Dermed Bastviken

Foto: ARNE FLAATEN

Å se henne spasere over isen som har klistret seg over hele byen og parkeringsplassen ved Henie-Onstad Kunstsenter i Bærum, er som å se formannen i avholdslauget krysse dekket på danskebåten etter midnatt: Der folk flest sjangler og strever med å holde seg på beina, er Norges andre kvinnelige flaggkommandør stødig som fjellreven selv. Friluftsdronningen med kongelig fornavn stanser et øyeblikk ved inngangen til senteret, og vips er trolldommen avslørt: 42-åringen hekter av det andre ønsker seg til 72-årsdagen: brodder.
– Jeg bruker dem når jeg jogger! sier Bastviken, og smiler så avvæpnende at hun nok innbiller seg at vi skal la være å skrive om dem.

Inne i kunstsenteret venter en gourmetrestaurant med hvite duker og allslags herligheter.
– En kaffe! sier Bastviken, og har allerede satt seg.
Louise Kathrine Dedichen Bastviken – intet mindre – brukte fire måneder på å rykke opp fra graden kommandør til flaggkommandør. Så er hun også fra byen hvor alt «årner sæ»: Fredrikstad. Barne- og ungdomsskoene tråkket hun i bydelen Cicignon, oppkalt etter den dansknorske general Johan Caspar de Cicignon, som havnet i Fredrikstad etter at det gikk skeis under et slag i Sverige i 1676. Tvilsomt om det var miljøarven fra den gamle general som penset den unge Louise på militærkarrieretanker, men genetisk betinget var valget i alle fall ikke, kunstnerisk og filologisk beslektet som lektordatteren er. Oldemor på farssiden er ingen ringere enn den munnrappe og talentfulle skuespilleren Agnes Mowinckel, en stålsterk kvinne i teatermiljøet både i Oslo og Bergen. Og de tre søsknene? Bastviken har en juristbror, en fysioterapisøster og en søster som snart er ferdig med doktorgrad om Munch. I det hele tatt kommer tobarnsmoren fra et belest hjem, selv sluker hun romaner på tvers i enhver stilling og situasjon. Sist ut var «Drageløperen», snaue 400 sider om krig og død i Kabul. Men altså, hvorfor i all verden militær karriere?
– Da jeg gikk på gymnaset, var jeg fast bestemt på å studere ved BI eller
Handelshøyskolen. Men så tipset noen venner om befalsskolen. Jeg syntes det var litt tøft med de fysiske kravene, så jeg trente målrettet. Og så var det utrolig gøy å være en av de tre jentene som kom inn på befalsskolen den sommeren.

Bastviken viker ikke en nanometer i blikket når hun snakker, åpenbart har den tidligere presse- og informasjonsoffiseren ved forsvarsministerens kontor svart på dumme spørsmål før.
– Det var en veldig rar sommer å være i Forsvaret, med alt utstyret vi fikk
utdelt, alle reglene å forholde seg til – for meg var det virkelig en ny opplevelse. På rekruttskolen, på Statsråd Lehmkuhl, sov vi jentene i lugar, mens guttene måtte ligge i hengekøye. På oppstilling spurte sjefen om jeg hadde sovet godt. «Senga var litt skjev», klarte jeg å si. Jeg tenkte jo ikke på at omtrent alle de andre kadettene hadde sovet i hengekøye!
Det var samme året den kommende offiser ble fersket i å ha brukt sitt kreative hode langt utenom protokollen: For å få blanke og rene våpen til inspeksjonen, vasket unge Bastviken og romvenninnen geværene i badekaret.
Problemet var bare at det ble inspeksjon av badet etterpå, med en grisete rand etter et svært lokalt oljeutslipp i karet.

– Ikke et eksempel til etterfølgelse, sier Bastviken, og kikker for første gang bort og ut de store glassvinduene i restauranten.
Ikke mye minner om sommer og sol i den nedsnødde småbåthavnen, hvor familien Bastviken – to tenåringsjenter, kone, mann og hund – har vært mang en sommerdag: Eneboligen ligger ikke langt unna. Mannen, blant venner kalt Bobby, møtte hun på 80-tallet da hun seilte med MTB. Han var skipssjef, hun kadett.
– Du er vokst opp i Fredrikstad, men dialekten er borte?
– Den har aldri vært der. Det var ikke god tone å komme med «ho» hjemme. Vi skulle snakke korrekt, sier Bastviken.

