Skuddene på Lesja

 

ENGLEVAKT: En britisk skvadron som opererte fra Lesjaskogsvatnet, blir angrepet av tyske fly 28. april 1940. Tilbake på isen står de sønderskutte flyskjellettene. Wilhelm Mohr unnslapp den samme skjebnen like etter. Arkivfoto: NORGES HJEMMEFRONTMUSEUM

Det er natt til 9. april 1940. En stor tysk flåtestyrke er på vei nordover langs norskekysten. I ly av mørket glir den store krysseren Admiral Hipper inn Trondheimsfjorden. Ombord er 1700 soldater som skal okkupere den sovende byen. Ikke langt unna, på Værnes flyplass, ligger Trøndelags speiderving. Midt på natten blir mannskapene brått vekket av alarmen. Tyske styrker er alt på vei da ni norske fokkere og en Tiger Moth tar av i grålysningen. Pilotene lander på den islagte Selbusjøen og blir stående og se på en jevn strøm av tyske fly som passerer over dem i retning Værnes. En av dem er Wilhelm Mohr, løytnant og nestkommanderende ved Trøndelag flyavdelings speiderving.

332-SKVADRONEN: Wilhelm Mohr på North Weald flyplass utenfor London. Etter flukten fra Norge ble han sjef for 332-skvadronen i 1942. Her står han med det norske (t.v.) og Royal Air Force sitt flagg i bakgrunnen. Foto: FORSVARSMUSEET

Jakt etter reservedeler. Det er bare en kort kjøretur til Værnes som er i ferd med å bli okkupert av tyske styrker. Pilotene setter derfor kursen videre sørover og lander ved Aursundet i nærheten av Røros. Men det er ikke bare tyskerne som skaper problemer. Også mildværet gjør flyoperasjoner vanskelig. Tøvær fører til at en Fokker synker ned i den råtne snøen og tipper rundt på nesen slik at propellen knekker. Mohr tar på seg jobben med å returnere til Værnes for å skaffe reservedeler til flyet, men der møter han et absurd syn. I vakta står en norsk og tysk soldat side om side, de er attpåtil behjelpelige når det gjelder å finne stasjonssjefen, major Vetlesen.
– På det tidspunktet var situasjonen fortsatt svært kaotisk, og ikke alle visste hvordan de skulle forholde seg til tyskerne. Det var en underlig krig, sier Mohr.
På Værnes var det ingen reservedeler, men Vetlesen uttrykker bekymring for at de norske soldatene på Hegra festning skal skyte på flyplassen. Dette er opplysninger Mohr mener kommandanten på Hegra må få greie på og setter straks turen mot Stjørdal.

EN MANNSALDER: Wilhelm Mohr er tilbake på Hegra festning. Bak ham er inngangen til tunnelen hvor han traff kommandant Hans Reidar Holtermann for 70 år siden.

Hegra. 70 år etter invasjonen er Wilhelm Mohr tilbake på Værnes flyplass. Med klingende bergensdialekt forteller den tidligere skvadronsjefen om sine opplevelser for en gruppe kadetter fra Luftkrigsskolen. En time senere sitter den gamle generalløytnanten i en bil som følger Stjørdalselva østover. Gjennom vinduet kikker Mohr oppover de skogkledde åsene. Etter en halvtime svinger veien brått til høyre, og vi følger en liten grusvei som snirkler seg oppover blant slanke furutrær. Mange bratte høydemeter senere står vi foran Hegra festning. Utenfor de tjukke festningsmurene står en statue av Hans Reidar Holterman. Mohr stopper opp et øyeblikk og kikker på bronsefiguren av mannen som ledet kampen fra festningen i 1940. Han går sakte inn gjennom porten og kikker seg nysgjerrig rundt. Plutselig peker han mot en mørk hule i bergveggen.
– Disse tunnelene virker kjent. Jeg tror det var her inne jeg traff Holterman.
Inne i tunnelen drypper det fra taket, og de svarte veggene glinser av fuktighet. Slik var det også da Wilhelm Mohr kavet seg gjennom den råtne snøen i april 1940.
– I grunnen var det like fuktig og rått som i dag, sier han, og gnir frosne hender mot hverandre.
– Da jeg endelig kom opp bakkene, var jeg heldigvis varm, for inne i tunnelene var det svært kummerlige forhold. Jeg måtte låne sjøstøvler og vasset med vann opp over anklene, forteller han.
På den nedlagte festningen var det fullt av ­aktivitet av soldater som var i gang med å flytte kanonene for å bombardere tyskerne.
– Kommandant Holtermann var fast bestemt på å føre kampen videre og «fighting spirit-en» var på topp til tross for de elendige forholdene, erindrer Mohr.

