Klikk her for å se lydbildeserie
På kjøkkenet i en enebolig på Jessheim slukkes lyset. Noen sekunder senere kommer general Harald Sunde ut på trappa – feltjakka er i den ene hånda, dokumentmappa i den andre. Sjåføren står i rett. Bilen er nyvasket. Månen og sola har så vidt rukket å bytte plass, men det plager neppe forsvarssjefen. Dette gjør han hver dag. Klokka er halv syv. Han setter seg på den faste plassen sin. Det lukter fersk kaffe. Foran ham henger markørpenner og notatblokker, og dokumentmappa er fylt med lesestoff.
 |
|
MORGENKAFFE: Hver morgen hentes Harald Sunde på Jessheim. Sjåføren fyller på med fersk kaffe. Bilturen inn til Akershus festning
bruker han til å jobbe.
|
Ti over syv kjører Skodaen gjennom porten til ledelsesbygget. På kontoret venter Team Sunde: to militærassistenter, en adjutant
og en sekretær. Sunde får en ny kaffe og dagens aviser. På pulten står en skål med Twist. Så går det i ett.
07.15: Brif med egen stab.
07.30: Brif med sjefen for Forsvarsstaben.
07.45: Møte med Forsvarets ledelse.
08.15: Videomøte med generalinspektørene.
Alt er gradert, og F må på gangen.
– En helt vanlig dag på jobben, sier Sunde.
Utenfor kontoret henger tidligere forsvarssjefer på veggen. Øverst til venstre er kronprins Olav, nederst til høyre er Sverre
Diesen. En dag skal også Harald Sunde være her, men han har mye han skal gjøre før han blir veggpryd. Han er fortsatt bare
på første året som forsvarssjef. Adjutant Lars William Lilleby viser frem avtaleboka til Sunde. Den ligner et lappeteppe.
– Lars er min høyre hånd, sier Sunde.
– Og Ellen (Kolloen, sekretær) er min venstre.
– Og jeg er kakepynten, sier militærassistent Jostein Grønflaten.
– Haha. Ta et bilde av meg og kakepynten, sier Sunde til fotografen.
 |
|
PÅ VEI NED: Sunde starter dagen med fire brifer. Til høyre, adjutant Lars William Lilleby.
|
 |
|
Så er det pressekonferanse og TV2 skal gjøre opptak.
|
– Dette er nesten som å være hos tannlegen, sier Sunde, og reiser seg fra den røde, dype stolen.
– Kanskje de finner en verkebyll snart.
Han ler og ber om å få litt vann. To intervjuer er unnagjort. Tre gjenstår. Nå skal TV2 filme ham. Han fester en mikrofon på uniformen. Det er dagen etter Gordon Browns mikrofonfadese. Militærassistentene fleiper med at nå må han passe seg så han ikke «tar en Brown». Sunde ler. Så er det alvor. Sunde sier det er en misforståelse at sikkerhetsarbeidet i Forsvaret har blitt fremstilt som om det er hemmelig. Det skal det ikke være. Han snakker om at reglene ikke har vært klare nok og mener at Forsvaret er nødt til å være en aktør i den elektroniske verden.
– Vi må erobre cyber-domenet, sier han.
NRK Dagsrevyen spør om noe helt annet – om informasjon om etterretningstjenesten som er tilgjengelig gjennom et NAV-register. Sunde sier at det er uheldig. NRK-journalisten vil ha ham til å kalle det et sikkerhetsbrudd. Det gjør ikke Sunde.
Klokka har for lengst passert tolv. Forsvarssjefen tar trappene de fire etasjene ned til kantina. Han kjøper et rundstykke med brunost. Og et glass melk.
– Brunost er noe av det aller beste jeg vet, sier han, og forteller om USA.
Om den gang han var like tynn og godt trent som han er på et bilde han har på kontoret. Da kunne han også spise mer. Han var i Fort Ruckerdalei Alabama, Forsvaret utdanner helikopterpiloter der. Inne i leiren var det en barbecuerestaurant som delte ut pris til den som spiste mest. Sunde vant.
Kosten virker å være en litt annen nå.