Så blir det stille. Ikke noe «jo da, så...» eller «dette med språk er i grunnen...» eller annet sosialt babbel. Så sitter også selv de mest uskyldige historier langt inne, som denne, om den aktive jentungen Louise som drev med friidrett, langrenn - og ballett:
– Jeg ble kastet ut av balletten. Danselæreren sa til min mor at «Jeg tror ikke din datter passer her».
– Hvorfor ble dere kastet ut?
– Vi fniste.
En kelner børster bort usynlig støv fra nabobordet.
– Er du strengt oppdratt?
– Ja. Jeg husker jeg hadde innetid, også da jeg gikk på gymnaset. Måtte være hjemme til ett og to. Det hadde ingen av vennene mine. Husker det var spesielt lite moro i russetiden.
– Ja?
Bastviken tenker seg nøye om, kanskje analyserer hun alle mulige konsekvenser av utsagnet hun skal komme med.
– Det var en gang foreldrene mine mente at nå fikk det være nok, og jeg måtte hjem. Men jeg snek meg ut bakveien.
– Du har hatt lett for det på skolen?
– Jeg har aldri vært noen lesehest, men jeg liker godt skolemiljøet. Jeg likte matte og språk. Statistikk hatet jeg, før jeg skjønte det. Da gikk det veldig greit.
– Det var heller ikke fritt for en del flørting i tenårene? spør vi, og tenker på tiden da unge Louise sto i klesbutikk i Fredrikstad og hadde riktig så godt drag på guttene.
– I tenårene?! Flørting er viktig hele livet, det. Det er jo hyggelig å være hyggelig med andre.
– Hva kommer det av at du er så nysgjerrig på folk?
– Det er bare noe jeg alltid har hatt med meg. Jeg synes det er morsomt å
snakke med alle typer mennesker.
– Finner du alle disse typene i Forsvaret?
– Jeg tror Forsvaret er et snitt av befolkningen. Men felles for typene i Forsvaret er at de tar jobben veldig seriøst og er redelige. Folk er ikke ute etter å lure deg.

Selv har hun tjenestegjort som intendant på KNM Stavanger og KNM
Trondheim, vært instruktør ved KNM Tordenskjold og kontraktforhandler ved Sjøforsvarets forsyningskommando. Hun har vært administrasjonsoffiser ved Militærmisjonen i Brussel, assisterende talskvinne ved presse- og informasjonskontoret i Forsvarets overkommando og hovedlærer i økonomi ved Forsvarets skolesenter.
– Noen sier du er sosialminister på alle fronter, at du virkelig er i Premier League i sosiale sammenhenger?
– Er jeg så flink? Det er jeg slett ikke sikker på.
– Vel, uansett, du har et stort nettverk av venner som føler du er unormalt flink til å følge dem opp?
– Det handler om å prøve å sette seg inn i andres situasjoner.
Det fikk Bastviken rikelig anledning til da hun tok stabsskolen i Paris for fire år siden. Dit dro hun sammen med sine to døtre. Mannen, den tidligere kommandørkapteinen og nå markedssjefen, ble igjen i Norge. Døtrene gikk på den svenske skolen mens mor studerte på ærverdige École Militaire.
– Det var hardt. Da vi flyttet inn i leiligheten, banket det en filippinsk mann på døren. Han sa han hadde vasket for dem som bodde der før oss. Jeg sa at jeg slett ikke trengte noen vaskehjelp, men det endte med at han både vasket leiligheten og fulgte døtrene mine til og fra skolen.
Og med ett, uten å blunke, fortsetter Bastviken:
– Parisere er ikke nødvendigvis veldig sympatiske, i alle fall ikke om du kan språket. I det franske samfunnet måler en ofte folk opp mot intelligens, og det vil jeg ikke være med på. Det bor så utrolig mye mer i folk!
sier hun, og vifter det hele bort med hånden.
– Men skolen var virkelig et fantastisk sted. Tenk, de har egen stall - midt i byen!

Flaggkommandøren snakker fransk, men helt uten knirk går det ikke alltid: Da hun fikk besøk av en barnefamilie fra Norge, bar det avsted på restaurant.
Men ikke all mat er like barnevennlig i gourmetnasjonens hovedstad, så her var det om å gjøre å bestille noe som kunne skli forbi norske barneganer.
Etter å ha studert menyen nøye, måtte det bli svinesteik. Men da maten kom på bordet, forsvant ungene fort: Vel var kjøttet svin, men det de fikk var føtter av svin, ikke koteletter.
Utenfor de store restaurantvinduene seiler en måke forbi. Vi blar i notatene. 18. desember tok hun over som sjef på Stabsskolen, som første kvinne i stillingen.
– Du har innført frukt i gangene på Stabsskolen. Men er det greit at folk spiser potetgull i stedet?
Spørsmålet faller åpenbart langt pokker i vold fra stammen.
– Jaaa, bare jeg slipper. Nei du, det synes jeg nesten blir litt ekkelt.

