Forsvarets forum » Seksjoner » Aktuelt

Kampen for frihet og retten til selv å kunne velge gjorde Gunnar Sønsteby til Norges høyest dekorerte borger.

Demokrati betydde alt for krigshelten, og dette var også hans budskap til nye generasjoner og de som i dag gjør tjeneste i vårt forsvar.

Begynnelsen. Gunnar Sønsteby ble født 11. januar 1918 i Tinngata 55 på Rjukan. Han var sønn av Gustav og Margit (f. Lien) Sønsteby. De kom begge fra bondeslekt, og Gunnar arvet sin mors rastløshet og energi og sin fars ro og rettferdighetssans. Hans oppvekst var preget av friluftsliv og skolegang. I hans årskull var det mange som senere skulle bli aktive i motstandskampen: Knut Haugland, Halvor Riverud, Olav Skogen, Leif Nielsen, Rolf Solem, Torjus Aarnes, Knut Berge og Einar Nordgaard. Legger man til tungtvannssabotørene Jens Anton Poulsson og Claus Helberg, som også kom fra dette lille tettstedet, forstår vi Milorg-leder og senere forsvarsminister Jens Chr. Hauges ordspill om «Tinn-soldatene». Etter at Gunnar var ferdig med gymnaset i juni 1937, tok han Otto Treiders Handelsskole i Oslo. Med eksamenskarakter «1,93, meget godt», søkte han om å komme inn på Feltartilleriets befalsskole, uten å komme gjennom nåløyet: Karakterene var ikke gode nok. For å slippe å vente et helt år mellom sesjon og rekruttskole, fikk han avtjene verneplikten i HMK Garde, fra 15. juli 1938. For Gunnar ble Nordmarka en god erstatning for fjellet på Rjukan. Flere ganger i uka dro han inn i skogen, og snart kom han inn i et givende miljø i Studenterhytta på Svartor. I 1939 ble han hyttesjef. Han gikk nå på Maskinbokholderiskolen. Kurset var ferdig 1. mars 1940, og 26. mars fikk han jobb i Gjensidige som revisorassistent. Han bodde på hybel i Thereses gate. Så kom krigen.

Lungebetennelse. Forsikringsinspektør Philip Hansteen var reserveoffiser og ville ha med seg Gunnar Sønsteby opp i Nordmarka for å slåss. 11. april tok han toget til Mylla, der de om kvelden var til sammen 12-15 mann. Neste dag ble Gunnar plassert i 4. tropp i Hansteens skiløperkompani. Allerede 17. april, ved Bjørgeseter, møtte han krigens sanne ansikt. Hansteen ble skutt og drept. 2. mai var første fase av Gunnars krig over. Den endte på Ullevål sykehus med alvorlig lunge- og bihulebetennelse.

Det tok ikke lang tid før han kom inn i motstandskretsen rundt Knut Møyen. Gjennom Max Manus, som bodde i samme bygård, ble han trukket inn i arbeidet med den illegale avisen «Vi vil oss et land». Snart reiste han som kurer for Milorg fram og tilbake til Sverige, før han så ble agent «Nr. 24» for Special Operations Executive, med eget SOE-kontor i Oslo. Naturlig nok ble mye av aktiviteten konsentrert om etterretning, men han hadde samtidig nær kontakt til Milorg gjennom Møyen og senere hans etterfølger Jens Chr. Hauge. Snart hadde han bygget opp et nettverk av dekkleiligheter og hadde kontakter til de fleste motstandsmiljøer. Han ble kjent som mannen som kunne fikse alt. Gunnar opererte med stadig nye dekknavn, fikk laget egne legitimasjonskort, pass, politiskilt, tjenestebevis, kjøretillatelser og grenseboerbevis. Høsten 1942 stod han bak utsmuglingen av stanser for opptrykk av pengesedler fra Norges Bank. Via Stockholm ble de brakt til regjeringen Nygaardsvold i London.

