Kriger?

Langt fra Afghanistan og skjulte fiender er kaptein Øyvind Berg til­bake i jobben som stabsoffiser på Setermoen. Det er sommer, nydelig sommer, og Berg møter F for å snakke om krigerkulturen, et tema kapteinen satte stort fokus på da han fikk Hærens pris for mot i 2009.

31-åringen gikk befalsskolen i en tid da internasjonal tjeneste ble sett på som et verdifullt supplement til kjernevirksomheten, og begrepet krigerkultur ikke ble brukt som nå. 

I dag er det nettopp innsatsen ute som er kjernevirksomheten. Og det er de skarpe oppdragene som har fått ham til å reflektere over begrepet krigerkultur.

– Det gjelder å løse oppdrag sam­tidig som man tar vare på sine soldater. Man skal gjøre rett og ikke frykte noen. Og man må ha vilje til seier. Når dette er i balanse, er forutsetningene for å lykkes til stede. Det er en slik krigerkultur jeg setter høyt – stolthet av å være god i faget, sier Berg.

Lettelse og sorg. Han husker sin første periode i Afghanistan i 2005. Alle var spente på om de ville oppleve å skyte på noen. Det ble ingen stridskontakt den gangen. Andre perioden i 2009 var mer ­hektisk.

– Men da det «endelig» skjedde, løste også noe av spenningen seg. Det er en vanvittig lettelse å kunne skyte tilbake mot en trussel. Du får en glede over å komme ut av kampen som den beste. Da har du liksom bestått testen. Men vanlige nordmenn som ikke har vært oppe i en slik situasjon, har kanskje ikke forståelse for at noen da roper «herlig». I ettertid har jeg også følt en slags sorg over at det ble nødvendig å skyte. For det må være legitimt å komme tilbake fra en misjon uten å ha skutt på noen.

Må følge oppdraget. Berg mener det bærer galt av sted hvis man jakter etter stridskontakt for stridskontaktens del. Da går man for langt og blir mer berserk enn ekte kriger. Kontakten må komme som følge av et oppdrag, ikke fordi man ønsker å teste seg selv. Og han husker godt første gangen han ble skutt på:

– Jeg hadde kommandoen over ­patruljen, men husker ikke hva jeg sa til soldatene mine. Jeg skalv i stemmen, og pulsen var kjempehøy. Det er ikke trivelig å befinne seg inni en maskingeværbyge og se nedslagene rundt deg. Sjokket er like stort hver gang, og det er mye kaos i starten. Men så opplever du at det du har trent på, funker, da er ferdigheter og holdninger viktige, påpeker Berg.

Han husker at forut for sin siste deployering brukte mye energi på om han ville klare å skille godt nok mellom fiende og ikke-trusler.

Kan ha gjort feil. I hovedstaden holder feltprost Alf Petter Hage­sæther en utgivelse fra Pacem – det militære tidsskriftet for etisk og ­teoloigsk refleksjon, i hånda. Her tar Hagesæther for seg krigerkulturbegrepet, mest kjent innført av forrige forsvarssjef Sverre Diesen.

– Krigerkulturen forbindes med rå vold og ubegrenset bruk av militære maktmidler. Det bør ikke Forsvaret identifisere seg med, mener feltprosten, og legger til:

– Vi kan ikke se bort fra at norske soldater kan ha trådd over grensen for etisk riktig oppførsel i for eksempel Afghanistan – og dermed representert noe Forsvaret ikke vil stå inne for, sier han. Hagesæther har tatt doktorgrad i begrepet krigerkultur:

– Jeg har forståelse for at soldater i operativ tjeneste bruker begrepet, fordi de ser seg selv i den rollen de har. Men den rollemodellen er ganske fjern fra folks vanlige hverdag og blir oppfattet annerledes her hjemme, sier feltprosten.

Viktige verdier. I mai fikk han ­anledning til å foredra temaet for Forsvarets ledelse i en morgenbrif, og han mener fokus bør styres vekk fra krigerkulturbegrepet.

