Partiløven

Foto: TORGEIR HAUGAARD.

Alt er på ett plan. Kona Marit hilser inne fra stua, Nordli viser resolutt vei motsatt retning; aldri har hun likt medieoppstyret. Vi følger den ruvende ryggen mot arbeidsværelset, et lite rom snobbete som en sau.
– I øyeblikket har jeg det bra, sier veteranen etter at vi har spurt.
– Hadde nettopp en operasjon i magen, men sånt må en jo regne med når en er kommet i reparasjonsalderen. Med det livet jeg har levd, er det egentlig rart det ikke er mer galt.
Smilet er det samme, ansiktet likeså – bare med et par ekstra stier som fører bakover i tiden. En rynke skyter fart mot øret og ender kanskje opp et sted under dagene da Nordli gikk av som statsminister i 1981, blant annet etter råd fra sin lege. Da hadde han styrt landet siden 1976, tiden da Norge ble Olje-Norge, tieren var blå og Jens Stoltenberg gikk i kortbukser.

En annen rynke skyter fart oppover halsen og rett til himmels, som lovordene partihøvdingen Nordli fikk fra ikke bare sine egne. En høyrepolitiker sa en gang: «Det nytter ikke å kritisere Nordli på vårt landsmøte». Nå sitter pragmatikeren, grubleren, forfatteren – og enebarnet, tobarnsfaren, bestefaren, oldefaren, revisoren, den tidligere ungdomspolitikeren, stortingsrepresentanten, visepresidenten i Stortinget, statsråden, statsministeren, fylkesmannen, medlemmet av Nobelkomiteen – bak skrivebordet. I bokhyllen et bilde fra Det hvite hus – statsminister Nordli og president Carter, med fruer. Her i værelset, til høyre for pensjonisten, hviler en stor, elektrisk skrivemaskin med trekket på. Datamaskin? Faks? Glem det.
– Du følger fortsatt med?
– Jeg leser fem aviser hver dag, og jeg har gitt ut en bok i år, «Sett fra godstolen». Så er jeg med på å lage en film om gamle Tangen.

Stedet ligger i Arbeiderpartiets stemmevugge Hedmark, det røde huset ligger lett tilbaketrukket fra Mjøsa, og kav og stress ligger tynt an: Her, noen skarve mil sør for Hamar, strekker en katt seg på gresset bak et hvitt gjerde, toget er i rute, og trafikklys er ikke oppfunnet. Her har bodd folk siden steinalderen, Nordli siden 1927. I rutete skjorte og skinnvest, sier han:
– Så har vi en veterangruppe i Hedmark Ap. Vi møtes av og til. Jeg merker at jo eldre vi blir, jo mer radikale blir vi.
– Savner du tiden i rikspolitikken?
– Jeg savner samværet med mennesker. Men ellers har jeg det utmerket.
Odvar Nordli kikker ettertenksomt på meg, som om han ser etter ordene som nettopp forlot munnen, passer på at de havner på blokken og i journalistens hode.
– Holder du fortsatt foredrag?
– Jeg holdt opp til tre foredrag i uken til jeg ble 75. Da sa jeg stopp. Jeg ville ikke ta sjansen på at folk skulle oppleve en olding som står der og fomler etter ord.
– Men det rykker ikke av og til litt i talefoten?
– Jo, det rykker ofte.

– Hvor får engasjementet utløp?
– Jeg går på butikken hver dag. Der møtes noen i den eldre garde og løser verdensproblemene. Vi løser ett – og skaper ti nye.
Nordli har to barn, tre barnebarn, fem oldebarn. Men selv var han alene.
– At jeg er enebarn, har vært et savn for meg. Men jeg kompenserte med å skaffe meg mange venner. Å være enebarn, har vært veldig ensomt, og det blir verre og verre jo eldre jeg blir.
– Du spurte aldri foreldrene dine om hvorfor du ikke hadde søsken?
Med ett limer statsmannen blikket fast.
– Å, nei. Slikt spurte man ikke om den gangen. Men vi hadde jo et lite utkom, som de aller fleste andre, og da var det en fordel ikke å være så mange.

Selv tenker vi at her vi lever med oljemilliarder tytende ut fra alle hull, er det umulig å fatte hvordan arbeiderfamilier på landsbygda levde.
– Vi jobbet om dagen og leste om natta. Vi slet for harde livet for å skaffe oss utdanning. Det sitter igjen noe fra den tiden. Jeg reagerer på ungdom som snakker om skoletretthet. Hva er det utdanningssystemet steller med slik at ungdommen går lei? Og hvor er engasjementet fra de unge? Jeg vet dette er en gammel manns betraktninger. Og jeg vet at det ikke er lett å være ungdom, men det har det heller aldri vært.
– Er ungdommen bortskjemte?
Umiskjennelig tenker Nordli før han snakker. Oppe ved taket tikker et ur.
– Ikke alle. Jeg møter mange arbeidsomme, dyktige unge folk. Men enkelte kunne nok ha hatt godt av å møte livets realiteter på en annen måte. Du vet, du kan klappe katta til ’a klorer, sier hedmarkingen, og ansiktet rives i tenner og smil.
Så bøyer Nordli seg ørlite frem:
– Vi har 20 000–30 000 fattige barn her i landet. At vi ikke gjør noe håndfast for dem, det går ikke an! Det har jeg forlengst gjort statsministeren oppmerksom på. Nå skal det sies at det er kommet en stortingsmelding om fattigdom, den har jeg lest. Men ingen kan gå på butikken og handle med en stortingsmelding. De trenger penger. Så enkelt er det.

