Salvador. Det er dagen før han skal hjem, oppdraget for FN er avsluttet.
Det er tidlig formiddag og ennå en stund til den verste varmen setter
inn. El Salvador kalles gjerne Amerikas stekeovn. Ikke at
Wilhelmsen legger merke til været, han er opptatt på telefonen. De har
ringt fra Forsvarets overkommando.
– Er du interessert i et seks måneders oppdrag i Sudan?
– Sudan?
– Ja, vi har fått en forespørsel om å stille Head of Mission. Det er ingen
med bedre erfaring enn deg til et slikt oppdrag.
– Ja vel, men har dere spurt kona?
16 år. Dermed var Torill Wilhelmsen med på å avgjøre Sudans fremtid. De
seks månedene ble til tre år og seks måneder, og i januar i fjor ble freds-
avtalen undertegnet. Prestasjonen tillegges i stor grad brigader Jan Erik
Wilhelmsen (62) og Joint Military Commision (JMC), en internasjonal
fredsstyrke hovedsakelig med bidrag fra USA, Storbritannia og Norge.
I august kom han hjem, men nå er han ute igjen. Han leder International
Military Advisor Team, en internasjonal styrke satt i gang av
Storbritannia, som skal bygge opp og trene den sudanske hæren. Også den-
ne gangen var kona tungt inne.
– Jeg har vært ute i snart 16 år og jeg har spurt kona om lov hver gang. Hun
er forståelsesfull, men det blir jo mye på henne da. Jeg hadde ikke kunnet
gjøre det jeg har gjort uten hennes støtte.
Jazzmann. Brigader Wilhelmsen og kona har vært gift i 39 år. Det er
fristende å fleipe med at de egentlig bare har vært sammen i 23, men
slike morsomheter holder jo ikke vann: Å leve sammen når en av par-
tene er så mye borte, krever innsats.
– Hun er min beste kompis. Det må jo være en grunn til at vi har holdt
sammen så lenge. Kona har ofret en del for det jeg gjør, men alt
går til slutt til fellesskapet.
De to møttes i jazzmiljøet i Ski. Jazzmannen Wilhelmsen hørte på
Radio Luxemburg og var ikke tung å be da et band trengte en bassist. Han
plukket opp en kontrabass og lærte seg selv å spille. Bandet spilte på
Little Birdland i Ski og akkompagnerte artister som Karin Krog. Men
så begynte han på befalsskole.
– Du må sove om natta når du er i Forsvaret, er hans enkle forklaring
på hvordan jazzkarrieren tonet ut.
Nå holder han interessen i live gjennom samlingen på «over 150
steinkaker», også kalt LP-plater. Men stort sett må kona høre på dem
alene.
Slipsnål. – Jeg skulle jo ønske at han var mer hjemme.
Torill trekker så vidt pusten før vi får grunnen til at hun har vært gress-
enke i så mange år:
– Jeg synes tross alt det er bedre at han driver med noe han brenner for,
enn at han sitter hjemme og gjør noe han egentlig ikke vil.
Når brigaderen endelig er hjemme, slapper han av med å pusse opp hu-
set innvendig. Det kan jo være at ko-na synes det er greit å få en pause fra
byggeaktiviteten?
– Han er jo hjemme så sjelden at når han endelig kommer, er det på ti-
de med litt oppussing, sier hun. Torill er 59 år gammel, «en god del
yngre enn Jan Erik», som hun sier. Hun er vever, pent sminket og hol-
der seg i det hele tatt svært godt, fru Wilhelmsen.
– Hun er jo tiltrekkende og alt det der, men det kan da ikke stå sånt noe i
bladet!?
Offiseren retter på slipset med FN-slipsnål og griper etter den tomme
kaffekoppen. Kona selv ler det bort. Hun trener fast tre ganger i uka fordi
hun er plaget med ryggen. Det ble hun da hun jobbet som frisør i Ski,
midt på åttitallet. Så hun begynte å jobbe for Forsvaret, hvor hun har vært
siden.
 |
|
BILDE 2
|
Til Skjold. Det passet med at den lille familien – mor, far og en datter på ni år
– flyttet nordover til Skjold. Kaptein Wilhelmsen var nyutnevnt kompani-
sjef for Brigade Nord/6. divisjon.
– Jeg har en klassisk bakgrunn, faktisk den beste du kan få. Jeg fikk med
meg paradedelen av militæret da jeg var troppssjef og kompanisjef i
Garden, og så fikk jeg det operative i Nord-Norge, forklarer Wilhelmsen.
Kona fikk jobb på økonomikontoret i Skjold garnison. I dag jobber hun ved
Forsvarets uniformslager i Oslo.
– Det er greit å jobbe for Forsvaret. De har forståelse for at jeg stadig vekk må
ta ut permisjon og bli med Jan Erik på et eller annet oppdrag, sier Torill.
Et av dem var i Kashmir, på 80-tallet.
