Krigen i Georgia og norsk forsvar

DIESEN OM FORSVARSEVNE: Det sitter ingen forsvarsevne i kaserner og garasjer, særlig ikke hvis de er tomme fordi vi bruker pengene på infrastruktur i stedet for fly, fartøyer og hæravdelinger, skriver Sverre Diesen.

Krigen i Kaukasus har utløst mange spekulasjoner med hensyn til hva vi kan slutte om krigsfaren i Norge og vårt eget forsvar. Mange bekymrer seg i den forbindelse om den påståtte nedbygging av Forsvaret og mener forsvarsevnen er alvorlig svekket. Dette er imidlertid en bekymring som baserer seg ensidig på telling av soldater før og nå. Forsvarsevne kan generelt ikke måles eksakt, men kjøttvekt er antagelig den aller minst egnede målestokk. Da overser man at det gamle mobiliseringsforsvaret med sin høyst variable trening, utrustning og beredskap, var tilpasset den kalde krigens forutsetninger og hadde vært helt uegnet for dagens utfordringer – slik konflikten i Georgia har synliggjort dem. Det er også flere som bekymrer seg over de mange leirene rundt i landet som er nedlagt i de senere år, og kobler dette til en svekkelse av forsvarsevnen. Da må vi minne om at det sitter ingen forsvarsevne i kaserner og garasjer – ganske særlig ikke hvis de er tomme fordi vi bruker pengene på infrastruktur i stedet for på de flyene, fartøyene og hæravdelingene som representerer kampkraft og dermed reell forsvarsevne.

Politiske forskjeller. Selv om vi kan trekke noen viktige militære lærdommer av den russiske offensiven, er det likevel forhold som ikke lar seg overføre til vår situasjon. Viktigst av disse er krigens politiske kontekst. Vi har riktignok fått bekreftet at Russland er en usentimental stormakt som bruker militære midler for å ivareta sine interesser, når det anses hensiktsmessig eller nødvendig. Men, like viktig, den russiske maktbruken er nøye tilpasset sin politiske hensikt og holdt innenfor de rammer som gjør at den ikke kommer ut av politisk kontroll, eller trekker inn utenforstående makter militært. De som stiller spørsmål om ikke dette like gjerne kan skje her hjemme, bør derfor legge merke til at det russiske handlingsrommet for bruk av makt mot Norge eller et annet vest-europeisk land, er vesentlig mindre enn i Kaukasus-regionen. Georgia har i nesten 200 år vært en del av først Russland og siden Sovjetunionen og har en stor russisk minoritet. Etter russisk oppfatning gir dette en helt annen rett til å intervenere militært, ikke minst for å beskytte etniske russere i den randsonen de kaller «det nære utland». Det er åpenbart ikke tilfellet i forhold til Norge, som dessuten også har Nato-alliansen i ryggen. Terskelen for bruk av makt i en eventuell norsk-russisk konflikt vil være vesentlig høyere. Rent militært har operasjonene imidlertid en del trekk som er meget typiske for hvordan militærmakt brukes i vår tid, og dermed stor overføringsverdi. Men disse trekkene er i godt samsvar med det vi i Norge og Nato for øvrig legger til grunn når vi moderniserer våre forsvar.

Militære erfaringer. Militært har russerne hatt to mål med operasjonene. For det første har de ønsket å kaste georgiske styrker ut av de to utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia for å understreke at Russland ikke vil akseptere det de oppfatter som Georgias undertrykkelse av etniske russere med militære midler. For det andre har de ønsket å ødelegge så mye av Georgias militære kapasitet at landet vil være militært meget svekket i lang tid, og dermed verken være i stand til eller fristet til å agere militært i noen sammenheng. Det fremgår blant annet av den systematiske raseringen av georgisk infrastruktur og materiell som russerne fortsatte med etter at kampene opphørte. Av måten operasjonene har vært gjennomført på, kan vi også slutte flere ting: Viktigst å merke seg er at den tiden som gikk fra det ble klart at russerne ville intervenere til de faktisk gjorde det – den såkalte strategiske varslingstiden – var meget kort, noen timer eller høyst noen få døgn. Det er mulig fordi det bare settes inn et begrenset antall stående styrker som hører til regionen eller er lokalisert der i forbindelse med øvelser. Dermed kreves det ikke store troppeforflytninger eller omfattende tilføring av reserver som vil oppdages og gi tidlig varsel, slik tilfellet ville vært ved et eventuelt sovjetisk angrep på Vest-Europa under den kalde krigen. Det betyr ikke at innmarsjen ikke kan ha vært forberedt i lang tid, men innsats av et begrenset antall styrker med base i regionen gjør det altså ikke mulig å oppdage forberedelsene eller trekke sikre slutninger om at noe er i gjære. I stedet oppnås overraskelse, som er viktig av flere årsaker.