– Det handler mer om militær profesjonskultur. Den er tuftet på Forsvarets verdigrunnlag som setter en sperre for voldsbruken. Det skal ligge i bunn for enhver soldats opptreden, sier Hagesæther.

Han innrømmer at det han frykter mest i dagens forsvar, er at den militære ledelsen og soldatene ender opp med forskjellige oppfatninger av profesjonskulturen.

Hagesæther peker i Pacem-utgivelsen blant annet på at det ikke er automatikk i at undervisning i soldatetikk er vellykket, og at en krigerkultur ikke kan bygge på forakt og hat mot fienden.

– Og det selv om det skulle være representert i samfunnet eller folkeviljen. En norsk soldat bør uttrykke respekt for sine fiender og alle konfliktdeltakere på krigsskueplassen, ganske enkelt fordi disse er mennesker og fordi soldaten må leve opp til en viss militær profesjonistisk standard, sier Hagesæther.

Brorskap. Tilbake på Setermoen tar vi temaet opp med Berg.

– Har den vanlige norske soldat en krigerkultur?

– Mange identifiserer seg ikke like mye med yrket som de vervede. Og jeg var selv ikke bevisst på begrepet før jeg gikk Krigsskolen for sju år ­siden. Jeg vil si at det er i oppsetnings­perioden forut for et oppdrag man ­virkelig innser alvoret. Da blir du kanskje sint hvis du ikke får den treningen eller det utstyret du skal ha, sier Berg. Han peker på at soldaten oppdager ­viktigheten av detaljer, og forstår at det han foretar seg, har betydning. Og når soldaten har vært ute en stund, får han eller hun en viss selvsikkerhet:

– Det bygges et brorskap hvor soldatene stoler hundre prosent på hverandre. Brorskap og profesjonsetikk med gode holdninger er et aspekt av en positiv krigerkultur.

– Opplever du den norske krigerkulturen veldig forskjellig fra for eksempel den amerikanske?

– Jeg mener det er tydeligere at amerikanerne drar til Afghanistan for å sikre USA sine interesser, mens nordmenn flest har et snev av idealisme – for å gjøre Afghanistan bedre. I Norge blir vel amerikanerne sett på som mer brutale og macho og mindre utdannet. Det er likevel ønsketenking når enkelte nordmenn har en forestilling av at norsk innsats er kun å drikke te med fienden. Folk tar nok ikke virkeligheten inn over seg, og først når nordmenn mister livet, går det opp for befolkningen hjemme hva innsatsen ute egentlig innebærer.

– Soldater utfører handlinger som normalt er straffbare eller moralsk forkastelige ved at vi med vold påtvinger andre vår vilje, rett nok med mandat fra FN eller folkeretten. Soldater tar belastningen ved å drepe eller bli drept. Og det jeg definerer som krigerkultur, er med på å stadfeste soldaters særstilling i et samfunn som beskyttere og voldsadministratorer, sier kaptein Øyvind Berg på Setermoen.

 

Krigere ser film. Skudd fra automat­våpen blafrer på lerretet og lyser opp en liten kinosal i Oslo. Heten er intens, og støvet virvles opp under støvel­kledde føtter som tramper mellom ­lave murhus. Uniformskledde norske krigere ser danske soldater i harde kamper med afghanske opprørstyrker. Heldig­vis er de langt utenfor rekkevidde fra kulene til de gamle russiske våpnene. 

De lener seg framover i setene, føler spent med og utveksler kommentarer og latter, mens kulene hviner i salen. 

– Se på de øya! Han må være i sjokk! 

Soldatene fra Telemark bataljon har nettopp sett danske styrker ta livet av fem talibanere i filmen «Armadillo». Afghanerne ligger i en grøft fylt av søle og blod, en grotesk livløs menneskeklump av armer og bein. 

Operasjonsbasen Armadillo i Sør-Afghanistan er hundrevis av mil unna det lille rommet med det dunkle lyset i Oslo. Likevel er hendelsene som utspiller seg på lerretet, nærme i sinn for de fem unge Afghanistan-veteranene. Den danske dokumentarfilmen vekker til live erfaringer og opplevelser de selv har fra det krigsherjede landet. 

