 |
– Hun må ha trodd vi var spinn spekka gærne begge to, forteller Christer Johannesen.
– Jeg tror det var første gang hun var med hjem. Vi satt der, både far og jeg, og slo med fingrene som trommestikker på bordplata
mens vi sang toner og skalaer.
Så gæren kan ikke kona Wenche ha trodd at han var. Da ville hun neppe ha holdt ut i nærmere 50 år med fire-fjerdedelstakt
og ompa-ompa-musikk. For å sette det på spissen.
– Hun er ei «marsjberte», sier 65-åringen.
– ?
– Hun er glad i marsjer, akkurat som jeg. Heldigvis. Det finnes ikke noe bedre enn en suverent utført marsj.
Obersten med de røde kinnene er pyntet til fest. Sjefen for Norsk Militær Tattoo har vært på audiens hos forsvarssjefen. Han har sett Gardemusikken holde
oppvisning for et knippe pressefolk. Nå har vi spurt om vi kan ta ham med til en tatoverer.
– Hehe. Kjempeshow, sier han.
For Christer Johannesen handler en bra tattoo om topp musikalitet, presisjon og disiplin. Begrepet er nærmere 400 år gammelt
og kommer fra Nederland. Det var midt under krigen mellom England og Belgia og Nederland, og hver kveld ble trommeslagere
sendt for å hente soldatene hjem fra byen. «Doe den tap toe». Det er gammelhollandsk for «skru igjen krana». Og selv om det
er langt fra militær tattoo til bilder eller symboler risset inn på kroppen, er Johannesen likevel hele Forsvarets tattoo-sjef.
– Jeg får ofte e-poster fra firmaer som tilbyr meg det aller siste innenfor tatoveringsprodukter.
Det betyr ikke at han liker tatoveringer.
– For meg er det en fy-ting.
– Så du kunne ikke tatt en selv?
– Aldri.
Flere timer tidligere er Christer Johannesen på kontoret på Akershus festning. Han strekker på armene i den grønne serviceuniformen og sjekker
at slipsknuten sitter som den skal. Det er ikke hver dag den tidligere musikkinspektøren går i uniform. Han jobber tross
alt på pensjonistvilkår. I dag har han derimot pyntet seg. Han grer en kam gjennom det bølgete håret. En gang i tiden var
det rødblondt. I bokhylla står tre tomme champagneglass, men det er for tidlig å feire. Først skal han – for niende gang –
lede Norsk Militær Tattoo. Tre kvelder i begynnelsen av mai tettpakket med militær musikk og underholdning. 971 deltakere.
Beste sendetid på NRK. Flere tusen tilskuere i Oslo Spektrum. Og midt i manesjen: en 65-åring fra Sarpsborg.
– Jeg er en gammel sirkushest, innrømmer han.
Det er bare tre uker til tattooen starter. Tre kvelder senere vil to års arbeid være historie.
– Så tar vi tre dager fri, og så er det på’n igjen – med Norsk Militær Tattoo 2012.
Johannesen forteller om et budsjett på mer enn ti millioner kroner. Store deler må dekkes selv, primært gjennom billettsalg.
– Vi er litt spente nå. Vi ligger litt etter.
– Hvor mye trenger dere?
– I 2008 fikk vi inn nesten seks millioner kroner i billettinntekter. Det må vi også få i år.
Aftenposten kalte han militærmusikkens far. Han er mannen med det enorme nettverket. For så lenge Forsvaret har arrangert militær tattoo – annethvert
år siden 1994 – er det Johannesen som har trukket i trådene.
– Første gang vi arrangerte militær tattoo, var i Vikingskipet. Det var en katastrofe, der var det for mye etterklang. I tillegg
er du nødt til å sitte høyt oppe – og se ned. Siden har vi vært i Oslo Spektrum. Der er det helt perfekt.
Han skryter av sin egen stab, av de 200 som i ukene før selve tattooen jobber utelukkende med arrangementet, og slår gjerne
et slag for hvorfor militær tattoo bør være viktig for Forsvaret.
– Vi trenger å pynte oss med blankpussede sko en gang i blant for å vise oss frem, sier Johannesen.
Han tror militær tattoo kan være et viktig bindeledd mellom Forsvaret og det sivile, og forteller om NRK som hadde 1,5 millioner
seere da de viste Norsk Militær Tattoo i 2008. Samtidig viste TV2 Idol. Hvilket program som hadde flest seere? Jo, det var
Norsk Militær Tattoo.
– Hei Christer! Det var lenge siden.
