Familien

FØR AVREISE: Rune, Ida Marie (bak), Sofie (foran) og Beate Leivseth er på Rena – på familiedag. Om en drøy måned skal pappa Rune til Afghanistan.

– Det er ikke gøy, sier Beate Leivseth.
– Jeg blir både mor og far og logistikkansvarlig.
Vi går noen måneder tilbake i tid. Rune er fortsatt i Norge. Det er fredag 1. april, og på Rena arrangerer Forsvaret familiedag – ett av flere tiltak som Forsvaret har satt i gang for å ta bedre vare på familiene til soldatene som sendes ut i internasjonale operasjoner. Rundt bygget til Telemark bataljon kryr det av sivile. Der er kjærester og samboere. Koner og ektemenn. Foreldre og besteforeldre. Små gutter og jenter og en og annen baby i vogn. Noen er på Forsvarets område for første gang. Andre er gjengangere. Rune røyker mens han venter på bussen. På den sitter Beate, Ida Marie (14) og Sofie (8).
– Først fikk jentene litt panikk, forteller han.
– Så skjønte de at jeg kommer hjem til jul. Da var det greiere. Forrige gang jeg var ute, var jeg borte i julen, påsken og 17. mai. I tillegg bestilte vi en Syden-ferie i september. Da var de kjempehappy, forteller han.
– Det verste med å være borte fra familien er at jeg ikke får delta. Jeg får ikke være til stede – enten det dreier seg om turn, håndball, ridning eller fotball, sier Leivseth.
– Etter denne turen setter jeg stopp.

Skilsmissetall. Det handler om de som sitter hjemme. Om familien. Og hvordan Forsvaret tar vare dem. For i familiedirektivet fra 2008 står det svart på hvitt: Det skal legges til rette for at man kan jobbe i Forsvaret samtidig som man har et godt familieliv.
– Folk i Forsvaret er opptatt av to ting. Gode forhold for militær trening, og at familien blir ivaretatt, sier oberstløytnant Ola Gundersen, plasskommandant i Østerdal garnison.
– Hvis disse to tingene er i orden. er du fornøyd. Er det begrensninger på ett av de to områdene, er du ikke fornøyd.
Det er fem år siden en samlivsundersøkelse blant forsvarsfamilier viste at arbeid i Forsvaret – med høyt fravær og liten grad av forutsigbarhet – var svært belastende for familien. Undersøkelsen slo fast at det er flere skilsmisser i Forsvaret enn i det sivile – og at det er et merkbart skille mellom ansatte i Forsvaret og ansatte som har hatt seks eller flere beordringer. Da er nesten dobbelt så mange skilt.
– Man må huske på at bare tre prosent av dem som reiser ut i internasjonale operasjoner, har hatt så mange beordringer, sier oberstløytnant Grete Moe Evensen i Forsvarsstaben.

Salderingspost. Det betyr ikke at hun tar tallene fra 2006 mindre alvorlig. I år skal Forsvaret gjennomføre en ny samlivsundersøkelse. Den mener Moe Evensen vil hjelpe Forsvaret å starte riktige tiltak, både lokalt og sentralt. Samtidig revideres personellhåndboken – den skal bidra til et mer forutsigbart karriereløp. En egen del av regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» er spesielt rettet mot familiene. I tillegg har du selvsagt familiedirektivet. Da direktivet kom i 2006, fikk Forsvaret kritikk fordi det ikke ga noen hjemler. Det følger nemlig ikke med penger. Derfor ga Forsvaret i 2010 ut en veiledning. Den gir familiekoordinatorene bedre oversikt over konkrete tiltak som kan gjennomføres.
– På de store avdelingene ser ledelsen verdien av en god familiepolitikk, at soldater kan reise ut uten at ting går skeis på hjemmebane. Utfordringen er at avdelingene selv må sette av penger til slike tiltak. Da er det ikke alltid familietiltak blir prioritert, sier Moe Evensen.
Staale Reiten i Norges Offisers­forbund er enig.
– Vi opplever at mange sjefer ikke prioriterer familietiltak.
– Hvorfor ikke?
– Man har ikke problemer før de oppstår. Og familiepolitikk er noe man bare ser konsekvensene av på sikt. Det som er viktig for oss, er at familiepolitikk blir sett på som så viktig ute ved avdelingene at den ikke blir en salderingspost.