«Oslogjengen». Etter så vidt å ha unngått arrestasjon i 1943 reiste han via Stockholm til Storbritannia der han ble tatt inn i spesialkompaniet Noric I, senere kjent som Kompani Linge. Høsten 1943 kom han tilbake til Oslo og fortsatte sitt illegale arbeid, også som kontaktmann for øvrige norske Linge-agenter på Østlandet. Fra våren 1944 gjennomførte han en serie sabotasjeaksjoner som leder for «Oslogjengen», motstandsledelsens aksjonsgruppe. De første målene var bygninger og hullkortmaskiner som ble brukt ved innkalling av norsk ungdom til Arbeidsmobiliseringen, som man fryktet var en fordekt plan for utskriving av norsk ungdom til østfronten. I den forbindelse ledet han også det såkalte kortkuppet, da en lastebil med rasjoneringskort ble tatt på åpen gate i Oslo og brukt i forhandlinger med Quisling-regjeringen. I krigens siste måneder ble krigsviktig industri, jernbane, lokomotiv, flymotorer, olje og bensin angrepsmål, og Gunnar ledet selv flere av disse, blant annet sprengningen av Kongsberg våpenfabrikk og NSBs sentralbanestasjon i Oslo. Etter en ny tur til London i november 1944, fikk han ansvaret for å gjennomføre likvidasjoner av utpekte personer, som hirdsjef og politigeneral Karl A. Marthinsen.

Til USA. I frigjøringsdagene i 1945 var Gunnar sjef for den kongelige eskorten, både under kronprins Olavs hjemkomst 13. mai og da kong Haakon vendte tilbake 7. juni. For sin innsats under krigen ble han tildelt Krigskorset med tre Sverd og er dermed Norges høyest dekorerte borger. I tillegg til den amerikanske «Medal of Freedom with Silver Palm», fikk han også den britiske Distinguished Service Order (D.S.O.) Høsten 1945 reiste han til USA. Her arbeidet han ved Statens innkjøpskontor i New York før han i 1946 tok eksamen ved Harvard Business School. I 1947 var han salgssekretær i Esso Standard Oil, først i Panama og så i New York. Etter en periode i Norge i 1948 reiste han tilbake til USA for så å komme hjem for godt høsten 1949. Året etter ble han tilsatt i Saugbrugsforeningen i Halden som personalsjef, fra 1954 salgssjef og fra 1958 salgsdirektør. I 1954 startet han sammen med blant andre Erling Lorentzen helikopterfirmaet Scancopter og senere Helikopter Service.

Kongehuset. I 1953 giftet han seg med Anne-Karin Jarlsby, og de fikk tre barn. Samme år var han forlover i bryllupet til prinsesse Ragnhild og Erling Lorentzen, noe som forsterket et allerede nært forhold til kongehuset. I 1968 søkte Gunnar nye utfordringer, og familien flyttet til Oslo. Der ble han direktør for Oljedivisjonen i Aker Mekaniske Verksted. Etter to år sluttet han og startet eget konsulentfirma. Fra 1971 til 1974 var han konsulent for Phillips Petroleum og fra 1979 til 1985 for Getty Oil Company Norway, de siste årene som General Manager for Norge. Etter nådd pensjonsalder fortsatte han sin konsulent- og lobbyvirksomhet innenfor diverse sektorer i næringslivet og for saker vedrørende krigsveteraner og Forsvaret. Samtidig var han alltid sine venners venn, og ikke noe oppdrag var for lite eller for stort når det gjaldt å gi en hjelpende hånd. Han arbeidet i særlig grad for å bedre vilkårene for krigsinvalide og var en av drivkreftene bak Tilleggsloven i 1968. Den sikret tusener en god krigspensjon, og Gunnar satt i flere tiår i Det Rådgivende Utvalg for krigspensjonering. Allerede under USA-oppholdet etter krigen holdt Gunnar sitt første foredrag om erfaringer fra krigen. Det skulle etter hvert bli over tusen ettersom han vel hjemme i Norge gjorde dette til et varemerke, gjerne i regi av Forsvarsforeningen. I 1960 ga han ut sin bok «Rapport fra Nr. 24», som i flere år var en bestselger. Den kom etter hvert på sju språk, deriblant på hebraisk. I 1994 ble dokumentarfilmen med samme navn vist på NRK. På grunn av sin utstrakte foredragsvirksomhet også i USA om motstandskampen, ble Sønsteby i oktober 2001 tildelt American-Scandinavian Cultural Award under et arrangement i New York. Likeledes ble han for sitt virke for Forsvaret i 2004 tildelt Forsvarsmedaljen med laurbærgren.

