Rognans rike

Foto: ARNE FLAATEN

Flyet krenger. Milde himmel! Er det snø der nede!? Men
så bryter WF957 skylaget og peker nese mot rullebanen på
Vardø lufthavn, Svartnes. Godt er det: Flyr vi lenger nå, er
Barentshavet neste – og så Nordpolen. Det er hav over alt,
men der nede klamrer Vardø seg til fastlandet. Skyer farer lavt
over himmelen, vi skeiner inn for landing og der er
kommandanten, sommerkledd i allværsjakke med pels. Vi
stikker frem en allerede kald hånd:
– Velkommen! Det er helt rått så fint vær det er i dag! sier
Lars Andreas Rognan (43).
Gradestokken står på syv. Det er sommer i Rognans rike.
 
Solen forsvinner. Han har vært i Vardø i litt over et år,
sittet på festningens høydedrag og sett ut over Nord-Norges
eldste og Norges østligste by, med 2400 innbyggere, Rimi
og en håndfull andre mer eller mindre åpne butikker.
Orlogskapteinen, trønderen, ektemannen og tobarnsfaren
med ti års fartstid i ubåt har sittet her, i den arktiske
klimasonen, og sett solen forsvinne om høsten, som
lysene i de nedlagte fiskemottakene.
– Hva i all verden får en mann i sin beste alder til å søke
seg hit?
– Jeg var lei av omorganiseringen i Forsvaret, og hadde
lyst til å prøve noe nytt. Jeg hadde hørt at dette var en
stille og rolig plass, et bra sted for å drive med
etterutdanning, sier Rognan.
Vi har kjørt de korte kilometerne fra flyplassen til Vardø-øya
gjennom Norges første undervannstunnel. Her ligger
festningen stjerneformet i den sørlige enden av øya, og
utsikten fra neste års 700-årsjubilant kan få enhver selv-
opptatt bytulling til å synge fedrelandssangen og begynne
et nytt og bedre liv: den rå fjelluften like i havgapet, det
golde landskapet uten trær og himmelen som spinner i vinden.
 
Rastløse Rognan. Landets yngste kommandant gjennom –
i alle fall i nyere tid – sitter i Kommandantens hule på
festningen og ler så den velsnurrete trønderbarten vipper:   
– Og hvordan har det gått med etterutdanningen?
– Helt elendig. Jeg har ikke hatt tid til noen ting.
Ikke så rart. Setter du en ærekjær perfeksjonist som er mer
rastløs enn en engelsk setter under rypejakta, til en hvilket
som helst jobb, begynner saker å skje. En sikker kilde,
nemlig formannen i Vardøhus festnings venner, som har
fulgt utviklingen siden 1934, har aldri opplevd en så aktiv
kommandant.
Rognan starter dagen halv åtte, med kontorarbeid. Kvart på
ni møter han sine fire vernepliktige, og i halv ti-tiden
begynner soldatene å jobbe – ofte med vedlikehold når været
tillater det. Mer kontorarbeid frem til rundt tolv, da
Rognan og soldatene kan ha kanondrill, våpeneksersis eller
andre aktiviteter. Klokken tre er det middag, før «dugnaden»
starter: Om ettermiddagen i sommermånedene labber horder
av turister opp fra Hurtigruta for å spørre om alt mellom
himmel og kanoner.
– I går var det 139 stykker her. Det var en dårlig dag. Vanligvis
er det flere.
– Må du ta deg av dem?
– Nei, egentlig ikke. Men hvis Festningens venner mangler
guide, pleier jeg ta en omvisning.
– Mangler de ofte guide?
– To-tre ganger i uka.

Bor i et museum. Et beskjedent smil, men ikke uten
stolthet, folder seg over ansiktet til kommandanten.
– Men om vinteren gjør dere som bjørnen og går i dvale?
– Det har vært litt sånn her før. Men jeg har ansvar for de
menige, at de får en ok tjeneste. Så vi trener: ski og skyting.
– Og snømåking?
– Ja! Klimaet her oppe har overrasket meg, det er helt rått. En
snøstorm i Oslo er jo en fin høstdag her. Vi bruker hjullastere
for å brøyte festningsområdet.
Med hyppige stormer som pisker inn fra havet, flytter snøen
seg så fort at enhver født litt lenger sør, vil klø seg i hodet:
– En morgen hadde snøen sperret døra til privaten (kommandantens
private del av bygget, red. anm.). Hovedinngangsdøra gikk
opp uten problemer. Et par timer etterpå var det omvendt,
snøen hadde flyttet seg rundt huset.
Rognan har åpnet flere rom på festningen med faste utstillinger.
Selve kommandantboligen er også åpen for publikum, for første
gang noensinne. Så har også kommandanten en forkjærlighet for
det antikke:
– Du drar forsvarsnorge rundt for å fylle opp museet, og hjemme
på Tyholdt i Trondheim har du garasjen full av gamle biler. Hvor
kommer din interesse for gammalt skrot fra?
– Jeg er ikke helt enig i at det er gammelt skrot. Når folk sier det,
så tenker de på bilene i garasjen. Men å pusle på MG-en fra 1949,
uten at noen maser, er fantastisk. Jeg kunne sikkert fått den ferdig
og på veien om jeg hadde gitt meg selv 14 dager med jobbing, men
det er nå litt kos å ha den der, sier offiseren med teknisk utdanning
fra det sjømilitære korps.