– «An apple a day, keeps the doctor away», sier Sunde, og tar et eple fra fruktkurven utenfor kontoret sitt.
Lunsjpausen var kort.
– Tid er kostbart, sier Sunde.
– Jeg har ingen tid å miste. Jeg har hele tiden nye ting jeg må gjøre.
Nå skal han i nye møter. Først er det fast ukentlig møte med departementsråden. Så et videomøte med Brüssel. Også disse møtene er graderte, og F må på gangen. En marineoffiser spør hvem vi er. Sunde forklarer.
– Jeg gleder meg til å se deg i pysjamas i F, sier marineoffiseren til Sunde.
– I Hæren kalles det festantrekk, kontrer forsvarssjefen.
 |
|
AFGHANSK TWIST: Sjokoladen starter på pulten. I løpet av dagen flyttes den over på bordet.
|
 |
|
Halv ti på kvelden lander Sunde på Bardufoss.
|
Festantrekk hadde han i alle fall på seg da han skulle åpne det nordiske kadettstevnet på Krigsskolen i 1978. Fallskjermjegeren Harald Sunde skulle holde prologen. Hvorfor ikke komme fra oven, tenkte den unge kadetten, og landet i fallskjerm og mørk uniform. I reneste James Bond-stil, har det siden blitt sagt.
– Er du fan av James Bond?
– Nei. James Bond er film. Det vi jobber med hver dag, er realiteter.
På kontoret har han brettet ut en duk som også er et kart over Gohrmach-provinsen i Afghanistan. Twistskålen står oppå kartet. Sunde forteller at han hele tiden har tankene sine hos soldatene i Afghanistan og det krevende oppdraget de er satt til å gjøre.
– Jeg var i Gohrmach før vi begynte å operere der. Og jeg har vært der etterpå. Kontrastene er enorme.
– Du var også en av de første norske offiserene som reiste til Meymaneh?
– Ja, det er det samme der. Det skjer så mye. I Meymaneh bygges det nye veier og hus. Landet utvikler seg hele tiden – og de norske styrkene bidrar til denne utviklingen ved å skape sikkerhet for afghanerne.
Egentlig skulle han bli geolog. Harald Sunde gikk naturfaglinje i Lillehammer – og så for seg et langt liv med feltarbeid med bergarter og mineraler.
– Jeg skulle inn til førstegangstjeneste og tenkte: Jaja, jeg kan jo ta befalsskole. Det er bare to år. Da får jeg lederutdanning. Og jeg kan lære mest mulig om kart og kompass før jeg skal bli geolog.
To år senere var Harald Sunde usikker. Skulle han bli militær i stedet? Han tok et friår – og reiste jorda rundt. Han jobbet på båter, sammen med en kamerat, og reiste via USA til Japan og tilbake til Europa igjen – gjennom Midtøsten.
– Vi lærte mye. Blant annet om å klare seg på det mest primitive. Vi sto ofte uten billett – eller overnatting. Vi sov på tepper på gulv eller på enkle herberger. Det var spennende.
Da han kom hjem, hadde han bestemt seg. Hobbygeolog er han imidlertid fortsatt. Han forteller om formasjoner og overflater. Og om verdien i å kunne lese terrenget.
– Det handler om å forstå.
– Har du steinsamling?
– Nei. Jeg hadde, men jeg fant ut at det ikke er noe man kan dra med seg når man skal flytte.
 |
|
SJEFSPUSSEN: Før klokken syv neste morgen har Sunde allerede gjennomført dagens første møte.
|
– Det er strevsomt, sier han.
Han er egentlig hedmarking, fra Ringsaker ved Mjøsa, men i 1991 flyttet han til Jessheim. Det var praktisk den gang – Gardermoen var like ved, Oslo en kort kjøretur unna. Og kort vei til Hærens jegerskole på Trandum, hvor Sunde ble sjef i 1992. Men også etter at han slo rot på Jessheim har Sunde vært på flyttefot. Tre ganger har han flyttet derfra, to ganger har han pendlet. Til sommeren skal han flytte på nytt. Forsvarssjefen har boplikt på Akershus festning.