Mange medaljer. I de siste årene av sitt liv fortsatte Gunnar sin virksomhet i inn- og utland for å fortelle om Norges kamp for frihet og demokrati og om sitt eget bidrag i denne kampen. Han var på Svalbard, i Caen, New York, Toronto, London, Stockholm, Halifax, Berlin, Nord-Norge, på Vest- og Sørlandet og Østlandsområdet. Enten han snakket for over 2000 mennesker i en kinosal i Toronto eller en i gymsal på en videregående skole i Norge, hadde han den samme karismatiske evnen til å holde på oppmerksomheten. Fatte seg i akkurat den korthet som gjorde at tilhørerne ville ha mer, mer, alltid mer. Men Gunnar kjente sin besøkelsestid.

Også de siste årene fikk Gunnar en rekke æresbevisninger. 2. november 2004 fikk han Politiets Hederskors. 27. januar 2006 ble han utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. 13. mai 2007 avduket kong Harald Per Ungs statue av Gunnar Sønsteby i Oslo. Samme år ble han kåret til «Årets osloborger» av Aftenpostens lesere.

11. januar 2008 feiret han 90-årsdag på Akershus festning sammen med Norges fremste kvinner og menn.18. juni 2008 fikk han som første ikke-amerikaner tildelt de amerikanske spesialstyrkenes høyeste utmerkelse «The Award of the United States Special Operations Command Medal». I store deler av 2008 engasjerte han seg i filminnspillingen og i promoteringen av filmen «Max Manus», og 15. mai 2009 ble han tildelt St. Halvardsmedaljen. I denne perioden engasjerte han seg sterkt for at landets høyeste utmerkelse, Krigskorset med Sverd, igjen skulle kunne tildeles. Og han signerte tusener av bøker, enten de nå var skrevet av ham selv eller av andre.

En legende. Den unike kombinasjon av krigsinnsats, foredragsvirksomhet, samfunnsengasjement og utadvendte vesen gjorde Gunnar Sønsteby til nærmest en levende legende. Jens Chr. Hauge brukte i sin tid uttrykket «institusjonen Gunnar Sønsteby». Hauge er også mannen bak disse ordene: «Det er vanskelig å vite hvem som er nr. 1 i dette landet, men det er ingen tvil om hvem som er Nr. 24.»

Forsvarets anerkjennelse av Gunnar Sønsteby manifesterte seg til siste slutt: I desember 2011 ble bygning 1 på toppen av Akershus festning offisielt overrakt ham. Her, i et hus merket «Nr. 24 Gunnar Sønsteby», kan kommende generasjoner bli minnet om hvor Kjakan tilbrakte sine siste arbeidsdager. At dette er en gammel vaktstue, passer utmerket: Gunnar var demokratiets vokter. 20. april signerte forsvarssjef Harald Sunde diplomet som fulgte Forsvaret Hederskors, og dermed ble Sønsteby den aller første som ble hedret med denne dekorasjonen. Tildelingen fant sted under en stille seremoni på sykehjemmet. 25. mai ble Gunnar Sønsteby stedt til hvile på statens bekostning med kongen til stede.

Arnfinn Moland

Leder for NORGES

HjemmefrontmuseUM

Les Ari Behns portrett av Gunnar

Sønsteby: www.fofo.no/

UNGDOMMEN: Under et besøk på Norges Hjemmefrontmuseum sikret Martin Steen seg en signert utgave av besteselgeren «Rapport fra Nr. 24». Foto: ARNE FLAATEN

Demokrati betydde alt for krigshelten, og dette var også hans budskap til nye generasjoner og de som i dag gjør tjeneste i vårt forsvar.

Begynnelsen. Gunnar Sønsteby ble født 11. januar 1918 i Tinngata 55 på Rjukan. Han var sønn av Gustav og Margit (f. Lien) Sønsteby. De kom begge fra bondeslekt, og Gunnar arvet sin mors rastløshet og energi og sin fars ro og rettferdighetssans. Hans oppvekst var preget av friluftsliv og skolegang. I hans årskull var det mange som senere skulle bli aktive i motstandskampen: Knut Haugland, Halvor Riverud, Olav Skogen, Leif Nielsen, Rolf Solem, Torjus Aarnes, Knut Berge og Einar Nordgaard. Legger man til tungtvannssabotørene Jens Anton Poulsson og Claus Helberg, som også kom fra dette lille tettstedet, forstår vi Milorg-leder og senere forsvarsminister Jens Chr. Hauges ordspill om «Tinn-soldatene». Etter at Gunnar var ferdig med gymnaset i juni 1937, tok han Otto Treiders Handelsskole i Oslo. Med eksamenskarakter «1,93, meget godt», søkte han om å komme inn på Feltartilleriets befalsskole, uten å komme gjennom nåløyet: Karakterene var ikke gode nok. For å slippe å vente et helt år mellom sesjon og rekruttskole, fikk han avtjene verneplikten i HMK Garde, fra 15. juli 1938. For Gunnar ble Nordmarka en god erstatning for fjellet på Rjukan. Flere ganger i uka dro han inn i skogen, og snart kom han inn i et givende miljø i Studenterhytta på Svartor. I 1939 ble han hyttesjef. Han gikk nå på Maskinbokholderiskolen. Kurset var ferdig 1. mars 1940, og 26. mars fikk han jobb i Gjensidige som revisorassistent. Han bodde på hybel i Thereses gate. Så kom krigen.

