Soldatjenta

29.11.11

I ett år fulgte F førstegangstjenesten til Lisbeth Fekjær. Dette er hennes historie.

Alltid digg å kunne slappe av litt i et varmt telt mellom slaga
Alltid digg å kunne slappe av litt i et varmt telt mellom slaga

Jeg møtte på Sessvollmoen 16. august 2010. Jeg trodde jeg visste det jeg trengte å vite. Jeg skulle til CSS-bataljonen på Bardufoss, der skulle vi få lastebillappen og bare «kul’en». Så enkelt var det ikke. Jeg skjønte fort under utdanningsperioden at alt ender med en eksamen. Og jeg som alltid har hata eksamener... Hvordan skulle dette gå? Jeg klarte meg akkurat på de fleste prøvene helt til jeg kom til lastebillappen. Da strøk jeg. Og ikke bare én gang. Nei da, fire ganger strøk jeg på teorien før jeg endelig klarte å stå. Dagen etter var det oppkjøring. Dagen starta ikke som planlagt, for å si det sånn. Jeg dro på kjøreskolen i leiren for å ta en siste gjennomkjøring, men da streiket den ene bilen etter den andre. Den fjerde (!) bilen jeg fikk, måtte jeg hastekjøre til oppkjøringskontoret i Finnsnes alene. Det lå 40 minutter unna. Jeg var veldig nervøs. For første gang skulle jeg kjøre helt alene med et ukjent kjøretøy uten å vite veien helt. Jeg kom meg av gårde – for sent – men fikk heldigvis gjennomført – og sto med glans. Lastebilen havnet på verksted dagen etter. Det var ikke min feil heldigvis. Noe var galt med den fra før.

Oppstilling i Rusta leir.
Oppstilling i Rusta leir.

Omvask. De første ukene gikk mest til å lære hvordan vi skulle kle oss, hvordan vi skulle hilse på befalet, ta avmelding og ikke minst hvordan vi skulle vaske rom og re senger. Det var omvask hver dag. Ingenting var bra nok. Befalet tok sats ved døra og sklei på magen innerst inn under senga og fant en list i hjørnet som ingen noen gang hadde sett, men der var det så klart støv. Resultat: omvask. Jenteklær er det ikke mye av i militæret, vi gikk rundt og følte oss som macho gutter i stedet for feminine jenter. Vi hadde store og klumpete uniformer, spesielt når vi bare hadde fått utdelt en tilfeldig størrelse som ikke helt passa.
«Bæsj and carry». Vi dro på øvelse og for første gang skulle vi bruke knappetelt. Det var også første gang vi hadde med BC («bæsj and carry»). Ingen av jentene hadde lyst til å sette seg på den, men vi hadde heldigvis sett at det var en utedo like ved den ene skytebanen. Jeg tok derfor motet til meg og gikk til den «skumle» fenriken for å høre om jeg kunne få gå på utedoen i stedet. Jeg fikk plent nei og beskjed om at jeg bare kunne sette meg i skauen som gutta. Jeg prøvde å si at det ikke var så lett, men fikk ikke rikka på fenriken. Det endte med at jeg snudde meg for å gå samtidig som jeg sa: «Det er greit det, da driter jeg i hele jævla dritten!» Jeg snudde meg tilbake. Fenriken sto med haka på bakken. Hehe. Jeg mente det bokstavelig òg. Det ble ingen dotur på meg den øvelsen, selv om den varte en hel uke. Men jeg fant jo ut litt senere hvorfor jeg ikke fikk gå på utedoen. Der hadde de satt opp gassbu.

Isbading i Heggelia leir, utrolig kaldt i vannet, men kjentes som det var sommer da vi fikk av oss den våte uniformen.
Isbading i Heggelia leir, utrolig kaldt i vannet, men kjentes som det var sommer da vi fikk av oss den våte uniformen.

I gjørma. Endelig kom vi til den siste dagen av øvelsen, og vi skulle ut i gjørmeløypa. Jeg hadde gledet meg lenge. Det skulle bli artig. Vi løp fra hinder til hinder og fikk straffe-push-ups og straffe-sit-ups. Vi var nær plasser vi ikke skulle være nær og gjettet feil på lengder. Det verste var når vi skulle åle oss over den verste gjørma – og satte oss fast en etter en. Jeg lå rett ut, armer og bein hadde satt seg fast, og jeg kom meg ingen steder. Da hørte jeg løytnanten fra sidelinja: «Kom igjen nå, Fekjær, dette klarer du! Jeg skal ikke se at du gir deg nå!» Det kom en ukjent energi over meg, jeg skjønner fortsatt ikke hvor den kom fra, men styrken fikk meg i alle fall til å dra meg ut av gjørma og komme meg videre. Å, jeg hata som gal da jeg lå der og ble isende kald, men er det én ting jeg har lært i militæret, så er det at styrken kommer fra psyken. Som vi alltid fikk høre: «Fysisk smerte er psykisk smerte, og psykisk smerte er digg!»

