Kulturskolen

KULTURSJOKK: Det er ikke uvanlig at to menn leier hverandre i Afghanistan, forklarer Dag Ottar Hansen. Oberst Roar Laugerud tar det hele med godt humør.

– To menn som leier hverandre er et helt vanlig syn på gata i Kabul. Men ikke ta bilder nå, er dere snill, spøker Dag Ottar Hansen, og tar et godt tak i hånda til oberst Roar Laugerud.
Latteren bølger gjennom rommet på Terningmoen hvor 40 offiserer er på kurs for å lære om afghansk kulturforståelse. Hansen har bodd åtte år i landet og kan høste av egen erfaring når han underviser norske soldater. Akkurat nå har han plukket ut en tilfeldig kursdeltager for å demonstrere kulturkollisjon i praksis.
– Første gang man møter en afghaner, håndhilser man. Andre gang gjør man det på denne måten, sier han, og gir obersten en skikkelig bjørneklem.

Snubletråder. En halv time tidligere sitter vi i en dyp skinnsofa i befalsmessa.
– Dette er 23. gangen jeg holder kurs for Forsvaret. Jeg ønsker å lære bort de kulturelle kodene som gjør det mulig å bygge gode relasjoner med offiserer og lokalbefolkningen. Man må rett og slett bli litt afghansk i være- og tenkemåte. Min filosofi er at dersom man vil påvirke et samfunn, må det skje innenfra, forklarer Hansen.
Men det er mange snubletråder når man navigerer den kulturelle labyrinten. Gjennom kurset får deltagerne derfor en innføring i afghanske tradisjoner. Alt fra hvordan man spiser en banan til konfliktløsning.
– Nordmenn er normalt veldig direkte i sin kommunikasjon. Men Afghanistan er et samfunn hvor æresbegrepet står sentralt. Man skal aldri irettesette en person foran andre. Man bringer skam over en afghaner dersom man kommer med direkte kritikk. Dette kan være en utfordring for utenlandske mentorer. Det kan være en god idé å legge fra seg den skandinaviske nøkternheten og heller være litt pompøs. Vær raus med skryten, oppfordrer Hansen.
Han anbefaler også soldatene lære seg noen setninger på dari. Selv snakker han språket ­flytende etter å hatt Afghanistan som base gjennom mange år.

Skjebnetid. – Jeg flyttet til Jalalabad i 1995 for å jobbe med flyktninger. I denne periode opplevde jeg borgerkrigen på nært hold. I en periode jobbet jeg også sammen med et medisinske team i Øst-Afghanistan. En gang måtte vi overnatte under åpen himmel da bevæpnede menn slo opp leir like ved oss.
Hans afghanske kollega forklarte at dette var banditter som var beryktet i området. De kommer og tar oss i natt, var beskjeden.
– Jeg har jo selv bakgrunn fra Forsvaret og blir ikke skvetten når jeg ser en kalasjnikov.  Men dette var alvorlig. Vi var forsvarsløse og måtte bare forsone oss med skjebnen. Jeg tenkte tilbake til søndagsskolen hvor i hadde lært om Jesus. Nå skal jeg snart få møte ham. Det blir interessant, tenkte jeg, og sovnet med et smil om munnen. Da jeg våknet morgenen etter var bandittene borte.

«Afghansk» utlending. Dette var bare en av mange dramatiske episoder Hansen opplevde i det krigsherjede landet. Hans første natt i Kabul ble byen utsatt for bombeangrep som knuste alle vindusrutene i nabolaget. Likevel understreker han at det går an å leve et normalt liv i Afghanistan sammen med kone og barn.
– Det handler om å ikke skille seg ut i mengden. Jeg kunne språket, bodde i et helt vanlig hus og brukte afghanske klær. De få gangen jeg ble konfrontert på gaten, kom det alltid noen og grep inn. Jeg pleier å si at jeg har 30 millioner livvakter i Afghanistan, forteller han.
Under Taliban var det trygt for utlendinger å reise rundt. Men som hjelpearbeider måtte han stadig forholde seg til det religiøst fundamentalistiske styret. Dette kunne medføre surrealistiske episoder som den gangen han ble invitert med på badetur av en lokal kommandant. Taliban-soldatene surret av seg flere meter turban og hoppet ut i elva før de slappet av med cola og vannmelon før kveldsbønnen. En annen gang ble han utfordret til et slag volleyball mot de skjeggete soldatene.
– Mange var positive til Taliban i begynnelsen. De representerte et alternativ til ­anarki og lovløshet. Men befolkningen ble ­påtvunget en strengt konservativ pashtunsk kultur som har et negativt syn på kvinner og utdanning. De forbød bryllupsfester og musikk og banket opp folk på gaten som hadde feil hårsveis. Forandringen var særlig merk­-bar på universitetet i Kabul. I 1995 var det et yrende liv og 70 prosent av studenten var ­jenter. Noen år senere var det noen få som tuslet rundt med turban og skjegg, forteller han.

Stort behov. Etter Talibans fall bodde Hansen en periode i Mazar e-sharif og hadde kontakt med norske soldater. Han holdt kurs for norsk sanitetspersonell i Camp-Nidaros. Responsen var god, og han ble anbefalt videre i systemet. Dette var starten på kursvirksomheten i Forsvaret.
– Jeg håper man kan få opplæringen inn i mer strukturerte former. I dag finnes det ingen mal for hva slags og hvor mye opplæring man skal ha innenfor afghansk kultur. Samtidig ser jeg et stort behov for slik kunnskap. Jeg har fått med meg tv-programmet «Norge i Krig» og ser at det er mange som kunne trengt en skikkelig opplæring før de drar. Samtidig ­opplever jeg et stort engasjement og interesse blant soldatene, forteller Hansen som blant annet har kurset OMLT (Operational, Mentoring and Liaison Team), militærpolitiet og Hærstaben.

MAZAR E-SHARIF: Hansen har til­sammen bodd åtte år i Afghanistan. Her på handletur sammen med datteren Janita.

Tilbake på Terningmoen. – Dette kurset er nyttig også for oss som skal tjenestegjøre andre steder enn Afghanistan. Flere kulturer både i Midtøsten og Afrika har flere likheter med det afghanske, forteller Roar Laugerud som var en av deltagerne på kurset.
I slutten av juni overtok han som operasjonssjef MFO i Sinai/Egypt. For bare en liten stund siden måtte han gjøre noe så unorsk som å holde en annen mann i hånda. Men obersten tok det med godt humør. Som tid­ligere forsvarsattaché i Tyrkia har han nemlig opplevd det samme tidligere.
– Det går helt greit, smiler han. Men jeg må innrømme at man blir litt stiv i ryggen første gang det skjer.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