TV-krigeren

fredrik græsvik 2bw.jpg

– Når norske politikere har sendt ut våre soldater for å drepe i mitt navn, da vil jeg vite om det. Jeg
ønsker å vise at Norge er i krig.
Du har sett ham på TV med mikrofon og skuddsikker vest, med en
alvorlig mine midt i krigen. Han har dekket kampene på Gazastripen, sett Bagdad bombes fra en hotellbalkong, han var nær rundjult i en
madrassa av en gruppe illsinte radikale muslimer i Pakistan.
Han har blitt skutt på i Afghanistan.
Fredrik Græsvik har vært i situasjoner hvor han kunne blitt drept.
Og selv om det er vanskelig å akseptere for Julie (14) å ha en pappa som drar i krigen, har 43-åringen ingen planer om å gi seg som utenriksreporter – ikke ennå.
– Det er jo egentlig et veldig egoistisk valg, den jobben jeg har valgt.
Det er vanskelig å være sammen med en mann som ikke kan hente ungen i barnehagen fordi han skal være i utlandet i flere uker.

Ut av landet. Fredrik Græsvik har hjemmekontor, og han er rastløs. For mange dager i TV2s hovedkontor, rett ved kaia der Hurtigruta tidligere kastet loss, gjør ham vanskelig og utålmodig. Etter én uke i Bergen vil kollegaene helst sende ham lengst mulig vekk, gjerne til utlandet.
Men det er helt greit.
Græsvik er lei av bergensværet som viser seg fra sin sedvanlige lunefulle side med regn og solgløtt om hverandre.
Han vil ut der det er krig og konflikter, se nye steder og møte inter­essante mennesker. Helt siden ­tenårene har han hatt et ønske om
å komme seg ut i verden.

– Fra tidlig så jeg på meg selv som en verdensmann. Jeg var på min ­første interrail da jeg var 17 år, den første av åtte.
Redaksjonslokalene i TV2 er søvn­ige i det vi treffer 43-åringen på hjemmebane i Bergen. Én uke tidligere måtte Græsvik avlyse en intervju­avtale med F på grunn av reise.
– Ta forbehold om at jeg må avlyse i siste liten, blir vi advart om på ­telefon.
Han er knapp på telefon, nesten ­ikke tid til å prate.
Endelig sitter vi med en av de mest erfarne utenrikskorrespondentene i landet.

USA-studier. TV 2s ankermann i Midtøsten er født og oppvokst langt fra krig og elendighet på Oslos østkant på Oppsal før han flyttet til Røa i tenårene. Han avtjente verneplikten på Setermoen i artilleribataljonen og var bartender på militærleiren i fri­tiden. Bortsett fra velferdsturer til Tromsø i helgene var det ikke en spesielt lystig tilværelse i nord.
– Egentlig så var det bare å vente på russerne som aldri kom. Det var helt forferdelig å måtte reise så langt nord, fra kjæreste og fra Oslo. Også var det kaldt.
Studier fristet mer enn militær ­disiplin etter førstegangstjenesten, og det måtte bli i utlandet, forteller Græsvik. I fire år studerte han ved Northern Illinois University i USA, ikke langt fra Chicago. Journalistikk og stats­vitenskap var fagene, interesse på fritiden var jenter.
– Jeg skulle egentlig gå på et universitet i Florida, Pensacola. Men ­siden det var rett ved en enorm militærbase, valgte jeg å studere et annet sted. Det var rett og slett for mange menn der og for tøff konkurranse om kvinnene, gliser Græsvik.

80-tallet. Steinvaska olabukser, en svær hårmanke og et beruset smil. Han har den ene armen rundt en ­jente og venstre hånd foldet om en ølboks.
På Facebook er det minner fra ­studietida, og venner som han kjente for mange år siden.
Noen ganger må han fjerne bilder av seg selv. Fortiden som student i USA hjemsøker ham fortsatt, og det er ikke alt som er like greit å dele med alle.
– He, he. Det hender jeg må inn og endre litt på siden. Av og til dukker det opp ting som jeg ikke ønsker å ha der. Én dag så jeg et bilde fra 1988 der jeg klina med ei jente. Folk legger jo ut så mye rart på nettet, sier han og smiler.