I dag er nok regionen mer opptatt av å stable seg på bena igjen etter jordskjel-
vet i fjor, enn av territoriekonflikten som har splittet regionen siden 1947,
da Storbritannia trakk seg ut av India og Pakistan. Men i 1984 var der for-
holdsmessig rolig. Wilhelmsen var FN-observatør og stabsoffiser i FN-
styrken Unmogip og overvåket fredsavtalen fra 1972. Han flyttet familien
til fjellbyen Srinagar, 1730 meter over havet. Der bodde de blant tusen år
gamle templer, terrassehager fra Mughalkeisernes tid sent på 1500-tallet
og de snødekte Himalayafjellene.
Åtte ganger i Sudan. Om vinteren flyttet de hovedkvarteret til Rawalpindi
i Pakistan, fordi Srinagar blir for kaldt.
Kashmir er det eneste stedet Wilhelmsen tjenestegjør hvor han
tar med seg hele familien. Men Torill har vært og besøkt ham nesten over
alt. I Libanon i 1991, Makedonia i 1993 og i New York, hvor de gikk på
jazzkonserter. I Sudan har hun vært åtte ganger, åtte måneder til sammen.
– Det er viktig at jeg vet hva han driver med. Når han snakker om per-
soner, vet jeg hvem de er. På den måten kan jeg ta del i hans liv.
Men Torill var ikke ved mannens første FN-oppdrag i Gaza i 1965. Oppdraget
ble på mange måter bane-brytende for den unge sersjanten.
– Jeg var bare en spirrevipp den gang. Siden har det ene ført det an-
dre med seg, veien er tilfeldig. Det som binder min karriere sammen, er
troen på at det nytter. Jeg mener at vi som land har visse forpliktelser. Når
det gjelder Afrika kan vi jo bare se på historien hva som har skjedd. Norge
er populært i Afrika fordi de ser på oss som historisk «rene»: Nordmen-
nene har ikke kolonialisert Afrika, i motsetning til for eksempel fransk-
menn og briter.
Klapp på skulderen. Om historien hjelper Norge, så hjelper det også for
Wilhelmsen at han har en historie.
– Folk som har grått hår i Afrika er eldre, vise personer som man lytter
til. I Norge er man fossil. Så hårfargen min gjør ting lettere for meg i
Sudan. Ofte når jeg blir presentert, fremheves min tidligere erfaring og
alder, og da jeg forlot Sudan uttalte general Salah fra regjeringen at «Nå
forsvinner all denne visdommen».
Kanskje ikke rart at mannen trives.
– Jeg har blitt mye flinkere til å håndhilse, det gir litt fysisk kontakt.
Det er vi ikke så godt vant med her hjemme. I Afrika så hilser man først
på formelt militært vis, og så omfavner man hverandre etterpå og
klapper hverandre på skulderen. I Sudan la jeg ned forbud for JMC-
personell om å kjøre gjennom en landsby uten å stoppe og drikke kaffe.
Jeg tror det er mye av grunnen til at JMC ble så populær. Vi jobbet aktivt
fra grasrotnivå til det strategiske.
Løver og elefanter. Det lukter i Sudan, forteller Wilhelmsen. Om
vinteren av tørt støv og sand, om sommeren av våt jord. Overalt lukter
det kardemomme og kamel. Når solen går ned over savannen, farges
verden i forskjellige nyanser av oransje og alt blir vakkert, selv et spars-
ommelig konteinerhjem med finérvegger i Tillo utenfor Kadugli,
hovedstaden i Nuba-området hvor JMC jobber. Der sitter brigaderen på
sin veranda og nyter dagens siste kaffekopp. Alltid kenyansk kaffe
brygget på en spesialinnkjøpt kaffetrakter, hans eneste luksus. I skygge-
spillet ser han for seg det yrende dyrelivet som preget savannen før bor-
gerkrigen tvang befolkningen til å drive rovjakt. Løver og elefanter.
Jegeren i ham våkner.
– Jeg har ikke jaktet på lenge, det har ikke blitt tid. Jeg savner å jakte små-
vilt, jeg har alt utstyret stående klart hjemme. Jeg har det fra faren min.
Faren døde mens Wilhelmsen var i Libanon.
– Det var tungt. Når døden kommer, tenker man fort at det skulle
vært mer... Men vi hadde et godt forhold. Han ville Forsvaret for meg.
Pistol mot tinningen. Wilhelmsen senior var artillerist i Artilleriregiment
1 i Fredrikstad. I 1957 flyttet familien på fire til Ski. Jan Erik var 14 år og ble
tatt opp på småguttelaget i Ski fotballklubb uten å prøvespille.
Wilhelmsen har troen på et bedre Afrika, og på en bedre verden. Et
langt liv i Forsvaret, hvor han har sett sin del av grusomheter, har ikke
tatt fra ham troen.
