 |
Han er genial, sier Søbstad på spørsmål og flirer med åpen munn. To store smilehull åpenbarer seg, og han blir rød i kinna helt opp til den korte gardeklippen.
– Jeg har alt på DVD. Og jeg skal ha med meg hele samlingen til Afghanistan, sier han.
– Gi meg gjerne John Cleese eller Rowan Atkinson, jeg ler godt av dem også, men Rolv Wesenlund? Han er uslåelig.
Det er kort vei fra humor til alvor for Odd Andreas Søbstad. Fra Fleksnes’ ablegøyer til krig i Afghanistan. Om få dager reiser 48-åringen
til Meymaneh. Han er sjef for den 19. norske PRT-en i Faryab. Det blir også den siste. For etter åtte år i Nordvest-Afghanistan
forlater de norske soldatene provinsen. De og utstyret skal til Mazar-e-Sharif i løpet av oktober. Så, i 2013, drar Forsvaret
derfra også. Søbstad blir den første pakkesjefen, eller som han selv sier: Han skal lede termineringsstyrken.
– Mange spør om «æ glær mæ». Jeg synes spørsmålet blir litt feil. Når jeg gleder meg, tenker jeg på opplevelser med datteren
min, julefeiring eller 17. mai, sier han.
– Å reise til Afghanistan er en del av jobben. Det blir en stor utfordring, og jeg har et voldsomt ansvar. Men det er ikke
noe jeg gleder meg til.
– Hvorfor drar du?
– Fordi jeg ble spurt, men også fordi jeg følte det var min tur. Å reise til Afghanistan er viktig for min videre karriere
i Forsvaret. Jeg behøvde ikke lang tid på å si ja.
Eks-gardesjefen som bor i Sandvika, har fått velge intervjusted, han foreslo Husebyleiren eller Akershus festning. Det ble det siste. Vi spurte om han hadde noen sivile venner vi kunne prate med før intervjuet, Søbstad svarte at alle vennene er militære. Og da vi snakket med de militære vennene, fortalte de at Søbstad er ekstremt dedikert til jobben og i overkant opptatt av å kle seg korrekt. Hvis jeg får refs fordi jeg ikke går i paradeantrekk på festningen, skylder jeg på Forsvarets forum, skrev han i en sms da vi ba ham komme i ørkenuniform. «Vet ikke», svarer han når vi spør om hvordan han er i det sivile, og da han jobbet ved Forsvarets operative hovedkvarter innførte han vekttallfri sone. Han ville være en motvekt til alle de som tar sivile studiepoeng – «uten at Forsvaret får noe igjen for det». Det siste gjorde han med glimt i øyet, så klart – men like fullt: Den beste måten å beskrive Odd Andreas Søbstad på, er at han er militær. Tvers i gjennom.
Odd Andreas Søbstad snakker om oppdraget, det han kaller en stor logistikkoperasjon.
– Det blir noe annet å dra hjem fra Afghanistan enn det var å få Forsvaret ut av Bosnia eller Kosovo, sier han.
Sikkerhetssituasjonen er nemlig mer krevende, den største trusselen er fortsatt veibomber og selvmordsangrep – og alle militære
kolonner må ha en operativ tilnærming. I tillegg kommer nordmennene fortsatt til å delta i operasjoner sammen med afghanske
styrker.
– Jeg har tenkt en del på hva vi skal gjøre der nede. På mange måter er vi heldige. Jeg er den første PRT-sjefen som har et
oppdrag som kan måles. Mine forgjengere har jobbet for å skape sikkerhet og bygge kapasiteter, og de har gjort mye bra, men
hvordan måler du den jobben de har gjort? Det er nesten umulig. Soldatene mine og jeg vil bli målt ut i fra hvorvidt vi kommer
oss ut av Faryab til riktig tid. Det har jeg vært veldig bevisst på overfor soldatene. Vi må for all del unngå at de kommer
hjem til en debatt om Norge burde vært der lenger. Vi skal ned dit for å gjøre et konkret oppdrag. Når vi har fullført oppdraget,
skal vi dra hjem, slå oss på brystet og si at vi gjorde det vi skulle.
I Heimdal utenfor Trondheim var Odd Andreas Søbstad mest opptatt av å klatre i trærne i skogholtet nedenfor huset der han vokste opp. Det var lek hele
dagen, mye fantasi – og det fantes ikke EU-godkjente lekeplasser.
– Jeg drømte aldri om å bli militær, sier Søbstad.
– Jeg kan faktisk ikke huske at jeg drømte om å bli noe i det hele tatt.
Da han var ti, begynte han å gå aktivt på langrenn. Den store helten: Oddvar Brå. I skimiljøet gikk Søbstad under navnet «pastoren»
– det skyldtes en særdeles god religionseksamen om buddhismen – men det han aller helst ville, var å gå fort på ski. Søbstad
fortsatte på skigymnas, om sommeren løp han 800 meter. Så skulle han inn til førstegangstjeneste. En kompis hadde en bror
som gikk befalsskole. Hvorfor ikke, tenkte både Søbstad og kompisen, og søkte seg til Hærens befalsskole for infanteriet i
Trøndelag.
