 |
John Maxfield Steineger befinner seg i en trang cockpit tusen meter over bakken. Vi glir lydløst gjennom luften på usynlige luftstrømmer. Langt der
nede under seilflyets hvite vinger ligger Notodden.
– Jeg bruker enhver anledning til å komme meg opp i luften. For meg er det gleden av å fly som er drivkraften, forteller han,
og beveger stikka svakt mot venstre.
Interessen for flyging har fulgt ham hele livet. Allerede som 16-åring fløy han solo for første gang. Siden har det blitt
mange turer over himmelhvelvingen.
– Hvis man legger sammen tiden jeg har brukt i lufta, så nærmer det seg noen måneder, sier han, og kikker på høydemåleren.
Vi er kommet opp i 2000 meters høyde. Steineger stopper den lille propellen som stikker opp av ryggen på flyet. Den jevne
surringen som minner om vingeslagene til en forvokst øyenstikker, erstattes med total stillhet.
– Dette er så nær et optimalt luftfartøy som mulig, forklarer han, mens flyet duver i takt med vindkastene.
Vi sitter under et tynt lag plexiglass med blå himmel på alle kanter. Seilflyet tåler fra pluss seks til minus tre G. Det
er derfor mulig å gjennomføre halsbrekkende manøvrer som loop, roll og spinn.
– Hvilke av disse har du prøvd?
– Alle sammen. Men det er blitt mindre akrobatikk de senere årene, selv om jeg fortsatt flyr jevnlig. Som leder er det mitt
ansvar at jeg har overskudd i hverdagen. Folk har ulike måter å hente seg inn igjen på. Selv kobler jeg helt av når jeg er
ute og flyr.
Tre dager senere møter vi generalmajoren på Sessvollmoen. Den sivile fleecejakka er byttet ut med Luftforsvarets himmelblå uniform. Det var
i september 2009 at forsvarssjef Sverre Diesen overlot ansvaret til Steineger. Nå sitter han på kontoret og oppsummerer tiden
som sjef for Forsvarets sanitet (FSAN).
– Det har vært et hektisk år med mange nye utfordringer og mye reisevirksomhet. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg
gleder meg til å gå på jobben hver dag, sier han.
Steineger kom rett fra jobben som sjef for medisinsk klinikk ved Oslo universitetssykehus. Av profesjon er han lege med spesialisering
i psykiatri.
Han har en innholdsrik CV og har vært innom flere jobber både i helsevesenet og Forsvaret. Helt fersk i kongens klær er han
ikke. I året som har gått, har FSAN driftet et feltsykehus i Tsjad, i tillegg til det pågående engasjementet i Afghanistan.
Steineger har vært begge steder.
– Det var en stor utfordring å få et avansert sykehus til å fungere midt i Afrika. Forsvaret måtte også borre etter vann,
skaffe strømforsyning og vannrenseanlegg, forteller han.
I Afghanistan måtte sanitetssjefen finne seg i å bli brukt som markør under en evakueringsøvelse.
– Det var betryggende å se at evakueringskjeden fungerte. Scenarioet var en IED-eksplosjon hvor jeg var den skadde. For å
gjøre det så realistisk som mulig, ble jeg evakuert med helikopter, det ble satt intravenøs væske, og jeg fikk klærne klippet
opp. Men jeg må innrømme at jeg ble en smule urolig da jeg bare hadde underbuksa igjen og den makedonske kirurgen fortsatt
sto med saksa i hånden. Da kjente jeg at det var greit at vi stoppet, smiler Steineger.
Men tidligere i år har det også kommet kritikk fra Riksrevisjonen på grunn av mangel på medisinsk personell. Situasjonen var
den samme i 2007. Da gikk daværende sanitetssjef Leif Sverre Rosén ut i mediene og sa han ikke ville sendt sin egen sønn til
Afghanistan grunnet mangelen på kirurger.