GARDISTEN: I 1939 ble gardist Sønsteby dimittert fra 2. gardekompani. Etter førstegangstjenesten hadde Sønsteby hele livet et nært og godt forhold til Hans Majestet Kongens Garde. Foto: NORGES HJEMMEFRONTMUSEUM

Lungebetennelse. Forsikringsinspektør Philip Hansteen var reserveoffiser og ville ha med seg Gunnar Sønsteby opp i Nordmarka for å slåss. 11. april tok han toget til Mylla, der de om kvelden var til sammen 12-15 mann. Neste dag ble Gunnar plassert i 4. tropp i Hansteens skiløperkompani. Allerede 17. april, ved Bjørgeseter, møtte han krigens sanne ansikt. Hansteen ble skutt og drept. 2. mai var første fase av Gunnars krig over. Den endte på Ullevål sykehus med alvorlig lunge- og bihulebetennelse.Det tok ikke lang tid før han kom inn i motstandskretsen rundt Knut Møyen. Gjennom Max Manus, som bodde i samme bygård, ble han trukket inn i arbeidet med den illegale avisen «Vi vil oss et land». Snart reiste han som kurer for Milorg fram og tilbake til Sverige, før han så ble agent «Nr. 24» for Special Operations Executive, med eget SOE-kontor i Oslo. Naturlig nok ble mye av aktiviteten konsentrert om etterretning, men han hadde samtidig nær kontakt til Milorg gjennom Møyen og senere hans etterfølger Jens Chr. Hauge. Snart hadde han bygget opp et nettverk av dekkleiligheter og hadde kontakter til de fleste motstandsmiljøer. Han ble kjent som mannen som kunne fikse alt. Gunnar opererte med stadig nye dekknavn, fikk laget egne legitimasjonskort, pass, politiskilt, tjenestebevis, kjøretillatelser og grenseboerbevis. Høsten 1942 stod han bak utsmuglingen av stanser for opptrykk av pengesedler fra Norges Bank. Via Stockholm ble de brakt til regjeringen Nygaardsvold i London.

9. APRIL 2010: Karl Johans gate i Oslo, klokken 1530. Gunnar Sønsteby er tilbake på den samme plassen han stod nøyaktig 70 år tidligere og så de tyske soldatene marsjere nedover landets paradegate. Foto: NORGES HJEMMEFRONTMUSEUM

«Oslogjengen». Etter så vidt å ha unngått arrestasjon i 1943 reiste han via Stockholm til Storbritannia der han ble tatt inn i spesialkompaniet Noric I, senere kjent som Kompani Linge. Høsten 1943 kom han tilbake til Oslo og fortsatte sitt illegale arbeid, også som kontaktmann for øvrige norske Linge-agenter på Østlandet. Fra våren 1944 gjennomførte han en serie sabotasjeaksjoner som leder for «Oslogjengen», motstandsledelsens aksjonsgruppe. De første målene var bygninger og hullkortmaskiner som ble brukt ved innkalling av norsk ungdom til Arbeidsmobiliseringen, som man fryktet var en fordekt plan for utskriving av norsk ungdom til østfronten. I den forbindelse ledet han også det såkalte kortkuppet, da en lastebil med rasjoneringskort ble tatt på åpen gate i Oslo og brukt i forhandlinger med Quisling-regjeringen. I krigens siste måneder ble krigsviktig industri, jernbane, lokomotiv, flymotorer, olje og bensin angrepsmål, og Gunnar ledet selv flere av disse, blant annet sprengningen av Kongsberg våpenfabrikk og NSBs sentralbanestasjon i Oslo. Etter en ny tur til London i november 1944, fikk han ansvaret for å gjennomføre likvidasjoner av utpekte personer, som hirdsjef og politigeneral Karl A. Marthinsen.

