Ligalederen

– Åhh, herregud. Det må dere love at dere aldri bruker.
Hun nistirrer på et bilde av seg selv da hun var helt fersk i politikken, langt svart hår som rekker ned over den smale ryggen og et litt usikkert blikk. Bildet er tatt i 1996 og Høyre-kvinnen var knapt 20 år.
Uerfaren og ukjent i riksmediene.
Hvem ville tro at hun kunne klatre så høyt og nå så langt på så kort tid. Minst av alt hun selv. Nå leder hun den tyngste komiteen på Stortinget.   

Ine Eriksen Søreide er bare 33 år, men likevel en politisk veteran. Helt siden hun ble leder for Unge Høyre ved tusenårsskiftet har det smilende åpne ansiktet regelmessig dukket opp i mediene. Enten det har blitt debattert friskoler, utdanningsmål i skolen eller forsvarspolitikk, har hun jevnlig figurert på TV og i pressen. Likevel er det veldig lite fra privatlivet til Ine som har lekket ut i offentligheten.  Hun har nærmest opprettet en berlinmur mellom det som skjer på hjemmebane, og sitt offentlige virke. Portret­t­intervjuer er hun heller ikke særlig begeistret for. Sist gang noen førte Ines liv og tanker i pennen, var i fjor sommer. Hun er nemlig ikke glad i portrettintervjuets form. Det blir for privat og vender søkelyset bort fra det hun virkelig liker å prate om, nemlig politikk og sak. Likevel ble hun venn med en gammel journalistisk ringrev og språkspaltist som satte Høyre-politikeren under lupen da hun ble leder for ungdomspartiet i 2000.
– Det var starten på et veldig godt vennskap.
– Jeg og Per Egil (Hegge, journ. anm.) pleier med jevne mellomrom å ha frokost på Continental klokka sju hvor vi sitter og skravler, forteller hun nippende til et krus med te.  

Felttoget inn i de konservatives rekker var ikke noe som lå i slekta til lederen for utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget. Morfaren var typograf og er en svoren Ap-mann. Moren, derimot, hun svingte mer til Høyre. Det var da EU-kampen raste som verst, da trodde hun de borgelig kunne bringe Norge nærmere Europa. Det var en fanesak for politikerspiren som knapt hadde blitt myndig før hun signerte i partiboka til Høyre.
– Tvert i mot kunne jeg fort gått over til den andre sida med tanke på familien. Det var en veldig god sak å engasjere seg i, sier hun, og fastslår samtidig at hun var sent ute med å melde seg inn i Høyre sammenlignet med andre partifeller.
Og hun er på ingen måte en typisk borgerlig politiker: middelklassebakgrunn, bor på Vålerenga og heier på VIF.
– Når du er født på Strømmen, er du programforpliktet til å hate LSK (Lillestrøm sportsklubb, journ. anm.), sier hun.
Ine vokste opp like utenfor Oslo, på østsiden. Da hun var i tenårene, flyttet hun og moren fra kjente omgivelser til Tromsø. Det var en tid da den politiske interessen vokste, og debattferdighetene ble satt på prøve. Det var ikke lett å fronte EU-medlemskap i nord.
– Når du er 14 år og flytter så langt, er det litt sånn «briste eller bære». Men jeg trivdes veldig godt i Tromsø og hadde ti fine år der.

Ine Eriksen Søreide mener selv at det var tilfeldigheter som førte henne inn i politikken. Det kunne blitt noe annet. Med en cand. jur-grad – som ble fullført på overtid – kan hun praktisere jussen. Likevel har utøvelsen av å finne rett og galt, skyldig og uskyldig vært begrenset, hvis man ser bort fra en praksisperiode hos Statsadvokaten i Nordland og en trainee­stilling i et advokatfirma en sommer.
– Veldig spennende jobber begge deler, konkluderer Eriksen Søreide.

