Heimevernet - et labbetussforsvar?

Påstand I:
«Heimevernet var et Labbetussforsvar – men nå er det robust»
Bernt Iver Ferdinand Brovold
Generalløytnant, nettopp avtroppet GIHV

Påstand II:
«Heimevernet var godt lokalt forsvar og viktig kulturfaktor»
Georg Chr. Kalleberg, Major (P), HV-veteran fra starten i 1947

Men et «Labbetussforsvar»? Det er da å ta for sterkt i. Minnene strømmer på. Jeg blar i en artikkel jeg skrev i Årbok for Asker og Bærum Historielag 2007. Der forsøkte jeg å gi en representativ historisk fremstilling av det HV vi hadde mange steder i landet, spesielt i og rundt de store byene. Etter mine 16 tjenesteår i Kavaleriet var det oppmuntrende å se at det var representert som heimevern i «Mitresk – Mitraljøseeskadronen» som blant annet voktet Fornebu i mange år.
Derfor må dette bli en kort presentasjon av det den gang slagkraftige Stor-Oslo HV-Distrikt 02 og de underlagte avdelingene jeg har mangeårig tjenesteerfaring fra: HV 02/SOFA –Stor-Oslo Forsvarsavsnitt (Hær/HV), HV-avsnittene 024 og 025, LVHV 026 – luftvernbataljon, og i tillegg alle HV-avsnitt innen HV-distrikt 02, som henholdsvis instruktør, sikkerhets- og inspeksjonsoffiser.

Kanskje kan en øyne et lys i tunnelene? Heimevernet har fått ny generalinspektør; for første gang en kvinne i denne etter hvert utsatte stillingen. Generalmajor Kristin Lund starter med «blanke ark og fargestifter tel».
Måtte hun lykkes. Det erfares at det verken er lett eller fornuftig å bære havre til nesten dau hest.

Etter krig og fem års okkupasjon i 1945 og i årene som fulgte, var forsvarsviljen i den norske befolkning kanskje større enn ved unionsoppløsningen i 1905, for nå hadde nasjonen kjent på kroppen hvordan det var å være hærtatt land og prisgitt en brutal og fanatisk okkupant.
6. desember 1946 vedtok Stortinget opprettelsen av en lokalt orientert væpnet forsvarsmakt som skulle være til vern om «heimtrakten»,  men landsomfattende.
Heimevernet bygget på erfaringene med Milorg fra krigstiden, men også på en tusenårig norsk forsvarstradisjon fra Leidangen gjennom Bondevæpningen – Borgervernet til Jegere, Det Frivillige Skyttervesen og okkupasjonstidens Milorg til HV. Og at våpenføre menn skulle ha våpen og ammunisjon klar til bruk hjemme hos seg!
Forutsetningen var et lokalforsvar som kunne ta vare på viktige installasjoner, depoter og infrastruktur, men som med adekvat kampevne også skulle være i stand til å møte en fiende og å holde ut til det øvrige Forsvaret ville være på plass. Kravet var 75 prosent av styrken skulle være kampklar innen fire timer fra alarmen gikk.

Den radikale omleggingen  (les nedbyggingen) av Forsvaret medførte at også HV ble sterkt redusert, og at bærende prinsipper ble forlatt: I 2005 ble alle landets HV-avsnitt nedlagt, antallet distrikter ble redusert fra 18 til 13, HV-soldater og befal fikk med få unntak personlige våpen inndratt og det ble forbudt å bære synlige våpen i offentlig rom.
Så forsvant i tur og orden det slagkraftige HV, for eksempel i Stor-Oslo Vest, som hadde over 3500 mann under våpen.  Landets hovedflyplass var den best forsvarte i Nato med 32 maskinkanoner, et stort antall tunge mitraljøser, infanteri i et nettverk av nedgravde stillinger rundt hele halvøya, rekylfrikanontropp på lette kjøretøyer, kavaleriavdeling med 40 pansrede oppklaringsvogner og fire stridsvogner. I området vest for flyplassen lå rundt 1800 veltrente soldater i forberedte stillinger fra Bærum til Hurum med spesialoppdrag i forsvaret av Oslo.
Hjelp til det sivile samfunn og den kulturelle delen av HVs aktiviteter må ikke glemmes,
Generalmajor Kristin Lund ønskes lykke til med å lykkes.

Georg Chr. Kalleberg,
Major (P),
Asker og Bærum Forsvarsforum