General med laks

 

– Øverst blant favorittene mine på nettet ligger laksebørsen på Gaula, sier den røslige trønderen, og blir sannelig litt rød i toppen.
Så ler han så overleppa strammer seg. Ja, den nærmest dirrer. Den nye sjefen for Forsvarets avdeling for innovasjon, nettverkskapasiteter og informasjonsinfrastruktur (INI) – ja, du leste riktig – lener seg tilbake i stolen på kontoret sitt på Akershus festning. Generalmajor Roar Sundseth har sin første dag på jobb og er langt borte fra alt som heter lakseelv og i alle fall langt unna Gaula.
– På laksebørsen kan jeg lese alt om strømningene i elva, om vanntemperaturene, om antall laks, sier han.
– Da vet jeg når jeg skal reise hjem for å fiske, sier han.
I mer enn 50 år har Sundseth jaktet på laks. Han hadde knapt fylt fem da han fikk sin første fiskestang. Siden har han stått der hvert eneste år, på det samme stedet – hvor han kjenner hver stein – et par hundre meter unna barndomshjemmet på Melhus.
– Hva er det med laksen?
– Den følelsen det gir deg å stå i elva – med fiskehabitten på, med en flue eller mark på snøret mens du venter på laksen – er så perfekt som det overhodet er mulig å komme, sier Sundseth.
– Det er rett og slett sjelebot.

Et par timer tidligere er tonen en annen. Det er langt fra salig fiskestund til status på Forsvarets informasjonsinfrastruktur. På mange måter blir Sundseth Forsvarets nye datasjef – han får i alle fall ansvaret for dem som styrer med den slags. Nå er han på sitt første møte i ny stab. Etter to og et halvt år som stabssjef på Felles­operativt hovedkvarter i Stavanger søkte han både stillingen som ny generalinspektør for Hæren og stillingen som ny sjef INI. Han fikk INI-jobben. Hans forgjenger – flaggkommandør Torbjørn Sakseide – forteller. Sundseth lytter. Han noterer. Holder seg for haka. Så folder han armene før han tar seg til haka igjen. Om kort tid skal han høytidelig innsettes som ny sjef. Da skal det blåses i signalhorn og 154 hæler klakke i Borg­gården utenfor ledelsesbygget. Forsvars­sjef Sverre Diesen skal gi ham oppdraget og ønske ham lykke til, men først er det stabsmøte. De første månedene kommer til å handle mye om budsjett, blir Sundseth fortalt. Og omstilling. Og overgangen må være stor for en som kommer fra den operative delen av Forsvaret, hvor det nok er mer snakk om Nordområdene og Afghanistan. Det ser ikke ut til å bekymre Sundseth. Utfordringene virker nemlig som de står i kø  – og oppdraget fra Diesen? Det er klokkeklart: INI skal tilrive seg makt.
– Vi skal være innovative. Sam­lende i nettverk. Og litt rampete – på en positiv måte, sier Sakseide.
De 16 andre som deltar på møtet, humrer lett. Det gjør også Sundseth.
– He-he. De liker at jeg sier rampete, sier Sakseide.

Vi er tilbake på kontoret. På veggen henger et bilde av ei plante. Det må bort dersom Sundseth skal få plass til alle skjoldene sine.
– Skal jeg ha dem fremme et sted, så må det være på kontoret. Jeg får ikke lov å ha dem hjemme, sier han, og ler.
– Hvor skal du plassere Sun Tsen-sitatene da?
– Ha-ha-ha.
Leppa til Sundseth vibrerer på ny. Da han var stabsskoleelev, skrev han ned de beste sitatene fra den kinesiske militære tenkeren Sun Tsen. Så hengte han dem opp på kontoret sitt. Siden har han tatt sitatene med seg.  
– Jeg skal nok få plass til dem et sted.
De kan kanskje være greie å ha når kampen om makten over Forsvarets informasjonsinfrastruktur for alvor spisser seg. Hvis ikke da Sundseth setter på Bob Dylan og hører på ei protestvise. Generalmajoren er nemlig storfan.
– Dylan har gitt meg mye å tenke på, sier han.
– Jeg har diskutert Dylan med mange offiserskolleger. På 70- og 80-tallet var frontene klarere – Dylan ble sett på som en representant for venstresida. Hvordan kan du høre på ham, var det flere som spurte. Men det brydde jeg meg aldri om. Jeg har alltid hørt på Dylan. Jeg liker musikken – og jeg liker tekstene.
En gang Sundseth var på Dylan-konsert ble han så oppglødd at han hyperventilerte da han skulle ringe hjem etterpå. En annen gang fikk han lurt med kona si på konsert i Oslo Spektrum. Hun syntes det var skrekkelig. Som kompensasjon måtte han love å bli med på en konsert med gamle Edith Piaf-låter.

