Et kampflyvåpen i verdensklasse

30 ÅR: 15. januar feiret Luftforsvaret at det er 30 år siden det første F-16 flyet i norske farger kom til Rygge. I denne kronikken ser generalmajor Stein E. Nodeland litt tilbake, men også litt frem i tid. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

I 1980 var F-16 et imponerende skue: ny og banebrytende teknologi og ytelser på et nivå som lå langt over det materiellet Luftforsvaret hadde disponert så langt. I dag – 30 år etter – kan vi slå fast at F-16 har vært en suksess i det norske Forsvaret. Vårt kampflyvåpen har ved deltakelse på store øvelser og i internasjonale operasjoner vist at det er i verdensklasse. F-16 – med dets egenskaper og ikke minst det internasjonale samarbeidet som har fulgt med – har vært avgjørende for et slikt prestasjonsnivå.

På midten av 70-tallet besluttet den norske regjering å anskaffe 72 F-16 fly. Samtidig ble Norge del av F-16 Multinational Fighter Pro­gram, der USA, Nederland, Danmark og Belgia deltok. Senere har Portugal sluttet seg til. Tilnærmet identiske fly ble anskaffet, basert på et felles sett av kravspesifikasjoner. Dette samarbeidet har vart frem til i dag, og det har hatt enormt mye å si for kampflyvåpenets stridsevne, i tillegg til sikkerhetspolitiske og industrielle konsekvenser. Flyene har blitt utviklet i fellesskap og blitt regelmessig oppdatert og tilført nytt utstyr. Vi har fått tilgang til teknologi og utstyr som gjennom 30 år har vært internasjonalt helt på topp til en brøkdel av kostnadene som hadde påløpt hvis vi skulle gjort det alene. Med samme flytype har norske flyskvadroner lett kunnet integreres i Nato-øvelser og operasjoner. Samme flytype har gjort det mulig å etablere en felles europeisk flystyrke som kan settes inn der behovet oppstår. I denne flystyrken har samarbeidslandene kunnet delta som én styrke – både på øvelser og i operasjoner. Med USA som storebror har vi kunnet ta del i en stormakts luftmaktskultur og kontinuerlige utvikling både når det gjelder teknologi og doktriner – for deretter å tilpasse dette til våre forhold. Innenfor samarbeidsprosjektet har det blitt etablert en felles skole for utdannelse av våpeninstruktører. Deres kompetanse er i verdenstoppen og har hatt en helt uvurderlig betydning for å bringe egne flygeres kompetanse opp til dagens høye nivå. Vi må heller ikke glemme samarbeidsprosjektets betydning for våre teknikeres kompetanse.

Gjennom den kalde krigen og frem til i dag har våre behov endret seg. I invasjonsforsvaret ble det lagt stor vekt på luftstrid og bekjempelse av sjømål - i våre nærområder. I dag er scenariene mer uforutsigbare og F-16 er utviklet for enda større fleksibilitet i oppgaveløsningen – hjemme og ute. Dagens oppgraderte F-16 kan bekjempe mål i luften og på overflaten med stor presisjon i all slags vær og i mørke. Sensorene gjør det bedre egnet til å samle inn informasjon, informasjon som kan deles med andre via forskjellige typer nettverk. Altså som en fullverdig deltaker i et nettverksbasert forsvar. Hele tiden har denne utviklingen og tilpasningen funnet sted innenfor det internasjonale samarbeidet. Det er vanskelig å tallfeste nøyaktig hvor mye vi har spart på å dele utviklingskostnadene med andre, men vi vet det i sum blir store beløp.

Etter 30 år nærmer våre F-16 seg det tidspunktet hvor flyene skal pensjoneres. På slutten av et flys levetid koster det mer og mer å holde det i operativ stand, og hvis vi ikke bytter ut flyet, vil vi om noen år kunne bli stående igjen alene – med de konsekvensene det vil kunne få for operative ytelser, internasjonalt samarbeid og ikke minst kostnader.

Gledelig er det derfor at Stortinget besluttet at Norge skal fornye sitt kampflyvåpen og at F-35 er valgt ut som F-16s fremtidige erstatter. F-35 vil få et teknologisk nivå som ytterligere flytter grenser for et moderne kampfly. Studiene som ligger til grunn for valget, viste at F-35s egenskaper er helt nødvendige hvis vi skal kunne møte fremtidens utfordringer. Det vil kort og godt få en slagkraft som vil få en motstander til å tenke seg om flere ganger før den utfordrer oss i luftrommet. Så vil vi gjennom det internasjonale samarbeidet kunne oppnå svært mange av de fordelene vi har fått med F-16. Det store antallet fly vil bringe enhetskostnadene både for anskaffelse, oppgradering og drift betydelig ned, og vi vil være i en utmerket posisjon til å samarbeide både operativt og logistisk med en rekke land.

Men et våpensystem hadde ikke fungert hvis vi ikke hadde kompetent personell. I 1943 deltok våre to jagerskvadroner 331 og 332 i luftkampene over Europa, fra baser i England. I skarp konkurranse med et stort antall skvadroner i Royal Air Force var de helt i toppen både når det gjaldt nedskutte fly og teknisk standard. Denne arven, med flygere og teknikere i verdensklasse, har Luftforsvaret klart å ta vare på. Nye flygere fra flyskolen i USA får toppresultater i hvert kull. Når vi deltar på store øvelser som Red Flag i USA leder norske flygere store internasjonale formasjoner og får topp tilbakemeldinger. Nylig deltok 338 skvadronen på øvelse Tiger Meet i Belgia, hvor skvadronen ble kåret til den beste av 16 skvadroner.

Alt i alt betyr dette at kombinasjonen av moderne materiell og meget kompetent personell, i luften og på bakken, gir oss avdelinger med de beste forutsetninger for å forsvare landet vårt, enten innsatsen er nødvendig i våre nærområder eller ute internasjonalt. F-16 har gitt oss dette materiellet i 30 år, etter hvert vil arven føres videre gjennom F-35. Det sikrer oss at den som vurderer å utrette en fiendtlig handling mot Norge – den vil måtte regne med et kampflyvåpen som kvalitetsmessig er i verdensklasse.  
Les mer på side 82-83 og 90-91.

Stein E. Nodeland
Generalmajor
Generalinspektør for Luftforsvaret