Samfunnsplikt for alle

STORT BEHOV: Det er et skrikende behov i det sivile samfunn for ufaglært arbeidskraft, skriver Carl Rieber-Mohn. Arkivfoto: ARNE FLAATEN.

I forrige nummer av F er det et intervju med forsvarssjef Sverre Diesen under overskriften «Videreutviklingen av verneplikten er av de viktigste spørsmål i den videre utforming av Forsvaret». Forsvarssjefen konkluderer med at han imøteser en bred, og fremfor alt, mest mulig informert debatt om verneplikten. Det kan virke som om han med denne selvmotsigende setningen egentlig ønsker en debatt blant eksperter innen det fagmilitære og politiske miljøet i Norge, og at andre ikke er meningsberettiget. Jeg er enig med forsvarssjefen i at spørsmålet ikke er om Forsvaret fortsatt skal bygge på verneplikt eller ei. Jeg er også enig i at det må gjennomføres en rekke kompliserte militærtekniske og økonomiske vurderinger, for å finne balansepunktet for begrepet «akseptabelt» antall vernepliktige sett med militære øyne. Men dette balansepunktet påvirkes også av trusselbildet, den norske sivilbefolkningens oppfatninger, deres normer og holdninger både til krig og fred.

Og det er altså her jeg føler meg berettiget til å ytre en mening, fordi jeg tror at det er fruktbart både for Forsvaret og samfunnet, å utvide vernepliktsbegrepet til et begrep vi kan kalle samfunnsplikt. Jeg skal prøve å begrunne dette litt nærmere :
1. Det er et skrikende behov for ikke-utdannet personell ved våre sykehus, pleie- og sykehjem til å assistere det kvalifiserte personalet.
2. Den nye barnehageutbyggingen forutsetter langt flere assistenter.
3. Alt slags frivillighetsarbeid, interesseorganisasjoner, idrettsforeninger trenger ledere, trenere, barne- og ungdomsarbeidere.
4. En rekke offentlige og private bedrifter mangler personale til å utføre ufaglærte oppgaver.
5. Forsvaret utnytter bare en firedel av årskullet. Det oppleves som urettferdig av de unge.
6. De fleste unge har i 18-20-årsalderen behov for å komme hjemmefra, eller i alle fall å få en selvstendig jobb.
7. Det burde være en plikt for alle å tilbakebetale ett år av sitt liv til samfunnet, for det samfunnet har gitt dem.
8. Likestillingsloven tilsier at jenter og gutter skal stilles likt, det gjør de ikke i dag. En ordning med samfunnsplikt vil gjøre det.
9. Handikappede av forskjellig slag vil kunne finne sin plass i dette systemet og føle seg mer likestilt og akseptert.
10. Mange unge har langt mer idealistiske holdninger enn vi voksne aner, som vi i dag kaster vrak på og de unge mister troen på.

Som John F. Kennedy sa: «Don`t  ask what the country can do for you , but rather ask what you can do for your country».
Med samfunnsplikt menes at enhver norsk ungdom mellom 18 og 20 år skal gjøre ett års tjeneste for samfunnet uten annen godtgjørelse enn de dagpenger som myndighetene til enhver tid bestemmer. Der hvor forholdene ligger til rette for det, kan ungdommene bo hjemme eller i husvær som myndighetene bestemmer. Likeså kan ungdommene velge type arbeid der det er mulig, eller der myndighetene bestemmer. Forsvaret velger ut dem som skal gjøre sin samfunnsplikt som verneplikt. Unntak fra samfunnsplikten kan gjøres etter nærmere regler – ut i fra sosiale og helsemessige forhold. Dette vil føre til at verneplikten blir en mer integrert del av samfunnsmaskineriet. Sett i sammenheng med den nye punktstrategien som forsvar mot terror, vil også det bety at denne samfunnsplikten kan utnyttes til å trene opp beredskapsgrupper lokalt.

Dermed blir vernepliktsbegrepet bedre tilpasset vårt moderne samfunns behov og forutsetninger. Dette krever selvfølgelig lovendringer og mange praktiske endringer – og F er vel ikke det riktige organ for å fremme en slik sak. Men når forsvarssjefen ønsket en bred debatt om vernepliktsordningen, ble dette en god anledning til å fremme slike overordnete synspunkter. At vernepliktsordningen slik den er i dag har utspilt sin rolle, er vel sikkert, slik at noe må gjøres. Både likestillingsloven, handikap-saken, manglende rettferdighet i utkallingen og tendenser til «leiesoldater» etter utenlandstjeneste, er innspill som gjør at der er behov for en grundig gjennomgang av vernepliktsordningen, som går langt utover de militæres rekker. Samtidig er der et skrikende behov i det sivile samfunn for ufaglært arbeidskraft, som kan dekke umiddelbart oppdukkende behov for en kortere tid, slik at syke og døende får en hånd å holde i og barnehagebarn ikke blir kjørt ned i trafikken. Å fylle slike behov, må ikke en rigid håndheving av verneplikten sette en stopper for. Da bør vi heller gå over til å omforme den til en samfunnsplikt, hvor verneplikten er innbakt som en del av den.

Carl Rieber-Mohn
Cand. Polit.