MORO I BIL: Rune Leivseth har en fortid som bilmekaniker. Sofie synes det er artig å prøvesitte. I utstyrshallen på Rena har PRT-en stilt ut noe av utstyret som de skal ha med til Afghanistan.

Ballongmannen mangler. På Rena drar Ida Marie og Sofie på hver sin lyseblå trillekoffert. De har sovet på hotell i natt – på Gardermoen. Resten av helgen – etter familiedagen på Rena – skal de være i Oslo.
– Hvor er ballongmannen?
Spør Sofie. Det er tredje gang de er på familiedag. Første gang var på Setermoen, andre gang i Bardufoss. Der var det en mann som lagde blomster, hunder og sverd av ballonger.
– Vi kunne sagt nei, sier Beate.
Rune nikker. Hun snakker om beslutningen om å dra til Afghanistan. Hun sier «vi» selv om det er han som reiser. Det er under et år siden forrige gang han kom hjem fra Afghanistan. Likevel søkte han da han ble spurt. Han så at stillingen «hans», logistikkoffiser, ikke var besatt og tenkte at de i verste fall måtte beordre noen. Nå håper han i stedet å slippe neste gang.
– Jeg ser at det sannsynligvis blir oppdrag til Afrika snart. Det har jeg ikke lyst til. I Afghanistan vet jeg hva jeg går til. Det gjør jeg ikke i Afrika, sier han.
– Nå krysser vi fingrene for at vi snart skal få et stille år eller to.  Vi skal i alle fall ha reiseforbud i 2012, sier Beate.

Hjemme alene. PRT-sjef Lars Huse holder brif. Han viser kart og bilder. Soldater hilser på afghanere. Norske og afghanske soldater poserer. Det er ingen bilder av krig. Beate Leivseth synes brifen er tam.
– Det er jo ikke sånn det er i Afghanistan. Det vet vi.
– Vil dere bli skjermet?
– Nei, egentlig ikke. Det er jeg som må ta i mot ham når han kommer hjem. Jeg er hans sjelesørger. Da vil jeg gjerne vite nøyaktig hva han skal gjennom. Jeg vil helst ha fakta.
I Afghanistan er Rune stabsoffiser. Det betyr to ting. For det første, at han har tilbrakt hele opptreningsperioden på Rena – langt unna familien. For det andre, at familien ikke har en lokal hjemmeavdeling å forholde seg til. Beate mener at de klarer seg selv. Det har de jo alltid gjort.
– Du kan ikke vente på at ting skal falle ned i fanget på deg. Men jeg skulle gjerne hatt litt hjelp med snøfreseren til vinteren. Og det er ikke så mye som skal til. Første gang Rune var i Afghanistan, reiste han ut fra Panser­bataljonen. Der hadde de familiedag flere søndager hvor de tok spesielt vare på familiene til dem som var ute i operasjoner. Det satte vi pris på, sier hun.
– Den første uka han er borte, er den verste. Han er jo den viktigste – og eneste – mannspersonen i livene våre. Så kommer vi inn i hjemme alene-rutinen. Hva skal vi ellers gjøre?  

På barnerommet. – Jeg vet hvor Afghanistan er, sier Sofie.
– Vi har kart på skolen. Læreren min viste meg det.
Mamma og pappa skal på ny brif. Ida Marie og Sofie er på barneparkeringen. Der vises Kaptein Sabeltann. Jentene vil heller tegne.
– Vi tenker jo på at pappa er i et land med masse krig. Heldigvis er han stort sett inne i leir, sier Ida Marie.
De mener også at den første uka er den verste. Og forrige gang han var ute, var det tøft å feire jul uten pappa.
– Det var jul rundt oss – men ikke hjemme hos oss, liksom, sier Ida Marie.
De forteller at de hjelper mamma så godt de kan. De rydder rommet hver onsdag. Og så lager de noen ganger middag.
– Ida Marie lager spaghetti. Når hun skal sjekke om den er klar, så kaster hun den på veggen og ser om den fester seg, sier Sofie.
– Hva sier mamma da?
– Haha. Hun gjør det ikke når mamma er der.

