Om grader i Forsvaret

Hvordan de militære grader har blitt som de er i dag er et resultat av svært mange faktorer.  I utgangspunktet var det fyrstene i de forskjellige land utnevnte i grad og ga gradene navn.  De skjelte nok til hverandre og holdt seg til de normer som var i gjengs bruk, men eget forgodtbefinnende ble nok avgjørende til slutt.  Et eksempel på dette har vi fra Fredrik V.  Da tsar Peter III i 1762 iverksatte forberedelser for å angripe Danmark-Norge utnevnte vår felles konge den franske general Grev Claude Louis de st. Germain til generalfeltmarskalkløytnant. Det hører med til historien at da han som egentlig var dansk generalfeltmarskalk kort tid etter søkte avskjed, ble løytnant fjernet fra grevens tittel.

For oss har på landsiden England, Frankrike, Italia og Preussen vært de primære premissgivere for militære betegnelser opp gjennom historien.  Maritimt har England og Nederland dominert. Jeg kjenner graden generaloberst, som er den høyeste regulære generalsgrad som ble brukt i den prøyssiske og den tyske hær.  (Generalfeltmarskalk ble normalt bare brukt i krig.)  Generaloberst har også vært i bruk i andre land, men generaloberstløytnant og generaloberstmajor har jeg aldri hørt om.  Jeg har imidlertid ikke studert temaet spesifikt.

Løytnant kommer fra det franske ordet «lieutenant», hvor «lieu» betyr sted og «tenant» betyr holde.  En løytnant er en person som holder en posisjon i sin overordnedes fravær.  Dette plasserer ham som nr to på rangstigen.  I vår tidligere offisersinndeling i generaler, stabsoffiserer og troppsoffiserer med tre grader innenfor hver type, og med tre, to og én stjerne, fikk derfor «løytnantene» to stjerner på hvert av nivåene.

Major er litt mer innfløkt å forklare.  Hvor flere innehar samme grad er det ofte nødvendig å markere hvem som er eldst (er høyest i rang).  Ordet «major» kommer fra latin og er en bøyning av «magnus» som betyr stor.  Major blir da «større». Dette ble først brukt på underoffisersnivå og for dem som har hatt med britiske tropper å gjøre tør graden «sergeant major» være kjent.  Den eldste nedtegnelse av «Sergante-Major» er fra 1643 i England.  Han var den øverste (eldste) av underoffiserene og ble utnevnt til «the third-in-command of a regiment» (et engelsk regiment tilsvarer vår bataljon). Dette plasserte ham følgelig etter NK-en, løytnanten som var offiser.

Offisersgraden major er sannsynligvis avledet av «Captain-Major», den eldste av kapteinene.  Etter hvert falt «Captain-» bort og graden ble løftet inn blant stabsoffisersgradene som den laveste av disse.  Men opprinnelig tilhørte altså major gradshierarkiet under, nemlig troppsoffiserene.  Siden «løytnanten» har beholdt sin stilling som stedfortreder resulterte dette i at oberstløytnantens rang er høyere enn majoren, og det samme gjør seg gjeldende i generalitetet.

For å vise kompleksiteten i dette er det fristende å nevne at i Frankrike er «major» en ren underoffisersgrad.  Den graden som tilsvarer vår major heter i Frankrike «Commandant».  Men også her er forklaringen den samme.  Han var den eldste av kapteinene som var bemyndiget til å føre (ta) kommando over de andre kapteinene ved behov.

Graden brigadér eller brigadier, som den opprinnelig ble skrevet, har vært benyttet i Norge i tidligere tider, og er således ikke en ny grad hos oss.  Riktignok ble det hevdet fra Stortingets talerstol en gang på 70-tallet at brigadérer fant man bare i Frelsersarméen, og siden denne stortingsrepresentanten ikke kunne sin historie, fikk vi «oberst I» i stedet.

Det gikk ikke mer enn til neste stortingsperiode før politikerne, som hadde gitt oss «oberst I» og «oberst II», kom og ba om å få fjernet oberst I-distinksjonen.  Denne forsvant først med innføring av brigaderbetegnelsen i 1996.  Da jeg førte saken rundt innføring av graden i penn, brukte jeg konsekvent skrivemåten brigadér. Dette ble i siste fase ikke bifalt av mine overordnede.  Apostrofen ble fjernet og i stortingsdokumentet er det fastsatt at skrivemåten skal være brigader, (uttalt, imidlertid, som om den har é med aksen).  Til min sorg har jeg registrert at også i Norsk Riksmålsordbok av 1932 er denne skrivemåten benyttet.

Hvorfor gradsbetegnelsen ikke ble brigadegeneral er i henhold til Stortingets retningslinjer.  De ville ikke at innføring av brigadertittelen skulle medføre et økt antall generaler.  Hos oss og i Storbritannia er brigader eldste stabsoffisersgrad, mens for eksempel i Tyskland og Frankrike er han yngste general og omtales som brigadegeneral på de respektive språk.

Dette har jo resultert i en anomali.  På sin daglige uniform bærer vår brigader gullspeil og en generalsstjerne som om han var general.  Men han har ikke fått generalitetets dobbeltspente gallauniform, og på sin mørke uniformen har han fortsatt slitekant og fire offisersstjerner som sin distinksjon.

Man kan bli forvirret av mindre.

Jan Eide
Oberst
Forsvarsdepartementet