Foto: ARNE FLAATEN

Selv trener Bastviken vekselsvis med retrieveren Nero (7) og tobeinte sprekinger i Høvikjoggen. Og hver uke har Stabsskolen god, gammeldags sirkeltrening i en definitivt gammeldags gymsal på Akershus festning. Treningen heter selvsagt hardhausen.
– Du pusher denne treningen på andre?
– Ja, litt. Men ikke noe påfallende, håper jeg.
– Noen sier at den tiden det tar å trene, er tiden du lever lenger ved å trene. Så hva er da vitsen?
– Det er det dummeste jeg har hørt.
– Er du kjappere til å ta beslutninger enn andre?
– Ja. Det handler mye om å stole på seg selv og kjenne på magefølelsen.
– Når var sist du brukte den?
– Nå!
– Er det en fordel å ta kjappe beslutninger?
– Jeg kan sikkert med fordel tenke meg bedre om av og til.
– Er du redd for å bli oppfattet som en kontrollfreak?
– Nei, jeg er ikke noen kontrollfreak, altså! Jeg stoler på folk.
– Kanskje kan du være for direkte?
– Jeg tror folk vet at av meg får de vite hva jeg mener, og det kan nok av og til oppfattes som ubehagelig. Men jeg er ikke god på omveier. Når jeg selv har gått og «gnagd» på ting som plager meg, og jeg til slutt har sagt fra, har det alltid vært en god opplevelse.
– Så din dør er åpen om man vil synge ut?
– Ja, er du gæren!
– Du lider av lakenskrekk i selskapslivet?
– Det er et dilemma for meg: Jeg liker veldig godt å ta en fest, men jeg har også behov for mye søvn.
– Det sies at du likefullt er oppe på ski morgenen etter en lang natt?
– Det er veldig overdrevet.

En gruppe kvinner setter seg ved nabobordet. Det løper en lattermild fanden over øynene til offiseren. Hun lener seg litt fremover, mens blikket skråner mot nabobordet:
«Nå skal vi ha det koselig, dere: Kose, kose, kose!»
Glødelampene i Bastvikens øyne er fortsatt tent. Vi lurer på om det er noe hun vil benytte sjansen til å si.
– Ja, at kompromisser ikke er min greie, bare så du vet det. En får ofte høre at når en velger en løsning, er det viktig å ha med alle. Selvsagt skal en høre på hva andre har å si, men når en tar beslutningen, er det viktigere å være tydelig, å gjøre et tydelig valg. Da må du ha selvtillit på valget du gjør.
– Men det har du?
– Ja.

Vi bryter opp og beveger oss mot en av utstillingssalene i kunstsenteret. Her inne stråler Louise. Hun har stanset foran maleriet «Vinterdag» av Frits Thaulow: En kvinne går målbevisst på ski i vinterlandskapet.
– Dette gir ro, sier Louise Bastviken, og puster kraftig ut med magen.
Og akkurat da, i den summende stillheten blant malerier og beundrere som vandrer sakte rundt i det store rommet, er det like før vi glemmer hva hun uttalte om teaterkunsten:
– Jeg har vært i teater mange ganger. Men det går for langsomt! Det må da gå an å komme til poenget litt fortere!

ARE MØSTER OTTESEN
Foto: ARNE FLAATEN

Navn: Louise Kathrine Dedichen Bastviken.
Født: 30. april 1964 i Fredrikstad.
Sivil status: Gift med Pierre «Bobby» Bastviken, mor til Susanne (15) og Anette (16).
Stilling: Sjef for Forsvarets stabsskole, nestkommanderende ved Forsvarets skolesenter.
Aktuell: Tiltrådte nylig som skolesjef.
Milepæler:
10 år: Ordentlig storesøster til Jens (1) og Henriette (3).
20 år: Levde livet i Bergen, kjøpte min første bil, en lyseblå Fiat Uno.
30 år: Aerobicinstruktør og etablert tobarnsmamma i Bergen – på reisefot til Brussel.
40 år: Opplevde at jeg endelig var voksen. Følte at jeg ble hørt.