Varsler problemer. Forsvaret er blitt flinkere til å støtte dem som er igjen hjemme, men fortsatt svikter mye, skriver Gøril B. Knutsen i en masteroppgave ved Høgskolen i Akershus. De som er hjemme opplever hjelpen som tilfeldig, den er av varierende kvalitet, og informasjon uteblir når behovet er som sterkest. Knutsen er selv gift med en offiser.
På papiret har Forsvaret 80 familiekoordinatorer. Utfordringen er, ifølge Grete Moe Evensen, at bare mellom 10 og 20 har en så stor stillingsprosent at de fungerer slik de bør.
– Avdelinger som sender mye personell til internasjonale operasjoner, bør ha en familiekoordinator i 50-100 prosent stilling. Det har for eksempel Hæren flere steder, sier hun.
– Vi kan ikke bestemme at en liten avdeling skal velge å bruke penger på familiepolitiske tiltak. Men hvis vi ikke tar familiepolitikken på alvor, vil Forsvaret få problemer med å rekruttere folk med familie. Da vil vi ikke klare å beholde folk. Å utdanne en kompanisjef er dyrt. Hvis han eller hun slutter, har Forsvaret tapt penger.

JENTEMARSJ: Mona Ludvigsen og ti andre samboerne på Skjold fikk seg en skikkelig grønn dag i Mauken i vinter. Nå planlegges en oppfølger. Foto: TORBJØRN LØVLAND

Grønn dag i nord. – Jeg flytter ikke til Nord-Norge, sa Mona Ludvigsen til F i 2008.
Nå bor hun på Skjold. Der er samboeren løytnant i Ingeniørbataljonen, hun er vikar i barnehage.
– Ja, jeg sa vel da kjæresten gikk på Krigsskolen at jeg måtte han en god grunn for å flytte til Skjold. Ikke bare bli med nordover uten å ha en jobb å gå til. Skjold er jo ikke verdens navle, men jeg stortrives; og det skyldes nok hovedsakelig det gode miljøet vi har her oppe, sier hun.
– Jeg er jo trondheimsjente som aldri tidligere har hatt fjellsko, men nå elsker jeg å gå tur, sier Ludvigsen, som er nestleder i kvinnenettverket til de forsvarsansatte på Skjold og aktiv i den lokale kickbokserklubben.
Avdelingene bestemmer hvilke familietiltak som skal prioriteres. Familiedag på Rena er ett eksempel. Grønn dag for kjærester og ektefeller i Indre Troms er et annet. Vi går enda litt lenger tilbake i tid. Det er vinter. I Mauken skyte- og øvingsfelt har Mona Ludvigsen og elleve andre damer møtt opp for å sette seg bedre inn i mannfolkas hverdag. Familiekoordinator Trine Bjerke har delt jentene i to lag, med hver sin sersjant som lagfører. På programmet står teltoppsetting, skyting, angrep, gass- og sanitetsøvelse, for å nevne noe. Det viser seg raskt at damene tar utfordringen som soldat på største alvor.
– Mennene våre jobber mye, og telefonen ringer både på kvelden og om natta. Men jeg jobber selv som veterinær og er vant til vakter. Han får i motsetning til meg både avspasering og lange ferier, sier Rachel Daughdrill, som bor på Storsteinnes sammen med sin troppssjef. Der har hun vært i fem år.
– Dette er kjempekoselig, jeg er fornøyd med at Forsvaret bruker så mye ressurser for å gjøre dagen vår spennende. Og det er godt å bli kjent med andre i samme situasjon, sier Daughdrill.

Skytedrill og gassbu. Damene kommer under ild. De kaster seg ned. «Pang, pang, pang», roper de. Lagførerne Victor Bråten og Tore Olsen skyter med løskrutt. Åtte-ti ganger driller de før de selv gjennomfører et angrep. Det er bare sersjantene som har gevær, men litt senere på dagen får også jentene prøve seg på skytebanen. Noen av dem treffer figurene på helt opp til 400 meters avstand med HK 416. Etterpå går Forsvarets feltrasjon ned på høykant. De har glemt skjeer å spise med, en teltplugg gjør nytte som spiseredskap. Når man har vært i felt i mange timer, smaker torskegryta utmerket. Så venter gassbua. Jentene kjenner ikke programmet på forhånd, og gruer seg masse når de får vite at de skal møte CS-gass. Men øvelsen går greit, ikke minst fordi gasskonsentrasjonen er litt svak. Da kan de heller bruke krefter på den etterfølgende sanitetsøvelsen, hvor to hardt sårede soldater ligger ute i mørket et sted.