– Jeg tar kritikken svært alvorlig. Samtidig vil jeg si at Riksrevisjonens rapport er et viktig verktøy for å synliggjøre
de utfordringene vi har i organisasjonen og kunne mestre dem. Årene 2008-2009 var krevende fordi vi hadde flere folk ute enn
vi har kapasitet til. Men situasjonen er bedre i dag. Vi er i ferd med å sluttføre prosessen med å ansette de siste legene
som inngår i et traumeteam bestående av 24 leger. Forsvaret er avhengig av det sivile helsevesenet for å sikre kvalifisert
personell, men vi må gi dem den nødvendige videreutdanningen for å sikre våre behov under operasjoner i utlandet, sier Steineger.
Vi skrur tiden noen tiår tilbake. I 1968 er John Steineger åtte år gammel og har allerede utviklet en lidenskap for flymaskiner. Ikke sjelden
er han å se på Fornebu for å kikke på passasjerflyene som tar av eller vedlikeholdet som foregår i hangarene. Med en far som
er teknisk direktør i Fred. Olsen blir han flasket opp med store fartøyer. På den tiden har rederiet også et eget flyselskap
som transporterer personell rundt i verden. Og ettersom faren stadig er på reisefot, hender det anledningen byr seg til å
sitte i cockpiten på snarturer til England. Da er det kanskje ikke så rart at Steineger vil opp i luften på egenhånd så fort
som mulig. Og allerede som 17-åring er han den stolte eier av et seilfly-sertifikat.
– Fortsatt er jeg veldig interessert i tekniske ting og mekanikken som ligger bak. Jeg har bare positive assosiasjoner til
lukten av flydrivstoff fra barndommen, sier sanitetssjefen.
Likevel valgte han altså medisinstudier. En grunn er at han liker å jobbe med mennesker. Bakgrunnen finner man kanskje spor
av allerede i de første leveårene. For hjemme på Slemdal var det alltid et yrende liv.
– Min mor drev med oppdrett av hunder. Derfor var huset nesten bestandig fullt av valper, hundekjøpere og barn som hjalp til
med å stelle dyr og gjøre lekser. Før det fantes noen form for skolefritidsordning, hadde vi det hjemme hos oss. Faktisk var
det så mye som skjedde at folk brukte huset vårt som referansepunkt for hvordan man skulle komme seg rundt i nabolaget, forteller
Steineger.
Det var altså til tider rene dyrehagen i villaet på Oslo vestkant, med alt fra bittesmå chihuahuaer til doberman-hunder. Av
de mer kuriøse innslagene var basenji-rasen som ikke kan bjeffe. Noe som unektelig er en fordel når man har naboer tett inntil.
– Det er hunder som ble brukt for å spore opp viltet på jakt. Problemet var at de også fant elg og prøvde å drive den tilbake
til oss. Det har vært situasjoner hvor min mor løp først, hundene etter og elgen bak, ler Steineger.
Foruten hunder hadde de også flere fuglearter. Blant annet beostær som er av den snakkesalige sorten og en glimrende imitator.
– Hvis en dør knirket og vi ikke fikk smørt den tidsnok, så lærte den seg lyden. Hver gang vi åpnet døren, kom det knirkelyder
fra fuglen. En annen hadde bodd sine første år i Sarpsborg og snakket av den grunn utpreget Østfold-dialekt. Den lærte seg
også min stemme både før og etter puberteten, smiler Steineger.
Men til tross for huset fullt av dyr så var det altså lege han skulle bli. På gymnaset var Steineger en flittig elev, men hadde et «avslappet
forhold til tid», som en kamerat av ham formulerte det. Det bærer også meldingsboken fra Persbråten videregående skole preg
av: «Det må bemerkes at John Steineger kom 14 ganger for sent det siste halvåret. Og historien med ufoen og at han måtte hjelpe
et ekorn over veien, var blant de mer troverdige unnskyldningene.»
Men med gode karakterer etter artium var det utlandet som fristet.