Nettvenn. Med nesten 3000 nettvenner på Facebook er han trolig den journalisten i Norge med bredest kontaktnett i den virtuelle verden. Græsvik lenker til bloggen sin og nyheter for å skape debatt og gi flere klikk på TV 2s nettsider. Han fikk beskjed om lage en profil av jobben, men mener selv han knapt har tid til å følge den opp.
– Tror du virkelig jeg har tid til å holde styr på over 2000 «venner», eller hva det nå er jeg har på Facebook? Jeg har knapt anledning til å holde kontakten med de jeg kjenner på Facebook, sier han.
Likevel får vi vite litt om Græsvik ved å surfe nettet, blant annet at han ser på «X-factor» (på TV 2 selvfølgelig) og at favorittfilmen er den danske ­dokumentaren «Armadillo». Han er fleipende når han snakker om privatlivet, alvorlig og fokusert når samtalen går på jobb og opplevelsene han har tatt med seg fra konfliktområder i Midtøsten.

«Kicket». – Det er greit å overleve. Det er noe vanedannende å reise ut i krigen og klare seg gjennom ekstreme situasjoner – et adrenalinkick som helt sikkert ikke er sunt i lengden.
Græsvik forteller om nestenulykkene. Som da israelske bombefly fløy over hodet hans, eller da palestinske militante i Gaza planla å drepe ham etter at Muhammad-karikaturene sto på trykk for første gang. Heldigvis fikk han beskjed av en journalistkollega om ikke å reise for å møte gruppen som ville gi ham et journalistisk «scoop».
– Det er vel kanskje den gangen jeg har utsatt meg for størst fare, men jeg synes det hørtes ut som en god sak å møte dem.
– «Get the hell out of there», fikk jeg beskjed om av en venn som hadde blitt oppringt av gruppen. De fortalte at det ville skje noe spektakulært der. Jeg var nok litt naiv da jeg planla å møte dem, men jeg er så vant til tøff retorikk som ikke leder til noe, sier Græsvik.
Det er nemlig noe som driver ham inn i situasjoner som de aller fleste foretrekker å følge på TV-skjermen, et ønske om være der det skjer – ta del der historien skapes – å være i sentrum av begivenhetene.
– Handler det om selvrealisering?
– Ja, selvfølgelig. Likevel er jeg veldig bevisst på sikkerheten når jeg reiser ut, den blir aldri lagt på hylla eller nedvurdert, og jeg er alltid godt forberedt.

Vanskelige valg. Ettbarnsfaren innrømmer likevel at det stadig blir tyngre å reise fra datteren på 14 år og en familie som er redd for hva som kan skje. Dødsfallet til Dagblad-journalisten Carsten Thommassen gjorde det vanskelig å rettferdiggjøre flere utenlandsturer. Da Fredrik Græsvik rapporterte om hendelsen som noen knappe ­timer tidligere hadde utspilt seg på Serena hotell i Afghanistan, fikk Julie som da var 11 år nok. Hun ringte og forlangte at han skulle komme hjem til Bergen umiddelbart.
– Etter at hun så sendingen fra Carstens begravelse, og barna hans som var der, var det veldig vanskelig for henne å akseptere at jeg reiste til Afghanistan, 14. januar 2008. Det har blitt en stor utfordring å forklare hvorfor jeg synes det er viktig og ­riktig å reise. Jeg har en mye sterkere ansvarsfølelse overfor dem jeg er glad i enn tidligere.