 

Sterke inntrykk. – De har ikke gjort noe annet det vi ville ha gjort. Mentaliteten og måten vi opptrer på, er lik den danske. Vi ville gjort akkurat det samme som dem hvis vi opererte i det samme området, sier Espen Høilund.

Fottroppfører Høilund i Mekanisert infanteri kompani 4 fra Telemark bataljon vet hva han snakker om. Til tross for at han bare er 24 år, har Høilund vært i kamper som de færreste i Forsvaret kommer til å oppleve. Han har mistet av én sine medsoldater i en veibombe, han har kjempet mot Taliban og vært med på å ta liv. 

Høilund utdyper stridsfølelsen. 

– Det er som en slåsskamp mot fienden, og det er en utrolig god følelse når du vinner, ser at gutta jobber som et lag, og opplever at det du har trent på i lang tid, faktisk fungerer. 

Yrkeskrigere. Soldatene eller krigerne, som de selv omtaler seg, kjenner seg igjen i opplevelsen og væremåten til de danske soldatene i filmen «Armadillo». Språkbruken er ikke røffere enn de er vant med, væremåten omtrent den samme.

De fem soldatene fra Telemark bataljon har valgt et yrke hvor de i ytterste konsekvens kan bli drept eller alvorlig skadet. Farene de utsetter seg for, er noe de er fullt klar over. Likevel mener de at jobben er verdt risikoen de utsetter seg for, og de er ikke nødvendigvis drevet av idealisme.   

– For mange av oss dreier det seg mest om profesjonalitet. Dette er ikke noe vi gjør midlertidig. Vi har et ønske om å gå i kamp – vi er krigere av yrke, sier Espen Høilund. 

– Krigerkultur kan høres feil ut for de der hjemme. Men jeg mener det er store misforståelser rundt begrepet, fortsetter Andreas (25). 

Ifølge Andreas og kollegaene fra Telemark Bataljon er de drevet av et voldsomt konkurranseinstinkt, og de har en sterk profesjonsstolthet. Det handler om å bli best på det de gjør: å krige i Norges ærend. 

– Du kan tenke på det som en fotballkamp. Det er veldig kjedelig å trene hardt og så sitte på benken når kampen spilles, sier Greger. 

Har en viss respekt. – Krigerkultur er noe positivt, og ikke noe ønske om å drepe folk. Det er noe som har vokst fram blant profesjonelle soldater med profesjonell tilnærming til krigen. De vet hva de går til, har en viss respekt for motstanderen og utdanner seg målrettet. Gjennom fem år i Afghanistan vil jeg hevde Kystjeger­kommandoen (KJK) har bygd opp en god krigerkultur. Soldatene kommer hjem med et mer ydmykt syn på livet og erfarer hvor bra vi har det i Norge, forteller KJK-sjef Jon Ivar Kjellin (bildet).

På fem år har den lille avdelingen i Harstad hatt 200 soldater ute i internasjonal tjeneste, noen av dem fire-fem ganger.

– Motivasjonen kan være forskjellig, men vi tester moralsk forankring og er ikke ute etter macho- eller rambo-typer, understreker kommandørkaptein Kjellin.

Han peker på at i en god krigerkultur har man en viss respekt for motstanderen, han undervurderes ikke.

– KJK-erne vet hva de går til og utdanner seg til å forstå kompleksiteten i operasjonsområdet, i alt fra kultur til motstandernes taktikk og teknikk. Å håndtere frykt og opptre kontrollert under press er svært viktig, sier Kjellin.

Fiendebilder. På Betong i Chateu Neuf i Oslo er han opponenten, stemmen som stiller seg kritisk til Forsvarets strategi i Afghanistan. Topp­ledelsen i Forsvaret og Forsvars­departementet mener at vi er på rett vei i landet. Det mener slettes ikke Tom Christian Blix. Under en debatt om krigerkultur i Forsvaret advarte han om utviklingen. 

– Vi er nødt til å få øynene opp for den moralske glidningen som forekommer blant soldater der noen går fra å være idealister til å bli misantroper, og der enkelte utvikler holdninger som sier: «Jeg driter vel i de drittsekkene». 

