I en tynn tråd

MOT TOPPEN: Idrettsoffiser Kristian Berg er førstemann opp fjellveggen. På bakken står kaptein Birger Lemme og sørger for at alt går bra dersom klatreren skulle miste grepet på den sleipe granitten. Foto: WERNER JUVIK

Vi befinner oss ved Drevsjøtoppen i Asker. En blygrå fjellvegg reiser seg majestetisk fra jordbrukslandskapet rundt. Langt der nede skimter vi hvite våningshus og gule åkrer. Men det er litt vanskelig å nyte utsikten. Godt sikret med kraftige bolter i fjellet kan man i teorien lene seg trygt tilbake. Hjertet hamrer likevel i brystet. Både av den fysiske anstrengelsen, men like mye på grunn av det faktum at vi befinner oss 60 meter over bakken. Bare tauet skiller oss fra den sikre død.

Passer alle. Ved siden av meg henger løytnant Kristian Berg ubekymret. Her finnes ikke snev av høydeskrekk. Klatring har han drevet med så lenge han kan huske.
– Klatring gir en gjennomsterk kropp samtidig som man får naturopplevelsen med på kjøpet. Det er dessuten god trening for støttemuskulaturen i kroppen. Selv har jeg hatt prolaps i ryggen to ganger og brukt dette som rehabilitering, forklarer han.
Berg er idrettsoffiser på Rygge flystasjon og har jobbet med klatring i Forsvaret i mange år, blant annet i fallskjermjegertroppen. Sammen med kaptein Birger Lemme i HV-03 har han tatt utfordringen med å lose to relativt uerfarne personer opp den vertikale fjellveggen.
– Klatring er noe som passer for alle, uansett fysiske forutsetninger. For en stund siden hadde jeg med en blind gutt som klatret i dette området, sier Lemme.
Og vi burde være i de beste hender. Til sammen har de to lang erfaring med klatreundervisning for nybegynnere gjennom faget «Kropp, bevegelse og energi» som tilbys alle vernepliktige soldater.
– På Rygge har vi fått en svært bra klatrevegg hvor vi har kurs for soldatene. Dette er et svært populært tilbud. Det er flere som ønsker å lære å klatre enn det vi har kapasitet til, sier Berg, og fortsetter på ruta som slynger seg oppover veggen.

Mot i brystet. Lemme står igjen med tauet i hendene. Det er festet i en taubrems som henger fra klatreselen. Over oss har Berg festet den ene hånda i en bergsprekk. Den andre har han stukket ned i kalkposen på ryggen. Han studerer granitten og kjenner på det sleipe underlaget før han griper etter en passende sikring som festes i sprekken.
– Det ser kanskje ikke så veldig solid ut, men den lille kamkila kan tåle flere tonn, sier Lemme, og gir ut mer tau.
Det er en kaotisk blanding av sikringsmidler som skal til for å få oss trygt opp fjellveggen. Det klirrer metallisk i kiler og bolter som festes underveis. Mange steder i osloområdet er det også lagt opp ruter på forhånd slik at man bare fester seg til tauet som henger fra toppen. I så fall trenger man bare klatresko, sele, taubrems og en klatrekompis. Samt en god porsjon mot i brystet.

Til topps. Nå er det min tur. Jeg kobler meg inn i tauet og finner feste til hånda. Gummisålen på klatreskoen gir overraskende godt grep på det våte berget.
– Det gjelder å bevege seg som en edderkopp. Ha tyngdepunktet tett inntil veggen samt armer og bein nært sentrum av kroppen, forklarer Lemme.
Klatreselen strammer betryggende rundt livet. Jeg karrer meg oppover. Det går over all forventning og snart forsvinner også det verste suget i magen. På toppen venter Berg. Han kan by på fantastisk utsikt og varm kaffe.
– Det er viktig å kose seg litt når man er ute på tur, sier han, og dingler med beina ytterst på kanten.
For det er liten tvil om at klatring er en lystbetont form for trening. Det kan også by på helt spesielle opplevelser.
– For noen år tilbake fikk jeg ordre av Harald Sunde om å stille opp på premieren på en ny James Bond-film. Oppdraget gikk ut på å rappellere ned fasaden på Grand hotell. Det var utrolig artig og god profilering for Forsvaret. Jeg er heldig som får lov å jobbe med dette. Det er viktig å ha det gøy på jobben.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no