Forsvarsstudien - fra et Nato-perspektiv

OM FORSVARSSTUDIEN: Velger vi å skjerme basestrukturen i denne omgang, vil vi på sikt pådra oss store infrastrukturkostnader, noe som vil begrense forsvarsevnen ytterligere, skriver generalløytnant Harald Sunde. Foto: PER ARNE JUVANG/FMS.

Forsvarssjefens forsvarsstudie 2007 (FS 07) offentliggjøres i disse dager. FS 07 vil utgjøre forsvarssjefens militærfaglige anbefaling i forbindelse med regjeringens neste langtidsplan. Det har vært jobbet med denne studien i om lag to og et halvt år, og grundigheten i arbeidet overgår det man har evnet å få til i tidligere, lignende studier. Dette innebærer for eksempel at det er etablert et godt bilde av kostnadene knyttet til den strukturen som fremlegges, og til innsparingene man kan oppnå gjennom de grep som anbefales. Forsvarssjefen tar utgangspunkt i hva man kan skape av forsvarsevne for ulike bevilgningsnivåer, forutsatt at kjøpekraften bevares i de årlige budsjetter, med en hovedanbefaling som tar utgangspunkt i dagens budsjettnivå. Dette er en helt riktig og nødvendig tilnærming, fordi forsvarspolitikkens hovedutfordring nå er knyttet til å skape stabilitet i strukturen, og følgelig stanse den nedbyggingen vi har gjennomført de siste 15 år. Om kjøpekraftstapet, og dermed denne nedbyggingen videreføres, vil den også bli merkbar for Nato, siden vi da rutinemessig vil måtte nedjustere de innmeldinger vi gjør til Natos styrkeplanleggingsprosess. Å etablere en bærekraftig struktur er derfor den avgjort viktigste utfordringen, også når man vurderer disse spørsmålene her i Brussel. Derfor er det viktig at den strukturen som anbefales, reflekterer nøkternhet, slik at vi fra Forsvarets side ikke legger opp til planer som ikke blir realisert.

Flere Nato-land opplever at man for lengst har innkassert fredsdividenden etter Den kalde krigen, og at man er nødt til å justere kursen, blant annet på grunn av de behov man ser i pågående operasjoner. Operasjoner som den i Afghanistan vil pågå over flere år og krever at Nato samlet sett har militær utholdenhet. Utholdenhet er imidlertid en funksjon av volum, og man ser i mange land at utholdenheten er svekket, nettopp fordi strukturen er blitt for liten. Dette er utfordring spesielt for små land. Det er ikke mulig å øke størrelsen på Forsvaret på en troverdig måte, uten kraftig økning av ressursrammen over tid. Norge har imidlertid lite å skamme seg over nåår det gjelder våre bidrag i Nato-operasjoner, fordi våre styrker ofte gjør det meget bra og holder høy kvalitet, selv om vi er små, sammenlignet med mange andre land. 

Derfor er det også helt riktig å anlegge et nøkternt, langsiktig perspektiv og samtidig fokusere på gevinstene av konsentrasjon av virksomheten til færre steder. Forsvaret er rett og slett for lite til at vi kan spre virksomheten over flere steder enn nødvendig. Konsentrasjon muliggjør lavere vedlikeholds- og infrastrukturkostnader, sterkere og mer robuste fagmiljøer, og en bedre personal- og familiepolitikk, gjennom redusert behov for flytting. I et Nato-perspektiv er det svært velkomment at man søker å få mest mulig operativ evne ut av bevilgede ressurser gjennom effektivisering av basestrukturen. Mange land har gjort lignende grep. Nato er primært opptatt av at medlemslandene evner å bidra med relevante, operative leveranser til Natos samlede evne, herunder til pågående operasjoner. Det er også positivt at anbefalingene i FS 07 understøtter Natos transformasjonsagenda, ved at det vektlegges å utvikle styrker med moderne kommando- og kontrollsystemer, gjennom troverdige styrker med beredskap, høyt treningsnivå, kvalitet og fleksibilitet. Innsatsforsvaret er utviklet primært ut fra nasjonale hensyn, men stående styrker er den beste og mest effektive måten å ivareta Forsvarets samlede oppgaver, hjemme og ute.

