Sydpolferdens militære side

NOE PÅ LAGER: Det norske teamet er på vei til Sydpolen. Roald Amundsen antas å være personen i midten, foran depotet på 83 grader syd, den 10. November 1911. Lageret inneholder proviant for fem personer og 12 hunder for fire dager: 24 kilo hundepemmikan, seks kilo menneskepemmikan, to kilo sjokolade, fire melkepølser, 800 kjeksstykker og en eske fyrstikker. Foto: FRAMMUSEET

Det var budskapet fra Sjøforsvaret da løytnant Kristian Prestrud hadde sagt ja til å være førstestyrmann for Roald Amundsen – med Nordpolen som mål.
Da Amundsen la i vei med sin ekspedisjon for 100 år siden, var det ingen uniformert gruppe som fulgte ham, og ekspedisjonen var langt fra drevet med militær disiplin. Likevel, flere med sjøkrigsskole eller ansettelse i Forsvaret var nærmest håndplukket til ferden.
Polarskipet Fram var utstyrt og bygget om på marineverftet i Horten og hadde fått dieselmotor som drivkraft. En ombygging som Amundsen selv finansierte.
Besetningen på Fram bestod av 19 mann, syv av dem var militære.
Løytnant Kristian Prestrud, den gang benevnt som premiærløytnant, var uteksaminert fra Sjøkrigsskolen i 1902. Han fikk altså permisjon fra Marinen, men ikke uten betingelse om å komme hjem til krigstjeneste – om den situasjonen skulle oppstå.

HAR PEILING: Løytnant Hjalmar Gjertsen, løytnant Thorvald Nilsen og løytnant Kristian Prestrud tar observasjoner fra broen med sine navigasjonsinstrumenter om bord i Fram. Foto: FRAMMUSEET

Prestrud skulle være med i Amundsens landparti. En annen offiser, som også tilhørte den gruppen, var Hjalmar Johansen, kaptein i Hæren. Johansen hadde også sin erfaring fra polarstrøk med Fridtjof Nansen. Blant de fem som nådde polpunktet 14. desember, var bare underoffiser Oscar Wisting og konstabel Sverre Hassel hentet fra det sjømilitære.
Om bord på Fram var det ti mann igjen da Framheim og landpartiet var etablert i Antarktis. Tre av dem var fra Marinen. Løytnant Thorvald Nilsen hadde sjøkrigsskole bak seg og var skipper om bord. Løytnant Hjalmar Gjertsen, også med sjøkrigsskole-utdanning, var annenstyrmann. Konstabel i Marinen, seilmaker Martin Rønne, sydde blant annet teltet som ble satt igjen på Sydpolen.

– Det var ikke tilfeldig at Roald Amundsen dro til Marinens base i Horten for å finne mannskaper med kompetanse. Der fant han folk som var lojale og vant til å ta imot ordre, men som samtidig var godt skolerte, forteller Jan Ingar Hansen, dokumentasjonsansvarlig ved Marinemuseet i Horten.
– Dette var folk med spisskompetanse; særlig viktig var det at flere av dem kunne navigere – også på land, for dem som fulgte med til polpunktet.  Navigering var trolig den ferdigheten Amundsen verdsatte mest med tanke på å finne rett vei til målet, forklarer han.
Han peker på at Marinen gjennom tiden har fylt flere roller i norsk polarhistorie; den har selv gjennomført ekspedisjoner, den har vist det norske flagg og har vært villig til å håndheve norske interesser. Andre bidrag har vært kompetanse når det gjelder skips- og flyrelatert teknologi. Dessuten ulike vitenskapelige observasjoner.
– Men bidraget i Antarktis for 100 år siden er først og fremst personell med militær erfaring, sier Hansen.

FRAMFERD-KYNDIG: Direktør Geir Kløver på Frammuseet og med polarskipet i bakgrunnen forbereder en gedigen markering 14. desember, 100 år etter at Roald Amundsen nådde polpunktet.