4x4 intervalltrening utenfor leir. Fra Heggelia leir opp til Polarbadet.
4x4 intervalltrening utenfor leir. Fra Heggelia leir opp til Polarbadet.

Dommedag. Beretløpet gikk vi og gruet oss til gjennom hele rekrutten. Det kom til å bli hardt, ifølge alle skremselshistoriene. Det var nesten så vi sov med klærne på så vi bare kunne hoppe ut av senga for å være klare når «dommedagen» skulle komme. Vi dro ut på øvelse fra mandag til fredag, men torsdag morgen begynte løpet. Vi hadde ikke sovet så mye den uka, og ikke rakk vi å spise frokost; vi var ganske mange som ikke hadde spist siden middag dagen før. Vi stilte opp på kjent plass og fikk ordrer om hva som skulle skje, gikk mange mil, hatet masse, gikk mange nye mil og hørte på alle guttene som klagde. Jeg ble så lei av å høre på hvor pinglete guttene var at jeg snakket til dem flere ganger og ba dem holde kjeft og tenke positivt. Det var ikke noe verre for dem enn for noen av oss andre. Vi fikk mange oppgaver vi måtte gjennomføre, og det eneste vi fikk å spise, var et rått egg og en boks sardiner på deling. Den siste posten var sprengning. Vi fikk beskjed om å legge oss ned «i skje» med hørselvernet på. Jeg sovna. Jeg ble dratt opp i søvne – og landet på den samme plassen. Og sov fortsatt. Ikke skjønner jeg hvordan man klarer å sove mens de sprenger rett ved siden av deg, men det var ikke noe problem der og da. På slutten av beretløpet skulle vi gjennom en hinderløype med gru og våpen, alle kreftene mine hadde forsvunnet for lengst, heldigvis var flere av guttene i laget superhjelpsomme og fortsatt positive. De hjalp oss som ikke orket mer, og vi kom oss gjennom beretløpet alle sammen. Så stolt jeg var da det var gjennomført. Vi kom inn i plasthallen, de spilte «Alt for Norge» og tårene til samtlige rant. En helt syk følelse jeg ikke ville vært foruten.

Den første rekrutt­øvelsen: kamuflasje­maling i trynet, verne­maskedrill og «bæsj and carry» i skogen bak et par duker.
Den første rekrutt­øvelsen: kamuflasje­maling i trynet, verne­maskedrill og «bæsj and carry» i skogen bak et par duker.

Julefest. Så kom natta hvor alt av befal stormet inn gjennom dørene. De banket i senger, trappegelender og ropte «alarm» av full hals. Vi hoppet ut av sengen og satte i gang med å få på oss uniformen. Dette var like før jul.
Løytnanten kom inn på rommet vårt og fant ut at han skulle stå der og vente på at vi fikk på oss klærne. Vi sto i bare g-strengen og stressa og prøvde å gjemme oss litt, samtidig som vi ikke hadde tid til det sånn som han maste. Vi kom oss ut og måtte beine inn igjen for å hente alt vi hadde glemt x antall ganger. Da vi endelig hadde fått med oss det meste av pakning og utstyr, gikk vi mot plasthallen. Vi åpnet dørene og ble møtt med pepperkaker, gløgg og masse levende lys.

Falt og falt. Den verste øvelsen var skiøvelsen. Vi hadde drittvær gjennom hele øvelsen – regn, snøvær, varmegrader og minusgrader om hverandre. Det funka ikke å smøre Nato-plankene, de kladda like mye uansett hva vi gjorde.
Skiene ble en halvmeter høyere enn de egentlig skulle være og jeg trengte ikke gå langt før jeg tryna, noe jeg gjorde flere ganger. Uansett om jeg gikk oppover, bortover, nedover eller bare sto helt stille så tryna jeg. Å, jeg var så lei sekken som falt over hodet, våpenet som dunka meg i leggen eller det å reise seg opp når jeg tryna. Det ble tyngre og tyngre for hver gang. Og jeg som har holdt på med nordisk hundekjøring i mange år og nesten aldri tryner på ski!

Depot i felt under vinterøvelsen. Vi sto der helt til morgenen i 30 minusgrader.
Depot i felt under vinterøvelsen. Vi sto der helt til morgenen i 30 minusgrader.