Foto: TORGEIR HAUGAARD.

Stillheten senker seg på nytt. Kanskje Nordli synes at han har sagt nok. Nei:
– Stoltenbergs engasjement for vaksinasjon av barn i uland, er bra. Men det er ikke nok å hjelpe slik at folk ikke dør. Vi må hjelpe dem til å leve også.
Odvar Nordli startet karrieren i Arbeiderpartiets lokale ungdomslag i 1945.
– Tror du er tøffere å være statsminister i dag enn på din tid?
– Ja. Jeg dannet regjering fra ett parti. Å holde dem sammen, var tøft nok.
Nordli mener mediene fremstiller politikkens vrengebilde.
– Ta SVs landsmøte, der en av lederne ut på kvelden hadde uttalt seg hardt til en av de yngre i partiet. Det har skjedd før, altså. Men dette har mediene dekket i fullt monn. Men hva sitter vi igjen med? Det kunne jo ha vært greit å få vite noe om hvilken politikk dette partiet sto for, hvilke beslutninger som ble tatt. Det er ikke rart ungdom ikke engasjerer seg i politikken. De gir blanke i om lederen i Venstre heter Thommesen eller Sponheim. De lurer på hva som skjer med sine store saker.
Nordli husker godt sitt første innlegg fra Stortingets talerstol.
– Jeg klarte ikke å holde kjeft, men det skulle jeg sikkert ha gjort. Dagen etter kom det en sak i Aftenposten. Jeg kjente ikke igjen det som sto der. Da jeg møtte journalisten, sa jeg: «Jeg sa jo ikke det der». Da sa han: «Nei, men det var det du mente». Det hadde han helt rett i. I dag ville de nok ha laget et oppslag på den unge hedmarkingen som dummet seg ut.
På midten av 70-tallet ledet Nordli arbeidet med forsvarskommisjonen. Sin siste periode på Stortinget, fra 1981-85, tilbrakte han i forsvarskomiteen.
– Hvordan er ståa i Forsvaret i dag, slik du ser det?
– Jeg vil være veldig forsiktig med hva jeg sier om Forsvaret, for jeg har ikke annen informasjon enn den jeg får fra pressen.
Pressen kunne ha stått betraktelig høyere i kurs, forstår vi.
– I internasjonale sammenhenger gjør Forsvaret en innsats det står respekt av. Da er det synd at vi får spissfindige diskusjoner som om hvorvidt vi skal være sør eller nord i Afghanistan. Men jeg stiller meg spørsmålet om vi har et forsvar som svarer på hovedoppgaven, å forsvare vårt land og våre interesser.
– Har vi det?
– Jeg vet ikke. Vi er fortsatt nabo til en stormakt, vi ser hva som skjer i Irak, Afghanistan, Iran, vi ser at Kina vokser frem. Vi må ikke lulle oss inn i den tro at himmelen er skyfri.
– Gjør vi det?
– Jeg tør ikke svare på det, du. Men vi må sørge for at Nato og FN står sterkt, og da er det viktig at vi også tar godt vare på vårt eget hus. Jeg vil føle meg utrygg om vi ikke opprettholder forsvarskapasitet i nord og ute på havet. Det er vår oppgave, og den må vi løse.
– Savner du det å ikke ha makt?
– Det hender jo i mørke stunder... Nei, jeg har hatt min tid. Og heldigvis lever vi i et samfunn der en gammel man blir hørt på om han rasler kraftig nok med sablene.

For drøye 60 år siden var det mer enn sabelrasling i det idylliske området rundt Mjøsa. Nordli var tolv år da krigen brøt ut i april.
– Jeg husker morgenene 9. og 10. april. Stasjonsmesteren gikk ut på perrongen og blåste tre ganger i fløyta si. Det var flyalarmen. Vi rømte til et bruk langt inne i skogen. Jeg husker vi lå og hørte på kampene. Jeg kommer aldri til å glemme lyden, det var som å lytte til et tordenvær langt borte, og tyske jagere raste over tretoppene. Hvor er far, tenkte jeg. Ville vi få se ham igjen?
Faren, Eugen, hadde dratt på mobilisering tidlig om morgenen. I det lille bruket der Odvar og moren oppholdt seg, kom det etter hvert inn norske soldater som ville hvile seg litt før de skulle videre og kjempe.
– Jeg glemmer aldri synet av de dødstrøtte menneskene, sier Nordli.
Da han og moren dro hjem igjen til Tangen, hadde tyskerne overtatt. Odvar så døde soldater begravd i en haug med sagflis. Bare skoene stakk opp. Redsel og maktesløshet preget bygda.

