Den glemte hæren

«Jeg måtte ha nye menn som så friskt og uforferdet på saken; folk som fullt ut forsto at vi var kommet over til England for å bygge opp de militære styrker for å brukes i krig, at oppgaven vår her ute var så langt det stod i vår makt å forberede oss og innstille oss på å føre krig for å ta landet vårt tilbake.»
Oscar Torp, forsvarsminister i 1942

 

Dette er utdrag av et brev forsvarsminister Oscar Torp skrev til statsråd Frihagen i Stockholm etter de omfattende utskiftningene i den øverste militære ledelse vinteren 1942. Brevet setter fokus på et av de mest interessante spørsmål knyttet til de norske væpnede styrker i Storbritannia under 2. verdenskrig. Spesielt gjaldt dette Hæren, i motsetning til marinen og flyvåpenet ville Hæren i liten grad komme til å bli brukt i krigen.  

Allerede i april 1940, mens kampene pågikk i Norge, ble det første spede grunnlag lagt for norske hærstyrker i Storbritannia. Det dreide seg om norske frivillige som ønsket å delta i kampene i Norge. 20. juni ble Hærens overkommando (HOK) etablert i London, og styrkene kom kommandomessig under HOK. To dager senere bestod den av 69 offiserer og 761 korporaler og menige. Etter noen uker fikk avdelingen uniformer. Det skulle gå nesten to måneder før alle var bevæpnet. Det totale antall kom aldri til å overstige 3000 mann.
Høsten 1940 var på mange måter en brytningstid. Flere vanskelige saker måtte avklares, og kursen skulle stakes ut. Det var ikke uten videre enkelt – en høst hvor man på alle plan umulig kunne si noe sikkert om hva fremtiden ville bringe.  

General Fleischer, som hadde ledet den norske 6. divisjon i kampene mot tyskerne på narvikfronten, ble sjef for den nyetablerte HOK ved sin ankomst til Storbritannia. I et møte i War Office, allerede den 20. juni 1940, hadde han erklært seg prinsipielt enig i at norske styrker burde delta sammen med britene i operasjoner på norskekysten. General Fleischer anslo mengden nordmenn i vernepliktig alder på de britiske øyer til å være mellom 4000 og 5000 mann. Hvis disse ble beordret til tjeneste, ville det være mulig å etablere en avdeling på brigades størrelse. Fleischer ønsket også å få over deler av den norske styrke som hadde vært internert i Sverige siden midten av april, samt at han vurderte mulighetene for å verve frivillige norskamerikanere til den nye norske hæren.
General Fleischers planer ble behandlet på en regjeringskonferanse 2. juli 1940. Nordmenn i Storbritannia skulle ikke beordres inn i de væpnede styrker. Det hele skulle baseres på frivillighet. Regjeringen reserverte seg også mot å la norske styrker delta i raid på norskekysten. De internerte styrker i Sverige skulle ikke bringes over til Storbritannia. General Fleischer skriver:
«Det synes som det har vært to fraksjoner innen regjeringen, hvorav den ene og svakere holdt på at det måtte tas sikte på å delta med norske tropper i en gjenerobring av Norge, og en annen og sterkere, som holdt på at vi skulle støtte Englands kamp med vår handelsflåte, våre sjø­stridskrefter og norske flyavdelinger, men at det gjaldt å unngå at det på ny ble kamp i Norge. Vi burde derfor ikke ha noen landstridskrefter. Norge ville etter deres mening bli fritt igjen av seg selv når Tyskland var slått.» Hva regjeringen mente om dette, ble imidlertid holdt hemmelig, og det har bare langsomt og indirekte blitt noen klarhet om dette viktige spørsmål.

Noe av grunnlaget for det etter hvert så vanskelige samarbeidsforhold mellom general Fleischer og regjeringen ble åpenbart lagt her. Regjeringen valgte i utgangspunktet å prioritere handelsflåten samt sjø- og luftstridskreftene. For de sistnevnte hadde de neppe noe valg om de skulle motta materiell fra britene. Sann­synligvis ble det også lagt vekt på de konsekvenser landmilitær innsats i Norge kunne få med tanke på represalier for norske sivile. Eksil­regjeringens tilslutning var i utgangspunktet ikke overveldende hjemme i Norge. Dette kan også ha virket inn på regjeringens standpunkt. Da stillingen som forsvarssjef ble opprettet vinteren 1942, var det kanskje ikke så merkelig at hærsjefen ikke var regjeringens kandidat. Imidlertid skal det påpekes at når man ser forsvarsministerens beskrivelse av saken i sammenheng med den oppfatning Fleischer hadde, så er det mulig at konflikten bunnet i mer enn at hærsjefen var vanskelig å samarbeide med.  