Egen «butikk». Etter jul ble 2/4 og O/S containerne mitt ansvarsområde, der er alt ekstrautstyret som vi leverer ut til Panserbataljonen når vi har forsyningspunkt. Det har vært veldig ålreit å ha sin egen «butikk» ute i felt selv om vi frøs ganske mye da vi sto ute og venta på de få «kundene» som skulle inn i butikken vår. Men det hjalp mye da vi fikk lastebil å varme oss i. De øvelsene vi har vært på det siste halv­året, var ganske så «chille». Vi lå i telt, sov mye og hadde noen oppdrag innimellom. Noen ganger var det litt for kjedelig, men vi klarte alltid å holde humøret oppe.

Sledekjøring på Altevann sammen med velferden. En fantastisk opplevelse!
Sledekjøring på Altevann sammen med velferden. En fantastisk opplevelse!

Sledekjøring. På fritiden har vi hatt muligheten til å melde oss på forskjellige kurs. Matte er ikke å anbefale å ta som privatist i Forsvaret dersom man synes det er et vanskelig fag. Jeg møtte opp på eksamen, men strøk med glans. Men jeg har tatt bartenderkurs, ordensvaktkurs, jegerprøven, aksjeskolen og personliftkurs. Før jeg dro inn, var målet å ta lastebillappen, jegerprøven og båtførerprøven. Nå mangler jeg bare båtførerprøven. I tillegg har jeg vært så heldig og fått være med på to dager med sledekjøring. Det var artig; jeg har alltid hatt lyst til å prøve det. Vi kjørte buss opp til Altevann og sto på sleden langt innover vannet med seks hunder i hvert spann. Det var en super frihetsfølelse. I tillegg fikk vi testet isfiske. Jeg har dårlig fiskelykke og fikk jo ikke fisk, men jeg gjorde et tappert forsøk. Det var godt at de som arrangerte turen hadde tatt med seg masse digg grillmat så vi slapp å sulte.

Vente­tjeneste...... Skjer det noe snart???
Vente­tjeneste...... Skjer det noe snart???

Å være jente. Jeg anbefaler alle andre jenter å søke militærtjeneste. De aller fleste klarer å gjennomføre det, selv om man føler seg som meg mesteparten av tiden: grønn. Guttene får fortsatt oppmerksomheten, de får de fleste oppdragene og blir oftere mer kompiser med befalet, men det er bare å være seg selv, så går det som regel greit. Guttene tror noen ganger de kan gjøre akkurat det de vil mot deg, men sett ned foten, så slutter de fort. Det er lov å hate uansett om man er gutt eller jente, og det er lov å si ifra når man føler seg urettferdig behandlet eller tråkka på. Som jente i felt er det ikke alltid like lett å føle seg ren, selv om vi har krav på å komme oss inn til leir og få dusje minst én gang i uka, også ved øvelse. Men det blir ikke praktisert. Jeg vet ikke om vi som jenter er for dårlige til å gi beskjed om at vi har mensen, men det har stort sett gått bra. Vi jenter er mestere til å finne smarte løsninger. Men det merkes at det stort sett bare er gutter som jobber her eller som sitter i lederstillinger, de tenker ikke på de tingene som vi jenter tenker på.

Eldst. For meg var det en stor utfordring å dra inn i militæret. Jeg fylte 25 år på innrykksdagen og var da eldst i mitt kompani. Jeg fikk fort kallenavnet «gamla». Men jeg er ikke så hårsår av meg, så det tåler jeg lett. Jeg var vant til å bo alene, jeg har bare hatt én kjæreste som jeg har bodd med, men nå skulle jeg plutselig dele rom med fire andre jenter. Vi har byttet om litt på romma innimellom og har hatt konflikter innad på jenterommene, men vi har alltid klart å løse dem. Men én ting skal man være litt forsiktig med, og det er at alle får med seg alt. Det er nesten umulig å holde noe hemmelig, og ting kan fort bli misoppfattet. Men stort sett ordner det seg. Vi har hatt et veldig bra samhold gjennom hele året, både gutter og jenter.

LISBETH FEKJÆR

hjemmehos.jpg
hjemmehos.jpg

«Det var uvant å være 25 år og bli skreket til av en som er 19»

Lisbeth Fekjær blar i bilder på pc-en.
Her er den første sola, forteller hun.
– Det var stort. Den kom 10. februar.
– Det var nedtur å dra opp til mørket når jeg var hjemme på perm. Men det var også nedtur å dra på perm når det var sommer i nord. Da var jeg vant til at det var lyst hele døgnet.
I sommer ble 26-åringen dimittert – etter ett år i CSS-bataljonen på Bardufoss. Da hun var rekrutt, utfordret F henne til å skrive om sine opplevelser. Ingen fikk vite om det – selv ikke troppsbefalet hennes. Selv valgte hun å søke seg til Forsvaret fordi hun var lei barnehagejobben og fikk tips av ei venninne som er løytnant i CSS-bataljonen. Kom hit, sa venninna. Lisbeth bestemte seg for å prøve.
– Jeg hadde et kjempebra år, sier hun i dag.
– Jeg har opplevd så mye spennende som jeg aldri ville funnet på å gjøre ellers. Jeg har sovet ute i 35 minus. Jeg har kjørt terrengkjøretøy. Og jeg har blitt kjent med veldig mange nye mennesker, forteller hun.
– Det er mange andre fordeler også. Du får dekt husleia. Og så får du gratis kurs.