Base på Røros. Vi er tilbake i 1940. Oppmuntret av det han har sett på festningen gjenforenes Mohr med resten av vingen i nærheten av Røros. Her er mannskapene i gang med å etablere en ny feltflyplass for å drive rekognosering av tyskernes framrykning i Sør-Norge. Problemet med å gjøre den snødekte flaten klar for flyoperasjoner løser seg da en same kommer forbi med en flokk reinsdyr. Etter litt overtalelse går han med på å bruke flokken som en litt primitiv form for snøskrape. Han går foran med et godt tak i lederreinen og leier den i sirkler som en grammofonplate. Hovene til tre tusen reinsdyr stamper ned snølaget, og flyene enkelt kan ta av.

Lander på Dovrefjell. Etter å ha drevet rekognosering fram til midten av april blir det klart at videre motstand i Sør-Norge er håpløst. De tyske styrkene er overlegne. Mohr beslutter derfor å fly til Lesjaskogsvatnet for videre transport til Storbritannia.
– Jeg hadde kommet meg på vingene og fløy lavt over Tynset kirke da det plutselig smalt i den ene vingen. Da jeg kikket bakover, var det en lang stripe med drivstoff etter flyet. Tyskerne hadde rykket lenger nordover enn forventet og åpnet ild med et maskingevær. Det eneste alternativet var å nødlande.
Redningen ble en slette på Dovrefjell. I halen på flyet finner han et skipar og legger i vei mot nærmeste fjellstue. Imens går mekanikeren, som er med på turen, i gang med å reparere bensintanken. Fra Fokkstua fjellhytte ringer Mohr til Dombås og får sendt opp kanner med bensin. I mellomtiden er også flyet blitt reparert.
– Mekanikeren kunne stolt konstatere at flyet var klart for å få luft under vingene. Om han reparerte med tyggegummi, vet jeg ikke. Det eneste som betydde noe, var at det fløy, ler Mohr.

Svart røyk. Tyske fly har på dette tidspunktet nesten fritt spillerom og svever som rovfugler over det snødekte landskapet. Fra Lesjaskogs­vatnet stiger svart røyk mot himmelen. En skvadron engelske fly har blitt overrasket ute på isen, og flere forbrente vrak står igjen etter angrepet. Mohr har akkurat landet da han plutselig oppdager den faretruende silhuetten av tyske bombefly mot himmelen. Han klarer å komme seg ut av selen og hopper ut av flyet. Der blir han stående bom fast med våt snø til magen.
De tyske Heinkel 111-flyene har en lett gjenkjennelig glasskuppel i nesepartiet. Liggende i kuppelen er en skytter bevæpnet med et maskingevær. Skuddtakten er mer enn tusen kuler i minuttet. Tre av disse fyrer løs mot Wilhelm Mohr.
– Kulene pisket rundt meg alle kanter. Utrolig nok ble verken jeg eller flyet truffet, selv ikke da tyskerne svingte rundt for å angripe for andre gang. Det var umulig å bevege seg i den tunge snøen så eneste mulighet var å komme seg tilbake i flyet, forteller han.
Da de tyske bombeflyene svinger rundt for tredje gang, klatrer Mohr inn i cockpiten. Utrolig nok står propellen i den posisjonen som er nødvendig for å starte flyet. Han flytter flyet vekk fra den livsfarlige åpne flaten og inn blant trærne, hvor han hopper av og fortsetter til fots.