– Jeg tok fram kartet for å finne stedene jeg hadde fått tilbud om skoleplass. En by i Sør-Tyskland, nær grensen til Sveits
og alpene, skilte seg ut med en gang, forteller Steineger.
En sen kveld ankom han derfor den lille byen Tübingen med to kofferter i hendene.
 |
Der la systematisk jobbing grunnlaget for gode karakterer på eksamen. Enkelte lurte nok likevel på hvordan han mestret dette kunststykket. Steineger
ble nemlig kalt «der Urlauber» av medstudentene. Det vil si han som alltid er på ferie. Men hemmeligheten var altså å jobbe
jevnt gjennom hele året. Dermed kunne han unne seg noen weekender i St. Anton for å «kjøre pudder» iblant.
Det ble også tid til å praktisere ulike områder av medisinfaget. Valget falt til slutt på psykiatri for Steineger, som fortsatt
har noen få pasienter ved siden av jobben som sanitetssjef.
Og som tidligere leder for Forsvarets stressmestringsteam er han spesielt opptatt av oppfølgingen av soldater som har tjenestegjort
i utlandet.
– Min erfaring er at de aller fleste greier seg svært bra. De har med seg en kompetanse og erfaring som kan prege dem på en
positiv måte. Dette betyr selvfølgelig ikke at enkelte av dem ikke får problemer. Vårt ansvar er å være grundige i alt fra
utvelgelsesprosessen til oppfølging under og etter tjenesten, sier Steineger.
Men fremfor å bli ekstremt fordypet i et område, liker han å kunne beherske flere disipliner. Og interessen for flyging brakte
ham til Flymedisinsk institutt. I 1992 ble han beordret til USA for spesialisering innen flymedisin.
Pensacola – Florida. Bare navnet sender tankene i retning endeløse hvite strender og palmetrær. Som del av opplegget fulgte Steineger den grunnleggende
utdanningen til US Navy sin flyskole. På kontoret hjemme i Norge har han fortsatt en modell av T-34, flyet han brukte under
opplæringen i Florida. Men i løpet av oppholdet skulle han også få en brutal påminnelse om farene ved flygingen. For i utdanningsperioden
var det tre dødsulykker ved flystasjonen. Og ved en anledning var Steineger selv bare en hårsbredd fra at det gikk alvorlig
galt.
– Jeg var ute og skulle trene på simulert motorstopp i forbindelse med take-off. Vi hadde både hjulene og flapsene ute og
skulle «kutte» motoren etter avgang. Plutselig kom vi inn i en kraftig nedadgående luftstrøm. Bakken nærmet seg voldsomt fort,
og det var bare med fullt pådrag og ved å trekke inn hjulene at vi kom oss helskinnet ut av situasjonen. Selv om det bare
varte noen få sekunder, kjentes det som en evighet. Flyplassen lå litt høyere enn området vi fløy over. Folk var derfor overbevist
om at vi hadde truffet bakken, forteller han.
Den dramatiske episoden til tross, utdanningen fra USA ledet senere til jobben som avdelingsdirektør ved Flymedisinsk institutt.
– Deler av flymedisinen og psykiatrien passer på en måte sammen. Det handler om menneskelige ytelser og begrensninger og om
hvordan vi kan få maksimalt ut av de ressurser vi har tilgjengelig.
– Jeg er alltid nysgjerrig og liker å prøve nye ting. Jeg har først og fremst takket ja til stillinger som har utfordret meg
som leder, hvor jeg har kunnet få ny kompetanse og muligheten til å jobbe med dyktige og engasjerte medarbeidere. Det var
derfor ikke vanskelig å si ja til stillingen som sanitetssjef. Jeg har ikke angret en dag, fastslår Steineger.
Med hektiske dager på jobb er han avhengig av å koble ut på fritiden. Steineger har så mange jern i ilden at det ikke byr på problemer. Enten
det dreier seg om løpetur i Marka, padling på sjøen, sittende på hesteryggen eller bak rattet med en snerrende rekkesekser
under panseret.