Overraskelsen. Militært er overraskelsesmomentet alltid viktig, men også politisk er det av stigende betydning. Det internasjonale samfunn i vår tid vil reagere på denne type militære konflikter med politiske initiativ som vanligvis fremtvinger en avslutning på kamphandlingene i løpet av kort tid. Det tar likevel noen dager før internasjonale organisasjoner med tilstrekkelig tyngde – som FN, EU, OSSE, og så videre – kan samle seg for å gjøre nødvendige vedtak. Det er disse dagene som utgjør det militære mulighetsvinduet for å skaffe seg et best mulig utgangspunkt for de forhandlingene som må følge etter en våpenhvile. Begrensede styrker og begrenset tid til rådighet fører også til at operasjonene ikke kan ha som mål å erobre store landområder, men må rette seg mot å etablere kontroll over utvalgte strategisk viktige punkter med sikte på å kunne forhandle fra en sterkest mulig militær posisjon. Videre ser vi at når det først anvendes konvensjonelle styrker i stor skala, er intensiteten meget høy. Da brukes hele spektret av moderne, teknologisk avanserte våpensystemer – med stor effekt. Land-, sjø- og luftstridskrefter samvirker meget tett og støtter hverandre gjensidig, i tillegg til at fysiske stridsmidler suppleres med elektronisk krigføring. Det siste inkluderer også operasjoner i det computergenererte rom, med sikte på å paralysere motpartens informasjons- og kommunikasjonssystemer. For å oppsummere ser vi at når militærmakt tas i bruk for å fremme en stats politiske interesser, kjennetegnes operasjonene av kort strategisk varsel for å skape overraskelse, innsats av moderne våpensystemer med høy intensitet for å skape en rask avgjørelse – men avgrensning av maktbruken i tid, rom og styrkenivå for å unngå uønsket eskalering av konflikten og sikre politisk kontroll.

Farvel til mobilisering. Hvordan harmonerer så dette med de endringer vi har gjort og gjør med det norske forsvar? For det første har vi avviklet mesteparten av det gamle mobiliseringsforsvaret, spesielt for Hærens vedkommende. Det skyldes at mobiliseringshæren forutsatte et langt strategisk varsel for å gjøre avdelingene stridsdyktige. I utgangspunktet var dette soldater og avdelinger som lå i dvale, og bare ble samlet til repetisjonsøvelser med minimum fire års mellomrom. Det førte til at avdelingene ikke var trent til noe i nærheten av det nivå som er nødvendig for å kunne hevde seg på et moderne stridsfelt, med avansert og krevende materiell. Fordi fritaksprosenten på hver øvelse var meget høy, var det også store utskiftninger av personell fra gang til gang. Avdelingene var derfor heller ikke sammensveiset som sosial gruppe, slik det må være for at viktige forutsetninger som blant annet avdelingsfølelse og stridsmoral skal være til stede. Med et slikt grunnlag kan man ikke lenger sende soldater ut i en moderne konflikt, det er hverken etisk eller operativt akseptabelt. Det tror jeg de fleste med kunnskap om hvordan det gamle forsvaret fungerte vil være enige i når de betrakter TV-bildene fra dagens konflikter. Derfor ville det tatt to til tre måneder med intens trening å få disse enhetene opp på akseptabel standard etter dagens begreper. Men den tiden er det altså ingenting som tyder på at vi ville fått i et moderne scenario.

Nedbyggingen av Hæren. Vi hadde heller ikke økonomisk mulighet til å gjenanskaffe materiell til hele denne hæren når vi ikke lenger fikk amerikansk våpenhjelp. Etter hvert hadde de fleste mobiliseringsavdelingene derfor også helt kritiske materiellmangler. På papiret hadde Hæren 13 brigader, men dersom vi hadde stilt krav om 100 prosent dekning av kritisk viktig materiell for å erklære en brigade stridsklar, hadde i beste fall to til tre av dem vært operative. Mesteparten av den nedbyggingen mange bekymrer seg om, har med andre ord handlet om å kvitte seg med en forsvarskomponent som hverken er sikkerhetspolitisk relevant, økonomisk overkommelig eller militært kapabel for vår tid. Forsvarets modernisering dreier seg om å bygge om det gamle utdanningsapparatet for mobiliseringsforsvaret til et stående forsvar – mindre, men med moderne materiell og høy treningsstandard, klar for innsats på kort varsel. Materiellet moderniseres i alle tre forsvarsgrener med sikte på å kunne møte et høyintensivt stridsmiljø dominert av moderne teknologi. Det ville således være en hodeløs strategi å satse på mindre avansert utstyr for å kunne ha flere avdelinger i stedet. All erfaring – også Georgia-felttoget – tilsier for det første at det bare er tilnærmet teknologisk jevnbyrdighet med motstanderen som gjør det mulig både å hevde seg og holde egne tap nede.