Roald Amundsen gjorde selv ikke militær karriere. Han møtte til militærtjeneste på Gardermoen i 1893 og imponerte militærlegen med sin fysikk. Det var trolig derfor hans nærsynthet ikke ble registrert. Amundsen fryktet at synet kunne hindre hyre til sjøs. Men hyre fikk han. Før Fram-ferden i 1910 til 1912 hadde han skaffet seg mye erfaring, både fra Belgica-ekspedisjonen i Antarktis og gjennom sin egen Gjøa-ferd i Nordvest-passasjen.
– Amundsens styrke var grundig planlegging, svært gode forberedelser og valg av utstyr. Han var egentlig en uformell leder, men foretrakk å bli kalt «sjefen», forteller direktør Geir Kløver ved Frammuseet. Kløver bekrefter at Amundsen konsekvent brukte marinefolk som navigatører. Marinen forsynte ekspedisjonen med gammelt utstyr, tepper, telt og sprengstoff. Men alt Amundsen selv bestilte, betalte han for.
– Da Fram-ferden startet, fikk løytnantene Nilsen, Prestrud og Gjertsen kritikk for sin militære lederstil: altfor kommanderende, men det gikk seg til etter en tid med de andre om bord, forteller direktør Kløver.
En som var med på første del av ferden, før den startet for alvor, var den tyske havforskeren Adolf Schröer. Ekspedisjonen hadde nemlig påtatt seg en del forskningsoppgaver. Men Amundsen & co. fikk sine pass påskrevet av ham, og Schröer påpekte svake sider:
«Det er etter min mening en uting å la folk som ikke har vitenskapelig utdannelse og som dermed ikke tenker vitenskapelig, gjøre vitenskapelige undersøkelser. Og sågar med marineoffiserer. … Dessverre mangler også Amundsen evnen til å tenke vitenskaplig. Han er meget fornøyd hvis han kan levere en fin journal og et størst mulig antall pent nummererte og ettikerte flasker. Her om bord blir det dessverre ikke eksersert med kanoner og gevær, men med vannhenter og termometer og i de rutinemesig fastlagte tidene.»

RØD RUTE: Ruten som Roald Amundsens og hans menn fulgte, en nokså rett linje til polpunktet. Foto: FRAMMUSEET

– Selv om det ble tatt både kontroversielle og gale beslutninger, hadde Roald Amundsen utvilsomt store lederegenskaper, hevder Alexander Wisting, forfatter av den nylig utkomne biografien om polarforskeren.
– Amundsen var en moderne, kreativ og inkluderende leder, som gjennomførte demokratiske avstemninger blant mannskapet, litt motsatt av en militær leder. Hans lederevner er ofte undervurdert, er Wistings påstand, og han mener det var en avgjørende forskjell på Scott og Amundsen.
– En militær leder trenger ikke å overbevise sine menn om sine planer og avgjørelser. Amundsen overbeviste, slår Wisting fast.
Likevel var det strenge kontrakter han forlangte at mannskapet skulle undertegne før påmønstring. Der forbeholdt Amundsen seg retten til å kunne sende folk hjem uten hyre. Deltakerne forpliktet seg til lydighet og til å ta allslags arbeid som måtte være nødvendig.

BRITISK SKUFFELSE: Robert F. Scott (t.v.), Oates, Wilson og Evans nådde polpunktet 17. Januar 1912, drøyt en måned etter at nordmennene satte igjen teltet med norsk flagg og en hilsen til Scott og brev til kong Haakon VII. Bildet er tatt av Henry Bowers. Foto: SCOTT RESEARCH POLAR INSTITUTE

På Scotts polarforskningsinstitutt, SPRI, ved Cambridge-universitetet er de enige i at det var forskjell på Scotts og Amundsens lederstil.
– Amundsen valgte å være sjef, både som ekspedisjonsleder og kaptein om bord, for å unngå konflikter. Scott var vant til å operere innenfor et system med myndighet og ansvar på ulike nivåer. Ved å gjennomføre disiplin etter marine-mønster, opprettholdt Scott et funksjonelt system som alle hans folk forstod og var vant til å operere under, forklarer Bryan Lintott ved polarmuseet på instituttet.
– Scott hadde tre mål for turen mot Sydpolen: prøve ut Shackletons kombinasjon med menn og ponnier, som skulle gjøre det mulig med mer proviant; teste ut motorsleder; og ha med hunder – uten at de var noen viktig del av transportplanen. Da han hørte om Amundsens opplegg, var det et poeng for Scott ikke å endre sin plan, påpeker Lintott.