Til USA. I frigjøringsdagene i 1945 var Gunnar sjef for den kongelige eskorten, både under kronprins Olavs hjemkomst 13. mai og da kong Haakon vendte tilbake 7. juni. For sin innsats under krigen ble han tildelt Krigskorset med tre Sverd og er dermed Norges høyest dekorerte borger. I tillegg til den amerikanske «Medal of Freedom with Silver Palm», fikk han også den britiske Distinguished Service Order (D.S.O.) Høsten 1945 reiste han til USA. Her arbeidet han ved Statens innkjøpskontor i New York før han i 1946 tok eksamen ved Harvard Business School. I 1947 var han salgssekretær i Esso Standard Oil, først i Panama og så i New York. Etter en periode i Norge i 1948 reiste han tilbake til USA for så å komme hjem for godt høsten 1949. Året etter ble han tilsatt i Saugbrugsforeningen i Halden som personalsjef, fra 1954 salgssjef og fra 1958 salgsdirektør. I 1954 startet han sammen med blant andre Erling Lorentzen helikopterfirmaet Scancopter og senere Helikopter Service.

KONGELIG: Kronprinsfamilien på besøk i Lingeklubben. «Nr. 24» i samtale med kronprinsesse Sonja og prinsesse Märtha Louise. Foto: KAARE STOREMYR

Kongehuset. I 1953 giftet han seg med Anne-Karin Jarlsby, og de fikk tre barn. Samme år var han forlover i bryllupet til prinsesse Ragnhild og Erling Lorentzen, noe som forsterket et allerede nært forhold til kongehuset. I 1968 søkte Gunnar nye utfordringer, og familien flyttet til Oslo. Der ble han direktør for Oljedivisjonen i Aker Mekaniske Verksted. Etter to år sluttet han og startet eget konsulentfirma. Fra 1971 til 1974 var han konsulent for Phillips Petroleum og fra 1979 til 1985 for Getty Oil Company Norway, de siste årene som General Manager for Norge. Etter nådd pensjonsalder fortsatte han sin konsulent- og lobbyvirksomhet innenfor diverse sektorer i næringslivet og for saker vedrørende krigsveteraner og Forsvaret. Samtidig var han alltid sine venners venn, og ikke noe oppdrag var for lite eller for stort når det gjaldt å gi en hjelpende hånd. Han arbeidet i særlig grad for å bedre vilkårene for krigsinvalide og var en av drivkreftene bak Tilleggsloven i 1968. Den sikret tusener en god krigspensjon, og Gunnar satt i flere tiår i Det Rådgivende Utvalg for krigspensjonering. Allerede under USA-oppholdet etter krigen holdt Gunnar sitt første foredrag om erfaringer fra krigen. Det skulle etter hvert bli over tusen ettersom han vel hjemme i Norge gjorde dette til et varemerke, gjerne i regi av Forsvarsforeningen. I 1960 ga han ut sin bok «Rapport fra Nr. 24», som i flere år var en bestselger. Den kom etter hvert på sju språk, deriblant på hebraisk. I 1994 ble dokumentarfilmen med samme navn vist på NRK. På grunn av sin utstrakte foredragsvirksomhet også i USA om motstandskampen, ble Sønsteby i oktober 2001 tildelt American-Scandinavian Cultural Award under et arrangement i New York. Likeledes ble han for sitt virke for Forsvaret i 2004 tildelt Forsvarsmedaljen med laurbærgren.

KONGELIG: Kong Harald sammen med 90-årsjubilanten og hans kjære Anne-Karin. Foto: TORBJØRN KJOSVOLD