Én utfordring – som verken Dylan eller Sun Tsen kan hjelpe Sundseth med – er å få folk til å skjønne hva INI faktisk er. F har spurt leserne, 70 prosent svarer at de ikke vet. Det overrasker ikke den nye sjefen for avdelingen med – hold deg fast – 19 stavelser.
– Men jeg skulle gjerne sett at dere stilte det samme spørsmålet om ett års tid.
– Hvordan skal dere klare å bli bedre kjent?
– Informasjonsinfrastrukturen som brukes i dag er for fragmentert. Den må samles. Men det betyr at noen kommer til å få mindre makt, sier han.
Noen – i dette tilfellet – er generalinspektørene.
– Det må en maktforskyvning til for at vi skal få den posisjonen som forsvarssjefen vil at vi skal ha.
– Tidligere SAS-sjef Petter Jansen har sagt at det som kjennetegner en militær toppleder, er at han tør å ta upopulære avgjørelser?
– Det støtter jeg fullt ut. Jansen var læreren min da jeg gikk på stabsskole.
– Er du i stand til å ta upopulære ­avgjørelser?
– Det er jeg. Og jeg har ingen illusjoner om at dette kommer til å bli «a ­
smooth ride». Det blir harde tak.
– Hva skal egentlig INI gjøre?
– Vi skal tenke nytt, og vi skal levere informasjonsinfrastruktur slik at Forsvaret er i stand til å utøve sine operative oppgaver. Og det er kanskje her jeg har mest å bidra med. Jeg har vært nestkommanderende på et operativt hovedkvarter – jeg har hatt skoen på. Nå skal jeg produsere.
– Hvorfor bytte lag?
– Fordi jeg hadde veldig lyst på denne jobben. Jeg liker utfordringer. Og her får jeg muligheten til å være med på noe nytt – vi skal etablere en ny stab.
– Så det var ikke sambandsmannen i deg som gjorde utslaget?
– He-he. Nei, den gang jeg jobbet med samband, var jo Forsvaret nesten ikke digitalisert en gang. I dag har vi kommet så langt at det ikke er teknologien som setter begrensningene, men måten vi tenker på.
– Har du peiling på data?
– Jeg er godt inne i hvilke krav og behov våre operative avdelinger har til datastøtte. Det er det viktigste. Og teknologisk kompetanse er det nok av i staben min.  
– Er du på Facebook da?
– Nei, men det er ikke fordi jeg ikke ville klart å være det. Det handler mer om at jeg ikke liker profilen til Facebook – spesielt med tanke på sikkerhet.

Sundseth var 17 år gammel da han søkte seg til befalsskole. Han var skolelei. Så, da han var ferdig utdannet befal, fullførte han gymnaset som privatist. Det ga ham muligheten til å gå gradene i Forsvaret.
– Jeg fant ut at jeg trivdes med å lede andre, sier han.
– Og så var det jo en mening med det. Jeg var motivert. Dette var 70- og 80-tallet. Den kalde krigen var på sitt kaldeste, og jeg som så mange andre, var i Forsvaret fordi vi ville forsvare nasjonen vår. Det var vårt være eller ikke være.
– Hva er det som motiverer deg til å være i Forsvaret i dag?
Sundseth tenker seg om.
– Jeg gikk på US Army War College den 11. september 2001. Jeg opplevde terrorangrepet på nært hold. Vi bodde i Carlisle i Pennsylvania – et av flyene gikk i bakken like ved. Det gikk inn på meg. På skolen forandret de på undervisningen. Nå skulle det handle om terror. Det lærte jeg også mye av. Og det var med på å få fram motivasjonen min for å være i Forsvaret. Jeg innså at vi nå hadde et trusselbilde som var helt annerledes enn det var under den kalde krigen, sier han.
– Men det er flere grunner til at jeg har blitt værende i Forsvaret, altså. Jeg har hele tiden fått nye utfordringer. Og så synes jeg kombinasjonen mellom praktisk jobb og teoretisk videreutdanning er helt perfekt. Jeg har blitt veldig glad i å studere. Når jeg gir meg i Forsvaret, så hadde jeg ikke hatt noe i mot å bli student.
– Hva ville du studert da?
– Kanskje statsvitenskap?