Majoren og sosiologen tjeneste­gjorde i Afghanistan fra 2007 til 2008. I en masteroppgav der han intervjuet soldater som tjenestegjorde i Afghani­stan 2006, fant han et gap mellom idealer og virkelighet. De unge mennene mistet etter hvert troen på oppdraget, forteller Blix. 

– Mange soldater ­levde stort sett i leir og fikk bare kontakt med afghanerne når de var ute på oppdrag. Da utvikler det seg lett fiendebilder til lokalbefolkningen fordi du kun har overfladisk kontakt, sier Blix som mener kulturforståelse er for lite vektlagt i soldatutdanningen. 

I noen tilfeller har det resultert i etiske overtramp i tjenesten. 

– Jeg ville grepet inn hvis jeg hadde sett at norske soldater var voldelige mot afghanerne. Slik som det fremkommer at noen var i min studie, sier Blix. 

Hviler ut. Styrkesjef Frode Ommundsen fra OMLT 3 (Operation, Mentor and Liaison Team) ser ut som han kommer fra en sydenferie, solbrun og med et våknet uthvilt blikk. Under en parasoll som skygger for sommersolen i Sverige, folder han hendene og forteller om Afghani­stan. Én uke tidligere kjempet han, 46 andre nordmenn og flere soldater fra den afghanske hæren mot opprørstyrker i Faryab-provinsen.  

Men hva er det som driver en 42-årig mann – med barn og kone hjemme i Norge – til å iklé seg Forsvarets ørkenkamo og kjempe mot en innbitt fiende flere hundre mil hjemmefra? 

Ifølge Ommundsen handler det blant annet om eventyrlyst og en sterk tro på oppdraget med å bygge Afghanistan til å bli et stabilt samfunn. Etter hvert har det også utviklet seg et eierforhold til de afghanske soldatene de har trent. 

– Du kommer utrolig nært innpå dem, og de blir på mange måter dine egne soldater som du trener, forklarer han. 

– Hvordan styrker du båndene mellom nordmenn og afghanerne?

– Det at vi utviser faglig tyngde, at vi har kulturell forståelse for deres situasjon, og at du er villig til å følge dem i ett og alt, er veldig viktig. Det er «Brothers in arms» som gjelder, sier Ommundsen, som blant annet har jobbet tett med tidligere Mujahideen-­krigere mens han var i Afghanistan.    

Soldatkultur. I motsetning til soldatene fra Telemark bataljon er ikke oberstløytnanten udelt begeistret for begrepet «krigerkultur». Ifølge Ommundsen beskriver det bare i ­liten grad av det oppdraget de er satt til å gjøre. 

Han vrir seg i stolen og rynker ­brynet da han får spørsmålet om de norske styrkene representerer en kriger­kultur. 

– Vi har alt å tjene på å etablere en skikkelig soldatkultur først. Med det mener jeg at det å være soldat er et ­yrke på lik linje med andre yrker. 

– Men du drar likevel på jobb med våpen, og du kan bli nødt til å drepe?

– Operasjoner og stridshandlinger er bare en del av soldatlivet. Jeg har vært soldat i 24 år. I det ene øyeblikket er jeg styrkesjef i Afghanistan, i det neste senior stabsoffiser i Oslo. Men soldatyrket betyr også at du må være trent til og forberedt på å bruke våpen, sier Ommundsen. 

42-åringen understreker at det har vært en spennende kulturell og fagmilitær opplevelse å mentorere en afghansk avdeling, en erfaring han vil bære med seg. 

Likevel er det noe udefinerbart som tiltrekker ham til de krevende oppdragene i Afghani­stan. Det å møte fienden i strid med ANA (Afghan National Army) når ­situasjonen krever det, er kanskje den ytterste testen på om de har lykkes i oppdraget.

– Når du kommer i en stridssituasjon og står skulder-ved-skulder med dine afghanske kollegaer, da vil du jo vinne. 

TORBJØRN LØVLAND tl@fofo.no
ØYVIND FØRLAND OLSEN ofo@fofo.no
JAHN RØNNE jr@fofo.no
PAAL RAVNAAS pr@fofo.no
TOR EIGIL STORDAHL tes@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

PS!