War Office hadde ikke til hensikt å vente på hva den norske regjering ville bestemme seg for. Situasjonen var prekær og krevde handling. Det forelå allerede planer for opprettelse av spesialavdelinger for innsats i de ulike okkuperte land. Det hele skulle sortere under det nyopprettede Special Operations Executive (SOE). Høsten 1940 ble det gitt grønt lys for å starte verving av frivillige nordmenn til det såkalte Norwegian Independent Company No. 1 (NORIC 1). Gjennom opprettelsen av NORIC 1 ble uenigheten mellom hærledelsen og de politiske myndigheter synliggjort. NORIC 1 var rettet mot nettopp det general Fleischer ønsket at alle norske hærstyrker skulle ta del i. Først da generalen inspiserte avdelingen våren 1941, ble han klar over at den stod under britisk kommando. I en påfølgende drøfting med britene erklærte general Fleischer at han mente det var urimelig at den norske hæren ble delt opp i en norsk og en britisk del. Drøftingen ble ikke fulgt opp videre. Forholdet satte søkelyset på behovet for en fast avtale mellom norske og britiske myndigheter med tanke på anvendelsen av norske militære styrker. En slik avtale ble en realitet den 28. mai 1941. I avtalens undervedlegg om Hæren, artikkel 3, heter det blant annet: «Britisk organisasjon skal anvendes, …» Dette skulle komme til å bli et sentralt spørsmål ett år senere, da den nye hærledelsen tok organiseringen av Brig N opp til ny vurdering.

Vinteren 1941 hadde Brig N fått fast organisering som feltbrigade. Den var riktignok sterkt redusert, men brigaden fikk likevel et operativt forsvarsoppdrag i det nordlige Skottland fra sommeren 1941. Brigaden var organisert etter britisk mønster og oppnådde etter hvert en meget god treningsstandard. Da major Hansteen ble utnevnt til forsvarssjef i februar 1942, ble det etter kort tid stilt spørsmål om organiseringen av Brig N var hensiktsmessig med tanke på fremtidige operasjoner i Norge. Til tross for protester fra sjefen for Hæren og brigaden ble resultatet en omorganisering til selvstendige bergkompanier. Omorganiseringen satte brigadens treningsstandard betydelig tilbake. Samarbeidet med britiske avdelinger ble også forringet ved at brigaden heretter ofte ble brukt som fiende under feltøvelser.

På grunn av regjeringens innledende tilbakeholdenhet med tanke på bruk av norske hærstyrker, og den senere omorganisering av den norske brigade, skulle det gå flere år før norske hæravdelinger kom i aktiv krigsinnsats. Når det først skjedde, skulle det bli i et begrenset omfang. Allerede tidlig under krigen ble det opprettet en egen norsk avdeling på Island. Denne kom etter hvert til å bli depotavdeling for den norske meteorologiske stasjonen på Jan Mayen. Svalbard var blitt evakuert i august 1941, men i mai 1942 bestemte man seg for å besette øygruppen på ny. Det kom til harde kamper i september 1943, da en større tysk styrke gjorde landgang i Isfjorden. Til tross for dette klarte den norske styrken seg, og norske styrker forble på Svalbard til krigens slutt.
Høsten 1942 ble det opprettet et fallskjermkompani og et kommandokompani. Fallskjerm­kompaniet kom aldri til å bli satt inn i operasjoner sammen med allierte fallskjermstyrker, men kommandokompaniet (No. 5 Troop) ble allerede fra starten av underlagt en britisk kommandobataljon (10. Interallierte Commando). Vintrene 1942–43 og 43–44 deltok samtlige mannskaper i avdelingen i raid på norskekysten sammen med norske MTB–er. I november 1944 deltok hele kompaniet i landgangen på Walcheren, og på nyåret 1945 ble det gjennomført operasjoner langs elva Maas i Nederland. No. 5 Troop hadde betydelige tap. Avdelingen ble oppløst 18. mai 1945.
Knyttet til kampene om Walcheren i 1944 må også nevnes de norske liaisonoffiserene som fulgte 52. Divisjon. De cirka 50 norske offiserene hadde på det tidspunkt overføringen fant sted glidd så godt inn i miljøet i divisjonen at det ikke ble akseptert at de skulle holdes tilbake i Skottland. Offiserene gjorde i henhold til britiske kilder en utmerket innsats med divisjonen.

Høsten 1942 tok Krigsskolen opp sitt første og eneste kull under krigen. Da kullet ble uteksaminert høsten 1943, kom mange til å gjennomgå opptaksprøver for tjeneste ved britiske avdelinger. Samlet ble 15 offiserer godkjent for dette. Av disse falt senere seks på kontinentet.
I oktober 1944 ble 2. Bergkompani sendt til Finnmark for å markere norsk tilstedeværelse i de områdene som var frigjort av russerne. Kompaniet etablerte seg fra starten av i østre Tana og gjennomførte i løpet av vinteren en rekke patruljer vestover. Området som skulle dekkes, oversteg langt kompaniets styrke, forsyningssituasjonen var vanskelig og transportmidler og utstyr var på alle måter mangelfullt. Til tross for dette løste kompaniet oppdraget de var pålagt. Med unntak av de nevnte avdelinger og personell kom hoveddelen av de norske hærstyrkene i Storbritannia til å tilbringe hele krigen i Skottland, engasjert med trening, trening og atter trening.

Historien om de norske hærstyrkene i Storbritannia under 2. verdenskrig er på mange måter historien om den glemte hær, og den norske brigaden i Skottland er kalt den glemte brigade. Den norske hæren i Stor­britannia er et interessant kapittel i nyere norsk historie.

 

Skribenten

■ Oberstløytnant Knut Werner-Hagen (Cand. Philol.) er instruktør ved Krigsskolen