Letter på trykket. Bjerke er selv samboer med en løytnant i 2. bataljon. Hun forteller at forsvarsansatte jobber veldig mye, det kan påvirke parforholdet. Ved å la partnerne oppleve militære rutiner, kan man kanskje opplyse «hjemmefronten» litt – og lette litt på trykket.
– Dagen består ikke bare av fjas, men har et reelt og realistisk program. Vi gjør noe annerledes for å skjønne hva mannfolkene våre snakker om. Informasjon er ofte motivasjon. De to bataljonene fortjener ros for at de bruker ressurser på dette. Og jeg er veldig fornøyd med at såpass mange samboere ofrer en hel lørdag for å sette seg inn i hva grønn tjeneste kan være, sier hun.
Noen av jentene overnatter i lags­telt. En av dem er Mona Ludvigsen. En gang i tiden ble Skjold kalt Stedet som Gud glemte, Fanden forlot og Forsvaret overtok. Det stemmer ikke i dag, mener Ludvigsen.
– Her er det mange tilbud, og jeg har jobb omtrent hver dag, så jeg kjeder meg slett ikke. Det er jo det man frykter når man flytter hit, et sted som verken har treningsstudio eller varehus. Men det er mye å være med på som vi selv drar i gang.

BADEGLEDE: Familiene Sælevik (til venstre) og Meyer er flittige brukere av det lokale badet på Setermoen og Polarbadet på Bardufoss, hvor forsvarsfamilier har fri inngang på lørdager.

Badeland. Vi drar til Polarbadet på Bardufoss. Hver lørdag har forsvarsfamilier gratis inngang.
– Slike tilbud er viktige. Forsvaret har også tatt ansvar for å skape ting. Men vi skal ikke ha alt gratis heller, sier Hildegunn Sælevik fra Setermoen.
Hun er gift med major Svein Inge Sælevik, og de har sammen med ungene Syvert, Sander og Solveig tatt turen ned til badelandet på Bardufoss. Familien fra Bardu har et liknende helgetilbud i gymsalen og bassenget i Barduhallen, men Polarbadet kan friste med sklie, boblebad og steambad.
– Badetilbudet er vel ikke avgjørende for hvor de forsvarsansatte søker seg, men blir en del av en helhetsvurdering. Forsvaret sier det gjøres mye for familiene, men de kunne nok gjort mer. Vi ser at forsvarsboligene blir bedre, men det er nok en grunn til at de militære også skaffer seg egne hus, sier Hildegunn Sælevik, som sammen med mannen Svein Inge bygde eget hus i 2007.
Kaptein Joakim Meyer har militær bolig på Setermoen. Der har han bodd i ti år. Han beskriver forsvarsleiligheten som god, men trekkfull. Men badetilbudet er genialt. Og det bruker familien på fire nesten hver uke, enten på Setermoen eller Bardufoss.
– Forsvaret gjør mye bra for fami­liene, i alle fall på papiret. Vi har familiekoordinatorer og familiepolitikk, men det budsjetteres ikke med pengebruk, sier Meyer.
Han mener at det kan være en utfordring å ha barn når begge jobber i Forsvaret. Da er barnepassreiser gode å ha, slik at besteforeldre kan stille opp. Han fremhever også familietimene med pølser og pizza som bataljonene har på rundgang.
– Der gjør familiekoordinatorene en kjempejobb, sier han.

PUTEDANSEN: Fra familiedagen på Bardufoss husker Sofie best ballongmannen. På Rena fikk hun prøve minesko.

Sofies sko. – Ser du mæ?
På Rena er Sofie høyt og lavt. I utstyrshallen har PRT-en satt opp noe av det utstyret de skal bruke i Afghanistan. Sofie stikker hodet ut av en CV-90 stridsvogn og vinker til Beate. Rune og Ida Marie følger like etter. Han åpner ei pansret dør og viser jentene det skuddsikre glasset. Beate vet godt hva som er hva. Dette har hun nemlig satt seg inn i. Der er en Dingo 2, sier hun og peker. Og det er en Iveco.
– Jeg liker å vite hva slags utstyr de bruker i Afghanistan – og hvordan det fungerer, sier hun.
Sofie tar på seg minesko – store firkantede puter som festes rundt føttene og blåses opp. Rune trer en diger hjelm på hodet hennes. Så stabber hun avgårde. Hun ler så hun nesten faller. Rune, Beate og Ida Marie ler også. Glemt er ballongmannen på Bardufoss. Han kom ikke til Rena, men pappa Rune er fortsatt i Norge og snart skal de ha Oslo-helg alle fire. Mamma Beate gleder seg til å være familie – det er 14 dager siden sist. Ida Marie og Sofie gleder seg mest til å shoppe.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