■ I 2011 har Norge vært ti år i Afghani­stan. De første forberedelsene til å ta imot norske styrker i landet ble gjort helt på tampen av 2001.

 

Soldatene i Afghanistan har gode holdninger
Foh-sjef Bernt Iver Ferdinand Brovold

– Jeg unngår konsekvent å kalle våre mannskaper krigere, sier general­løytnant Bernt Iver Ferdinand Brovold. Sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter er skeptisk til uttrykket krigerkultur.

– Uttrykket brukes ofte for å understreke profesjonalitet, men også soldater kan ha høy profesjonalitet. Begrepet krigerkultur er for åpent. Det forbindes lett med rå vold og ubegrenset bruk av militær makt. En soldat er i tjeneste og strid for samfunnet. Soldaten kan ha stor makt, men skal også kunne opptre med hvite hansker. Vi trenger en god soldatkultur, ikke en krigerkultur, sier han.

Må forstå situasjonen. Brovold har vært i Afghanistan fem ganger det siste året. Han ser at selv om Norge folkerettslig sett ikke er i krig, opplever mange soldater i Afghanistan det slik. 

– Folk flest her hjemme har vanskelig for å sette seg inn i forholdene soldatene våre arbeider under i Afghanistan, sier han. Det er en utfordring for oss. 

– Soldatene våre blir beskutt nærmest hver eneste dag. De opptrer i farlige og krevende situasjoner. Det står om liv og død. Jeg har forståelse for at en soldat som besvarer ild i selvforsvar utbryter «lekkert» når han får inn en fulltreffer. Det er ikke uærbødig omtale, men må forstås ut fra situasjonen.

Gjennom årene har mer enn 100 000 norske soldater deltatt i internasjonal tjeneste. Forsvars­ledelsen har reagert på enkeltepisoder med bilder og filmer som ikke har blitt akseptert.

Måtte fjerne merker. - Soldatene i Afghanistan har gode holdninger, understreker Brovold. Generalen mener at de utfordringene som måtte være, ikke er store. 

– Like fullt tar vi dem på alvor, sier han. Et eksempel er soldatene som brukte merker med dødninghode på hjelmer og kjøretøy i tillegg til de offisielle merkene.  En profesjonell soldat trenger ikke slike symboler i tjenesten, og merkene ble fjernet.

Gode holdninger er vektlagt fra oppmøte til førstegangstjenesten. Brovold er overbevist om at dette er årsaken til de få tilfellene av uønsket atferd.

– I forberedelsene til internasjonale operasjoner og underveis i oppdraget blir det holdningsskapende arbeidet intensivert. God realistisk trening før utreise er veldig viktig. Vi må bevisstgjøre og utfordre soldatene slik at de blir i stand til å mestre krevende situasjoner. Der kan vi aldri bli for gode. Forsvarets verdigrunnlag og kjerneverdiene Respekt, Ansvar og Mot er fundamentet for lederskap, trening og utdanning.

– Dette legger vi også stor vekt på mens vi er ute i internasjonale operasjoner. Vi har blant annet nettopp hatt flere visninger av dokumentarfilmen «Armadillo» for våre styrker i Afghanistan. Soldatenes bevissthet styrkes gjennom diskusjon og samtale om de etiske spørsmålene som aktualiseres i filmen.

Er bevisste. I internasjonal tjeneste er det stor risiko for å komme opp i dramatiske situasjoner.  

– Jeg har vært sammen med norske soldater i Afghanistan før de skal ut på farefulle oppdrag. De jeg har møtt har vært spente, men nøkterne og reflekterte. De har gått til oppgaven med stor bevissthet om ansvaret, sier Brovold. 

Skryter av norske soldater

Generalsekretæren i Care Norge, Marte Gerhardsen har ­registrert negative tilbakemeldinger fra Afghanistan på soldaters oppførsel, men ingen av dem gjelder nordmenn. Tvert imot synes norske og svenske soldater å ha et godt rykte, og Care ser gode relasjoner mellom dem og ­sivile på landsbygda.