– Jeg sier det ofte, jeg har gått verdens beste befalsskole, sier han.
– Vi lærte moderne lederskap, vi fikk ikke bare tyn fordi vi skulle bli hardføre. Alt hadde et mål, og instruktørene var dødskonsekvente.
Vi ble aldri kjeftet på uten grunn. Hovedbudskapet var at du skal løse oppdraget, men like viktig er det å ta vare på dine
menn. Det sa vi den gang. I dag ville vi sagt medarbeidere, sier han.
– Det aller meste som jeg kan om ledelse, lærte jeg på befalsskolen.
Søbstad søkte seg videre til krigsskole. På slutten av 80-tallet var han på vinterøvelse på Hardangervidda. Været var elendig: regn og sludd, null
grader. Goretex-uniform fantes ikke, kadettene gikk i feltuniform og bomullsundertøy. De hadde ikke en gang regntøy. Søbstad
var «pessblaut». Kadettene fikk beskjed om å slå nødbivuakk i en turisthytte. Der satt de og fyrte to primuser i 18 timer
i strekk, mens de tørka det ene plagget etter det andre. Så fortsatte øvelsen.
– Der og da føltes det håpløst, men jeg lærte to ting. Uansett hvor våt og sliten du er: Får du 18 timer i et telt og nok
drivstoff til primusen, er du klar for å løse oppdraget igjen. I tillegg må du som militær leder aldri gå i noe annet enn
det soldatene dine går i, forteller han.
– Det har vært viktig for meg. Hvis soldatene har gått i bomullsundertøy, har jeg gjort det samme. Hadde jeg brukt ull i stedet,
ville jeg vært et dårlig eksempel, og jeg ville ikke visst hvordan soldatene hadde det. Det er det hele det norske lederskapet
er bygd på: eksemplets makt.
Odd Andreas Søbstad har vært 28 år i Forsvaret.
– Jeg har aldri så mye som sett på en sivil stillingsannonse, sier han.
– Hånden på hjertet!
Han var jegerlagføreren på Setermoen som stupte ut i Alfa-stilling klokken halv fire om natten – i minus 40. Da var det fortsatt
kald krig. Og i 1994 var han med å etablere Telemark bataljon, men den jobben som har betydd mest, er likevel det å være gardesjef.
Det var han i to og et halvt år.
– Garden var i en brytningstid. Det var snakk om at vi bare skulle drive med vakt og parade – og ikke lenger være en operativ
enhet. Jeg mener at noen av de grepene vi tok, bidro til at Garden fortsatt er en infanteribataljon, sier Søbstad.
– Vi gjorde tre ting. For det første, vi avviklet fellesferien.
– Ble det tatt ille opp?
– Ja. Det tok tid før mange skjønte hvorfor det var så viktig. Det snudde 22. juli i fjor. For det andre, vi beholdt beredskapsammunisjonen
vår. Og for det tredje, vi insisterte på å få skuddsikre vester – ikke på et sentralplassert lager, men i leiren. Det handlet
om å gjøre riktige forberedelser slik at vi var klare hvis noe skjedde i vårt nærområde – selv om det ikke var vårt primæroppdrag.
Men så lenge vi hadde drøyt tusen gardister i Oslo, kunne vi ikke tillate oss å la være, sier han.
– Vi måtte tåle noen slag og spark underveis. De aller fleste ville ha ferie i juli, det skjønner jeg også. De har vært vant
til å ha det godt. Men å være en leder handler ikke bare om å gi goder. Noen ganger må du også frata goder. Det som er viktig,
er at det ikke blir en «vi vil, du skal»-greie. Vi må kunne diskutere det, sier Søbstad.
 |
|
s�bstad 15.jpg
|
Grundig og lojal, sier venner og familie – men også en god historieforteller og flink til å få folk med seg. Odd Andreas Søbstad liker kvalitet,
men beskrives også som for opptatt av detaljer.
– Det er min svakhet, innrømmer han.
– Jeg er ikke flink til å sette strek – til å si at det vi har gjort, er godt nok. Jeg vil alltid gjøre ting litt bedre. Det
kan være slitsomt for dem som er rundt meg.
– Er du pedant på hjemmebane?
– Nei, jeg er nøye på noen ting hjemme også, men husarbeid er ikke en av dem. Jeg tror det er en jobbgreie.
Han forteller om dokumenter han skal signere, men som han sender tilbake røde som tyttebærtuer. Ikke fordi han ikke stoler
på sine medarbeidere, men fordi han mener at det han skriver under på, må han gå god for – innholdsmessig og språklig. I tillegg
har han alltid vært opptatt av mangel på korrekt antrekk.
– Dra på Oslo S eller til Gardermoen! Statusen på å bære uniformen korrekt er elendig. Hvorfor det er viktig? Jo, det skal
jeg si deg. Avdelingen og oppdraget og alt det du representerer, er større enn deg selv. Er du ute på oppdrag og løsner på
antrekket? Det er selvsagt greit. Men er du i det offentlige rom, kan du ikke bare «velge» noen stilige solbriller fordi det
ser kult ut. Jeg pleier å si til soldatene mine: Ingen ser dere når dere gjøre jobben deres. Men den gode jobben blir underminert
hvis dere kler dere som klovner og nisser når folk ser dere.
