Duellen

VETERANEN: Steinar Hannestad går for sitt 17. merke i Birken. Årets renn er 19. mars.

På Krigsskolen laver snøen ned. Ved parkeringsplassen står Steinar Hannestad og fisker fram skiene fra bagasjerommet på bilen.
– De er gamle, men glien er fortsatt helt suveren, forteller han entusiastisk.
Deltager-klistremerkene fra tidligere renn sitter tett i tett ovenfor bindingen. I år jakter nemlig obersten sitt 17. merke på like mange forsøk. Og selv om han har bikket 50 år, går Hannestad fortsatt i eliteklassen. Likevel er han ingen fanatiker, påstår han selv.
– Målet er å gå så fort som mulig, men jeg har et nokså avslappet forhold til det hele. Jeg har alltid likt å trene og føler derfor ikke at jeg må ofre så mye, sier han og spenner på seg skia.
– Hvis jeg ikke hadde gått så fort som jeg er god for, hadde jeg latt være å gå. Søndagsturen tar jeg uten startnummer på brystet, smiler han, og legger avgårde.

KADETTEN: 54 tøffe kilo­- meter venter Sjur Djupedal som går Birken med Nato-plank og uniform.

«Håplausen». En annen som også står på startstreken i årets renn, er kadett Sjur Djupedal. Men målsetningen er en ganske annen. Med utstyr bestående av gamle treski og uniform kan han se langt etter noe merke å feste på korktavlen. Men som sjef for «Håplausen», holder han en gammel tradisjon ved Krigsskolen i hevd.
– Dette er en utfordring som består av å løpe Oslo maraton med feltstøvler, sykle Trondheim-Oslo på en gammel ordonnanssykkel og gå birken på gamle Nato-planker. Alt skal selvsagt skje i full uniform, legger han til.
De som gjennomfører, blir medlem av en eksklusiv gruppe. I løpet av de tre siste årene kan bare åtte kadetter smykke seg med tittelen «Håplaus».
– Det er jo et ufravikelig faktum at man må være litt gal for å gjøre noe slik, sier Djupedal og prøver utstyret.
De gamle flisete skiene har omtrent like god gli som om man hadde smurt med sirup. Men Djupedal langer ut i fint driv og får oppmuntrende tilrop fra kadetter på vei hjem etter endt skoledag.
– Når vi får brent inn noe tjære i skisålen, blir det nok fart på sakene, konstaterer han.

Høy intensitet. Tilbake hos oberst Hannestad er utstyret hakket mer sofistikert. Som birkebeinere flest sverger han til kondomdress, karbonstaver og konkurranseski. Og gjerne fluorpulver til 1000 kroner boksen. Men det kan man unne seg når man bare går ett renn i året og har ambisjoner om å hevde seg i toppen. I fjor kom han i mål på under tre timer. «Hemmeligheten» er effektive treningsturer.
– Det har blitt en livsstil, et mål å trene mot. Det blir lite kosegåing. Dersom man bare går rolige langturer, får man seg en overraskelse i rennet. Man må venne kroppen til høy intensiteten over flere timer, sier han.

Kladder. Veldig stor fart blir det nok ikke for Djupedal og de andre kadettene. Treskiene er nemlig for brede for sporene. Og kladdene har en tendens til å legge seg under midten. Derfor satser de på at støtte og styrkedråper fra folk langs løypa skal løfte dem fram til mål.
– «Snyltekoppen» til konjakk og kaffe er obligatorisk. Og selvsagt også gnagsårsalve. Sjansen er stor for at vi får bruk for begge deler.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: Arne Flaaten