Det var politikken som fanget. Selv om hun mener det er mer en livsstil enn en jobb, og at politikken har gitt henne store muligheter, blir det ikke nødvendigvis en livstid på Løvebakken.
– Det er jo mye vanligere å skifte jobb nå enn tidligere. Jeg har ikke tatt det endelige karrierevalget, om jeg skal være i politikken livet ut.
Likevel har hun aldri angret på at hun gikk inn i rikspolitikken.
– Jeg er veldig glad for de mulighetene jeg har fått. Men jeg har aldri hatt noen form for karriereplanlegging eller bevisst gått etter ­lederstillinger.

Stort sett har hun likevel vært der beslutninger blir tatt, og ofte er det Ine som selv har lagt premissene. Hun er proff til fingerspissene og – ifølge en kollega – en kvinnelig utgave av Høyres «grand old man» Kåre Willoch.
Hun bikker hodet bakover, de runde brune øynene blir smale og en forlystelig latter fyller kontoret.
– Nemlig. Det kan jeg tenke meg at Torbjørn (Røe Isaksen) sa.
– Vet du hva han siktet til?
– Han er klar over at jeg er veldig privat, egentlig. Willoch er jo også ganske korrekt, og det var kanskje det han mente.

Familien skjermer hun fra mediene og du vil heller aldri se henne breke fram Grand Prix-strofer i beste sendetid som visse andre politikere. Hun skjermer privatlivet. Og hjemme-hos-reportasjer vil hun neppe stille opp på. Noen synes det er befriende med politikere som skjermer privatsfæren, mens andre mener hun burde by på mer av seg selv. Om noen synes hun er «dødskjedelig», bryr komitélederen seg lite om.
– Samfunnet er så altfor åpne om alt, og det har blitt en intimitetskultur jeg ikke føler meg komfortabel med. Jeg har valgt det livet her, det har ikke familien min. Det at de skulle bli nedringt av pressen hvis jeg har sagt noe noen ikke liker, det finner jeg meg ikke i.
– Er det mulig å holde den grensen mellom privat og offentlig hele tiden?
– Ja, det tror jeg, sier hun bestemt.
– Det handler likevel om hvilke valg du tar. Hvis du først har invitert folk (pressen, journ.anm.) hjem, kan du ­ikke nekte dem det neste gang.

Opp tidlig om morgenen, gjerne i sekstida – så på jobb og hjemme sent om kvelden. Det er ikke uvanlig å få en jobb-sms fra Ine før de fleste i det hele tatt har rukket å komme opp av senga, ifølge kollegaene. Det er kanskje det som er hennes styrke: å sette av så mye tid til arbeidet at det nesten sluker alt privatliv. Faktisk hender det at det blir en liten kraftsøvn på kontoret, bare for å holde energien ved like. Likevel har Høyre-politikeren tid til seg selv, hevder hun i hvert fall. Men det går aldri over styr og det innvirker ikke negativt på jobben heller.
– Skeie ut kan du gjøre på fritida. Når du har en jobb å gjøre, da gjør du den jobben. Det betyr ikke at jeg aldri har «ramla utpå». Det vet de som kjenner meg... Men som komitéleder har du et særlig ansvar.
Det er kanskje derfor hun har nådd så langt som hun har gjort. Seminarer, møter med folk i Forsvaret, hilse på ambassadører – dykke ned i problemstillinger for å skaffe seg innsikt og kunnskap. Det er sånn hun jobber.
Målbevisst.
– Du får utrolig mye igjen for å møte folk, snakke med dem og få input.

