Fysiske utfordringer

LIVSSTIL: Forsvaret er siste «statlige instans» som kan påvirke aktivitetsvanene til unge kvinner og menn, mener artikkelforfatteren. Arkivfoto: Per Thrana

Det nye forsvaret har som mål å etablere en effektbasert militærmakt som skal håndtere ulike uforutsigbare operasjoner. Disse operasjonene skal fortsatt utføres av mennesker som må støtte seg på egen kompetanse, selvtillit, vinnervilje og evne til å styre sitt spenningsnivå. Det «kroppslige mennesket» må også sees i et utvidet samfunnsperspektiv. I dette bildet er Forsvaret siste «statlige instans» som kan påvirke aktivitetsvanene til unge kvinner og menn, og således gi samfunnet en betydelig «helsegevinst».
For å kunne ivareta soldatenes kompetansebehov og enkeltindividets helse og trivsel må tjenesteområdets utdanningsprogrammer innrettes etter to formål:
Utvikle robuste soldater samt på­virke til en varig aktiv livsstil.

Utvilsomt et høyt ambisjonsnivå for et tjenesteområde som de siste årene nesten ikke har fått utdannet kompetente fagressurser (bortsett fra krigsskolene), ei heller avdelingsbefal med tilstrekkelig kompetanse til å kunne bidra med tilfredsstillende kvalitet i trening og utdanning. Dette er for så vidt gammelt nytt og som tillitsvalgte for de vernepliktige har gjentatt ved flere anledninger. Innføringen av fagemnet Kropp, Bevegelse og Energi (KBE), kunnskapsfaget innenfor tjenestefeltet Idrett og trening, ble fra fagmyndighetens side etablert med en klar målsetting om å sikre økt kvalitet og bidra til å utvikle robuste soldater. Med robusthet mener fagmyndigheten initiativ, handlekraft og selvstendighet er viktige egenskaper på linje med fysisk form. Dog synes dette å bli en langsiktig satsning som først vil treffe «innertier» når organisasjonen har fått tilført vesentlig flere fagressurser med tilfredsstillende kompetanse. Fagområdet har forøvrig et unikt potensial for å bidra i prosesser med mål om å utvikle samhørighet, bygge felles holdninger og verdier. Idrett som en miljøstimulerende aktivitet er således et svært aktuelt virkemiddel i internasjonale operasjoner.

Forskning og erfaring viser at godt sammensveisede og høyt presterende grupper/lag har lang fartstid, liten utskiftning av personellet og fokus på variert og realistisk trening. Trenings- og støtteapparatet bør derfor innrettes slik at disse bidrar til å sikre høy treningsstandard med tanke på samtrening, samtidig som man klarer å ivareta enkeltindividet på en god måte. Idrettsoffiserens arbeidsoppgaver ved operative enheter bør derfor primært innrettes mot den daglige trening hvor det fysiske element er til stede. En fagutdannet spesialist med ansvar for å følge opp ulike kategorier personell er imidlertid langt fra nok. Våre offiserer og avdelingsbefal må derfor gis solid kompetanse om menneskets muligheter og begrensninger relatert til fysiske belastninger. Krigsskolene gjør i dag en meget solid jobb med kadettene, men skal avdelingsbefalet være solide «trenere», må disse også følges opp med kurs og utdanning. Avdelingssjefene må derfor investere i kompetansebygging for å sikre miljøer som stimulerer og motiverer til kvalitet i treningsarbeidet. Kystjeger­kommandoen har tatt denne utfordringen på alvor og etablert en egen dedikert trener til sine operatører.

Foruten økt kompetanse i linjen vil fleksible og relevante anlegg være avgjørende for å få tilrettelagt motiverende trening med høy kvalitet. Nyere forskning viser også at den oppvoksende generasjon vil være mer løsrevet fra tradisjonelle og kulturelle mønstre, så fremtidens soldater vil forvente at Forsvaret tilrettelegger et mangfold av aktiviteter. Vår berikende natur vil fortsatt være en motivasjonskilde for bevegelse til fots eller på ski, men for å kunne motivere mangfoldet trengs permanente idrettsanlegg ved hver driftsenhet. Anleggene skal ha sin basis i lokale initiativ, foruten å ha en bred trenings- og helsemessig effekt, bør fasilitetene gi rom for å være en viktig sosial møteplass.

Ved skoler og operative avdelinger bør fysisk aktivitet og konkurranse­aspektet utnyttes til å trene både lagånd, lederskap, vilje og evne til å prestere og mestre. Konkurranse­idretten har i så måte en naturlig plass i For­svaret og den bør oppmuntres og stimuleres på alle nivåer. Konkur­ransene skal som kjent ikke være treningens mål alene, men et middel eller delmål i en langsiktig treningsprosess. Det bør imidlertid ikke være noen motsetning mellom breddetiltakene for å få med alle og det å legge forholdene til rette for våre beste soldater. Hovedintensjonen med våre militære landslag er internasjonal anerkjennelse, styrking av vår kulturelle forståelse og være bidragsyter til økt internasjonalt samarbeid. Landslags­utøvere, trenere og ledere er også ressurspersoner som kan fungere som rådgivere med tanke på trening og prestasjonsutvikling på spesifikke områder, som for eksempel skyting. Del­elementer fra militær toppidrett, som har synergi og overføringsverdi til operativ virksomhet, bør således kunne utnyttes bedre i trenings- og utdanningsløpet til soldater og befal.

Treningskulturansvaret ligger utvilsomt hos avdelingssjefene med hensyn til både kompetanse og fagressurser, prioritering av tid til trening i utdanningsprogrammene samt tilrettelegging gjennom motiverende aktivitetstilbud og gode anlegg. Forsvarets ledelse og avdelingssjefenes prioritering av tjenesteområdet vil således bli avgjørende for våre soldaters ferdigheter, grunnlaget for gode treningsvaner og aktiv livsstil.

Steinar Høgseth
Oberstløytnant og sjef ved Norges
idrettshøg­skole/ Forsvarets institutt