– Jeg husker at det hang advarsler på lyktestolpene bortover: «Skutt blir den som...», så fulgte en liste over forbud. Det var brutalt. Under de årene vokste det frem en inderlig tanke om at dette måtte aldri skje igjen.
– Senere, i 1947, ble du soldat i Tysklandsbrigaden. Hvordan kunne du ta til våpen når du selv hadde opplevd krigens grusomheter?
– Det er et betimelig spørsmål. Vi tenkte at det måtte finnes en annen vei, en annen måte å løse konflikter på. Når det kvesser seg til, handler det om å forsvare friheten. Men under lå det et håp om at dagen kommer da vi kan slippe å bruke militær makt.
– Har du fortsatt det håpet?
– Ja.
– Ja?
Det blir stille. Mjøsa er et dypt, dypt speil i solen.
– Ja, jeg tror det. Det finnes ikke noen annen løsning. Verden har våpen nok til å utslette oss alle på et blunk. Vi må arbeide iherdig for at konflikter en gang skal kunne løses uten våpen. Men når jeg ser på situasjonen i dag, forstår jeg at det er en lang vei å gå.
– Blir du nedstemt av det?
– Jeg kan bli det, men jeg gir meg ikke lov. Synet mot målet må du ikke gi slipp på. Gjør du det, har du tapt.

Nordli var i Tysklandsbrigaden 481 og ble stasjonert som militærpoliti i tyske Göttingen. Han har ikke mange godord om soldatopplæringen han fikk.
– Jeg husker sersjanten vår skrek at alle sivilister var «degoser» og at vi aldri skulle gå av veien om vi møtte en tysker, vi skulle bare gå rett på han. Det var en elendig bagasje vi hadde med oss. Heldigvis var det fornuftige norske soldater som ikke gjorde alt de fikk ordre om.
Nesten urørlig rister han på hodet.
– Det er en guds lykke at det gikk så bra som det gjorde.
– Du skriver i boken «Min vei» at dere dro ut med revansje i tankene, men den tanken forsvant fort...?
– Når du ser en guttunge som byr frem moren sin til soldatene for fem sigaretter, da er ikke revansje noe du tenker på.
– Med din opplevelse av krigen i bakhodet, hva tenkte du da USA og allierte valgte å gå til krig mot Irak?
– Det er et feilgrep å tro at de kreftene du møter i Irak lar seg nedkjempe med militær makt. Å fange lopper med boksehansker, har aldri vært noe særlig enkelt. Det var titusener tyske soldater i Norge, og her vokste det frem en ganske så omfattende motstandsbevegelse. Og jeg er redd for at det samme skjer i Irak og i Afghanistan. Det som hjalp de demokratiske krefter i Tyskland og Europa etter krigen, var ikke bare militær okkupasjon, det var Marshall-planen. Hvor er milliardene til helse, utdanning, infrastruktur i Irak og Afghanistan? Hvor er den store planen for å bygge opp et demokrati? Her må vi heller ikke glemme at vi brukte 400 år på å bygge demokratiet i Norge, sier veteranen, og legger til:
– Vi må være villige til å snakke med dem vi er uenige med. Å boikotte, er noe jeg aldri har forstått. Det er de som går til krig, som kan skape fred. Vi må snakke med terroristene, som de kalles. Glem heller ikke at også motstandsbevegelsen her hjemme ble kalt terrorister.

Nordli blar i minner.
– Jeg husker Haakon Lie fortalte meg at når han snakket med stalinister, knyttet han hendene i lomma. Og etter de hadde gått, spyttet han. Men han snakket med dem.
Nordli ler, og når Nordli ler, står tiden stille. Fristelsen for å stille spørsmålet om han har noen gode råd til folk som har levd litt kortere, blir for stor.
– Kanskje ett: Du må være aktiv. Folk rømmer inn i seg selv, i sin egen stue, i sin egen velstand. Det skaper et tomrom i samfunnet som fylles av andre krefter. Det er folkestyrets verste fiende. Folkestyret var min generasjon beredt til å dø for, nå møtes det med 40 prosent valgdeltagelse.
Nordlis blå blikk bikker ikke.
– Antagelig oppnår vi ikke en verden i fryd og gammen, men tar du drømmen fra et menneske, tar du også kreftene fra det, sier 79-åringen.

ARE MØSTER OTTESEN
Foto: TORGEIR HAUGAARD

Navn: Odvar Nordli
Født: 3. november 1927
Sivil status: Gift med Marit, to barn
Stilling: pensjonist

Milepæler
Rundt 10 år: Innmeldt i Arbeidernes idrettsforbund på Tangen.
Rundt 20 år: Var russ, gjorde militærtjeneste og giftet meg med Marit.
Rundt 30 år: Vararepresentant til Stortinget, bygde hus, far til to døtre.
Rundt 40 år: Kommunalminister, ukependler.
Rundt 50 år: Statsminister, valgseier i slutten av 70-årene. Ble utslitt, var seks uker på
hytta i Trysil, hvor jeg ble frisk. 
Rundt 60 år: Fylkesmann i Hedmark, flyttet heimat.
Rundt 70 år: Pensjonist og tre foredrag i uka.