I fjæresteinene. Knapt to uker etter befinner Mohr seg ombord i en båt som tøffer ut fra Molde med kurs mot England. Bak ham brenner det fortsatt i ruinene etter tyske bomber, og de kommer ikke langt før et tysk fly oppdager fiskeskøyta og går til angrep.
– Skipperen måtte kjøre i sikksakk for å unngå å bli truffet av bombene som falt på alle kanter. Den eneste muligheten var å kjøre båten rett i fjæresteinene og løpe for livet.
De finner en ny båt og setter igjen kursen mot de britiske øyer en dag været er så dårlig at de tyske flyene ikke kommer seg på vingene. Noen dager senere ankommer de Storbritannia hvor de fortsetter pilotutdanningen. Det skal gå mange år før Mohr igjen kan vende hjem til et fritt Norge. Men da som skvadronssjef med kamperfaring, ikke som den uerfarne løytnanten som forlot landet fem år tidligere.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

Hvordan opplevde du aprildagene i 1940?

Helge Solvang (96), Balsfjord
– Vi seilte med ammunisjon og drivstoff, og jeg var ­vitne til at mange båter ble torpedert og gikk ned i Atlanterhavet. Men jeg har aldri vært så redd som da vi ble sendt ut i skogen nær Setermoen for å lete etter tyske fallskjermsoldater.
Sjømannen Helge Solvang (96) fra Balsfjord befant seg i Svolvær 9. april 1940. Han tilhørte den delen av ungdomskullet som slapp militærtjeneste, men etter krigsutbruddet startet han rekruttutdanning på Setermoen, og det var da det oppsto rykter om at tyske fallskjermsoldater hadde landet i nærheten.
– Da var jeg kjemperedd, men vi fant ingen – heldigvis. Da Norge demobiliserte, haiket jeg hjem uten å ha vært aktiv i krigen. Men vårdagene 1940 bodde finansminister Oscar Torp på nabogården vår med én million kroner i en koffert, og jeg ville også over til England. Den turen ble svært lang, men jeg endte i handelsflåten, først i Asia, senere på Atlanterhavet. Fra høsten 1942 til freden kom seilte jeg i seks konvoier fra New York til Liverpool. Fem av dem ble angrepet av ubåter. Jeg var skytter om bord og tilhørte egentlig Marinen. En gang var vårt fartøy svært nær ved å bli torpedert, men et polsk eskortefartøy klarte å renne i senk den tyske ubåten før den fikk skutt.

Anker Elverum (92), Målselv
– De første døde og skadde kom til Setermoen før vi kom oss ut. Tyskerne var i Gratangen, noen kilometer sør for oss, forteller Anker Elverum.
Han var i ferd med å bli dimittert fra nøytralitetsvakt da Norge ble overfalt. I stedet for å dra hjem fra Setermoen, gikk turen på ski sørover mot Lapphaugen, hvor sykehuset til 6. sanitetskompani ble rigget opp.
– Tyske fly var stadig på tokt nordover, og en dag kom et bombefly og slapp tre bomber på sykehuset, til tross for at det var merket med Genferkors. Men den dype snøen gjorde at ingen ble skadet. To hester ble imidlertid drept, minnes Elverum, som ble korporal og etter krigen befal i Heimevernet.
– Vinteren 1940 trodde vi nok vi skulle unngå krig. Og ­etter å ha slått tyskerne i Narvik, var vi veldig skuffet over at Norge ga seg. Vi visste ikke helt hvorfor våre allierte trakk seg ut.
Elverum løste aldri skudd med sin pistol og var mest ­imponert over polakkene som deltok i felttoget i Narvik.
– Vi i saniteten hadde det nok enklere enn de andre ­norske soldatene, fordi vi lå mest i ro og slapp å dra opp i fjellene for å møte tyskerne, som hadde mye bedre utstyr enn oss.

