Et lite stykke Irak

TARGET: Lasersystemet forteller at du er død. – Når noen skyter deg, ser du ikke engang hvem som skjøt, eller hvor du ble skutt fra. Du tenker: Noen skjøt meg, som var nær nok, og jeg ser dem ikke! Dét gjør at du får øynene opp for hvor alvorlig situasjonen er i kamp, mener informasjonssjef John M. Wagstaffe (bildet). Foto: ROBIN RØKKE JOHANSEN.

Mafiosos i Las Vegas klekket ut en praktisk måte å statuere skremmende eksempler. Gamblere som hadde vært uheldige – eller for heldige – med hendene, ble satt ut i en ørken vest for spillebyen. Der er det varmt. Ørkenen fikk et treffende navn: Death Valley. Syd for denne klimatiske perlen blir amerikanske styrker kjørt inn i et tilsvarende lunt øde, også dette en ørken, for å trene. Militærreservatet Fort Irwin  National Training Centre byr på utfordringer før styrkene sendes inn i den ekte krigen.

Sandkassa. – Vi kaller øvingsområdet «the box» – etter sand box (sandkasse, journ. anm.).
Informasjonssjef John M. Wagstaffe har ofte media på besøk.
– I 1981 ga vi sovjetiske uniformer til en amerikansk kampbrigade. Vi tok gamle Sherman-stridsvogner fra Vietnam-krigen og kledde dem om med glassfiber. Styrken trente med like dårlig utstyr som sovjeterne hadde, og de brukte sovjetisk taktikk – som var dårligere enn vår. For å få mer realistisk strid, satte vi laservåpen og sensorer på soldater og kjøretøyer. Så sendte vi inn amerikanske styrker med overlegent utstyr. Gang på gang fikk den amerikanske styrken grisejuling. Det «sovjetiske» personellet var overlegent, de kjente terrenget, hvor lang rekkevidde våpen hadde her, fordi de trente her hele tiden. Trening er alt.

Teppefall. – Men i 1989 ble vi plutselig venner med russerne. Det oppsto en forvirret situasjon, vi måtte ha en fiende. Vi så rundt oss. Washington konkluderte med at Saddam Hussein og irakerne var en større trussel enn nordkoreanerne. Vi byttet sovjetuniformer med ørkenkamuflasjeuniformer. Våpnene var de samme som de sovjetiske. Derimot byttet vi doktrine, irakerne brukte mer kjemiske våpen, for eksempel. Og når amerikanske avdelinger på nytt kom, fikk de skamjuling i fjorten dager, av den beste irakiske republikanergarde verden har sett. Før Desert Storm var styrkene som skulle til Irak her – og tapte. Selve Irak tok de på 100 timer, det forteller hvor gode karene er.

Kortvarig moro. – Er det ikke litt kort bare å få to ukers trening her?
– Har du vært i Irak?
– Nei.
– Ok, hvis du er der et år, får du sett litt forskjellig. Noen bilbomber her, en selvmordsbomber der og noen snikskyttere innimellom. Men du ser dem ikke hver dag. Her komprimerer vi tiden. Fjorten dager tilsvarer fire måneder i Irak – der har du riktignok en måned til å komme deg etter en hendelse. Her rekker du knapt å takle en bombe før vi blåser deg i lufta med den neste. Det er ulempen, ja.

Hyrer «eksperter». – Vi tilpasser oss fortløpende. Som du vet, så vant vi Irak-krigen – på noen måter. Vi er ikke i kamp med stridsvogner lenger, i hvert fall. Situasjonen i Irak er den at soldatene våre prater med menn, konene deres, mullaene og besøker samfunnene. De skal vinne tillit. For å trene på det behøver vi dette treningsmiljøet. Fiendestyrken vår har grodd skjegg og bærer turban og irakiske klær. I tillegg leier vı irakere som bor i sandkassa, prater arabisk og lever som irakere. De spiller musikk, holder geiter og lever i landsbyene – noen er kriminelle,  men alle har sin rolle.
– Er de skuespillere?
– Ja. Ikke vet jeg hva de får betalt. De kommer ut hit og bor i skur, uten air condition og rennende vann, under veldig primitive irakiske forhold. Og hvorfor? spør du. Jo, de er patriotiske til sitt opprinnelige hjemland, Irak, og til sitt adoptivhjemland USA – jeg tror de fleste har amerikansk statsborgerskap nå, de kom på 60- og 70-tallet.

Framtidens fiende. – Vi er i Irak nå, og vil nok bli en stund inn i neste presidentperiode, uten at noen vet det helt sikkert. Når fienden er en annen, blir vi noen andre. Jeg pleier å si at det like godt kan være disse canadierne.
Wagstaffe har pratet seg varm:   
– Jeg bryr meg egentlig ikke om du er for Irak-krigen, eller ikke. Bunnlinjen er at leiren gir solid trening til soldatene, så de kan forsvare seg – uansett hvor politikerne våre sender dem.

I CALIFORNIA, USA:
ROBIN RØKKE JOHANSEN rrj@fofo.no

Fort Irwin National Training Centre:
– Ble åpnet i 1981 for å gi taktisk trening i kamp mot sovjetstyrker.
– Bemannet av 650 observatører/ kontrollører, nær 3000 fiendesoldater, 250 irakiske skuespillere og noen geiteflokker.
– US Army har tre anlegg av denne typen. De to øvrige ligger i Louisiana og Tyskland.

Treningen:
– Pågår i fjorten dager. Styrken som trener kommer med 5000 personer, om gangen. De møter en fiendestyrke på omtrent 1500 personer.
– Når moroa er over, reiser soldatene til hjemmebasen, tar litt perm og øver mer. Etter to til seks måneder blir de sendt til Irak i 15 måneder.
– 50 000 til 60 000 soldater trener her hvert år. Ni ikke-amerikanske nasjoner besøker Fort Irwin i 2007, blant dem Sverige.