– Det er prisen man må betale for å jobbe i Forsvaret – å flytte fra et sted til et annet, fra et miljø til et annet, sier han.
– Det er vanskeligst for barna. De har behov for trygge, kjente omgivelser. I ettertid, og det er jeg glad for, har de sagt at de aldri ville vært det foruten. De har fått oppleve så utrolig mye også. Datteren min gikk tysk grunnskole og amerikansk «high school». Da får du mye gratis.
På kontoret henger rifler og sabler og øks og stakevåpen – helt tilbake til 1600-tallets bondebevæpning. Det er ikke Sunde som har hengt dem opp, men han forteller gjerne om dem. Han har nemlig ikke bare samlet på stein.
– Jeg har noen våpen fra tidligere, sier han.
– Men jeg samler ikke nå lenger. De jeg har er fra 1700-tallet. Og så har jeg noen gamle kokekar og møbler. Det må være fra riktig gammel tid hvis jeg skal ha interesse av det.
– Står det i kjelleren?
– Nei, i stua.
– Det får du lov til?
– Ja, det er jo ikke til skjensel. Men jeg har en veldig tålmodig kone.
Sunde spiser middag og tar et nytt eple. Så intervjues han av HMS-bladet. Snart skal han fly – til Bardufoss. «Å reise «hjem», kaller han det. Selv om han «bare» bodde der i tre år.
– Jeg er så godt kjent der at det føles nesten som om jeg vokste opp der. Vi bodde på Maukstadmoen – det var på 80-tallet, og det var langt til butikken. Skulle du ha noe utover melk og brød, så måtte du til Tromsø – og dit var det tolv mil.
 |
|
nord-norge: De står i rett, soldatene på Setermoen – sjefen har kommet.
|
 |
|
Noen timer senere er Sunde på vei til Harstad.
|
– Er du sliten?
– Sliten? Jeg har da ikke båret stein?
– Dette er bare moro.
Sier Sunde og virker som om han oppriktig mener det.
Grytidlig neste morgen er dagens første møte allerede i gang. Generalmajor Per Sverre Opedal og Sunde sitter i sofaen i Kongehytta med hver sin kaffekopp. Klokka er ennå ikke syv. På fjernsynet kan Sunde se seg selv – klippene fra gårsdagens dagsrevy sendes på nytt. Nå har han imidlertid noe annet å tenke på. Han skal åpne Soldataksjonen. Det gleder han seg til.
– Dette blir en stor militær dag, sier Sunde.
– Jeg prøver å stoppe opp og prate med soldater så ofte jeg kan. På flystasjonen på Bardufoss møtte jeg noen soldater fra Skjold. Jeg lovet å besøke dem neste gang jeg var i Indre Troms.
 |
– Har du noe å klage på?
Spør Sunde. Thomas Kloster fra Kløfta sier nei.
– Husk at det er nå du har sjansen.
– Nei, jeg trives jeg, sier Kloster.
– Vi kunne kanskje fått mer lønn?
Spør en av de andre soldatene.
– Ja, det spørsmålet stilles også i Stortinget i dag, svarer Sunde.
Utenfor messa står soldatene i flokk, men smetter raskt ut på linje når de ser at det er sjefen selv som kommer.
– Har dere vært i Tromsø?
Spør Sunde.
– Vi skal dit i helga, sier en av soldatene.
– Vær forsiktige, sier Sunde.
– Tromsø er Nordens Paris – og det kan være skummelt å komme til Paris om våren.
Og så ler både soldater og forsvarssjef. Sunde fortsetter å grave. Han vil vite om de har noe å utsette på tjenesten. Mer skyting, sier en. Kveldsmat, sier en annen.
– Har dere for lite mat?
– Vi trenger et senere måltid. Det blir fort godis i stedet, sier en av soldatene.
– Det er skummelt. Godis – og så brakkesyke, sier Sunde.
– Jeg har hatt soldater i 35 år – jeg kjenner til de tegnene der. Litt god mat på kvelden er viktig.
Halvannen time senere er forsvarssjefen på farten igjen. Neste stopp: Harstad. Sunde er fornøyd. Han mener at god kontakt med de vernepliktige er viktig.