Mange medaljer. I de siste årene av sitt liv fortsatte Gunnar sin virksomhet i inn- og utland for å fortelle om Norges kamp for frihet og demokrati og om sitt eget bidrag i denne kampen. Han var på Svalbard, i Caen, New York, Toronto, London, Stockholm, Halifax, Berlin, Nord-Norge, på Vest- og Sørlandet og Østlandsområdet. Enten han snakket for over 2000 mennesker i en kinosal i Toronto eller en i gymsal på en videregående skole i Norge, hadde han den samme karismatiske evnen til å holde på oppmerksomheten. Fatte seg i akkurat den korthet som gjorde at tilhørerne ville ha mer, mer, alltid mer. Men Gunnar kjente sin besøkelsestid. Også de siste årene fikk Gunnar en rekke æresbevisninger. 2. november 2004 fikk han Politiets Hederskors. 27. januar 2006 ble han utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. 13. mai 2007 avduket kong Harald Per Ungs statue av Gunnar Sønsteby i Oslo. Samme år ble han kåret til «Årets osloborger» av Aftenpostens lesere. 11. januar 2008 feiret han 90-årsdag på Akershus festning sammen med Norges fremste kvinner og menn.18. juni 2008 fikk han som første ikke-amerikaner tildelt de amerikanske spesialstyrkenes høyeste utmerkelse «The Award of the United States Special Operations Command Medal». I store deler av 2008 engasjerte han seg i filminnspillingen og i promoteringen av filmen «Max Manus», og 15. mai 2009 ble han tildelt St. Halvardsmedaljen. I denne perioden engasjerte han seg sterkt for at landets høyeste utmerkelse, Krigskorset med Sverd, igjen skulle kunne tildeles. Og han signerte tusener av bøker, enten de nå var skrevet av ham selv eller av andre.

KRIGSKORSET MED SVERD: Gunnar Sønsteby var en ivrig talsmann for at Norges høyeste dekorasjon, Krigskorset med Sverd på ny skulle tas i bruk. Oberst Eirik Johan Kristoffersen (t.v.) og kaptein Jørg Lian mottok Krigskorset med Sverd 8. mai 2011. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

FORTELLEREN: Gunnar Sønsteby besøkte mange hundre skoler i inn- og utland. Over alt var budskapet at vår frihet ikke er gratis. Over alt lyttet ungdommene og Gunnar fortalte om krigsseilere, motstandskamp og betydningen av demokratiet. Foto: ERLING EIKLI

VETERANFELLESSKAP: For Gunnar Sønsteby betydde kontakten med veteraner mye. I 2001 reiste han sammen med krigsseiler Ingvald Wahl (i midten) til Canada. Her deltok de i Pilgrimage 2001 og fikk møte Ernest Alvia «Smokey» Smith som fikk Victoriakorset for sin innsats under annen verdenskrig. Det er Storbritannias høyeste utmerkelse. Foto: ARNE FLAATEN

TALEREN: Gunnar Sønsteby behersket talens kunst. Her taler han i Det Norske Selskab. Foto: ARNE FLAATEN

PÅ SOKKEL: Gunnar Sønsteby havnet på sokkel ved Solli plass i 2007. To dager før han døde ble en kopi av Per Ungs statue avduket på Rjukan. Foto: ARNE FLAATEN

PÅ KONTORET: Avtaleboken til Gunnar Sønsteby var alltid full. Til det siste var kontoret en viktig del av Gunnars hverdag. På veggen henger bilder av de tre konger han gjorde tjeneste for. Dette er det siste bildet av Gunnar på kontoret i bygning 1. Et langt virke er over. Foto: ERLING EIKLI

En legende. Den unike kombinasjon av krigsinnsats, foredragsvirksomhet, samfunnsengasjement og utadvendte vesen gjorde Gunnar Sønsteby til nærmest en levende legende. Jens Chr. Hauge brukte i sin tid uttrykket «institusjonen Gunnar Sønsteby». Hauge er også mannen bak disse ordene: «Det er vanskelig å vite hvem som er nr. 1 i dette landet, men det er ingen tvil om hvem som er Nr. 24.»Forsvarets anerkjennelse av Gunnar Sønsteby manifesterte seg til siste slutt: I desember 2011 ble bygning 1 på toppen av Akershus festning offisielt overrakt ham. Her, i et hus merket «Nr. 24 Gunnar Sønsteby», kan kommende generasjoner bli minnet om hvor Kjakan tilbrakte sine siste arbeidsdager. At dette er en gammel vaktstue, passer utmerket: Gunnar var demokratiets vokter. 20. april signerte forsvarssjef Harald Sunde diplomet som fulgte Forsvaret Hederskors, og dermed ble Sønsteby den aller første som ble hedret med denne dekorasjonen. Tildelingen fant sted under en stille seremoni på sykehjemmet. 25. mai ble Gunnar Sønsteby stedt til hvile på statens bekostning med kongen til stede.