Marve Fleksnes og Wesensteen, men også trønderrock og Åge Aleksandersen. Odd Andreas Søbstad vet hva han skal gjøre når han vil koble av. Langrenn sluttet
han med da han begynte i Forsvaret, i stedet er han over gjennomsnittet ivrig på sykkel. I Afghanistan planlegger han å dra
på spinning – helst tre ganger i uka, og han har fullført Trondheim-Oslo to ganger. I tillegg elsker han å bla i gamle sportsleksikon
– han leser gjerne om hvem som fikk medaljer i ulike konkurranser, selv om han allerede vet hvem de er. Og så har han samtlige
årganger av Norsk militært tidsskrift.
– Får du lov til å ha alt dette hjemme?
– Jeg har mine tilmålte hyllemeter, men nå begynner det å bli trangt om plassen. Skal noe inn, må noe ut.
– Hva ryker først?
– Det må bli Morgan-Kane samlingen min, sier han.
– Det er ikke mer enn 10-15 år siden jeg kastet permene fra Krigsskolen. Jeg hadde samlet på alt, fra mattenotater til historieskriv.
Det komiske var at uka etter at jeg kastet permene, fikk jeg faktisk bruk for én av dem. Jeg skulle ha leksjoner om krigens
folkerett, men notatene måtte jeg lage på nytt.
Syv dager før Odd Andreas Søbstad fylte 40, ble Ingrid født.
– Å få barn er det modigste jeg noen gang har gjort.
– Har det påvirket deg som leder?
– Ja, jeg hiver meg ikke ut i fallskjerm lenger, for eksempel. Det er ikke bare på grunn av Ingrid, det ble vanskelig å få
tid til å ta de nødvendige hoppene hvert år, men jeg kommer ikke til å begynne med fjellklatring eller andre ting hvor det
er en viss risiko, selv om jeg i utgangspunktet kunne ha lyst, sier Søbstad.
– Men jeg kan ikke unngå risiko i jobben min. I Afghanistan handler det om kalkulert risiko, den tar vi hver eneste dag. Og
den gjelder ikke bare meg, den gjelder alle de 500 soldatene jeg har ansvaret for.
Han mener at det verste med å dra til Afghanistan blir å være borte fra samboeren Grete og syv år gamle Ingrid. Heldigvis
har han noen dager igjen, og nå skal han stort sett være hjemme. Garasjen skal ryddes og BMW-en på service.
– Enkelte hevder at man er den bilen man kjører?
– Hehe.
Smilehullene og de røde kinnene er tilbake.
– «Æ e» opptatt av kvalitet, sier Søbstad og gliser.
De neste dagene har han også tatt på seg ansvaret for å lage middag. Det er ikke hverdagskost.
– Jeg er flinkere til å lage middag i helgene, sier han.
– Jeg har ikke vært flink til å være hjemme. Jeg jobber så mye at jeg sjelden rekker hjem til middag, men jeg får prøve å
ta igjen litt nå. I går var vi på Kalvøya. Vi spilte fotball med klassen til Ingrid. Det var kjempebra. Hun vet at jeg skal
reise, men foreløpig synes hun bare det er eksotisk. Tenk, pappa skal til Afghanistan, sier hun. Da blir Grete litt stram
i maska, forteller han.
Kontrastene er enorme for Søbstad. Grilling på Kalvøya en dag, skuddsikker vest i Meymeneh uka etter. Der skal han være fram
til desember. Han har vært i Afghanistan før. I 2005-2006 var han stabsoffiser i hovedkvarteret til de internasjonale styrkene
i Kabul, men da var Ingrid bare et halvt år gammel.
– Nå blir det annerledes. Vi har ikke snakket så mye om hva jeg skal gjøre der – og hva skal jeg egentlig si? Jeg kan jo ikke
si at pappa skal til Afghanistan, at der skyter de på hverandre, og at det ikke er sikkert jeg kommer hjem, sier han.
– Nei, jeg gruer meg til å ta farvel. Det blir lenge til neste gang.
OLE KÅRE EIDE
Foto: ARNE FLAATEN
Navn: Odd Andreas Søbstad
Født: 1964
Sted: Trondheim
Sivil status: Samboer med Grete Nymo, datter Ingrid (7)
Aktuell: 4. juni overtok han som sjef for den siste norske PRT-en i Afghanistan
Milepæler:
10 år: Aktiv barneskoleelev i Heimdal. Akkurat begynt å gå på ski.
20 år: Streng sersjant på Sessvollmoen. Fast bestemt på å søke Krigsskolen.
30 år: Kompanisjef i Telemark bataljon og på damejakt. Fikk ei svær pepperkvern i bursdagsgave.
40 år: Nybakt far. Verden dreide seg stort sett om lille Ingrid.
Skriv ut
Tips en venn