Sier Harald. Sunde, altså. De er på fornavn. Christer Johannesen har fått en halvtime til å oppdatere forsvarssjefen på årets
tattoo. Sunde kaller seg militærmusikkvenn. Johannesen nikker ivrig. De snakker om hvordan en militær tattoo er en operasjon
på lik linje med en hvilken som helst øvelse. En vinterøvelse, sier Sunde, går derimot ikke tre ganger i reprise på NRK. Og
så ler begge to.
Sunde og Johannesen kjører samme bil: Volvo S80 D5. Men det spørs om forsvarssjefen har vært gjennom hele personbilserien til Volvo. Det har
den bilfrelste tattoo-sjefen.
– Jeg tror jeg har hatt 19 eller 20 forskjellige Volvo-er. Jeg har hatt noen stasjonsvogner også, sier Johannesen.
Det begynte på 60-tallet, med en svart Volvo PV. Siden gikk det slag i slag. Noen av modellene har gjort ekstra inntrykk.
Volvo 164 E, for eksempel, kaller han bare kongeskipet.
– Den var et smykke: lyseblå metallic med sorte skinnseter. 165 hestekrefter. Folk stoppa opp da jeg kjørte forbi.
– Den bilen jeg har nå går på diesel, men den er rask som et uvær. 190 hestekrefter. Den går fortere enn noen av bensinbilene
jeg har hatt.
– Hvor fort har du kjørt?
– I Norge er det ikke lov å kjøre så fort.
– Men i Tyskland, da?
Spør fotografen.
– Der har det gått fort, ja. Jeg har vært oppe og snust på 200-tallet. Men nei, nei. Jeg kan jo ikke si det. Dette er ikke
særlig bra reklame. Det var lovlig, altså.
– Hvorfor Volvo?
– Trygghet. Å kjøre Volvo er ikke et sjansespill.
– Kan jeg si at bilen er som eieren?
– Ja. Det tror jeg du kan. Jeg liker å være på tiden – og helst litt før. Jeg hater å stresse, å komme andpusten og virke
dårlig forberedt.
– Jeg har en stygg uvane. At jeg snur meg på møter når folk kommer for seint. Da prøver de som regel å komme med et unnskyld.
På Huseby forbereder Gardemusikken og Drilltroppen en kort oppvisning i vårsola. Mai er høytidsstund for alle som liker korpsmusikk
og pomp og prakt. Så også for Christer Johannesen. Nå har han et lite pressekorps rundt seg. De har kommet for å få en siste
oppdatering på årets militære tattoo.
– Jeg sier ikke problem, det har jeg sluttet med, jeg har blitt for gammel til å si det, jeg har oppdaga at det aller meste
er løsbart. Utfordringen er å stadig bli bedre. Det begynner å bli vanskelig. For jeg synes tattooen er
så innmari bra allerede, sier han.
Gardemusikken spiller en tysk marsj og Johannesen nynner med.
– Deilig 116, sier han og tenker på tempoet.
– 116?
– Ja, du hører det. Dette svinger det av.
For 45 år siden var han selv gardemusikant. Han spilte klarinett.
– Har du forandret deg siden den gang?
– Jeg tror jeg er temmelig lik. Men jeg har fått mye erfaring og har opparbeidet meg mye kunnskap. Det er få som kan like
mye om militær tattoo som meg, for å si det sånn.
– Men å pusse sko og presse klær og slikt – det lærte jeg tidlig, lenge før jeg dro inn i Garden. Det lærte jeg hjemme.
 |
Christer Johannesen var bare 13–14 år gammel da han bestemte seg for at han skulle bli gardist. Som sagt, så gjort. Etter året på Huseby fikk
han jobb som klarinettist i Forsvarets distriktsmusikk Østlandet, og siden ble han værende i Forsvaret. Først som dirigent
og korpssjef, fra 1983 var han musikkinspektør.
– Jeg har vært privilegert, sier han.
– Hele livet har jeg fått jobbe med hobbyen som yrke.
Han glemmer aldri OL på Lillehammer. Johannesen skulle dirigere Valdresmarsjen; det var åpningsseremoni, og mange millioner
mennesker
så på. Det var 20 minusgrader. All musikk var derfor spilt inn på forhånd. Frode Thingnæs, som var assisterende musikkinspektør,
skulle sitte på toppen av Lysgårdsbakken og følge med på Johannesen med kikkert. Så skulle han starte musikken når Johannesen
begynte å dirigere. Men noen kom borti kikkerten i det Johannesen løftet armene og Thingnæs måtte ta en råsjans. Han startet
musikken og krysset fingrene for at han traff sånn noenlunde riktig. Han traff helt perfekt.
