Konfliktbløffen

– SÅRBART: Hele denne maliske ørkenlandsbyen ønsker hedersgjesten fra Norge (Erik Solheim i hvitt) velkommen. – Klimaendringene vil forsterke konfliktene i disse områdene, sier miljø- og utviklingsministeren.

En klar himmel lar et imponerende stjerneteppe lyssette den kalde, golde ørkenen. Sort, hvitt, grått, blekt. Det er blikkstille på dette havet. Litt som et tyst, norsk skogstjern; Ja, hvis du først lar det tørke opp i 40 grader celsius over noen tusen år, barberer bort vegetasjonen og fyller sand på restene. Det veldige, veldig nakne landskapet varieres av spredte, bladløse tornebusker og noen firkantede silhuetter som stikker seg ut. Det er tradisjonelle ørkentelt. Det norske selskapet har gått til ro i disse. Nå har nattens fantomer våknet. Om morgenen vil de røpes av sporene i sanden (under sengen blant annet). Firfirsler, kanskje – små fotspor er det i hvert fall, så det var sikkert ikke slanger. Velkommen til Sahara. Hun har preget Nord-Afrika i millioner av år, rundt tre, mener noen forskere. Og har hatt mange drakter: frodig, våt, kald og tørr. Fram og tilbake. Én teori sier at det i grønne perioder ble mulig for flora og fauna (herunder homoslekten) å forlate kontinentet og spres for verden. Folkegruppene som er blitt igjen i selve området – og overlevd – har måttet tilpasse seg karrige kår, det har preget de siste årtusener. 2008-Sahara er verdens største varme ørken. Breddene spiser seg stadig utover, det sier et seiglivet rykte i hvert fall.

Bistandsturné. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim er på ekspedisjon i denne sandkassa. Han sover. Det har ikke vært synlig altså, men ethvert menneske av kjøtt og blod må da bli helt pumpet av å være det konstante midtpunkt for en dresskledd UD-karavane på et tettpakket Afrika-program. Mali mottar 110 millioner i norsk bistand og lar ikke gjesten passere stille i gangene.
I morgen skal han, ifølge presseskrivet, «se på klimaendringenes trussel mot stabiliteten i denne sårbare regionen, med utgangspunkt i lokale konflikter». Blod er nemlig spilt i denne regionen, og det skal visst bli verre med klimaendringene. Vi har oppsøkt Mali, et land som er i bunnsjiktet på diverse lister hvor Norge er i den andre enden; forventet levealder for mannfolk i Mali: 48 år.

OPPRØRERE: Tuaregene (ved bålet) er et nomadisk gjeterfolk i Nord-Mali som holder krigertradisjonene høyt. – Vi kan være glad samene ikke var like krigerske av seg, sier Tor A. Benjaminsen som forsker på opprøret deres mot Malis regjering.

Uro. Tuaregene, et nomadefolk hvis gjestfrihet vi nyter godt av i øyeblikket, har tatt et blodig oppgjør med regjeringen i Bamako, sør i landet. Da Frankrike mistet Fransk Sudan, i 1960, tok det ikke lang tid før den ferske presidenten Modibo Keita i den nye uavhengige staten Mali, erklærte at Tuaregene var et hinder  for industrialisering og moderniseringen av landbruket. Han var inspirert av sosialistiske ideer; nomadene i nord ble oppfattet som uproduktive, bakstreverske. Dårlig statlig behandling vekket harmen i det gamle krigerfolket. Lik nomadegrupper mange steder i verden, ønsket Tuaregene å fortsette sin streifende levemåte. Siden det første Tuareg-opprøret våknet i 1963, har det vært flere opprør mot regjeringen, «de nye imperialistene». Tuaregene er lei av å betale skatt uten å få noe tilbake og lei av å se internasjonale bistandspenger gå i private lommer når landet har vært rammet av nedbørssvikt. I hovedstaden er noen boliger kjent som «tørkeslott». Det siste store opprøret pågikk fra 1990 til 1996. Et ukjent antall tusen døde i den konflikten, 250 000 måtte flykte til naboland.

Væromslag. Det blir varme dagen. Solheim besøker fredsmonumentet over fredsavtalen fra midten av 90-tallet, han er i folkemøte med lokale innbyggere, spør hva de gjør for å bevare miljøet og om de har merket klimaendringer her. I intervju med F sier Solheim at ørkenen vokser og ressurskampen spisser seg.
– Og Afrika er etter alle solemerker kontinentet som får den tøffeste virkningen av klimaendringene. Det er temmelig urettferdig, siden de knapt har bidratt til utslippene. Alt tyder på at tørt land blir tørrere. Nomader må trekke inn på andre områder, der det er fastboende, for å finne beite. Dermed får vi flere lokale konflikter. Denne konflikttypen er jo nettopp av den vi har sett i Darfur, sier Solheim.