– Care International jobber jo særlig med kvinner, og det gledet meg stort å ha den nye PRT-sjefen Fredheim og fire av hans nærmeste medarbeidere innom oss noen timer nylig for å lære. Vi hadde også besøk av Care Afghanistan sin representant. Offiserene virket veldig reflekterte da de snakket om sine utfordringer og hva de kan bidra med i Afghanistan. Nå har jo ikke de norske militære samme utfordringer som sine amerikanske kollegaer, for de amerikanske militære forvalter enorme summer ­bistand og har gjerne kort tidshorisont og lite evne til å tenke langsiktig, ­sier Marte Gerhardsen.

 

Vi har måttet lære å være deltakere i krig
Forsvarsattaché Kim Kristensen 

– En soldat skal være både kriger og diplomat, men mest kriger – fordi dette er et håndverk.

Det sier oberst Kim Kristensen, som ledet ­danske styrker i Sør-Afghanistan og ble kåret til årets leder i Danmark i 2009. Dansken understreker sitt poeng:

– Det betyr at soldatene må trene igjen og igjen på de ferdighetene de får bruk for i kamp fra befolkningen.

Kjøpte inn kister. Da han skulle reise ut med en dansk avdeling for å lede soldatene i offensive oppdrag i Helmand-provinsen i 2007, valgte han bevisst ikke å peke ut dem som skulle delta. Han ville ha med dem som selv valgte det. Derfor forberedte han soldatene ved å fortelle at noen trolig ikke kom tilbake, og han snakket med pårørende. Han erkjente også, som en konsekvens av det farlige oppdraget, at det kanskje ikke var nok kister i det danske området. Så han bestilte flere.

– Jeg understreket at jeg ikke trodde at alle kom hjem i live og lot soldatene skrive et siste-vilje- og farvelbrev, forteller han og tror at en slik brutal forberedelse må til for at soldatene skal forstå det de skal være med på.  

– Til nå har vi mistet 36 soldater i Afghanistan og hatt nær 150 skadde. 

Likevel får de danske styrkene stor støtte. 

Når danskene nærmest aksepterer store tap, er Kristensen overbevist om at det ­skyldes en gradvis modning gjennom 15 år.

– Vi var mest engasjert i fredsbevarende innsats helt til vi fikk noen tøffe opplevelser på Balkan. I 1995 ble tre soldater drept i en kroatisk offensiv, i operasjon Storm, og 16 soldater ble såret. Det utløste store psykiske reaksjoner, som vi måtte håndtere. Det var da det startet – modningsprosessen for offiserer, befal, soldater og nasjonen Danmark.

Tok tester. – Det ble klart at forberedelsene til offensive operasjoner krevde trening, ­trening og atter trening til alt var ren automatikk, sier dansken. Ved hjelp av idretts- og medisinsk personell testet de soldatene ute på virkelige oppdrag i Afghanistan. Målinger har vist at pulsen deres nesten er på det ­maksimale allerede når de rykker ut. 

– Under slike kritiske oppdrag skjer de ­fleste handlingene på refleks. Soldatene trer nærmest ut av sin egen kropp og klarer ­sjelden å tenke klart. Soldatene har erkjent dette og insisterer selv på at de må stadig trene på situasjoner de vil stå overfor.

Oberst Kristensen forteller at dette også gjelder det etiske og moralske og det som handler om krigens folkerett. Soldatene har tenkt seg godt om før de er med ut, og de vet at de skal leve videre med det de er med på. Derfor er han stolt over å fortelle om soldater som verken handler ut fra hevnmotiv eller skyteiver. Tvert i mot har de vist stor omsorg for lokalbefolkningen.

– Jeg har selv sett at soldatene, etter tilbaketrekking fra offensiv innsats, har tatt hjelmene av og snakket vennlig med folk. En setning jeg stadig fikk høre fra afghanere, var: «Jeg ser i øynene til soldatene at de vil oss vel.»

Tøffere innsats. Noe av det som ble avgjørende for modningsprosessen, var endringen til en mer aktivistisk utenrikspolitikk ved årtusenskiftet, forklarer han.