Arnfinn Moland
Leder for Norges Hjemmefrontmuseum

Mitt møte med Gunnar Sønsteby

Finn Ramsøy, krigshelt
Det var i forbindelse med en julehandel for noen år siden. Vi skulle legge fram hver vår bok for salg på Norli bokhandel i Sandvika. Jeg skulle selge min bok «Milorg D13 i kamp», mens Gunnar skulle selge sin bok «Om samhold og innsatsvilje». Vi satt ved siden av hverandre ved et bord. Det var en mye lenger kø foran Sønsteby enn foran meg. Men Gunnar gjorde noe veldig fint, han anbefalte min bok på det varmeste til alle som sto i hans kø. Det var til svært god hjelp. Episoden demonstrerte hans fine holdning. Vi hadde et veldig godt samarbeid i alle år.

Petter Ringen Johannessen, statsstipendiat, sekretær
Da Gunnar fylte 90 år, var det stor fest på Akershus slott med både kongen og statsministeren. Det ble fin servering, og stemningen var meget god. Etter en stund skjønte jeg at Gunnar så etter noen. Det viste seg å være meg. Er du sulten, spurte han. Ja, svarte jeg, og så på maten som fristet. Bra, kom det fra Kjakan. Bli med her. Vi gikk inn på et tilstøtende rom. Fra jakkelommen tok han fram matpakken, to brødskiver med gulost, en til hver. Hva var det han ønsket? Jo, kunne jeg hjelpe ham med å undersøke noen punkter til et foredrag han skulle ha for en skoleklasse om noen dager?

Bjørg Gjestvang, kona til Trond André Bolle

Gunnar Sønsteby var på bursdagen min i september i fjor. Det var veldig stort at han kom. Han holdt en liten tale om Trond André.

Det var ord som var gode å høre fra en mann som Sønsteby. Jeg møtte ham i noen sammenhenger og så på ham som en stor omsorgsperson. Jeg opplevde han som empatisk, snill, mild og med et behagelig vesen. Han spurte hvordan det gikk med meg og ungene og var opptatt av at Forsvaret fulgte oss opp. Han hadde en fremragende godhet. Det at han talte varmt om Trond i bursdagen min, gjorde meg godt!

Frode Singstad, orlogskaptein, skadet i Afghanistan

Da jeg jobbet i Oslo, traff jeg Gunnar ofte på Akershus festning. Hans interesse og kunnskap om Forsvaret, hans meget gode innsikt i vår nye tids operasjoner, problemer og utfordringer var imponerende. Jeg vil også fremheve hans omtanke for de som er i fronten, hans lune humor og kjappe replikk. Da han besøkte meg på St. Olavs hospital, visste han godt om mitt noe tilbakeholdne forhold til media. Men luringen Sønsteby trakk likevel et par journalister opp av hatten – fordi han mente min historie var viktig å få frem. Og det ble slik Gunnar befalte.

Espen Barth Eide, forsvarsminister

Gunnar Sønsteby var stadig på besøk i departementet. Han var en støtte for oss i arbeidet med omstillingen av Forsvaret og sentral for at det ble åpnet for å tildele Krigskorset med Sverd til veteraner fra blant annet Afghanistan. Det slo meg at Sønsteby var ung i sinn og opptatt av framtiden, og at hver generasjon måtte finne sine egne løsninger. Da jeg møtte ham på Diakonhjemmet for kort tid siden, var han tydelig glad da vi fortalte at vi jobbet med medaljeoverrekkelser til veteraner fra Afghanistan.

Gunnar Sønsteby hadde et demokratisk sinnelag som strekker seg tilbake fra motstandskampen.

Knut Joner, spilte Gunnar Sønsteby i «Max Manus»

Under filminnspillingen hjalp Sønsteby til i alle ledd, fra manus til innspilling. Han var utrolig flink til å støtte hele prosessen. Det var fint at han var helt innforstått med at vi lagde en spillefilm som ikke er hundre prosent historisk korrekt. Han tullet mye, og sa til meg at jeg så like dust ut som ham. Sønsteby ønsket ikke å bli tatt hensyn til eller få hjelp. Dersom jeg saknet farten for at han kunne holde følge, stoppet han demonstrativt opp. Sønsteby var ydmyk, samtidig hadde han stor autoritet. Det var flott å spille ham.