UDOKUMENTERT: – Det er ikke grunn til å anta at mennesker som må flytte på seg, vil ty til våpen, mener konfliktforsker Nils Petter Gleditsch.

FN-påstand. «Det er ingen tilfeldighet at volden i Darfur brøt ut i tørketiden», skrev generalsekretæren i FN, Ban Ki-moon i et innlegg i Wahington Post i fjor sommer. Her siterer Ki-moon en annen artikkel, fra Atlantic Monthly, som beskriver hvordan nomader plutselig møtte en kald skulder da de ville gjete kamelene sine over landet til de bofaste. Nils Petter Gleditsch, forsker ved Institutt for fredsforskning (Prio) i Oslo, forteller at Atlantic Monthly-journalisten også kontaktet Prio.
– Journalisten ga kanskje litt selektive sitater fra den samtalen. Han vred det vi hadde gjort her, litt i den retningen han selv ønsket. Og det er greit nok at Ban Ki-moon leser Atlantic Monthly, men for å trekke konklusjoner om Darfur, er det nok nødvendig å lese litt mer forskningsmateriale, sier Gleditsch.
– Klimaendringene kan nok i noen grad forverre pågående konflikter. Men så blir spørsmålet: Hvor mye får man egentlig igjen ved å redusere Co2-utslippene? Det er en nokså lang kjede, ikke sant? Og det kan jo være andre måter å møte konfliktene på som er vel så effektive. Hvis målet er å redusere konflikter, ville jeg heller satse pengene på å redusere fattigdom og eventuelt sende ut flere FN-styrker enn å redusere utslipp, sier han.
Gleditsch mener at konfliktretorikken kan skade miljøsaken:
– Man kan få en militarisering av klimadebatten. Hvis dette med faren for væpnede konflikter fortsatt blir hausset opp - som det har blitt til nå – så kan det tenkes at land vil si: Noen klimaendringer må vi forberede oss på i alle fall, så vi må øke den militære beredskapen for å hindre klimaflyktningene i å strømme inn i landet vårt; dette vil være en feildisponering, sier han.

Plutselig. Ki-moon sier at arabiske nomader og bofaste bønder hadde levd fredelig, men i 2003: «For første gang i manns minne var det ikke nok mat og vann til alle. Kamper brøt ut».
– Jeg vet ikke av noen Sudaneksperter som ville vært enige i det, sier Gleditsch.
– Ingen her kjøper klimateorien til Ki-moon. Det har vært krig i Sudan i over 20 år.
FNs miljøprogram har laget en rapport som knytter volden – brenningen av flere tusen landsbyer og ødeleggelse av landområder – sammen med klimatiske forhold og knapphet på ressurser. FNs klimapanel er ikke like bastant, men tar opp koblingen.
– Det er helt berettiget å ta opp klima og konflikt. Problemet er at man har trukket konklusjoner før forskningen er gjort. Hvis du ser på rapporten til FNs klimapanel: Det er en oppsummering av det man vet om klimaendringer og forskjellige virkninger av dem. Og på det naturvitenskapelige området bygger dette på hundrevis, for ikke si tusenvis av rapporter som er vurdert og kvalitetssikret av fagfeller. Når det gjelder de sosiale virkninger, er det forsket mindre, og spesielt på konflikt. Kildene panelet har brukt her, er stort sett ikke fagfellevurderte. De er fra private organisasjoner, sier Gleditsch.

Alarm. En britisk organisasjon, International Alert, ga i november ut rapporten: «A climate of Conflict – The links between climate change, peace and war». Der fikk man vite hvilke konkrete land som står i krigsfare når klimaet endrer seg.
– Rapporten er i og for seg interessant, men den er ikke fagfellevurdert eller faktasjekket. Organisasjonen heter jo «Alert» – våkn opp – og det er helt legitimt med tanke på organisasjonens mål: å peke på mulige framtidige konflikter. Men forskning er det ikke.