Vil koste mer. Regnestykket går heller ikke opp økonomisk. Det er ingen produsenter av forsvarsmateriell som har eldre utstyr stående på lager for salg mange år etter at det er produsert. Skal vi kjøpe mindre avansert utstyr, må vi kjøpe gårsdagens materiell brukt av andre land som av en eller annen grunn skal selge sitt. Dette betyr at det vi måtte tjene på lavere investeringskostnader, ville vi tape igjen på et høyere og mer krevende vedlikehold av brukt utstyr – særlig hvis vi for å være tro mot hensikten må kjøpe dobbelt så mye av det for å få flere avdelinger. I tillegg ville vi selvsagt pådra oss et behov for reinvestering i nytt materiell på et tidligere tidspunkt i fremtiden, fordi mye av det gamle materiellets tekniske levetid allerede er oppbrukt.

DIESEN OM RUSSLAND: I denne artikkelen skriver blant annet forsvarssjefen om forholdet til Russland. Han beskriver ikke Georgia konflikten som en brå russisk kursendring. Arkivfoto: ARNE FLAATEN.

To innkallinger i året. Vi satser i dag på nisjekapasiteter innenfor områder som spesialstyrker og elektronisk krigføring. I tillegg økes innslaget av vervede for å sikre høyere kompetanse og beredskap til enhver tid. De vernepliktige enhetene som skal betjene det mest moderne og krevende utstyret, må nå bruke minst halvparten av førstegangstjenesten på oppøving før de blir stridsdyktige. Derfor har vi vært nødt til å gjeninnføre en ordning med innkalling av mannskaper og avdelinger på to forskjellige tidspunkter i løpet av året, etter at vi på 90-tallet gikk over til å kalle inn alle samtidig. Dermed vil i det minste halvparten av vernepliktsavdelingene ha så lang opplæring bak seg at de også er innsatsklare på kort varsel. Det er med andre ord viktig å være klar over at dersom man vil styrke Hæren med en bataljon, så må man i realiteten sette opp, utruste og trene to bataljoner for at beredskapen skal være reell til enhver tid. Dette er vernepliktsprinsippets iboende begrensning i vår tid, i det minste for de kategorier som er kompetansemessig mest krevende.

Mer samarbeid. Like viktig er det at vi øker forsvarsgrenenes evne til å støtte hverandre gjensidig. Tidligere i år fikk for eksempel våre moderniserte F-16 fly kapasitet til å støtte hæravdelinger med presisjonsstyrte våpen mot mål på bakken i mørket og under alle slags værforhold. Det betyr i realiteten en langt større forbedring av Hærens slagkraft enn det ville være å bruke samme sum penger på å utruste flere hæravdelinger. Når det derfor foreslås at Norge bør etablere en bataljon til i Hæren, fordi man har sett TV-bilder av russiske stridsvogner som ruller inn i Georgia, er ikke dette automatisk en riktig slutning. For det første ville et omfattende angrep på landterritoriet  være mindre sannsynlig i Norge, sammenlignet med et angrep som konsentrerte seg om sjø- og luftrommet. Det følger av forskjellene i så vel politisk kontekst som rene militærgeografiske forhold. For det andre, om en slik invasjon av landområdet likevel kom, ville det spille liten eller ingen rolle om Hæren besto av tre eller fire bataljoner. Da vet vi fra tidligere studier og analyser at vi antagelig måtte ha åtte til ti bataljoner for at det skulle monne, gitt hvilken styrke et angrep på landterritoriet uansett ville komme med hvis de først tok sjansen på noe slikt. I tillegg kommer selvsagt at dersom bataljonen skulle være vernepliktsbasert, ville den reelle forbedring av beredskapen bare gjelde halvparten av året – i beste fall. Å bruke flere hundre millioner kroner per år på en ekstra hærbataljon ville dermed være en relativt formålsløs bruk av penger på noe som ville gi liten eller ingen effekt i nettopp den type scenario som var bataljonens begrunnelse.