– Den politikken tilsa at vi skulle være beredt til å gå inn med militære styrker i de vanskeligste og farligste områdene sammen med USA og Storbritannia – det gjaldt i Irak og i Afghanistan. Dermed har vi vent oss til stadig tøffere innsats. Vi har måttet lære å være ­deltaker i krig, noe som har ført til store ­endringer i utdanningen. 

Kim Kristensen, som kjenner Norge godt, har hørt norske kadetter si at deres krigs­skole kanskje er blitt for akademisk, der de ikke lærer håndverket godt nok.

Nødvendig makt. Obersten, som i dag er forsvarsattaché i Frankrike, forklarer at de danske soldatene er fortrolig med ulike roller i Afghanistan, der de skifter fra den offensive kampsoldat under trefninger til den omsorgsfulle fredsbevarer i bakre områder.

Men når de skal gjennomføre vanskelige og farlige operasjoner i fremste linje, kan de ikke angripe langsomt og forsiktig. Da bruker man den nødvendige og lovlige makt man rår over.

– Den største omsorgen du kan vise dine soldater, er å trene dem så tøft som mulig før de skal ut på oppdrag. Det er ikke sikkert de elsker deg for det når dere drar ut, men de gjør det kanskje litt når de kommer hjem.

Godt besøkt

■ Den danske filmen «Armadillo» har til nå blitt sett av 113 000 dansker. Premieren i Danmark var 27. mai i år.

 

 

Doktorgrad om profesjon 

Rino Johansen skrev i 2007 en masteroppgave om profesjonsidentiteten, og nå er han i gang med en doktorgradsavhandling for å finne om norsk profesjonsidentitet har effekt på norske militære operasjoner.

– Begrepet krigerkultur brukes litt forskjellig fra land til land, og det skaper litt problemer. Det oppleves også forskjellig i forsvarsgrenene, og det skyldes trolig at ­begrepet brukes mest gjennom operasjoner på bakken i Afghanistan, sier kommandørkapteinen (bildet), som nå er stipendiat ved Forsvarets høgskole. Hans avhandling skal være ferdig i 2013.

 

– Har ingen saker

– Basert på at vi ikke har saker liggende som berører en mulig negativ krigerkultur i Forsvaret, kan jeg si at jeg oppfatter at Forsvaret har en seriøs profesjonskultur, sier generaladvokat Arne Willy Dahl.

Tidligere i år tok Dahl til orde for å innføre krigstidsbestemmelser i Norge.

– Hvorfor det, når du sier at det ikke finnes saker å ta tak i?

– Bestemmelsene er ikke nødvendig ut fra noen aktuell sak, men den dagen du behøver bestemmelsene er det for sent. Vi kan ikke leve i troen på at det ikke dukker opp noen saker. En eller annen gang skjer det, mener Dahl.

Han begrunner innføringen av krigstidsbestemmelsene med tre hovedpunker:

1. Sivile som følger militære avdelinger i aktive krigsoperasjoner vil få samme behandling som militære.

2. Det blir ikke forskjell på militære og sivile strafferettslige bestemmelser. Det har betydning for blant annet krigsforbrytelser, som er lagt i den sivile straffelovgivningen.

3. I en eventuell rettssak blir to av dommerne militære - det vil si at man vil ha en juridisk «fagdommer» og to militære «legdommere».

Dahl nevner et par eksempler fra saker han mener inneholdt elementer av dårlig kultur blant soldater og offiserer:

– I Kosovo i 2000 ble en bråke­maker som plaget mindre barn, tatt hånd om av norske soldater og bundet halvnaken til et gjerde. Det ble disiplinærsak som endte med at refsen som ble ilagt, senere ble ­frafalt i klagerunden fordi man ikke var sikker på at rett person hadde fått refs.

I Angola på slutten av 1990-tallet ble det rapportert om sexmisbruk av unge jenter. Etterforskningen fant ikke noe bevis for det, men det ble funnet elementer av løssluppen og uheldig omgang med lokale ­sivile kvinner som førte til at Forsvarets regelverk ble endret. Ingen ble refset her, sier Dahl.