– Et viktig symbol

PRT-sjef Lars Huse beskriver familiedagen som utrolig viktig: for Forsvaret – men også for familiene.
– Det er med på å gi dem forståelse av hva vi skal ut å gjøre. De får møte andre familier som er i samme situasjon, de får hilse på soldatene som skal reise, og har noen ansikter å forholde seg til, sier Huse.
– For oss er dagen symbolsk viktig. Det er vår måte å vise at vi setter pris på at familiene lar oss reise til Afghanistan.
Han forteller at mange var på Rena for første gang. Det var flere barn til stede, samt foreldre og besteforeldre som hadde liten kjennskap til Forsvarets virksomhet. Det var én av grunnene til at åpningsbrifen ikke handlet om trusselbildet i Afghanistan. Huse mener at deltakerne fikk tilstrekkelig kunnskap om det gjennom de øvrige brifene på familiedagen.

Bøker og PREP-kurs

Forsvaret har iverksatt flere tiltak sentralt. På forsvaret.no er familier en av hovedmålgruppene. I tillegg har Forsvaret innført barnepassreiser og familietillegg. De kan sørge for at begge parter blir disponert på samme sted og tilbyr fjernarbeid for pendlere – hvis arbeidssituasjonen tillater det. De har gitt ut to bøker: «Oppdrag Hjemmefront», av Irene Ulstein Soleim fra 2006 og ei dansk barnebok som kom i fjor, «Oppdraget går til…». Den ble trykket i 10 000 eksemplarer og er blant annet ment å forebygge stressreaksjoner hos barn. Forsvaret tilbyr også samlivskurs (PREP-kurs) til alle som skal ut i internasjonale operasjoner. Grete Moe Evensen forteller at de har fått gode tilbakemeldinger om kursene.

 

– Familiene sier stopp
I 2008 presenterte Norges Offisersforbund en liste med familietiltak som de ba Forsvaret iverksette umiddelbart. Noen av tiltakene ble tatt med i familiedirektivet.
– Spesielt Hæren har vært flink, men det er fortsatt altfor mange familiekoordinatorer som har oppgaven som en liten del av stillingen sin, sier Staale Reiten i Norges Offisersforbund.
Han viser til en rapport fra 2004-2005 som forteller at personell i operative avdelinger (som bidro i internasjonale operasjoner) jobbet mellom 1,5 og 1,8 årsverk. Reiten mener at personellet jobber minst like mye i dag.
– Konsekvensen er at vi mister personell. I verste fall vil folk søke seg ut av Forsvaret. Da kan resultatet bli at andre beordres for å fylle stillingene – det igjen fører til at flere familier blir berørt. Det ser vi ikke minst i Luftforsvaret. Helikopterbidraget i Afghanistan baserer seg i stor grad på noen få flygere. Der står man i fare for ikke å klare å løse oppdraget fordi man mangler personell, sier Reiten.
– De tilbakemeldingene vi får, er at familiene i større grad sier stopp, og man blir nødt til å velge: familie eller jobb.
– Finnes det tiltak som kan gjøre det lettere å kombinere forsvarsyrket med familielivet?
– Ja. Kystvakten har for eksempel innført to besetninger på noen av fartøyene sine. Det gir større forutsigbarhet og reduserer belastningen på den enkelte, sier han.  
– Jeg tror det viktigste er at Forsvaret – når man rekrutterer folk ­kommuniserer klart hva som forventes. Dette må også formidles til familiene. Når er du hjemme? Når er du borte? Det kan være med å gjøre hverdagen mer forutsigbar.

Nye familietiltak

■ Samlivskurs før og etter tjenestegjøring utenlands.
■ Nye tiltak rettet mot barn.
■ Tilbud til pårørende etter modell av kameratstøtteordningen.
■ Full gjennomgang av ordningen og rutinene for pårørendekontakter.
■ Rådgivning og behandling for par og familier.
■ Psykologisk/psykiatrisk oppfølging for pårørende til skadde og falne.  
■ Bedre informasjon til familier om tjeneste i utlandet.
Kilde: Handlingsplanen
«I tjeneste for Norge»