– Krig utenom forsvar av eget land forstår jeg ikke hensikten med. Jeg er
glad for at jeg aldri har vært i krig, sier brigaderen, som har blitt skutt
mot flere ganger.
– Det fins verre ting, sier han:
– Jeg er trent til å bli skutt mot. Jeg er ikke trent til å få en pistol trykket
mot tinningen og bli truet, slik jeg fikk i Libanon. Mest frustrerende er
det likevel å være vitne til grusomheter og stå uten mulighet til å kun-
ne gjøre noe med dem. I dagens krigføring er det opponenten som velger
tid og sted. Vi må bare vente og blir alltid tatt med buksene nede. Derfor
valgte vi i Sudan å gå med fin uniform og et bredt smil, uten våpen. Man skal
krysse en høy terskel for å skyte en ubevæpnet, smilende mann.
Skal man tro statistikken, har Wilhelmsen rett.
Oppussing. – I Nuba er det ikke avfyrt ett skudd siden JMC sikret områ-
det i mai 2002. Ikke ett skudd. Det må jo være en slags verdensrekord!
Nå som fredsavtalen er undertegnet, har FN etablert seg i Sudan. De
skal overvåke freden. JMC ble nedlagt i august. De var 70 mann. FN
skal inn med mer enn tusen mann for å gjøre den samme jobben.
Wilhelmsen har sagt nei til å jobbe for FN i Sudan.
– Jeg ble tilbudt en lederstilling. Den viktigste årsaken til at jeg sa nei, er
det tungrodde byråkratiet i FN. Det må rasjonaliseres, de med ansvar må
få beslutningsmyndighet, også økonomisk. Brahimi-rapporten (FN-rapport
fra 2000 om reform av fredsoperasjoner, red. anm.) sier nettopp dette, men
lite eller ingenting har skjedd i etterkant av rapporten.
Hjemme i Oppegård venter et kjøkken. Det er neste på lista av innvendig
oppussing, det skal slås sammen med vaskerommet.
Kronen på verket. – Jeg er veldig glad i å snekre. Snekring er «mental-
krem», en pause fra teoretiske problemer. Men, jeg kan jo ikke gå hjemme
og male huset hver sommer.
– Forsvaret har sagt at jeg kan fortsette å jobbe så lenge Utenriksdepartementet
trenger meg. Jeg visste jo at JMC var mitt siste oppdrag, så jeg ville at det
skulle bli bra. Det er heller ingen tvil om at Sudan er min beste prestasjon.
Kronen på verket, sier brigaderen. Likevel legger han ikke ned øksa.
Herr og Fru Wilhelmsen har ennå ikke laget planer for pensjonisttilvæ-
relsen. Men fritt for valg er det ikke.
For det første finnes det to barnebarn brigaderen kunne tenke seg å til-
bringe mer tid med. For det andre er han Grand Prior i St. Lasarusordenen,
en internasjonal militær ridderorden.
Spør kona. – Kona er også medlem. Vi bedriver humanitært arbeid på
kristent grunnlag. Det er meningsfylt, og jeg kunne godt tenke meg å bruke
mer tid på ordenen.
Grunnlaget for opptak er at man er tildelt medaljen St. Lasarus Orden i en
av de gjeldende valører for personlig innsats for Forsvaret eller i forbin-
delse med humanitært arbeid.
Wilhelmsen fikk sin i 1997. Den er en av 27 dekorasjoner tildelt Wilhelm-
sen, hvorav de tre siste er gitt for innsatsen i Sudan.
– Jeg er meget takknemlig overfor Forsvaret, som har latt meg gjennom-
føre alle disse meget givende oppdragene, sier brigaderen.
Lederverv, dekorasjoner og sjefsstillinger til tross:
– Hjemme er jeg aldri sjef. Sånn må det være, der styrer kona. Men det
er klart, det er et fellesskap. Bare spør henne.
Navn: Jan Erik Wilhelmsen
Stilling: Rådgiver i Utenriksdepartementet
Født: 12. februar 1943
Sivilstand: Gift med Torill. En datter og to barnebarn.
Utdannelse: Forvaltningsskole, stabsskole og Forsvarets høgskole
Aktuell: Nylig begynt som sjef for International Military Advisor Team
i Sudan, som leder omleggingen av landets forsvar.
MILEPÆLER
10 år: Middels interessert i skole, veldig interessert i fisking.
20 år: Befalsskole i Kristiansand. Kom tilbake som sjef for skolen i
1990.
30 år: Gift, blitt pappa. Gjennomført første FN-misjon.
40 år: Vært kompanisjef for Garden og Brigaden i Nord-Norge.
Hilst på kong Olav.
50 år: Bestefar, oberst og stabs- sjef i Unpredep/ Makedonia. Hilst
på kong Harald.
60 år: Glemte å pensjonere seg. Gjort sin største prestasjon hittil:
Skapt fred i Sudan.
EVA HØYDALSVIK
Foto: ARNE FLAATEN
Skriv ut
Tips en venn