Udokumentert. Prios egen forskning viser at de siste femten årene har kloden oppleved hyppigere ekstremvær, samtidig som konfliktene har blitt færre. Én vitenskapelig rapport fra Prio er kritisk til behandlingen av disse spørsmålene i FNs klimapanel og Stern-rapporten, som behandler klimaendringenes økonomiske virkninger, strengt: «Den forventede koblingen mellom klimaendringer og konflikt ser ut til å siteres ukritisk fra en kilde til en annen», skriver Prio-forskerne.
Gleditsch har kritisert Nobel-komiteens begrunnelse for å gi fredsprisen til miljøtiltak: treplanting i 2006 og delt pall mellom FNs klimapanel og Al Gore, for klimaengasjementet i 2007. Selvsagt kan man definere fredsbegrepet så vidt at det også omfatter miljø, sier han. Men komiteen burde vært forsiktig med å peke på treplanting og reduserte CO2-utslipp.
«Endringene vil leggje særleg vekt på dei mest sårbare av statane i verda. Faren for valdelege konfliktar og krigar i og mellom stater vil kunne auke», sto det i Nobel-komiteens pressemelding.

ELVEBYEN MOPTI: Mennesker fra nærliggende landsbyer strømmer til og fra bankene til Vest-Afrikas blodåre:

Stoler på rapport. Inger Næss ved Miljøavdelingen i Utenriksdepartementet sier:
– Det FN-rapporten om Darfur sier, er at det er en kompleks, men sterk sammenheng mellom landforringelse, forørkning og konflikten. Norske myndigheter mener at i argumentasjonen i denne rapporten holder.
– Kan konfliktretorikk skape fare for militarisering, at stater ruster opp for å hindre migrasjon og krig?
Det kan være en fare, men det er vanskelig å dokumentere at migrasjon skyldes klima- og miljøendringer. Migrasjon skjer i hovedsak internt i det aktuelle landet, særlig inn til byene, og i liten grad over landegrensene. Dette slås blant annet fast i den rapporten som Flyktninghjelpen la fram 22. april i år. I sum ser vi at konfliktnivået eskaleres internt i statene når ekstreme værforhold øker stresset for allerede sårbare grupper og enkeltpersoner. Alle er enige om at klimaendringene kan være en drivkraft til å eskalere konfliktene, sier hun.
Klimafolkemord. Holocaustsenteret tok opp tråden i mars. Det arrangerte lærerseminar: Klimaendringer og folkemord. «Temaet er komplekst og det kan være vanskelig å skaffe seg tilstrekkelig oversikt gjennom media», skrev arrangørene i invitasjonen.
Forskningsjournalist Reidar Müller i Norges forskningsråd, innledet under parolen «Media melder været» og rabulerte med dagspressens nyhetsoppslag:
– «Tørken skapte krig», i Dagens Næringsliv. Saken er unyansert og spisset på grensen til det uetiske. Klimaendringene gis i begynnelsen av saken all skylden til konflikten i Darfur. Det er så mange andre faktorer som utelukkes for leseren. Aftenposten skriver katastrofeaktig om en øy i Bengalbukta som ble slukt av havet på grunn av menneskeskapt global oppvarming. Journalisten skriver ikke at øyen faktisk befinner seg i et delta der øyer forsvinner og gjenoppstår. Slik mister media troverdighet i en global utfordring som krever at verdenssamfunnet tar grep. Videre bruker journalistene aktivister som om de er eksperter. Klimaaktivisten Tim Flannery, ble av Dagbladet presentert som «klimaforskeren» Tim Flanner, sa Müller.

Svekket troverdighet. Konfliktforsker Henrik Urdal advarer mot mytedannelser om at fordriving nødvendigvis vil gi voldelige konflikter og sammenligner Stern-rapportens 200 millioner klimaflyktninger med dagens flyttemønster:
– En udokumentert påstand verserer om at det blir 200 millioner innen 2050. Dette er veldig vanskelig å tallfeste, og vi kan ikke si med sikkerhet at det ikke vil stemme. Men er dette egentlig et høyt antall? Betydningen av klimaflyktninger må ses i sammenheng med at folk alltid flytter på seg, delvis som et resultat av miljøendringer. Det er forventet at migrasjon fra landsbygda til byer i perioden 2005-2015 kommer til å bli på mellom 250 og 310 millioner mennesker. Disse flytter fordi de søker et bedre liv, sier han.
Urdal mener dessuten at ressursknapphet vel så ofte leder til samarbeid.
– Klimasaken er basert på et svært veldokumentert forskningsmessig grunnlag. Det svekker sakens troverdighet når man ikke tar hensyn til eksisterende forskning og overdriver konfliktrisikoen, sier han.
Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Thomas Hylland Eriksen, utdypet fra panelplass:
– Hvem som helst med en akademisk grad kan gi inntrykk av faglig autoritet. Det sier noe om hvordan mediene fungerer. Hvis du tar turen innom peer reviews (vitenskapelige tidsskrifter, journ. anm.) vil du lukebort 95 prosent av disse.

