Dreper etter krigens slutt

– NULL ER TULL: Det hjelper ikke at produsentene sier at blindgjengerraten er null så lenge erfaringer fra reell konflikt

I skrivende stund er vi inne i siste innspurt før den diplomatiske konferansen i Dublin 18.–30. mai der forhandlinger om forbud mot klasevåpen vil finne sted. Når dette nummeret av F er trykket, kjenner vi utfallet av konferansen i Dublin – et utfall som forhåpentligvis gagner alle dem som hvert år rammes av disse våpnene.

Dessverre er det ofte slik at forbud og påbud innenfor krigens regler kommer i etterkant av humanitære lidelser. Dette var også tilfelle da den første Genèvekonvensjonen ble utviklet i 1864 etter den brutale krigen mellom Sardinia, Frankrike og Østerrike. Konvensjonen fastslår blant annet at sanitetspersonell skal beskyttes, og at syke og sårede soldater på land skal samles og få behandling. Den samme beskyttelsen fikk syke, sårede og skipbrudne til sjøs i 1907 som et resultat av en sjøkrig mellom Japan og Russland. Den tredje Genèvekonvensjonen omhandler behandlingen av krigsfanger og ble vedtatt etter omfattende mishandling av fanger under første verdenskrig. I 1949 vedtok det internasjonale samfunnet den fjerde Genèvekonvensjonen. Den skulle forhindre at sivile blir utsatt for målrettede angrep slik tilfellet var i andre verdenskrig.

Eksemplene kunne fortsatt med de aller fleste sentrale bestemmelser i internasjonal humanitær rett (IHR), også kjent som krigens regler. Regelverket kom først etter at verdenssamfunnet hadde vært vitne til overgrep det ikke kunne akseptere. Klasevåpen har foreløpig vært brukt i forholdsvis få konflikter, men der det har skjedd har de humanitære konsekvensene for sivilbefolkningen vært uakseptable. Samtidig ligger milliarder av disse klasebombene fortsatt på militære lagre. Verdenssamfunnet har i Dublin en mulighet til å forhindre at de noen sinne kommer i bruk.

Klasevåpen er fellesbetegnelsen på våpen som består av en beholder som inneholder små våpen eller sprenglegemer. Størrelse og type av beholder, og type og antall småbomber, varierer. Våpnene lages med den hensikt å spre effekten av bombing over et større område av gangen. Det er to forhold som gjør klaseammunisjon til en spesiell trussel for sivile. I de aller fleste av moderne konflikter foregår kamphandlinger i eller i nærheten av befolkede områder. Siden dagens klasevåpen ikke styres individuelt, vil de ikke skille mellom sivile og militære mål, men ramme alt innenfor et område på inntil en kvadratkilometer. Den andre utfordringen ved klaseammunisjon er det store antallet sprenglegemer og den høye feilraten som medfører mange blindgjengere. Disse udetonerte klasebombene kan eksplodere når barn plukker dem opp, eller når mennesker kommer i kontakt med dem i forbindelse med for eksempel landbruk.

Et sentralt prinsipp i krigens regler er at de sivile lidelsene aldri kan overstige den militære nytten. I debatten om klasevåpen hevder mange at denne våpentypen er av så stor militær viktighet, og så mye bedre enn alternativene, at den er uunnværlig. Denne påstanden ble lenge stående uimotsagt, men den er aldri blitt dokumentert. Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) inviterte i april 2007 til et ekspertseminar for å belyse de humanitære, militære, tekniske og juridiske utfordringene ved klaseammunisjon. Det fremkom to interessante konklusjoner fra dette møtet, som bestod av representanter fra myndighetene, FN, våpenutviklere, mineryddingsorganisasjoner og Røde Kors:
– Militæret i de landene som i størst grad har tatt i bruk klasevåpen, har ikke presentert konkrete historiske bevis på at dette våpenet har oppnådd spesifikke militære resultater som overstiger de humanitære konsekvensene.
– Det finnes ingen konkrete bevis for at forbedret pålitelighet til klasevåpen eller innføring av selvdestrueringsmekanismer vil være løsningen på klasevåpenproblemet.