Ingen fordeler. I ett år bodde Lisbeth Fekjær på rom med fire andre jenter.
– Jeg merka at jeg var litt eldre. Jeg tror det hadde funka bedre med gutter og jenter på samme rom. Det hadde blitt mindre intenst – og mindre baksnakking, sier hun.
– Du får ingen fordeler som jente i Forsvaret. Du kan ikke bare sette fra deg sekken og si at du ikke orker mer.
Lisbeth har inntrykk at mange jenter tror det er så tøft i Forsvaret. Derfor velger de det heller ikke.
– Stefaren min trodde ikke at militæret var noe for meg. Det var veldig motiverende. Jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg klare.
– Var det for mye fysisk aktivitet?
– Jeg trodde det ville være mer fysisk. Jeg gikk opp i vekt, jeg hadde trodd jeg ville gå ned. Men vi spiste veldig mye. I Forsvaret vet du aldri når du får mat, og øyet er alltid mer sulten enn magen. Derfor tar du mer mat enn du trenger. Og i Forsvaret må du alltid spise opp.
– Hvordan var det å ha på uniform?
– Det var lettvint. Men du føler deg ikke så veldig jentete. På en måte er det greit, men det er også greit å være litt feminin i blant. Det var vanskelig å få tak i riktig størrelse, og så var det mye mas om hvordan vi skulle ha den på. Ta feltjakka, for eksempel. Hetta må alltid festes riktig. Du kunne ikke bare ta på jakka og løpe. Det var slitsomt.

Hat og pyton. Mye moro, men også mye slit. Slik oppsummerer Lisbeth året i Forsvaret.
– Jeg husker vi løp rundt på «Fragleberget» (øvingsområde) med masse utstyr. At vi krøp og gjemte oss, mens befalet løp rundt med sensorer og skrek og hoia. Vi hadde en korporal som vi kalte Maskinen. Det var uvant å være 25 år og bli skreket til av en som er 19, sier Lisbeth.
I dag bor hun på Skjetten på Romerike og jobber på aktivitetshjem og i skolefritidsordningen. Men hun ser ikke bort fra at hun søker seg til Forsvaret igjen. Og hun vil gjerne til­bake til Indre Troms.
– Når du er midt i det, er det hat og pyton. Du tror at det aldri skal ta slutt. Men med én gang du er ferdig, så er det annerledes, sier hun.
 
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

 

FFI-rapporter om kjønn

I 2008 startet FFI forskning på årskull for å studere problemstillinger knyttet til kjønn, kultur og mangfold. Oppgaven er å identifisere tiltak som kan bedre rekrutteringen av kvinner. Prosjektet er nå forlenget til 2014. Dette er noen av funnene:
■ De fleste observasjoner og refleksjoner prosjektet har gjort rundt det å være kvinne i Forsvaret, er negative, framtredende og gjentagende over tid. Forsvaret har problemer med å sette inn effektive tiltak for å utvikle organisasjonen i ønsket retning.
■ Kvinnen i Hæren har vanligvis lavere grad, er midlertidig ansatt og har kortere tjenestetid enn den militære mann. Hun har typisk sitt arbeidsfelt innen forvaltning, logistikk eller sanitet.
■ De fleste jentene som begynner i Forsvaret, slutter før de er 30 år. En av grunnene til det er knyttet til mobbing og uønsket seksuelt betonet atferd fra deres mannlige kollegaer.
Prosjektleder FFI-forsker Frank Brundtland Steder mener at Forsvarets arbeid med mangfold ikke har vært prioritert.
– Jenter vil behandles likt med guttene, de må bære tungt og kunne gå langt. Jentene har gjerne lengre utholdenhet i felt, men løper ikke like fort 3000 meter. I en forskningsrapport fra Norut i Tromsø konkluderes det med at kvinner i all hovedsak trives, men at de innretter seg etter guttene og undertrykker sine feminine sider når de trer inn i Forsvaret. Det kan være vanskelig å bli akseptert i det maskuline miljøet uten å modifisere de feminine stereotypier, sier han.

Idium Portalserver 3.0idium webpublisering