– Uten denne kontakten kan du ikke være forsvarssjef. Så enkelt er det.
Han stopper og kjøper pølse i Bjerkvik. Kontrastene er enorme. Han kommer fra den leiren hvor det er flest vernepliktige – mer enn 800 hørte Sunde åpne Soldataksjonen på Setermoen. Nå skal den tidligere fallskjermjegeren 16 mil mot sørvest – til en av Forsvarets profesjonelle avdelinger: Kystjegerkommandoen på Trondenes.
– Se, så vakkert det er her, sier Sunde idet han nærmer seg Harstad.
– Denne tida er den flotteste. Et par dager til så har du den vakre mørkeblå fjorden, de hvite fjelltoppene og de grønne bjørketrærne – alt på én gang. Da må det være godt å være soldat i Harstad.
Boom. Boom. Boom. Det rister i landcruiseren Sunde sitter i. Bilen svinger opp mot Trondenes. Forsvarssjefen møtes med salutt og fanfare. Musikere fra Forsvarets musikk og vaktsoldater står i rett.
– Det er første gang jeg har blitt ønsket velkommen med salutt mens jeg har vært forsvarssjef, sier Sunde.
– Hvordan er stemningen i musikkkorpset?
– For å være helt ærlig, så er det litt dystert, svarer en av musikerne.
Det sier Sunde at han skjønner. Han forklarer at det har vært mange harde ord i mediene, men at han lover å kjempe for militærmusikken.
– Så lenge jeg er forsvarssjef, har dere en venn i meg. Det høres kanskje ikke sånn ut når dere leser avisen, men det skal dere være trygge på, sier han.
Sunde får brif og omvisning i Kystjegerkommandoen – og en innføring i noe av det materiellet som brukes i Afghanistan. De har stelt i stand en liten demonstrasjon for å vise hvordan de bruker hund for å avdekke eksplosiver. Så er det allmøte. Sunde bruker fire fingre. Han sier at Forsvaret må være like gode på alle fire: Omstilling. Fornyelse. Operasjoner. Forvaltning. Forsvaret kan ikke satse alt på én finger.
– Hvor lenge blir vi i Afghanistan?
En i salen spør. Sunde svarer med et bilde.
– Det er som å løpe stafett. Men vi aner ikke hvor mange etapper det er.
 |
|
HUNDEVENN: Sunde får omvisning på Trondenes. Han er utdannet fallskjerminstruktør – for hopp med hund.
|
 |
|
Sent fredag kveld kommer han hjem.
|
– Marco har bodd i både Nederland og Belgia. Han har vært med på mange flyttelass, forteller Sunde.
– Har hester pass?
– Ja, de har både vaksinasjonspass og identifikasjonspass. Hehe. Det er akkurat som å dra i internasjonale operasjoner.
Rett før klokka syv på kvelden lander Harald Sunde på Gardermoen. Nå skal han hjem til kone, hest og kongepuddelen Tilla. Det har gått snart 37 timer siden han ble hentet på Jessheim. Dag én handlet om møter, dag to har vært ute hos soldatene – enten de er vernepliktige eller vervede. Han sier at det er typisk – hver dag er fylt med nye utfordringer og nytt innhold. Sånn blir det i uka som kommer også. Da venter møter med generalinspektørene. Forsvarssjefsmøte i Brussel. Og militær tattoo i Oslo Spektrum. For å nevne noe.
– Militærlivet har gitt meg mange utrolige opplevelser og brakt meg til mange steder i verden hvor du ikke kan komme ved å kjøpe billetter på et reisebyrå. Når jeg blir pensjonist, vil jeg heller gjøre ting her hjemme.
Inntil videre har han i alle fall nok å henge fingrene i.
– Det blir lange dager, innrømmer Sunde.
Derfor prøver han også å skjerme helgene.
– Det er viktig å ha frikvarter, sier han.
Sjåføren spør om han trenger å handle. Dagen derpå er rød. 1. mai. Det slipper heldigvis Harald Sunde å tenke på. Hjemme er det nemlig kona som er sjefen.
Klikk her for å se lydbildeserie
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ
Skriv ut
Tips en venn