Høyre-politikeren blir lansert som het kandidat til utenriksminister­posten i en borgerlig regjering – av kolleger vel å merke. Hun har taklet overgangen fra å være ungdomspolitiker til å beherske storpolitikken langt bedre enn de fleste. Allerede i 2001 tok Ine Eriksen Søreide steget inn blant de folkevalgte på Stortinget. Som en ung kvinne og forholdsvis fersk rikspolitiker, bare 25 år gammel, var det ikke bare enkelt å tre inn i de voksnes rekker. Fra Carl I. Hagen smalt det at de var jentunger som liret av seg dumheter og ikke hadde satt seg inn i Stortingets kutyme. Kosmo mente at kutymen til den unge Høyre-politikeren var upassende på Stortinget. Den såkalte «olajakke-ligaen» – som henviste til Ines forkjærlighet for dongeri – falt ikke helt i smak hos enkelte politikere på Løvebakken.  
– Vi var en gjeng unge fra Høyre og SV som kom samtidig inn på Stortinget. Det var mange av de eldre som ikke visste helt hvordan de skulle forholde seg til det, forklarer hun.
Hun mener det slettes ikke handlet om klær, men mer om gamle holdninger og tankemønstre som møtte nye – et gubbevelde av både menn og kvinner.
– Er det fortsatt mange gubber på Stortinget?
– Med ytterst få unntak er det en hyggelig gjeng, og det gjelder på tvers av partigrensene.

Kanskje det er de ulike ledervervene i politikken som har gjort henne mer bevisst når det gjelder å si i fra, og når det er best å tie. De som kjenner Ine, ­sier i hvert fall at hun ikke likte framstillingen i mediene om «olajakke-­ligaen», at persondebatt kom foran politikken. Konfliktsky – ikke i politikken – men når det blir person og ikke sak, viker hun unna. Foreldrene ble skilt da Ine bare var fire år. Da skyr man kanskje følsomme diskusjoner man ellers ville ha tatt.
– I politikken kan jeg dra i gang mange konflikter og diskusjoner. Men det har ikke noe med min person å gjøre, det går nemlig på sak.
Som hun selv sier, er hun ikke en «drama queen» som søker oppmerksomhet unødig, og i hvert fall ikke når det tar søkelyset bort fra politikken.

Forsvaret byr likevel på nok spenning. Fra hun tiltrådte som leder for utenriks- og forsvarskomiteen for snart et halvt år siden, har jenta fra Strømmen opplevd en hel masse: en omfattende og pågående omstilling av Forsvaret, Skah-sak og krigen i Afghanistan, som har blitt mer og mer intensiv. Læringskurven har vært enorm, forteller Ine Eriksen Søreide, mens hun gjør en håndbevegelse for å vise hvor bratt det har vært – rundt 45 grader.
Til tross for at hun mener politikere stort sett skal være generalister og vite litt om alt, har det blitt mange tøffe og lange arbeidsdager for å sette seg inn i et nytt og ukjent terreng.
– Det som kanskje har overrasket mest, er den store forskjellen det er i virkelighetsoppfatningen mellom Forsvaret og Forsvarsdepartementet. De er knapt enige om noe i beskrivelsen av forholdene i Forsvaret, sier Søreide, og mener at mye av informasjonen og innsyn komiteen etterlyser regelrett må bli halt ut av departementet.
For å balansere det offisielle bildet har komitélederen reist land og strand for å få innblikk i hvordan de ansatte i Forsvaret opplever situasjonen.
– Det er jo ikke sånn at vi sluker alt rått av hva offiserene sier. Men når det begynner å avtegne seg et tydelig bilde som avviker veldig fra det departementet legger fram, da er vi nødt til å stille spørsmål.
Hun er fast bestemt på å være Stortingets vaktbikkje – for å få alle ­fakta på bordet.
– Departementet har lenge hatt en manglende åpenhetskultur. Det har lenge operert ganske lukket, og det uavhengig av hvem som har styrt landet.