Harald Stanghelle, redaktør i Aftenposten

Det var sjelden Gunnar meldte sin ankomst. Til gjengjeld kunne han dukke plutselig opp. Og nesten alltid hadde han et budskap. En historie. En fortelling. Eller «bare» seg selv å by på. For knapt noen har bydd slik på seg selv som Gunnar Sønsteby. Jeg har sett ham sitte i tussmørket utenfor Skinnarbu og fortelle tre tenåringer om dramatiske aksjoner. Og jeg har sett ham trollbinde forsamlinger med et aldersspenn mellom 9 og 90. Gunnar utstrålte rastløs energi. Han personifiserte viljen til kamp. Slik blir han også stående i vår bevissthet. Med en varm livsvilje. Et dekorert mot. Og en nærmest fanatisk tro på demokratiet. Vi som lærte ham kjenne lever videre som privilegerte.

Myra Freeman, tidligere Lieutenant Governor of Nova Scotia, Canada

Gunnar Sønsteby var et ikon både i det norske og det internasjonale samfunn. Jeg lærte han å kjenne da jeg var dronning Elisabeth IIs representant i Nova Scotia. Han kom til Halifax for å delta i Canada-Norway Pilgrimage 2001. Våre liv ble beriket av Gunnars tilstedeværelse, og jeg vil aldri glemme hans møte med de unge i Nova Scotia. Hans inspirasjon gjorde at unge studenter skapte tekster som generasjoner av nordmenn og kanadiere vil ha interesse av. Gunnar ble et forbilde for oss alle! Vi som fikk lære Gunnar Sønsteby å kjenne, fikk et unikt forhold til en ekstraordinær mann.

Kjell Arne Bratli, ombudsmann i Forsvaret

Jeg møtte Gunnar Sønsteby første gang for 40 år siden. Noe av det jeg satte mest pris på, var den skjulte «Nr. 24», det generøse og romslige medmennesket som var den første til å strekke ut hånden – eller åpne pengepungen – for å støtte dem som ikke hadde det så godt. Som ombudsmann var jeg sammen med ham på besøk hos skadde soldater, til etterlatte og familier og ved avdelinger som var hardt rammet. Den hjelp Gunnar var i slike sammenheng, var helt uvurderlig. Han var en uvanlig helstøpt person og var et stort forbilde. Agent «Nr. 24» var «Hedersmann Nr. 1».

Even Enge, underdirektør i FD

Vi gikk på strendene i Normandie 6. juni 2009 da en engelskmann dukket opp og beundret Gunnars dekorasjoner. Nesten lamslått ble han klar over hvem Gunnar var. Han hadde hørt om hans fantastiske krigsinnsats gjennom forelesninger fra en profilert engelsk historieprofessor.

– Ja, sa Gunnar, jeg har holdt forelesninger på hans universitet. Engelskmannen falt i staver over møtet med denne lille, men akk så store mann. Selv har jeg de siste 30 år fått de best tenkelige historieleksjoner under Gunnars mange besøk på mitt kontor. Hans vidsyn og refleksjoner var unike. Alltid et budskap, klar og poengtert.

Erling Eikli, redaktør i F

Stedet er Aukra. Gunnar har avsluttet et foredrag for en fullsatt gymnastikksal med elever og andre i nærmiljøet. Nå venter en festmiddag med ordføreren og hennes kolleger fra nabokommunene, men Gunnar er blitt borte. Etter å ha lett over hele skolen finner vi ham til slutt. I et klasserom sitter han omgitt av elever og snakker om krigsseilere, lærernes motstand mot nazistene og om hvor viktig demokratiet er. Ungdommene enser ikke at jeg kommer inn i rommet – det er bare dem og Gunnar. Jeg fikk reise mye sammen med ham i inn- og utland. Møtet med unge mennesker var noe av det som betydde mest for Gunnar.

Jan Åge Fjørtoft, programleder og tidligere fotballproff

Kan man bare ringe en legende, en helt? tenkte jeg før jeg i januar 2008 spurte om Gunnar Sønsteby kunne prate til spillerne og lederne i Lillestrøm.

– Lillestrøm ja, jeg husker godt Tom Lund og cornerne hans.

– Ring meg om en time. Jeg må ut for å måke snø, svarte Gunnar, men selvsagt vil jeg komme, men det må vente én uke for jeg skal feire 90-årsdag, og det kan bli litt «styr» da, sa helten.

Så etter at kongen og regjeringen hadde hyllet vår største legende, kom han til Lillestrøm å holdt sitt foredrag. Det vil si, han kom dagen før. Vår sekretær sa at Sønsteby hadde vært der. Neste dag fortalte han meg at han bare hadde stukket innom en tur. Jeg mener selvsagt han var der for rekognosere og undersøke forholdene.

Demokratiets vokter