kom9.jpg

Foto: ARNE FLAATEN

Savner fellesskapet. Om Rognan drøyer med å ferdigmekke
sin egen bil, gjelder andre regler for andre – for eksempel hans
kolleger. Da han for noen år siden jobbet på tidligere Landsdels-
kommando Sør-Norge i Trondheim, nevnte sjefen i lunsjen at bilen
ikke ville starte. Samme ettermiddag dukket Rognan opp,
og vips malte Mercedes E 180-en fra 94 som en melkemett katt.
I Kommandantens hule lener Rognan seg en smule frem:
– Folk som hører at jeg er her oppe, spør ofte om jeg er mye ute og
fisker, hvor stor den største fisken jeg har tatt er. Men jeg har aldri vært
ute. Jeg har da ikke tålmodighet til å fiske!
– Men du har tålmodighet nok til å jobbe på Vardøhus festning. Det er
et hav fra livet i ubåt?
– Ja, jeg tror jeg er rimelig tilpasningsdyktig. Men jeg savner
fellesskapet – det å jobbe tett på folk og være avhengig av at alle
gjør en god jobb – og informasjonen om hva som skjer i Forsvaret.
Da forsvarssjefen hadde sin informasjonsrunde for en tid tilbake
, ble jeg invitert til Garnisonen i Porsanger. Invitasjonen kom to dager
etter at han hadde vært der...
Kommandantens bart er snurret med omhu. Selv ikke hans frisør får røre den.
– Du er perfeksjonist?
– Ja.  
 
Glad i historie. Naturlig nok tok den unge festningssjefen det
tungt da han etter kort tid i stolen holdt en av sine mange
representasjons-middager. En gjest var interessert i å høre om Christian IVs
reise til Finnmark, men det var ikke mye til svar å få.
– Den reisen kan du det meste om nå?
– Ja, den var i 1599, sier han, og legger ut så enhver lokalhistoriker ville ha
felt tårer og utropt orlogskapteinen til æresmedlem med opprykk.
– Du er glad i lokalhistorie?
– Ikke spesielt. Men jeg har blitt spist opp – jeg har lest enormt mye om
festningen, og da blir en jo mer og mer interessert. Jeg har
samlet en god del nyere historie om anlegget, og den er det
skrevet lite om.
Jeg har 600-700 bilder og nok stoff til å gi ut en bok, sier Rognan.
Bilder og foto har han vært interessert i fra barndommen av. Når de andre
guttene på Stubban i Trondheim sparket fotball og prøvesmakte karsk,
lot unge Rognan skjegget gro. Han hadde fullskjegg allerede i 7. klasse – ,
fotograferte og holdt seg tett ved familien, spesielt sine to eldre søstre.
– Foreldrene mine ble skilt 14 dager før jeg skulle konfirmeres, og
bruddet skapte store konflikter: Jeg tror ikke de så hverandre på ti år.
Når en familie går i oppløsning på den måten, står en veldig tett sine
søsken, sier han.
Utenfor vinduet glir en måke som hvitt papir over himmelen. Tyst er v
erden i Vardø.

Et hav av muligheter. – Jeg ville bort for ikke å bli revet mellom
mine foreldre. Historier fra arbeidslivet til en slektning i handelsflåten
gjorde det enkelt å velge Sjøforsvaret og befalsskolen i Horten, sier
Rognan.
– Familien er veldig viktig for deg, sier du. Men begge dine søstre,
moren din, dine to barn og kona di bor i Trondheim?
– Ja, jeg er langt borte fra familien. Jeg prøver å dra hjem hver tredje
helg, men det går sjelden – enten været er for dårlig til å fly eller jeg
må jobbe. Rastløs har jeg alltid vært. Jeg har vært ute av Forsvaret og
jobbet som selger og distriktssjef i Trøndelag for Narvesen, men jeg
kom tilbake. I en vanlig jobb går du lei, men i Forsvaret er det hele tiden
noe  nytt, et hav av muligheter: Jeg har bodd i Horten, Kristiansand,
Stavanger, Bergen, Tromsø, Oslo – i Sverige og Tyskland. Og jobbet
som instruktør, maskinist, saksbehandler og avdelingsleder. Du kan si
det er en egotripp, det jeg driver med, å reise rundt sånn uten familien.
Men jeg mener det ville ha vært en enda større egotripp å ha dratt dem
med overalt, påpeker kommandanten, og skyter inn, som en vindkule
fra havet:
– En datter som går i rødt og snakker bergensdialekt? Kan du tenke
deg noe verre for en Rosenborg-supporter!?
 