– Jeg er nok litt preget av å ha kjørt en del på Autobahn i Tyskland. Jeg liker fart, og jo større motor desto bedre. Men
samtidig er jeg selvsagt miljøbevisst og kjører til vanlig en golf med 80 hestekrefter, smiler han lurt.
Glad i fart og spenning, men ingen adrenalinjunkie. Han oppsøker ikke risiko, men driver likevel med ting som får blodet til
å bruse litt ekstra. Som for eksempel kappkjøring med kona ned utforløypa i Hafjell. Eller akrobatikk med seilfly. Han innrømmer
også at han har et lite håp om at det finnes en pilotspire hos et av barna.
– Dessverre blir sønnen min flysyk, så det blir vel Hæren for hans del. Men jeg har et lite håp om at datteren min søker Luftforsvarets
flygeskole.
Men i øyeblikket er det fortsatt hest som er best.
– Hun har en ponni. Da jeg kjørte henne til ridesenteret, ville jeg heller være med å ri enn å sitte i bilen. I starten var
det en viss flauhet i at pappa var med og red. Men da hun skjønte at det økte mulighetene for å få sin egen hest, ble det
tolerert. Men det er blitt en stund siden siste ridetur. Den stakkars ponnien skal slippe å forholde seg til 90 kilo sanitetssjef,
humrer han.
Den mer konkurranseglade delen av personligheten får utløp gjennom omgang med kamerater. De har nemlig en tevling gående, hvor den seirende kan titulere
seg som «Man of the year». Øvelsene varierer og kan være alt fra skikjøring til stein-saks-papir, padling, volleyball og bowling.
– Dessverre har jeg aldri vunnet hele greia. Men når det gjelder skytingen, kjenner jeg konkurranseinstinktet våkne. Jeg la
nok grunnlaget for seirene i den øvelsen som HV-ungdom, sier Steineger.
Generalmajoren er dessuten litt av en danseløve og behersker visstnok alt fra vals og tango til cha cha cha. Antageligvis
til konas begeistring. De to møttes første gang hos en felles bekjent. Steineger hadde tidligere på dagen tangert norgesrekorden
i høydeflyging med seilfly.
– Jeg var mentalt sett fortsatt et sted langt over skyene. Hun syntes nok jeg var en pussig skrue den første gangen, sier
han, mens et passasjerfly buldrer over taket i retning Gardermoen.
Tilbake i luften over Notodden nærmer også vår flytur seg slutten. Men det beste gjenstår fortsatt. Steineger bikker flynesen nedover. Fartsmåleren
kryper opp mot 250 kilometer i timen mens vi fyker noen titalls meter over toppen på furutrærne. Vinden suser forbi plexiglasset,
det rister svakt i flyet og magen vrir seg.
– Jeg tok med kona opp i flyet like etter at vi hadde truffet hverandre. Første turen var det fantastisk vær, og hun hadde
det bare moro. Neste gang var det litt røffere og etterhvert var det fram med spyposen, sier han.
– Heldigvis hadde da forholdet utviklet seg så langt at det var for sent å snu.
SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ
Navn: John Maxfield Steineger
Født: 13. mars 1960
Sted: Oslo
Sivil status: Gift med Hilde Hermansen Steineger, to barn.
Aktuell: Sjef for Forsvarets sanitet.
MILEPÆLER
10 ÅR: Bor i Oslo. Flyinteressert og ofte på Fornebu.
20 ÅR: Begynner medisinstudiet i Tyskland.
30 ÅR: Ferdig lege og arbeider på Flymedisinsk institutt.
40 ÅR: Leder av Stressmestringsteamet for internasjonale operasjoner.
50 ÅR: Generalmajor og leder av Forsvarets sanitet. Selv kaller han det drømmejobben.
Skriv ut
Tips en venn