Når 33-åringen ikke opplever nok spenning på jobb, eller kritiserer FD for manglende vilje til innsyn, spenner hun fast livreima og bestiger nærmeste klatrevegg. Likevel innrømmer hun at det har blitt svært liten tid til fritidsaktiviteter. Klatreutstyret ligger hos en venninne. Egentlig er Ine en sofagris som er glad i å krype opp under et elektrisk varmeteppe hun fikk til jul, gjerne til rytmene av D’sound, Suede eller Richard Hawley. Vintersport og fotball på TV vekker interessen, og konserter får Ine ut av huset.
– Jeg er en junkie når det er skiskyting på TV. Så lenge jeg kan se på at andre sliter seg ut, er jeg veldig fornøyd.
Når arbeidsdagen fort kan vare 14 timer, er det kanskje forståelig. Musikk brenner hun fortsatt for, og kompetansen ble spisset som programleder for BOX på hipsterkanalen Metropol. Hun forlot det engasjementet da hun kom på Stortinget i 2001. Det lot seg ikke kombinere. Men det ga henne i det minste en nyttig erfaring.
–  Du kan ikke spole tilbake på direkten. I motsetning til veldig mange andre foretrekker jeg å gjøre ting direkte sånn at du slipper å bli klippet fullstendig i stykker.

Erfaringene fra stortingssalen og riksmedier har gjort Ine Eriksen Søreide trygg i sak. Nå vil hun forsikre seg om at militære spørsmål ikke skal gå i glemselen. Det er ikke bare manglende åpenhet i Forsvarsdepartementet som opptar henne. Afghanistan tar også mye av oppmerksomheten til komitélederen. Hun lener seg over bordet og blir tydelig engasjert når norske soldater, flere hundre mil hjemmefra, kjemper for Nato og går Norges ærend.
Slik ser Ine det...
Derfor må Forsvaret åpne seg opp for mediene for å opplyse og «avmystifisere» operasjonene som Norge deltar i. Og politikerne bærer et betydelig ansvar for at innsatsen skal bli satt pris på.
– Tragiske hendelser hvor soldaters liv går tapt, går veldig inn på meg, sier Eriksen Søreide med brist i stemmen.
Hun sikter til dødsfallet som rammet de norske styrkene 25. januar.
Flere tap vil følge, frykter komitélederen.  
– Samtidig er jeg innforstått med at det kan skje igjen, og at det sannsynligvis vil skje igjen. Derfor blir det viktig å fortelle at dette dreier seg om å ivareta våre og de alliertes interesse og trygghet, slik at Afghanistan ikke igjen blir en frihavn for terrorister.
– Er trygghet det mest tungtveiende argumentet?
– Ja, absolutt.

Hun kunne sikkert snakket flere timer i strekk, og det gjør hun ofte også. Å prate med komitélederen er lett og uanstrengt så lenge man ikke krysser det usynlige vernet rundt privatlivets fred. Ine biter ikke, men hun sier tydelig ifra. En naturlig autoritet som ikke kommer av størrelsen. Du lytter til det hun sier.
Da Fs tilmålte timer med lederen for utenriks- og forsvarskomiteen nærmer seg slutten, forsøker vi å stille et spørsmål som tydeligvis går over intimitetsgrensen.
Ine giftet seg med partifellen Øystein Eriksen Søreide da hun var 30 år.
– Hyggelig.
Mer vil hun ikke si om den saken.
– Hadde du vært sammen med ham lenge, ehh...
– Ja, men det er privat. Vi er gift, sier Ine Eriksen Søreide, og ler spørsmålet bort.
Familien er forbudt område, tydeligvis.

ØYVIND FØRLAND OLSEN ofo@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

Navn: Ine Marie Eriksen Søreide 
Født: 2. februar 1976 
Sted: Strømmen, Oslo 
Sivil status: Gift med Øystein Eriksen Søreide
Aktuell: Leder utenriks- og ­forsvarskomiteen
på Stortinget

MILEPÆLER
10 ÅR: Gikk i 3. klasse på Sagdalen skole på Strømmen.
20 ÅR: Flyttet hjemmefra til en leilighet og studerte juss i Tromsø. En helt ny fase av livet med stor frihet.
30 ÅR: Det var helt topp og jeg giftet meg. 30-åra fram til nå har vært veldig bra.