Marinen under krigen

Innsenderen

■ Kommandør­kaptein Hans Christian Kjelstrup har jobbet med Sjøforsvarets historie i 30 år. 

MANGEDOBLET: Da krigen startet bestod Marinen av 13 fartøyer og vel 600 mann. Fem år senere inneholdt den 58 fartøyer og vel 7200 mann. Her er KNM Svenner, som ble senket under landgangen i Normandie. Foto: UKJENT

Angrepet på Norge den 9. april 1940 kom som en stor overraskelse for den norske regjeringen. Betydningen av jernmalmen fra Kiruna for den tyske krigsindustrien var fullstendig oversett. Nøytralitetspolitikken Norge hadde ført etter 1905 hadde gradvis etablert en sterk tro på at krig ikke ville skje igjen. Forsvars­budsjettene utover på 1930-tallet ble saldert til fordel for andre samfunnsnyttige formål. Da bevilgningene på slutten av perioden igjen ble økt, var det for sent. Det var en delvis nedslitt og umoderne marine og kystartilleri som møtte det tyske angrepet. Den viktigste hendelsen i de tidlige morgentimene, var senkingen av det tyske slagskipet Blücher, der to Whitehead-torpedoer fra 1905 ga skipet dødsstøtet. Blücher skulle i henhold til sin operasjonsordre ankomme Oslo klokken seks om morgenen, hvor en utvalgt gruppe om bord skulle arrestere kongehus og regjering. Senkingen fikk avgjørende betydning for utvikling og resultatet av krigen. Forsinkelsen medførte at Kongehuset, Re­gjeringen og deler av Stortinget klarte å flykte.

I 1939 var Norges handelsflåte den fjerde største i verden, og nærmere halvparten av flåten var moderne tankskip. Norge var en sivil stormakt på verdenshavene. Denne flåten spilte en viktig rolle for den allierte krigføringen ved utbruddet av krigen i september 1939. Den 22. april utstedte den norske regjering «provisorisk anordning om Norges skipsfart under krig», som sikret rekvisisjonen av alle norske handelsskip som befant seg utenfor besatt område, samt alle skipsbyggingskontrakter for norsk regning i utlandet. Allerede den 25. april ble «The Norwegian Shipping and Trade Mission» (Nortraship) offisielt etablert med hovedkontor i London og New York. Dermed ble størstedelen av den norske handelsflåte sikret for den norske regjering i den videre kampen mot Tyskland.

Hitlers plan for det stortyske riket var å sikre seg kontroll over hele Vest-Europa. Dette skulle blant annet gjøres ved å hindre forsyninger å komme frem til England gjennom å angripe de alliertes transportlinjer til sjøs. Det ble i denne settingen at Norges marine kom til å gjøre sin innsats for den allierte krigføringen. Etter at de allierte måtte gi opp krigføringen i Narvik i slutten av mai, kunne ikke de norske gjenværende styrkene fortsette kampen mot den tyske okkupasjonen. Konge og regjering besluttet å evakuere landet og fortsette kampen fra London. Den 7. juni forlot de Tromsø om bord på HMS Devonshire, samtidig som Marinen og Marinens flyvåpen ble beordret til å dra til Storbritannia og fortsette kampen derfra.

Kort tid etter evakueringen ble Sjøforsvarets overkommando etablert i London. Da bestod Marinen av 13 fartøyer og vel 600 mann. Ved å overta to motortorpedobåter som var under bygging i England, ble de norske marinestyrkene umiddelbart fordelt til tjeneste ved forskjellige enheter i den britiske marine i England og Skottland. Her viste de norske besetningene at de ikke bare gjorde sitt beste, men at de med fartøyene kunne gjøre en brukbar innsats. Dette medførte etter hvert at Marinen ikke bare ble møtt med vennlighet og hjelpsomhet, men også med full tillit fra den britiske marinen. Ikke minst ble dette vist gjennom rapporter og tilbakemeldinger fra liaisonoffiserer om bord på norske marinefartøyer. Også det britiske Admiralitetet fremhevet dyktigheten til det norske marinepersonellet.

Med kontroll over den norske handelsflåtens ressurser innledet den norske regjeringen forhandlinger med britiske styresmakter. Den 28. mai 1941 ble en militæravtale inngått om organiseringen og anvendelsen av de norske stridskrefter i Stor­britannia. Her bekrefter begge regjeringer sin bestemte vilje til å fortsette krigen inntil en lykkelig avslutning, der de norske stridskrefter skal anvendes enten til å forsvare Storbritannia eller til å gjenerobre Norge. De skal organiseres og brukes under britisk operativ ledelse, som strids­krefter tilhørende Norge i allianse med Storbritannia. Under denne «Lend and Lease»-avtalen kunne Norge låne britisk krigsmateriell, for senere å overta det mot betaling eller levere tilbake i samme stand som da det ble overtatt. Alle utgifter til bemanning, drift og vedlikehold ble betalt av Norge. Dermed kunne Marinen overta og bemanne fartøyer med norske mannskaper under norsk flagg, bare liaisonoffiser og sambandspersonell var fra den britiske marine. De norske fartøyene under norsk kommando ble som de øvrige far­tøyene fra Marinen integrert i enheter sammen med den britiske marinen i kamp mot den felles fienden.