Bor på jobben. Sjøoffiserens blå øyne myser i latter. Bak ham henger
et portrett av Ottar Bitting Engvik, en nordnorsk, velstående herre som
donerte møbler og annet til festningen. Ved siden av bugner en bokhylle
med antikvariatiske perler, den eldste fra 1568. Med tydelig stemme
forteller kommandanten. Dette har han lært seg, lik som etter mange
år i ubåt – der unnasluntring er livsfarlig – skal heller ingen på land ta
ham i ikke å kunne sitt fag. Men så er det også lett for Rognan å tusle
rundt på kveldstid, kanskje med favorittmusikk fra Tina Turner eller
Meatloaf surrende i bakgrunnen, og lese seg opp og bli
bedre kjent med de historiske detaljene, datoene, stedene:
Han kan jo ikke ta med seg jobben hjem, det er her han bor.  
– Kona tror ikke det går an å ha meg i en åtte-til-fire-jobb som jeg ikke
brenner for. Men om jeg ser utfordringer utenfor Forsvaret, skal jeg
klare å løsrive meg, og begynne med noe annet.
– Og de utfordringene er?
– Det er nettopp der jeg har problemer...!
– Hva med denne jobben. Hvor lenge blir du?
– Dette er et greit stopp for noen år, men om jeg blir for lenge, må jeg
bli her resten av tjenestetiden min. Du blir fort utdatert i
Forsvaret i dag.
Rognan blir neppe værende. Faktisk drar han ved første mulighet,
om ikke lønna justeres.
– Jeg gikk ned seks lønnstrinn fra jobben i Trondheim. Her står jeg
på morgen og kveld. Og jeg får meg ikke til å skrive time for time.
Lønnsnivået er rett og slett for dårlig. Så om ikke noen gjør noe,
sitter jeg til neste utlysning, sier Rognan.
Smilet er borte, øynene stramme.
 
For dårlige klær. – Forsvaret må finne ut hva de vil med de seks
kommandantene som er igjen. Nå er det opp til oss å forme hverdagen.
Det eneste som er forandret på min stillingsinstruks fra 1974, er
datoene, sier Rognan, som «ikke var fornøyd» med tingenes tilstand
da han tok over Vardøhus festning.
– Soldatene gikk i sivile klær om vinteren; Sjøforsvarets egen utrusting
er for dårlig. Etter 1940 har ikke Forsvaret hatt gode nok klær her oppe.
Mine henvendelser til Sjøforsvaret har jeg ikke en gang fått svar på,
men jeg har, gjennom bekjentskaper i Garnisonen i Porsanger, fått
over Hæren sine grønne bobleantrekk.
– Er du oppgitt over dagens forsvar?
– Problemet er for mange småsjefer. Vi sitter og dytter ting mellom oss.
Jeg tror vi trenger å gå tilbake til én sjef, med større ansvar, sier trønderen.
– Jeg tror de som laget dette nye systemet synes det så pent ut på papiret.
Men de så ikke konsekvensene for langstrakte Norge. De som sitter i
Oslo burde kanskje tatt seg en tur ut. Det er stor avstand fra Oslo til
Vardøhus. Men ikke fra Vardøhus til Oslo.
Som enhver på bruket har han sin suksessoppskrift:
– Vi må bli ferdige med ting. Om en avdeling skal legges ned, for
eksempel, så legg den ned, bli ferdig! Det er for mye diskusjoner om alt
mulig, sier han, godt tilbakelent i stolen: det skal en kule eller ti til for å
hisse opp en trønder.
Kommandant Lars Andreas Rognan legger til:
– Det finnes et gammelt skilt her, med slagordet for festningen, som jeg
vurderer å ta opp igjen: «Her begynner Norge, her bestemmer vi.»

ARE MØSTER OTTESEN amo@fofo.no

FAKTA
Navn: Lars Andreas Rognan.
Stilling: Kommandant på Vardøhus festning.
Født: 22. januar 1963.
Bosted: Berg, Trondheim.
Sivilstand: Gift med Inger, har barna Kim Andreas (10) og Ida Christine (15).
Utdannelse: Det sjømilitære korps, maskinlinje. Stabsskole I.
Aktuell: Kommandant på Vardøhus festning, som er 700 år neste år.
 
MILEPÆLER
10 år: Beskjeden gutt på danseskole.
20 år: Ferdig med Det sjømilitære korps i Horten. Klar for alt, litt verdensmester.
30 år: Nylig tilbakevendt ubåtentusiast fra Tyskland. Kan alt om de nye undervannsbåtene – Ula-klassen.
40 år: Endelig realisert drømmen om en rød toseters sportsbil – italienske Pininfarina DS 124 Volumex.