HYPE: – Tidligere var det befolkningsvekst som angivelig var den store konfliktskaperen, nå er det klimaendringer. Vi får se hvor lenge det varer, sier konflikt- og ørkenforsker, Tor Arve Benjaminsen.

Ørkesløst. Ørken- og konfliktforsker Tor Arve Benjaminsen er tilbake på gamle tomter. Han har studert Mali siden 80-tallet. Da Tuaregene var i krig,  gjorde han intervjuer med dem og forsket på konflikt med Mali og Tuaregopprøret som case. Nå er han tilbake som ekspertalibi i Solheims tropp.
– Når en historie gjentas mange nok ganger av personer med makt, får den en kraft i seg selv. Den lever sitt eget liv, sier han.
Benjaminsen mener det er metodefeil i forskningen som har ledet til diagnosen om ørkenspredning. Forskning siden 80-tallet har tilbakevist forørkningen, men myten lever videre. Delvis brukes ørkenspredning i Saharas Sahel-område for å forklare Darfur-konflikten.
– I Sahel har FNs miljøprogram sammenlignet nedbør fra det regnfulle 50-tallet med det nedbørsfattige 70- og 80-tallet og forlenget statistikken. Hvis de for eksempel hadde startet med 20-tallet og forlenget tidsserien til i dag, hadde man ikke sett noen «ørkenspredning», mener Benjaminsen, som til vanlig er forsker ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.
– Av og til lurer jeg på hvorfor vi driver med forskning. Forskerne sier én ting, men politikerne noe annet. En afrikansk stipendiat hos oss sa det slik: «Det ville knust hjertene til befolkningen i Darfur hvis de fikk høre at klima er årsaken til konflikten der, men det er ikke sannsynlig at de noen gang får høre det.» Regjeringen i Karthoum er nok komfortabel med denne forklaringen, sier Benjaminsen.  
– F ble med til Mali for å se hvordan klimaet har skapt konflikt.
– Det er rent tøv å si at Tuaregoppgjøret kommer av klimaendringer.
– Hva bør politikerne gjøre?
– De bør innse at verden er mer kompleks enn dette. Hele historien virker tiltrekkende på dem, kanskje det kommer av at dette svaret er upolitisk.

Veldokumentert. Et småfly over Sahara glir inn i solnedgangen. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ser ned på det tørre landskapet.
– Var det lurt å gi fredsprisen til klimapanelet og Al Gore?
– Etter min mening: helt opplagt. Det er få historiske drivkrefter bak konflikter som er like sterke som miljøforringelse og kamp om ressurser. På 1200-tallet var de små folkegruppene i den mongolske ørkenen nødt til å være velorganiserte under en sterk våpenmakt fordi enhver miljøforringelse i deres område ville tvinge dem til å ta land fra andre. Kampen om ressursene var grunnlaget for krigerkulturen Djengis Kahn satte i system. Jeg mener bare dette er bekreftelse på hvordan kamp om ressurser og miljøforringelse er et opphav til konflikt. Derfor er det å hindre disse et av de viktigste bidragene til fred.
– Så klimaendringene var med og skapte Darfur-konflikten?
– Ja. Det kan ikke frita politikerne i Karthoum eller geriljalederne for ansvar. Men endringene har bidratt til å skape grunnlaget for konflikten. Dette er relativt godt dokumentert av blant annet FN.

I MALI:
ROBIN RØKKE JOHANSEN rrj@fofo.no

NB!
Utenriksdepartementet har gitt redaksjonen et stipend som dekker deler av kostnadene knyttet til denne reportasjen. Departementet har ikke lagt føringer for det journalistiske arbeidet. 

NB!
Gleditsch og to kolleger ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet undersøkte data fra 150 land gjennom perioden 1961-1999. De konkluderte med at land som hadde høy konsum av naturressursene, sett i forhold til miljøets bæreevne, hadde færre indre konflikter enn landene som hadde mer ressurser, å gå på. Vitenskapsrapporten ble publisert i det fagfellevurderte tidsskriftet «Population and Environment».
Kilde: www.sciencedayly.com.