Libya - et heldig unntak fra regelen?

VELLYKKET BOMBING: Natos oprasjoner i og over Libya har så langt vært en militær suksess og har spart flere ­menneskeliv, mener kronikkforfatteren. Illustrasjon: NATO

I et foredrag nylig ved Institutt for forsvarsstudier i Oslo brukte den amerikanske forskeren Andrew Bacevich begrepet «decision oriented warfare», det vil si kriger som skal føre til en avgjørelse. Poenget var at vestlige militære styrker snart må venne seg til tanken om at krigene i Afghanistan og Irak ikke vil ende med en «victory day», à la 8. mai 1945. «Decision oriented warfare» ­tilhører altså fortiden, tilsynelatende.

Tygg litt på den: «decision oriented warfare». Hva annet skal militærmakt ellers brukes til om det ikke er for å nå våre politiske mål, være seg vår egen eksistens eller andre ting? Militærmakt er vel til for å nå en avgjørelse vi ikke makter med ­diplomatiske midler alene? General Douglas MacArthur, helten fra amerikanernes krig mot Japan, hevdet som kjent at ingenting kunne erstatte seier: «There is no substitute for ­victory.» Alt militærmakten gjorde måtte følgelig ha det ene målet for øyet, endelig og total seier. Budskapet til Bacevich er at «those days are gone».

Men i det dette skrives, er det i ferd med å spre seg en lett følelse av eufori. I Libya har militærmakt virket. En diktators mishandling og angrep på egen sivilbefolkning har kommet til veis ende som en direkte konsekvens av opprørsstyrker på bakken og Natos bruk av luftmakt. Det tok seks måneder og noen milliarder kroner, i tillegg, selvfølgelig, til et ukjent antall falne og sårede på bakken, men militærmakt har virket. De som var raskest ute med å plassere Nato i nok en hengemyr, de som så militærmakt som utelukkende en del av problemet og ikke en del av løsningen, og de som hevdet at luftmakt egentlig bare er avmakt i forkledning, tok feil. Alle sammen.

Det grenser selvfølgelig til vanvidd, i beste fall, å gjøre opp status den samme dagen som Gaddafis hovedkvarter faller, det vil si 23. august 2011. Mye, nærmest alt, kan fremdeles skje. Sluttspillet om Libya kan også få konsekvenser langt utenfor landets egne grenser på måter det er umulig å forutsi med sikkerhet i dag. Men det er uansett ikke det som skjer i morgen, eller i overmorgen, som avgjør om den libyske revolusjonen var en suksess eller ikke. Det er det som skjer til neste år, og i kommende generasjoner. Den gamle militærfilosof Carl von Clausewitz hevdet, kanskje litt uventet, at i strategien finnes det ingen seier. På slagmarken kan det finnes seier. Noen kan stå igjen på valplassen og juble mens de levende blant fienden flykter hals over hode. Det er seier. Men hvorvidt krigen i seg selv var vellykket, måles ikke etter militære mål, etter seier og tap, men etter politiske hensikter og sosiale forhold. Målet med bruk av militærmakt er en bedre fred, ikke en mer effektiv krig. Libyere øyner nå slutten på 42 års diktatur, de øyner menneskerettigheter og demokrati.

Under Operation Unified Protector har allierte flystyrker fløyet mer enn 20 000 tokt. De har bombet mer enn 5000 mål, hvorav 800 stridsvogner og artilleri. Var det vellykket? For Nato har operasjonen vært vellykket om alliansens oppdrag fra FN ble nådd. Ble færre sivile drept av Gaddafis styrker enn de ville ha blitt uten Natos inngripen? Kom det færre våpen inn i området enn det ville ha gjort uten den militære håndhevingen av FNs våpenembargo? Og tvang Natos luftstyrker flere av Gaddafis krigsfly til å stå uvirksomme på bakken enn de ellers ville ha gjort? Jeg mener vi kan svare ja på samtlige av disse tre spørsmålene.

Om Libyas sivilbefolkning ikke blir utsatt for angrep, om humanitær hjelp kommer frem til dem som trenger det, og om Gadaffis styrker heller ikke på annen måte utgjør en trussel mot sivilbefolkningen, er Natos mål nådd. Da har Nato lykkes. Da har militærmakt lykkes. Om libyerne lykkes, gjenstår derimot å se. Det er altså all mulig grunn til å vente en stund til med å ta frem banneret med «Mission accomplished» som president George W. Bush noe overilt brukte i 2003. Både lokale forhold i Libya og erfaringer fra tidligere revolusjoner mer generelt maner selvfølgelig til nøkternhet med tanke på libyernes mulighet til å håndtere overgangen fra krig til fred. De vil stå ovenfor betydelige utfordringer. Poenget er at uten vestlig militærmakt hadde de ikke fått de utfordringene. Selvfølgelig kan de mislykkes, men de kan også lykkes.

I motsetning til Balkan, Afghanistan og Irak har Libya relativt gode forutsetninger for å klare det. De har en relativ liten befolkning, cirka seks millioner innbyggere, i et relativt stort land, som Norge, og de har tilgang på enorme naturrikdommer, som Norge. Libya er også et relativt homogent land. Det er ingen store religiøse eller språkmessige skillelinjer der. Libya består riktignok av ulike stammer og relativt selvstendige regioner, og de har ingen dype demokratiske røtter eller en lang historie som egen og selvstendig stat. Men disse utfordringene må det altså bli opp til libyerne selv å finne gode og langsiktige løsninger på. De må også finne løsninger på de mer akutte utfordringer, som for eksempel å finne en balanse mellom rettferdighet og forsoning, og en balanse mellom effektivt styre og bred deltakelse. Sagt på en annen måte: Det er ingen grunn til at Libya skal befinne seg nær bunnen av alle de rangeringene man ønsker å befinne seg på toppen av. Ingen grunner libyerne selv ikke kan gjøre noe med. Libya har alle forutsetninger for å bli et land det er godt å bo i, men det er opp til dem.              

Alt jeg har skrevet her, kan selvfølgelig fort komme i et bedrøvelig lys. Men om så skjer er jeg i skrivende stund temmelig sikker på at bruken av vestlig militærmakt ikke kan ta skylden alene. Militærmakten har virket. Vi har sett «decision oriented warfare» i praksis. Dette betyr selvfølgelig ikke at militærmakt igjen har blitt et vidundermiddel som kan brukes til å nå ambisiøse utenriks­politiske mål, om den noen gang har vært det. Det betyr bare at i dette konkrete tilfellet synes det å ha virket. Resten er opp til libyerne selv. Selvfølgelig med hjelp fra utenforstående som forhåpentligvis vil dem vel.

Libyerne har selv sloss for en bedre fred, og la oss håpe at de klarer det. La oss håpe at dommen også om 20 år, om 50 år, er at de lyktes. At militærmakt også lykkes er i sakens anledning underordnet. Militærmakt er ikke til for seg selv. Folk er til for seg selv.  

Harald Høiback
Oberstløytnant
Forsvarets mediegruppe