 

Reidar Torp (83), Oslo
Få timer etter senkingen av «Blücher» 9. april 1940 ble Reidar Torp brått vekket. Han fikk beskjed om å gjøre seg klar for å pakke sakene sine og forberede seg på en reise som til slutt ville føre ham til England sammen med konge og regjering. Reidar Torp var bare 17 år gammel da han og familien flyktet.
– Min far forsvant tidlig og organiserte turen for oss. Det var først bil til Hamar, Nybergsund og så over svenskegrensa til Sælen 10. april, forteller Reidar Torp, sønn av Oscar Torp som var finansminister i Nygaardsvold-regjeringen.
Til tross for at de til tider hadde tyskerne i hælene, opplevde Reidar Torp aldri flukten som skremmende. Tenåringen hadde heller ikke fornemmelse av at Norge kunne bli invadert av tyskerne. Dagen før invasjonen hadde Reidar Torp vært på møte i Hegdehaugen gymnasforbund. Alt var tilsynelatende helt som vanlig.
– Far snakket sjelden politikk hjemme. Likevel var det tydelig at han hadde en følelse om at noe var i ferd med å skje. Han ønsket å mobilisere to bataljoner i Østfold fordi han mente Forsvaret ikke var godt nok forberedt, sier Torp. 18. mai 1945 vendte Reidar Torp tilbake til Norge etter fem år landflyktighet i England.

Jan Ørner (86), Oslo
– 9. april 1940 var jeg 15 år og elev på Nordstrand gymnas. Jeg våknet av radioen i etasjen under og min mor som satt i trappen og gråt. «Det er krig», sa hun kort.
Dagen etter så jeg for første gang tyske soldater i Oslo.
Jan Ørner var tidlig aktiv i motstandsarbeidet og var kurer mellom moren og den lokale brannsjefen som drev illegalt arbeid. Gjennom denne kontakten fikk han anvisning på hvordan han skulle komme seg til Sverige.
– Jeg pleier å si at jeg «glemte» å si fra til foreldrene min før jeg krysset grensen. Jeg ville ut og slåss, forteller Ørner.
Etter radioskole i Gøteborg og et år i konvoifart i Atlanter­havet kom han inn på Sjøkrigsskolen i desember 1943. Her var han kadett resten av krigen. Deler av utdannelsen var ute i aktiv tjeneste ombord i en canadiske fregatt.
– Vi senket to tyske ubåter. Den siste utenfor den franske kysten i 1944. Den var allerede skadet, og det boblet fortsatt olje opp til overflaten. Vi trakk oss unna og avfyrte små ­raketter. Et stort oljeflak, litt vrakgods og noen brev var alt som fløt på vannet etterpå, forteller han.

 

SPESIALFELTET: Tom Kristiansen beskriver det norske Forsvaret på 1930-tallet som en papirtiger – i virkeligheten sto det nærmest på bar bakke. Foto: ARNE FLAATEN

«Da tyskerne angrep 9. april, hadde Forsvarsdepartementet fremdeles flere millioner kroner på konto»

Hva hadde skjedd dersom Forsvaret hadde vært bedre forberedt 9. april 1940?

– Det er det helt umulig å svare eksakt på, sier Tom Kristiansen, som er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier (IFS).
– Når Tyskland først hadde bestemt seg, ville de neppe latt seg avskrekke så lenge målsettingen var å bedre landets strategiske stilling. Men man kan likevel aldri vite om «en liten tue kunne ha veltet et stort lass».
– Dersom Forsvaret hadde vært sterkere, ville Tyskland ha vært tvunget til å ta omkostningene i betraktning. Den norske militære ledelsen mente at ved å heve terskelen for et angrep på Norge, kunne selv en stormakt bli «avskrekket».
– Men tyskerne – som alle andre – visste at Norge hadde et spesielt svakt forsvar. Og norske myndigheter viste liten vilje til å satse på militærmakt.