– Amundsens store styrke var dristighet kombinert med evnen til å planlegge svært godt. De grundige forberedelsene gjorde at planen om å nå målet ble vellykket, selv når de begav seg ut i ukjent terreng, sier polfarer Børge Ousland, som selv har bakgrunn som marinejeger.
– Disiplin, forberedelser, trening og sikkerhet er stikkord fra militær bakgrunn, som både jeg og andre har hatt nytte av på ekspedisjoner. Dessuten evnen til å jobbe under stress og likevel ta de rette avgjørelsene. Som marinejeger må jeg også nevne evnen til å tenke alternativt og finne løsninger og vite at det finnes flere løsninger på et problem. Og da gjelder det å velge rett.
Ousland mener at Scott og hans menn hadde en rigid struktur, men at det først og fremst var mangel på forberedelser og det at de ikke lærte nok av andre, som gjorde at det gikk dårlig.
– De følte kanskje at den britiske militære måten å gjøre ting på var overlegen og det eneste rette, men som regel seirer sunn fornuft, sier Ousland.
– Når det er sagt, tror jeg den militære disiplinen samtidig gjorde at de klarte seg gjennom umenneskelige lidelser før det var slutt. Deres død skjedde med verdighet. Jeg er ganske imponert over disilplinen i Scotts ekspedisjon, men det var kanskje den som gjorde at det gikk så galt.

JAHN RØNNE jr@fofo.no
(Journalisten er barnebarn til seilmaker Martin Rønne, som sydde teltet som ble stående igjen
på Sydpolen. Red. anm.)

■ Roald Amundsens lag
til Sydpolen:
Oscar Wisting, underoffiser
i Marinen
Helmer Hanssen, sivil
Sverre Hassel, konstabel
i det ­sjømilitære korps
Olav Bjaaland, sivil

■ Kommandørkaptein Robert
F. Scotts lag til Sydpolen:
Edward «Bill» Wilson, lege
Lawrence «Titus» Oates, kaptein fra 6. Kavaleriregiment
Henry «Berdie» Bowers, løytnant fra den indiske marine
Edgar Evans, løytnant

■ Forsvaret for hundre år siden: Norge var en ung nasjon og i en slags etableringsfase fra 1905 til 1914 da sypolsekspedisjonen ble gjennomført, men den politiske interessen for militære spørsmål avtok i denne perioden, ifølge Tom Kristiansen ved Institutt for forsvarsstudier.
I kortform oppsummerer han Forsvaret på den tiden slik:
Før unionsoppløsningen hadde det foregått ti år med opprustning, særlig av Marinen og Kystartilleriet.
Landmilitære la vekt på forsvaret av grensen møt øst, men marineoffiserer ble opptatt av Norges stilling mellom landmakten Tyskland og sjømakten Storbritannia.
Både Hæren og Marinen ble ansett for å være uunnværlige for å sikre landets nøytralitet.
I 1909 vedtok Stortinget en ny hærordning, iverksatt i 1911.

Hæren utgjorde med alle oppbud ca. 115 000 mann.
En ny vernepliktslov i 1910 fastsatte 20 års tjenestetid totalt for menn i alderen 18-55 år.
Marinefartøy: 31 var sjøsatt før 1895. 31 i årene 1895–1905.
15 kom til senere.
Forsvaret var generelt godt ansett i tiden fram til første verdenskrig. Karljohansvern i Horten var eneste ordinære marinebase.  Alle viktigeinstitusjoner knyttet til utdannelse, personell- og materiellforvaltning, samt tekniske støttefunksjoner lå der. Det gjorde også Marinens hovedverft og etter hvert også flyfabrikken. Hæren hadde ikke stående styrker. Garden og garnisonskompaniet i Trondheim var unntak.