– Det var litt av ei tid, sier Johannesen.
– Vi bodde på Smedstadmoen under OL. Der var det så kaldt at teppene vi sov på, frøs fast i gulvet.
– Nå krever alle enkeltrom på hotell.
I 2003 gikk Christer Johannesen av med pensjon. Da hadde han allerede fem tattooer på baken. Det var det, tenkte han. Så ble han i stedet
spurt om å fortsette å jobbe som tattoo-sjef.
– Hva er forskjellen på militærmusikk og korpsmusikk?
– Det er mer disiplin og profesjonalitet i militærmusikken. Men den største forskjellen er nok mangfoldet. En kveld spiller
du marsj, en annen storband. En tredje kan det være opera. Vi er poteten du kan bruke til alt.
Selv mener han at han er altetende.
– Jeg kan komme hjem fra en lang dags jobbing med tattoo og sette på en symfoni av Brahms.
– Og platene til Chicago er fenomenale.
– Det sies at det sjelden går i listepop hos familien Johannesen?
– Jeg liker det aller meste, jeg. Men jeg har aldri skjønt meg på rap og sånt. Det blir litt for monotont. Det er så liten
variasjon i musikken.
– Og jeg skjønner ikke ungdommen i dag. De sitter på bussen og toget med de store øretelefonene sine som nesten ikke skjermer
lyden i det hele tatt, og hører på alt for høy musikk, og er til pest og plage for alle rundt seg.
– Selv liker jeg veldig godt bare å
ha det stille. Stillhet er det flotteste jeg vet.
Den stillheten finner han blant annet på golfbanen.
– Jeg blir jo eldre, sier han.
– Og jeg er ofte sliten når jeg kommer hjem fra jobb. Men på golfbanen klarer jeg å koble av. Da tenker jeg ikke på tattoo
i det hele tatt.
Han kaller seg fortsatt særping. Det høres. Han sier «vårs» og «døm» og «bilær» og «båtær». Og selv om han har bodd på Fjellstrand
på Nesodden siden 1983, er han i Sarpsborg minst en gang i uka. Moren hans bor der.
– Familien har alltid vært viktig for meg, sier han.
Så har han også innført en egen familietradisjon: Hver torsdag ettermiddag – hele året – kjøper han nemlig reker fra en lokal
fisker.
– Han pleier å ringe like før han er på kaia. Da går jeg ned og kjøper tre–fire kilo. Så samler vi familien. Det har blitt
en fin tradisjon. Det er svære, fine dyr.
En gang i uka kjøper han blomster til kona si. Som regel går det i roser.
– Jeg har mye å takke Wenche for, sier han.
På 60-tallet var hun, ifølge Johannesen, «den mest sjarmerende jenta i hele Sarpsborg by».
– Hun er min mentor. Hun har fulgt med på det jeg har drevet med hele livet, og hun har hele tiden pushet meg. Det var ei
tid da jeg var usikker på om jeg skulle satse på å bli dirigent eller fortsette å spille klarinett, som jo var det jeg var
vant til. Vil du fremover i livet, spurte hun, og slo seg ikke til ro med at jeg «bare» spilte klarinett.
Mon tro om ikke blomstene også handler om dårlig samvittighet. Han forteller at han er litt skamfull. Det var nemlig kona
Wenche som stort sett oppdro barna. Selv var han sjelden hjemme.
– Mandag var det musikkorpset på Lillestrøm, tirsdag var det Sarpsborg janitsjarkorps. Onsdag var det politikorpset i Oslo.
Og i helgene reiste jeg landet rundt med Norges nasjonale ungdomskorps eller et av mine mange kretskorps.
Det var faren som fikk Christer Johannesen til å begynne med musikk. Far var visedirigent i guttemusikken i Sarpsborg. Christer begynte
på trompet, så gikk han over til klarinett. I starten var det ikke bare moro.
– Jeg husker at jeg var åtte år og måtte bli hjemme for å øve mens kameratene mine spilte fotball. Det var tøft. Tårene rant.
Jeg var jo glad i fotball også. Først måtte jeg øve, så fikk jeg sparke.
– Jeg var glad for det da jeg ble eldre. Og jo mer jeg øvde, jo større ble musikkgleden.
– Du fikk ikke lov til å spille fotball, men dine egne barn hadde ingen slike forbud?
– Jeg vil ikke si jeg ble piska til å drive med musikk, jeg heller. Men det var langt flere fritidstilbud å velge mellom da
mine barn vokste opp.