Den militære nytten blir også belyst gjennom rapporten «Cluster weapons - military utility and alternatives» fra Forsvarets forskningsinstitutt. Rapporten, som ble lansert i 2008, understreker at da klasevåpen ble innført, utgjorde de den beste muligheten for å bekjempe pansrede avdelinger på langt hold eller med indirekte ild. I mellomtiden har imidlertid pansrede avdelinger truffet tiltak som begrenser effekten av slik ammunisjon, slik at klasevåpnenes virkning er blitt mindre. I tillegg er såkalte sensorutløste stridshoder (Sensor Fuzed Warheads) i ferd med å gjøre sitt inntog. En blanding av konvensjonell sprengammunisjon og sensorutløste stridshoder vil derfor være et klart bedre alternativ enn klasevåpen.

Denne rapporten er meget viktig og motbeviser påstanden om våpentypens uunnværlighet. Klaseammunisjon kan i verste fall utgjøre en trussel for egne militære styrker. Ifølge Landmine Action ble flere Nato-personell drept av ueksploderte Nato-sprenglegemer enn av serbiske styrker under krigen. Denne type dokumentasjon er bidrag til debatten om hvilke tiltak som er nødvendige sett fra både det militære og humanitære perspektiv. Diplomatene rundt forhandlingsbordet i Dublin har en historisk mulighet til forhindre fremtidige humanitære katastrofer dersom de har vilje og evne til å vedta et forbud som ivaretar de humanitære bekymringene:

Antallet klasebomber tillatt må være sterkt begrenset for å forhindre at de spres over et stort område. I tillegg må disse være individuelt retningsstyrt slik at de kan skille mellom sivile og militære mål. Og til sist må kravet til selvdestrueringsmekanisme være absolutt slik at de ikke rammer sivile etter konfliktens slutt. Det hjelper ikke at bare ett av disse kriteriene er ivaretatt. Og det hjelper ikke at våpenfabrikantene sier at blindgjengerraten er null så lenge erfaringer fra reell konflikt tilsier noe annet. Skal forbudet bidra til at færre sivile rammes, må erfaringene til de tusenvis av ofrene for klaseammunisjon vi allerede har sett, legges til grunn.

Forhandlingene i Dublin blir ikke enkle. Mektige stater er motstandere av et forbud som omfatter den våpentypen de selv har på lager og ønsker derfor å utvanne forbudet i størst mulig grad. De statene som har tatt våpenet hyppigst i bruk og som har det høyeste antallet lagrede klasevåpen, er ikke en gang til stede. Men minekonvensjonen som forbyr antipersonellminer har vist at et forbud som i starten bare ble støttet av et fåtall land, ti år senere har tilslutning fra to tredeler av verdens stater. Og siden antipersonellminer i dag nesten ikke produseres og nesten aldri utplasseres, viser det at også de statene som ikke har tiltrådt avtalen føler seg forpliktet til å respektere den for å unngå fordømmelse fra resten av verden.

Det er mer enn 60 år siden klaseammunisjon drepte sivile for første gang, men det er grunn til å tro at 2008 blir året som er starten på slutten for bruk av dette våpenet. Mange våknet opp etter Natos bruk av klasebomber i 1999 da nesten 300 000 klasebomber ble sluppet over Kosovo og Serbia. De humanitære konsekvensene ble heldigvis mindre enn fryktet takket være en av de best finansierte mineryddingsoperasjonene noensinne, men fortsatt ligger mange tusen ueksploderte sprenglegemer igjen. Konflikten i Libanon i 2006 fikk verden virkelig til å reagere da det ble avdekket opptil en million ueksploderte klasevåpen etter konfliktens slutt. Det er andre konflikter som burde åpnet øynene våre tidligere. 40 år etter konflikten er klasevåpen fortsatt et stort humanitært problem i Laos hvor titalls millioner ikke eksploderte som de skulle, og dermed fortsetter å ta liv i dag.

Krigens regler bidrar til å gjøre krigen mer human, både for sivile og soldater. På dette feltet har verdens stater alt å vinne og intet å tape, og et forbud mot klasevåpen vil være et viktig tilskudd til dette regelverket.

Trygve G. Nordby
Generalsekretær
Norges Røde Kors