Nese for sprengstoff

Skytefelthunden Alida snuser intenst langs bakken. Bak henne går hundefører Phillip Johannessen (21). Ikledd tung splintsikker vest og hjelm med visir har han oppmerksomheten rettet mot eventuelle farer som lurer i lyngen. Plutselig stanser hunden og blir sittende og stirre ned mellom forlabbene. Like under torva ligger stridshodet på en M72 pansvernrakett.

Belønningen kommer umiddelbart i form av en rød gummiball festet til en snor. Alida tygger på ballen og er tydelig fornøyd med egen innsats. 

– Hundene gjør nesten hva som helst for denne. Vi kan ikke tvinge dem til å utføre jobben. Arbeidet må være lystbetont, sier Johannessen, før den våte gummiballen forsvinner ned i bukselomma og ­letingen fortsetter.

Verneområde. Bare i løpet av 2009 ble 882 blindgjengere og 107 tonn metallrester funnet i Hjerkinn skytefelt. Og jobben er langt fra over ifølge leder for eksplosivrydding, oberstløytnant Ole Petter Gundersen i Forsvarsbygg. 85 år med aktivitet har satt sine spor. Men en gigantisk ryddesjau skal fjerne alle rester etter militær innblanding på Dovrefjell. 165 kvadratkilometer skytefelt skal omgjøres til verneområde hvor villrein, moskus og fotturister kan vandre fritt. Men først må alle blindgjengerne ryddes vekk og anlegg fjernes. Til dette formålet har vernepliktige soldater siden 2006 gått manngard i fjellet. Nytt av året er at man også bruker hunder til å snuse seg fram til de livsfarlige sprenglegemene.

 

VELFORTJENT HVIL: Tre hunder brukes hele tiden til å snuse fram eksplosivene. 

Her hviler «reservene». – Vi bruker samme søketeknikk som i et minefelt. Vi merker av en boks på 20 ganger 20 meter. Deretter søker vi gjennom dette området før vi lager en ny boks og starter prosessen på nytt. Panservernraketter er spesielt ømfintlige. Selv signalene fra en mobiltelefon kan i verste fall utløse sprengladningene, forteller Håkon Ovland. 

Med mange års erfaring med minehunder for Norsk Folkehjelp er han rett mann til å lede arbeidet. Det ryddes kontinuerlig med tre hunder. Etter 45 minutter byttes hundene og tre uthvilte hunder fortsetter søket mens de andre tar en velfortjent pause i beltevognen.

– Hundene må ha ekstreme instinkter, være mentalt sterke og samtidig lekne. De er «hjernevasket» på en bestemt lukt. I dette tilfellet lukten av en M72 panservernrakett. De oppfatter den helt spesielle kombinasjonen av kruttslam fra rakettmotoren og sprengstoffet. De er trent til å ignorere alt metallskrap som ligger her. Skulle de markert dette, hadde vi aldri blitt ferdig, sier Ovland.

Gode erfaringer. På alle kanter ligger forvridde metallrester som vitner om voldsomme eksplosjoner. Innimellom stikker halen på en bombekastergranat opp av mose og lyng. 

– Vi fant tre slike. De ble sprengt i dag tidlig, forteller han og peker.

GODE ERFARINGER: Ole Petter Gundersen (t.v.) og Odd-Erik Martinsen (midten) fra Forsvarsbygg er svært fornøyd med jobben til Håkon Ovland og Skytefelthundene.  

– Forsvarsbygg har inngått en avtale med Forsvarets hundeskole om et ­prøveprosjekt med bruk av skytefelt­hunder. Så langt har erfaringene vært svært gode, forteller Odd-Erik Martinsen, som er prosjektleder for naturrestaureringen på Hjerkinn. Han  er ikledd hjelm og splintvest mens han ser på hundene som systematisk snuser seg gjennom lyng og grus.

Ferdig i høst. – Bruk av hund til dette har vist seg å være den mest effektive måten å spore opp rester av panservernraketter på. Det har ikke vært gjort med hund tidligere. Derfor visste vi ikke noe om fremdriften, forteller prosjektleder kaptein Vegar Falsten fra Forsvarets hundeskole. Nå ser han at de kan fullføre i løpet av høsten, men andre felt venter. Oppdrags­giveren er fornøyd, og Falsten tror han kan garantere at ikke noe ligger igjen.

– Når Alida ble valgt ut til dette oppdraget, var det fordi den viste seg godt egnet med sin evne til konsentrasjon og sin søkelyst, forklarer han. Det å få den til å ignorere alt annet enn sprengstoff i søk etter rakettrester, viste seg lett.

– Når søk etter disse blindgjengerne er avsluttet, er det ikke vanskelig å omskolere Alida til såkalt eksplosivhund, sier prosjektlederen.

Stoler på hunden. Tilbake på skyte­banen for panservernraketter har Alida fått innvilget en pause i skyggen. Fra ­arbeidsplassen har hun en fantastisk utsikt mot fjellet Snøhetta, som rager høyt mot den blå himmelen. 

– Det blir lange dager ute i feltet. Men jeg føler at vi gjør en viktig jobb. Og det er klart man får et personlig forhold til hunden, sier Phillip Johannessen, og klør Alida bak øret.  Hun svarer med 

å reise seg på bakbeina og legge for­labbene på magen til hundeføreren.

– Er du nervøs når du leter etter ­eksplosiver?

– Nei, aldri. Man er nødt til å stole på hunden. For både meg og Alida er det en ekstra motivasjon når vi finner det vi leter etter. Vi får krysse fingrene for god uttelling i dag, sier han, og gjør klar for en ny runde eksplosivjakt. 

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

Hjerkinn PRO

■ 165 kvadratkilometer skytefelt skal omgjøres til verneområde.

■ Forsvars­bygg er ansvarlig for prosjektet. Har leid inn tre hundeførere og seks hunder fra Forsvarets hundeskole.

■ Tilbake­føringen delt i to faser

Fase 1: Eksplosivrydding og fjerning av skyteanlegg. Varer frem til 2012. Koster 321 millioner kroner.

Fase 2: Fortsatt ­eksplosivrydding og fjerning av ­resterende anlegg, ­primært veier. Varer frem til 2020.