– Din yngste sønn fikk brev med hjem fordi han ikke klarte blokkfløyteleksene?
– Hehe. Det stemmer. Det skyldtes vel at faren hans aldri var hjemme.
Christer Johannesen hadde et svært nært forhold til sin far.
– Vi var mer som brødre enn far og sønn. Han var ofte med på spillejobber. Han elsket militærmusikk, forteller han.
I 2002 døde faren.
– Jeg skulle ønske far hadde fått oppleve tattooen slik den er i dag. Han hadde satt så stor pris på det, sier han.
Noen år før han døde var faren i en alvorlig ulykke. Armen ble sydd på plass, men han mistet følelsen i fingrene.
– Det som var så trist, var at han ble fjernet fra den delen av livet som betydde så mye for ham – musikken. Men han ga ikke
opp. Han fikk låne et lite tenorhorn og klarte til slutt å trene seg opp til å spille på den. Det var stort.
Vi kjører fra tatovereren på Grünerløkka.
– Hvis du likevel skulle tatt en tatovering, hva ville du da valgt?
– Hehe. Det måtte i så fall vært logoen til Norsk Militær Tattoo.
– Den ene sønnen min har en tatovering. Det kom som et sjokk, det skal jeg innrømme. Men han var jo voksen da han fikk den.
Tattoo-sjef blir han i alle fall frem til 2012. Men nå dreier alt seg om tre dager i 2010. Christer Johannesen har tattoo
på hjernen. I to år har han planlagt. Han har reist verden rundt. Han har besøkt tattooer og lyttet til korps og orkester.
Han forteller at han er lei av å reise. At han bare reiser fordi han må.
– Jeg blir kvalm bare jeg ser kofferten. Og er glad så lenge kona ikke maser om at vi må reise bort på ferie. Jeg vil helst
være på verandaen.
Der har han utsikt fra Hurum til Holmenkollen. Det var kanskje ekstra gjevt før i tiden, når Fornebu var hovedflyplass. Johannesen
er nemlig ikke bare glad i biler. Han lar seg også fascinere av båter og fly.
– Hehe. Kona mi pleide å mobbe meg. Jeg satt på verandaen og kommenterte flytrafikken. Der var Stavanger-flyet. Det flyet
skulle til København. Og så var det alle de forskjellige Boeing-737-modellene.
Da Christer Johannesen gikk av med pensjon, hadde han tenkt å drive forlag. Det har han ikke hatt tid til. Han fant noe som var morsommere. I tillegg
er tattoo noe han brenner for.
– Aftenposten siterte meg på at dersom det bare hadde vært militærmusikere i verden, ville vi ikke hatt krig.
– Men uten krig hadde det vel ikke vært militærmusikk heller?
– Si ikke det.
Og selv om det er mye mas akkurat nå – i ukene før det braker løs, så kaller han det sjarmerende mas. Dette er livet hans.
65-åringen drømmer seg frem til den andre helga i mai – til avslutningskonserten. Kona sitter på tribunen, der er også barn
og barnebarn. Og midt i manesjen: en gammel sirkushest.
– Når du har jobba intenst i to år og har hele tattooen, alle de 971 deltakerne foran deg og flere tusen tilskuere på tribunen,
og det er du som skal dirigere det siste stykket – ja, da er det utrolig mange følelser i sving. Det gleder jeg meg til.
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN
Navn: Navn: Christer Johannesen
Født: 9. april 1945
Sted: Uppsala, Sverige
Sivil status: Gift med Wenche, tre barn, seks barnebarn
Aktuell: Forsvarets tattoo-sjef. 7.-9. mai leder han Norsk Militær Tattoo for niende gang.
MILEPÆLER
10 ÅR: Skoleelev på Sandesundsveien folkeskole. Spilte trompet.
20 ÅR: Vant prøvespill og fikk plass i Gardemusikken som klarinettist. Forlovet.
30 ÅR: Ferdig utdannet dirigent. Korpssjef og dirigent i Forsvarets distriktsmusikk Østlandet i Halden.
40 ÅR: Musikkinspektør i Forsvaret. Bosatt på Nesodden.
50 ÅR: Dirigerte en innspilling av alle Sveriges infanterimarsjer, med noen av Sveriges beste musikere. Et personlig høydepunkt
– med blant annet konsert på Skansen.
60 ÅR: Utnevnt til ridder av 1. klasse av den Kongelige Norske Sankt Olavs Orden for sin innsats for sivil og militær korpsmusikk.
Skriv ut
Tips en venn