8. november 2007. Den dagen kaller Roar Sundseth den tyngste han har hatt på jobb. En norsk soldat var drept i Afghanistan. Sundseth holdt pressekonferanse, men kunne ikke gå ut med navnet på soldaten. De pårørende var ikke kontaktet enda.
– Der ute satt det tusenvis av pårørende som ikke visste. Som lurte på om det var dem det gjaldt – om det var deres nærmeste som var blitt drept. Det gikk inn på meg. Det var tungt. Og trist.
I april ble en ny norsk soldat drept i Afghanistan.
– Hvordan påvirket det deg?
– De samme tankene kom opp på nytt.
– Hvordan opplever du medie­dekningen?
– Den er sånn som vi kan forvente. Jeg har alltid ment at dersom vi kommer dårlig ut i mediene, så er det vår egen feil, sier han.
– Men jeg stopper aldri å forundre meg over noen av de vinklingene som mediene drar frem.
– Som for eksempel?
– At så snart en norsk soldat dør, så spør man hvorfor bilen ikke var pansret.
I mars fulgte generalmajoren de norske ungdomspolitikerne som dro til Afhganistan. Sundseth var reiseleder. Tidligere hadde de samme politikerne besøkt Fellesoperativt hovedkvarter. Også da var det Sundseth som tok i mot dem. Han mener at morgendagens ledere må få et riktig bilde av hva Forsvaret er. Det bildet tror han ikke at de får på grunnlag av det de leser i aviser.
– Det er én ting jeg ikke fatter, og det er at ingen norske medier har en fast korrespondent i Afghanistan. Vi har 600 personer der – da burde også norske medier tatt seg råd til å være der. Det hadde det norske samfunnet vært tjent med. Det skulle bare mangle at norske medier ikke kikker Forsvaret nærmere i kortene.

Roar Sundseth er samfunnsengasjert. Han bryr seg. De som kjenner ham, sier at han elsker meningsutvekslinger. Han diskuterer politikk. Historie. Kultur. Men noe av det han kan aller mest om, er Afghanistan. Han mener at Norge ikke kan trekke seg ut av landet nå.
– Ingen ønsker at vi skal være i Afghanistan én dag for mye. Den dagen den afghanske hæren og politiet er oppe og går, da er det tid for Nato å reise hjem. Vårt mål er å gjøre dem i stand til det.  
– Skjønner du at noen begynner å bli utålmodige?
– Vi har vært der i syv år. Andre verdenskrig varte fem–seks år – jeg skjønner at enkelte da spør: Hvorfor har vi ikke kommet lengre?
Selv skulle Sundseth gjerne sett mer sivil innsats i Afghanistan. Han mener at det sivilmilitære samarbeidet må bli bedre koordinert.
– Det hjelper ikke om de militære styrkene skaper stabilitet så lenge nasjonen Afghanistan ikke utvikles samtidig.
– Hvordan er samarbeidet med de sivile organisasjonene som er der i dag?
– Vi har fått kritikk for at vi blander oss inn i ting vi ikke har noe med. Til en viss grad så har de rett, men noen må gjøre jobben. Hvis ikke de sivile organisasjonene gjør den, skal vi da stå og se på? Jeg mener at der en soldat ser et akutt problem er han eller hun i sin fulle rett til å gjøre noe med det, i stedet for å si at her skulle noen gjort noe og så gå sin vei.