Spesielt bra er det at FS 07 foreslår en mer kosteffektiv vernepliktsmodell, som forener Forsvarets behov for å videreføre verneplikten med behovet for å bemanne den operative strukturen med personell som er ferdig trenet og øvet. Mange Nato-land har forlatt vernepliktsforsvaret, og i Nato opplever man at det settes spørsmålstegn ved vernepliktsforsvarets relevans. Her er det viktig å understreke at Norge er et land med en liten befolkning, og med sterk vernepliktstradisjon. Det er i Forsvarets interesse å videreføre verneplikten, nettopp av hensyn til rekrutteringsevnen, og av hensyn til evnen til å bemanne Heimevernet og de nasjonale elementene i strukturen. Verneplikten videreføres som inngangsporten til Forsvaret. Samtidig foreslås antallet vervede økt. Dette er en helt nødvendig forutsetning for å ivareta behovet for handlefrihet og reaksjon knyttet til vår nasjonale evne til krisehåndtering. Jeg tror samtidig vi må erkjenne at kompetansekravene som stilles til vårt personell i dag, både ut fra kompleksiteten i konflikter og operasjoner, og for å mestre moderne materiell, er så krevende at det er nødvendig å se verneplikten i sammenheng med videre tjeneste i Forsvaret – enten som befal eller som vervet. Det er så tidkrevende å utdanne soldater, at vi får lite igjen for utdanningskostnadene når personellet i hovedsak slutter etter tolv måneder. Det er derfor helt nødvendig å avstemme praktiseringen av verneplikten med de kompetansekrav som stilles til hver enkelt enhet ut fra dens primærfunksjon og oppdrag. Her har Sjøforsvaret og Luftforsvaret kommet langt, mens Hæren er den forsvarsgrenen der behovet for endring er størst, fordi Hærens styrkeproduksjonsmodell og innretning fremdeles er preget av behovene fra fortiden: Et stort styrkeproduksjonsapparat – og relativt sett få anvendbare styrker. Her må vi komme frem til praktiske og mer fleksible løsninger enn vi har i dag.

FS 07 foreslår å kraftsamle ressursene i kommandokjeden til ett felleoperativt hovedkvarter. Dette er et riktig grep, fordi det norske forsvaret er så lite at det er helt nødvendig å redusere antall kommandonivåer. Jeg tror heller ikke at en slik flytting vil avgjøre fremtiden til Natos treningssenter (JWC) i Stavanger. Her er det nok andre faktorer langt viktigere. Norges ansvar og interesser er først og fremst knyttet til å ivareta vertslandsstøtten til JWC og dette senterets virksomhet, noe som meget vel kan gjøres uten et samlokalisert fellesoperativt hovedkvarter.

FS 07 vil skape mye debatt i månedene som kommer. Jeg håper vi kan få en saklig debatt, som tar utgangspunkt i en nøktern og realistisk vurdering av hva slags forsvarsevne vi trenger, og hva vi kan få til innenfor en gitt ressursramme. For stor grad av optimisme, for mange kortsiktige løsninger eller for mange utsettelser av beslutninger, vil ikke løse det grunnleggende problemet, nettopp balanse mellom struktur og ressurser, og balanse mellom infrastruktur og operativ struktur. Velger vi å skjerme basestrukturen i denne omgang, vil vi på sikt pådra oss store infrastrukturkostnader, noe som vil begrense forsvarsevnen ytterligere. Mange ønsker mer penger for å unngå nedleggelser av baser. Det vil imidlertid neppe være riktig å bruke en eventuell økning av Forsvarets ressursramme på basestrukturen. Det er de operative avdelingene som da bør styrkes. Tiden er moden for å ta de nødvendige grep.

Generalløytnant Harald Sunde
Sjef for Militærmisjonen i Brussel