Oppdragene ble å forsvare konvoitrafikken over Atlanterhavet fra Canada og USA til Liverpool og fra Liverpool til Murmansk, og konvoytrafikken langs kysten av Stor­britannia. I dette lå også å angripe og senke tyske marinefartøyer. Kysten av Norge var spesielt viktig for MTB-er og undervannsbåter. Der skulle de senke handelsfartøyer i tysk tjeneste og tyske marinefartøyer. Oppdragene omfattet også ofte etterretningstjeneste, transport av krigsmateriell og innsetting og henting av spesialstyrker. I en særstilling stod «Shetlandsbussen», som transporterte flyktninger ut fra Norge og krigsmateriell tilbake. Korvetter ble stasjonert i Liverpool, jagere i Scapa Flow, MTB-er på Shetland (sammen med «Shetlandsbussen»), undervannsbåter og minesveipere i Dundee og Motor Launchers (ML) i Dover. Disse siste utførte minelegging langs franskekysten i den engelske kanal. Rekruttering av mannskaper var en stor utfordring. De første årene av krigen var dette basert på frivillighet, mange av dem som deltok var tilbakevendte hvalfangere fra Antarktis, personell fra Marinen og vernepliktig ungdom fra Norge. Den siste kategorien kom over Nordsjøen i skøyter eller andre farkoster, mens flere hundre også reiste den lange veien gjennom Sovjetunionen – via USA – til Storbritannia. Likevel kunne en økning av antall fartøyer som ble overtatt og bemannet,bare skje i den utstrekning tilgang på personell gjorde dette mulig.

Det ble tidlig klart at de norske væpnede styrkene i Storbritannia ikke ville få sitt personellbehov dekket bare ved frivillighet. Sommeren 1940 begynte derfor en registrering av alle norske borgere i utlandet over 18 år. Ved kongelig resolusjon i desember samme år ble det innført alminnelig verneplikt for mannlige norske borgere i utlandet. Imidlertid var det et stadig økende behov for personell, slik at vernepliktsalderen for norske statsborgere i Storbritannia i 1942 ble hevet til 55 år. Norske flyktninger i Sverige ble videretransportert til Storbritannia med fly for å kunne nyttiggjøres i krigsinnsatsen. Alle som kom over, måtte behørig registreres og gjennomgå «patriotic school» før de ble fordelt enten til militær eller sivil tjeneste. Selv om det ved kongelig resolusjon i 1941 var besluttet å unnta sjøfolk som var nødvendige for bemanning av handelsflåten fra verneplikten, ble sjøfolk som ble ledige ved krigsforlis i stor utstrekning, overført til Marinen. Likevel var mannskapssituasjonen i Marinen under hele krigen sterkt anstrengt, både på grunn av naturlig avgang, krigstap og det at besetningenes størrelse økte på grunn av installasjon av nytt materiell, for eksempel radar og mer luftvernskyts.

I takt med oppbyggingen av Marinen var det også behov for å etablere baser, stasjoner og depoter i flere byer i England og Skottland. Rekruttskole ble etablert i Skegness i Skottland. Etter endt rekruttskole gikk turen videre til spesialopplæring og kursing i regi av den britiske marine. Så ble man sendt til sjøtjeneste. I tillegg ble Sjøkrigsskolen gjenopprettet i London for å kunne utdanne egne offiserer. For at de norske handelsfartøyene skulle kunne ha en viss grad av selvbeskyttelse, ble det montert kanoner om bord. Kanonene ble bemannet av marineskyttere som var utdannet ved Camp Lunenburg i Canada og Travis Island i New York. Marinens skyttere var meget dyktige, man så ingen tap av menneskeliv på grunn av uhell så lenge krigen varte. De norske marinemannskapene ble tatt meget vel imot i Storbritannia under krigen. Den britiske marines rolle som «The Senior Service» gjorde at de hadde en høy status i det britiske folk, noe som smittet over på vårt eget marinepersonell. Dette ble ikke minst gjenspeilet gjennom de mange ekteskap som ble inngått under krigen.

I løpet av krigen var norske marinefartøyer med i mange dramatiske situasjoner og trefninger med tyske marinestyrker, men den viktigste hendelsen var da jageren Stord deltok i senkingen av det tyske slagskipet Scharnhorst i slaget om Nordkapp 26. desember 1943. Likeledes var Marinens deltagelse under D-dagen, invasjonen i Normandie 6.juni 1944, en merkedag. Norge mistet blant annet jageren Svenner, som var overtatt bare få måneder tidligere. Overføringen og gjenoppbyggingen av Marinen under den andre verdenskrigen er historien om en marine som gikk fra nøytralitetens dårlige kår til å bli en profesjonell marine. Det var en sterk og revitalisert marine – godt opplært av den britiske marinen – som vendte tilbake til Norge etter krigen med 58 fartøyer og vel 7200 mann.

Krigen krevde også sine ofre. 326 mann omkom på fartøyer i kamp eller ved krigsforlis. Det siste fartøyet som gikk tapt, var minesveiperen NYMS 382, som ble senket av en tysk ubåt den 8. mai 1945. Hele besetningen på 22 mann omkom.

Hans Christian Kjelstrup
kommandørkaptein