Forsvarseffekt. Poenget er med andre ord at dersom trusselen øker på landjorden betyr ikke det at svaret automatisk er flere hærsoldater. Det er hvilken effekt som kan leveres på et gitt sted og til en gitt tid som er det avgjørende – ikke hva slags avdelinger eller plattformer som leverer den. Hva som er en riktig satsing for å heve kapasiteten på et gitt område avhenger i tillegg av hvor stor forbedring man ønsker – og dermed hvor store ressurser man vil satse for å få det til. Det vil med andre ord kunne være slik at dersom man ønsker å forbedre den landmilitære evnen og har en ekstra milliard å avse hvert år, kan løsningen være flere kampfly med luft-til-bakkevåpen. Dersom man derimot er innstilt på å bruke tre ekstra milliarder per år på det samme, vil svaret kunne være flere hæravdelinger – fordi man da får en økning som er stor nok til å gi bedre effekt i forhold til den dimensjonerende trussel. Det vil også være slik at dersom den ressursøkningen man har i tankene er tilstrekkelig liten målt med forsvarsøkonomiske mål – anslagsvis under en halv milliard kroner i året, vil det ikke lønne seg å øke antall styrker i det hele tatt. Da vil det gi bedre operativ effekt å gi de styrkene vi allerede har mer trening, øke ammunisjonsbeholdningene, styrke vedlikeholdet eller tilsvarende.

Militært ansvar. Hensikten med dette eksempelet er å få frem at utvikling av en optimal forsvarsstruktur i forhold til ulike scenarier og ressursrammer er en vesentlig mer krevende og komplisert analyse enn mange later til å tro. Det må derfor advares mot forestillingen om at svaret på et bedre forsvar på landjorden nødvendigvis betyr flere hæravdelinger, eller et bedre forsvar på sjøen må bety flere fartøyer. Det er den totaleffekt som kan skapes når forsvarsgrenene kan støtte hverandre gjensidig som avgjør hvor neste milliard bør brukes for å gi størst forsvarseffekt. Den vurderingen krever dyp fagmilitær innsikt og avanserte operasjonsanalytiske metoder og verktøy. Det er en oppgave som i størst mulig grad bør overlates til de militære, når politiske myndigheter har definert hva man ønsker å oppnå og hvor store ressurser man ønsker å bruke på det. I praksis vil det si til de institusjoner forsvarssjefen kan spille på i slike sammenhenger, først og fremst Forsvarets forskningsinstitutt.

Norge og Nato. Endelig må det minnes om at det norske forsvaret selvsagt aldri har vært ment å skulle holde stand mot en stormakt på egen hånd. Det nasjonale forsvarets oppgave er å etablere en terskel som er høy nok til at det vil utløse alliert inngripen å skulle nedkjempe den. Utfordringen i vår tid er at alliansens medlemsland ikke automatisk har sammenfallende nasjonale interesser i alle spørsmål som også angår sikkerheten, i motsetning til situasjonen under den kalde krigen. I en situasjon der økonomiske og andre nasjonale interesser kan være til dels meget forskjellige fra medlemsland til medlemsland, må sikkerhetsutfordringene være av en viss størrelse før de blir så viktige at de blir felles og overordnet alle andre spørsmål. Det nye forsvarets utfordring er å lukke det gapet som da kan oppstå mellom terskelen for når en annen makt kan tenkes å ville bruke makt mot Norge og terskelen for hva våre allierte ikke kan unnlate å reagere på. Det er en oppgave som krever omhyggelig analyse av hva slags scenarier vi i så fall må kunne mestre, hva slags stridsmidler motparten mest sannsynlig vil bruke, hvilke områder som er mest utsatt, tid-og-rom faktorens betydning i forhold til mulige allierte forsterkninger, og så videre. Bare når vi greier det, vil den norske regjering kunne sikres tilstrekkelig handlefrihet til å unngå å måtte bøye seg for militær utpressing av en stormakt. Det er dette moderniseringen av Forsvaret dreier seg om.

Til slutt. Mye av debatten i kjølvannet av Georgia-konflikten har båret preg av at man oppfatter det som har skjedd som en brå russisk kursendring og et slags vannskille i internasjonal politikk, med fare for en tilbakevending til en tilstand av kald krig. Det er det ikke. Russland har ikke gjort annet enn det man ut fra en nøktern analyse av landets interesser og militære kapasiteter hele tiden har kunnet regne med at de ville gjøre, dersom anledningen bød seg. Men Russland blir jo ikke av den grunn en slags gjenoppstått utgave av Sovjetunionen, styrt av mennesker med en ideologisk overbevisning om en uunngåelig total krig med Vesten og et ønske om å beherske hele det europeiske kontinent. Russland forblir en stormakt med et pragmatisk forhold til bruk av militærmakt mot omgivelsene, men der maktbruken til enhver tid er underordnet hensynet til landets politiske, økonomiske og andre interesser. Vestens og vår utfordring er å bevare forståelsen for dette og innrette oss deretter på permanent basis, også med tanke på vårt eget forsvar – i stedet for å la oss overraske og kanskje overdramatisere når makten viser sitt ubehagelige ansikt.   

General Sverre Diesen
Forsvarssjef