Kystartilleriet. Kristiansen har brukt de siste tiårene på å forske på andre verdenskrig. I 2008 ga han ut boka «Tysk trussel mot Norge?», den handler om forsvarsledelsens trusselvurderinger. I 2001 skrev han og IFS-kollega Rolf Hobson kapitlet «Fra triumf til nederlag: Perspektiver på Norges forsvar 1905–1940» i Norsk forsvarshistorie bind 3. Der drøfter de hvorfor Forsvaret hadde så liten evne til å føre krig 35 år etter at landet hadde fått sin fulle selvstendighet.
– Det var bare én del av det norske forsvaret som kunne klart å stå mot en første bølge av en tysk invasjon og det var et fullt mobilisert kystartilleri med minefelt og torpedobatterier, forklarer han.
– Men det var ingen som ventet en tysk invasjon og kystartilleriet var lavt prioritert.
«Worst case»-scenarioet den gang var at Storbritannia eller spesielt Tyskland skulle okkupere et marinestøttepunkt et sted mellom Bergen og Kristiansand. Så ble det full krig i stedet – med et massivt, koordinert angrep over hele landet.

Svakt forvar. – Forsvaret hadde to oppgaver: Nøytralitetsvakt var den ene. Den andre var krigsberedskap, forklarer han.
Mens nøytralitetsvakten nødvendigvis var spredt langs hele kysten, krevde krigsberedskap styrkekonsentrasjon og moderne materiell. Med de ressurser som ble tildelt Forsvaret i mellomkrigstiden mener Kristiansen at det var det umulig å forberede begge oppgaver. Han forteller om et forsvar som var så svakt på midten av 1930-tallet at det knapt kunne brukes til noe. På papiret besto Hæren av drøyt 100 000 personer. I tillegg hadde Marinen en flåte på flere titalls umoderne skip.
– Forsvaret hadde en imponerende ramme, men det manglet innhold, sier han.
– Det man hadde av materiell var først og fremst egnet til nøytralitetstjeneste og sikringsoppgaver.
Fra første verdenskrig og frem til 1937 ble det gjort svært få investeringer og det ble knapt arrangert store øvelser. De fleste politikerne så på Forsvaret som kostbart og unødvendig. Norge skulle være nøytralt og militære virkemidler egnet seg ikke for annet enn å vokte grensene.

Vendepunktet. Så, en gang i siste halvdel av på 1930-tallet, begynte alarmklokkene å ringe. Tyskland truet i sør, Russland i øst. Etter Tsjekkoslovakia-krisen i 1938 ventet de fleste en eller annen form for krig, de visste bare ikke når eller mellom hvem. Da våknet også politikerne, som skjønte at Forsvaret faktisk sto på bar bakke. Resultatet ble masse penger – og en hel haug med bevilgninger.
– Da tyskerne angrep 9. april hadde Forsvars­departementet fremdeles flere millioner kroner på konto.
– Hvordan er det mulig?
– Forsvarsindustrien på 1930-tallet var helt ­annerledes enn den er i dag. Det var lite å få kjøpt på det åpne marked og de landene som hadde våpen å selge ville som regel ha et politisk utbytte.
– I 1940 hadde Forsvaret faktisk bestilt panservern – fra Tyskland. Det hadde bare ikke kommet ennå.

Skippertak. – Hvordan var Forsvaret anno 9. april 1940?
– Man hadde fått en viss skikk på nøytralitetsvakten, relativt god kontroll over forsyningssituasjonen og hadde forbedret en del nødvendig infrastruktur. Krigsberedskap derimot hadde man ikke i det hele tatt. Dessuten var myndighetene mentalt dårlig forberedt. De trodde ganske enkelt ikke at landet var utsatt for noen krigsfare.
– Hva kan man lære av perioden opp mot andre verdenskrig?
– At et forsvar ikke kan drives på skippertak. På under 20 år greide man å legge Forsvaret nesten operativt dødt. Man prøvde å vekke det til livet igjen når man innså alvoret, men da var det for sent, til tross for at det ble bevilget penger.

OLE KÅRE EIDe oke@fofo.no