Isfolket

NATURENS KUNSTVERK: Rjukan er et mekka for isklatrere og byr på fantastiske naturopplevelser. En flysoldat fra Rygge klamrer seg fast på vei mot toppen.

Isklatring er en form for vertikal ballett, hadde instruktøren fortalt meg. Selv føler jeg meg svært lite grasiøs der jeg klamrer meg fast tjue meter over bakken i en islagt foss. Med en isøks i hver hånd navigerer jeg meg forsiktig oppover. Hver gang øksa treffer, spruter et fint lag med grønn is mot ­beskyttelsesbrillene. Etter forsikringer om at øksa sitter, flytter jeg foten nølende og sparker de fem centimeter lange piggene inn i veggen av is.
Sakte, men sikkert nærmer toppen seg. Konsentrasjonen er på topp, jeg merker knapt isklumpene som triller forbi meg. Jeg har mer fokus på de følelsesløse hendene inne i de litt for tynne hanskene.

Spente soldater. Det er tidlig februar og omlag 30 soldater fra Basesett 2 på Rygge ser forventningsfullt opp mot tauene som kveiler seg fra toppen av fossen.
Vi befinner oss i et juv, like ovenfor Vemork kraftstasjon, som ligger under et tjukt lag nysnø. I forbindelse med faget Kropp, bevegelse og energi (KBE) har de vernepliktige et fire dagers seminar i Telemark. I løpet av den korte tiden skal de blant annet bestige Gaustadtoppen, rappellere fra Vemork-brua og gå i sabotørenes fotspor. Men i dag er det isklatring som står på programmet.
Med skrekkblandet fryd knytter soldatene seg inn i tauet og hamrer øksa inn i fossen så snøspruten står.

Risikosport. – Isklatring er egentlig noe som passer for alle, sier Arve Kåsin.
I sin røde boblejakke skiller han seg ut fra resten av gjengen i kamuflasjefargede Goretex dresser. Med 22 års erfaring er han leid inn som klatreekspert i forbindelse med KBE-seminaret.
– Når man driver med isklatring, så oppsøker man et element som kan være forbundet med fare. Men vi gjør vårt ytterste for å redusere muligheten for skader. Derfor får soldatene en grundig introduksjon før de slipper til i veggen, forteller han.
Bak oss er de første soldatene allerede et godt stykke oppe i fossen. Det høres ut som en tallerken som knuses mot en murvegg hver gang de bruker øksa.
– Forholdene er perfekte for klatring, med bare noen få minusgrader. Dermed får vi mindre av disse, sier Kåsing, og peker på en knyttnevestor isklump som kommer trillende ovenfra.
– Det er grunnen til at vi alltid bruker hjelm, legger han til.  

HØYTFLYGENDE: Sander Honnings­våg (20) er til vanlig hunderøkter på Rygge flystasjon. På Rjukan er utfordringen å forsere en lodd­rett isvegg. – Kjempetøft, sier flysoldaten.

Ikke enkelt. – Jeg er helt nummen i hendene, roper en av soldatene halvveis opp i veggen. Han har funnet seg en liten avsats for å ta en pause og varme opp kalde fingre som griper rundt isøksa.
Hunderøkter Anders Greve (20) har helt andre problemer når han har kommet ned på bakken.
– Jeg føler meg helt kokt, sier han og river av seg jakke og lue.
– Det ble så varmt at det begynte å dogge på brillene. Det siste stykket så jeg nesten ikke hvor jeg satte øksa. Jeg spurte om å få klatre uten hansker, jeg er nemlig en litt sånn Lars Berger-type, som aldri fryser på hendene. Det var skikkelig morsomt, og jeg prøver det gjerne igjen. Men med mindre klær denne gangen, legger han til.
– Artig å oppleve noe helt annet enn ellers i ­tjenesten, sier Sander Honningsvåg (20).
Også han er til vanlig hunderøkter, men står nå med tauet bundet rundt livet og et tynt islag i hetta etter klatringen.
De fleste soldatene var udelt positive om opplevelsen. Selv de med høydeskrekk gav uttrykk for begeistring, vel og merke da de var trygt nede på bakken igjen.
Ballett. Selv har jeg bare en frossen meter igjen før toppen. Det verker i overarmene, men adrenalinet som pumper rundt i kroppen, døyver noe av smerten. Jeg løfter øksa for siste gang og konsentrerer meg om ikke å  treffe tauet. Det er nemlig livsforsikringen min, ble jeg fortalt før klatreturen startet. Vel oppe puster jeg så tungt at frostrøyken står som en sky ut av munnen.
Omlag tjue meter under meg ligger juvet hvor lange istapper henger over det svarte berget. Soldatene ser veldig små ut der nede i snøen.
Jeg lener meg tilbake og kikker ned på åttetallsknuten som strammer seg under vekten av 85 kg nervøs journalist. Uten særlig eleganse setter jeg stegjernene i isen og småhopper nedover. Det er artig, selv om jeg neppe er noe spesielt imponerende syn der jeg kommer vuggende.
Men på den andre siden så har jeg aldri vært noen ivrig ballettdanser, trøster jeg meg selv.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Dette trenger du:

- Isøkser
- Stegjern
- Hjelm
- Tau og ­klatresele
- Gode klær og varme hansker/votter
Både Den Norske Turforening og idrettskontoret på Akershus festning arrangerer isklatrekurs for interesserte. Bruk instruktør.