– Hvordan er du som leder?
– Jeg liker å se på meg selv som åpen – jeg er i stand til å skifte mening. Og så prøver jeg å være til stede: «Leadership by walking around,» kalles det. Og jeg har alltid åpen dør til kontoret når jeg er på jobb, sier Sundseth.
– Jeg må bli flinkere til å lytte til andre. Det er en egenskap jeg må lære meg.
Det får han i alle fall rikelig med tid til nå, som sjef for en helt ny stab – med underavdelinger på Lille­hammer og i Bodø og til sammen 800–900 ansatte.
Hans kone bor fortsatt i Stavanger. De møttes da han var befalselev i Indre Troms. Hun hadde sommerjobb på kafeteriaen på Domus i Andselv. To år senere var de gift.
– Det var jo ikke noen grunn til å vente, sier Sundseth, og virker nesten litt blyg.
– Vi visste at det ville bli oss.
Til høsten flytter hun etter. Det gleder han seg til.
– Pendling er noe herk, men noen ganger er det det minste av to onder.
– Vi har pendlet før òg, vi. Vi valgte å la sønnen vår gå på samme skole – i Bodø – hele oppveksten. Da måtte jeg pendle – først fra Oslo, så fra Bardufoss.
– Klarer du å legge bort jobben når du kommer hjem?
– Jeg prøver. Og jeg skifter så fort jeg kommer inn døra. Jeg tror det er viktig. De siste ti årene har jeg hatt så intense jobber. Da er det viktig å tenke på andre ting også.
Sundseth later til å være flink til å tenke på andre ting. Han beskrives som uformell og avslappet. Positiv og raus. Sønnen jobber med Hotell Cæsar, Roar Sundseth ser på så ofte han kan. Han er glad i å reise og flink til å lage mat. Han trener sammen med kona – på treningssenter, jogging blir for kjedelig – og er litt av en lesehest. Hver kveld bruker han en time på å gå gjennom dagens aviser. I tillegg holder han akkurat nå på med fire forskjellige bøker. De handler om alt fra fallskjermjegere og Afghanistans historie til den amerikanske kongressens rapport fra 11. september 2001.
– Men på senga liker du best tegneserier?
– Ha-ha. Ja, det stemmer, det. Jeg er veldig glad i Larsson – jeg liker humoren hans. Den fascinerer meg, sier han.
– Da jeg bodde i USA hadde jeg Larsson-kalender – det har jeg ikke fått tak i her. Det må jeg lete etter neste gang jeg er utenlands.

Å få Sundseth til å prate om bøker er som å få ham til å prate om laks. Afghanistan. Eller INI. Da blir han gira. Den første dagen på ny jobb nærmer seg slutten. Det sies at han ikke er så god på småprat. Har han ikke noe å si, så holder han heller munn. Da kan det jo være greit å kunne sjekke laksebørsen og glede seg til sesongen begynner i stedet. For selv om den er kort – fra juni til august – pleier Sundseth alltid å rekke to–tre turer. Og for ordens skyld: Sundseth var aldri blant dem som på begynnelsen av årtusenskiftet ble omtalt som laksebrigaderene.
– Det er én av fordelene med å flytte til Oslo. Nå blir det kortere vei hjem for å fiske, sier han.
Én fisketur har han derimot vært nødt til å gi avkall på denne våren. Den første uka i mai pleier han å dra opp til Indre Troms på isfiske.
– Det skulle tatt seg ut om jeg i min første uke i ny jobb sa at neste uke tar jeg fri for å fiske, sier han.
– Men det er ikke mye som slår det å være ute i Guds frie natur – i 800–1000 meters høyde, med flott vær og nordnorsk natur. Da har jeg det bra.
– Du har ei T-skjorte du ofte bruker som det står «Life is good» på?
– Ha-ha-ha.
Leppa strammer seg igjen.
– Den er mest en gimmick, den t-skjorta. Men hva kan jeg si? Jeg har det bra med familien. Jeg har det bra på jobb. Jeg har det rett og slett bra.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Navn: Roar Sundseth
Født: 1954
Sted: Melhus, Sør-Trøndelag
Sivil status: Gift, én sønn Aktuell: 20. april tiltrådte han som sjef for den nyopprettede avdelingen Innovasjon, nettverkskapasiteter og informasjons­infrastrukstur (INI). 

 

MILEPÆLER
10 ÅR: Ung gutt på folkeskolen i Melhus.
20 ÅR: Fenrik i sambandsavdelingen til Troms landforsvar. Nygift.
30 ÅR: Løytnant på Jørstadmoen – i våpenskolen for Hærens samband.
40 ÅR: Student ved det amerikanske marinekorpset i Virginia, USA.
50 ÅR: På plass i operasjonsavdelingen i Forsvars­departementet.