Soldatvenn. Likevel mener Fredrik Græsvik at det er verdt å reise til Afghanistan og vise hva norske soldater gjør i landet. Soldatene er i krig og journalister har en plikt å formidle det, mener Græsvik. Han var den første journalisten som ble med norske styrker ut på patruljer der det var stor sjanse for stridshandlinger i Afghanistan, såkalt «embedded», med norske styrker. Ifølge soldater og offiserer som har jobbet med den tidligere presse- og informasjonsoffiseren i Libanon, er det ikke uten grunn at det nettopp var Græsvik som ble valgt.
Han faller ikke soldatene i ryggen, han bærer sin egen vekt i felt – han blir omtalt som en «kriger» av folk i Forsvaret.
– Å bli kalt kriger er et kompliment, fastslår han.
– Det sier noe om at jeg er klar for å gå i krigen. Til tider er det ekstreme situasjoner og sterke mentale påkjenninger. Det aller tyngste er da jeg har fryktet for mitt eget liv og begynt å tenke: «Nå kan det være slutt», sier Græsvik.
Men det er fortsatt verdt risikoen.

fredrik græsvik 3.jpg

Med Forsvaret. 43-åringen fra Oslo er nemlig en av journalistene som har kommet tettest inn på norske soldater i Afghanistan. Han har sett stridshandlinger der nordmenn har tatt liv, og erfart hvordan unge menn opptrer i ekstreme situasjoner. Græsvik er imponert over norske soldater, måten de opptrer på og hvor reflekterte de er. Han fulgte blant annet troppen til Claes Joachim Olsson som ble drept da CV-90 panservognen han satt i ­kjørte på en veibombe.
I krig er kamplysten deres helt naturlig, mener han
– Du skriver at soldatene i Afghanistan viser lyst til å drepe og ta hevn. Er det en sunn holdning?
– Når de blir angrepet, mener jeg at det er riktig. Det handler om å forsvare seg selv, og jeg tror at den offensive holdningen er sunn med tanke på den jobben de er satt til å gjøre. Krig er stygt og jævlig – og noen skal dø. Da mener jeg det er greit å være glad for at det ikke var du som ble drept.

Brorskap. Til tross for at han har et bredt kontaktnett i Forsvaret, liker han ikke begrepet «embedding». Det peker på at han er i seng med Forsvaret, at han er forpliktet til å formidle deres versjon av krigen i Afghanistan.
– I alle andre felt enn dette blir du klappet på skulderen av journalistkollegaer hvis du har et godt kildenettverk. Men sånn er det ikke når kildene jobber i Forsvaret.
Græsvik mener at det er naturlig å føle tilhørighet til de du drar ut på farlige oppdrag med, enten det er norske soldater fra Telemark bataljon eller militante grupperinger i Libanon. Det betyr ikke at du blir venn med dem, men du deler en forståelse og et øyeblikks følelse av samhold.
– Når du havner sammen i ekstreme situasjoner, er det klart at du ­føler et fellesskap – enten du er sammen med israelske soldater eller Hizbollah. Du spiser sammen og er oppå hverandre hele tiden. Men det er klart at det blir tettere bånd med norske soldater siden de kulturelle forskjellene ikke er like store.
Nyheten først. Græsvik sier han ikke vil nøle med å rapportere om hendelser som setter norske soldater eller myndighetene i et dårlig lys, hvis det kreves, selv om det ødelegger det gode ryktet han har i Forsvaret.
– Hvordan balanserer du mellom ­lojalitet til Forsvaret og redaksjonen?
– Lojaliteten min er alltid til nyheten. Det sier jeg også til soldatene, og særlig når vi blir litt for gode venner og de begynner å si litt for mye. Da passer jeg på å minne dem på at jeg er der som journalist. Du ønsker jo å opprettholde et godt forhold til dem, men ikke for en hver pris, sier Græsvik.
Kafeteriaen i TV2-huset summer av aktivitet. De tre lefsene som Fredrik Græsvik har kjøpt, er – i likhet med vår tid sammen – snart fortært.
– Kunne du vært en av de norske ­soldatene som kjemper i Afghanistan?
Han drar på det, nøler, vegrer seg for å ta et standpunkt som kan sette hans journalistiske integritet i fare. Han vet at han beveger seg inn i et minefelt ved å ta stilling til krigen.
– Når jeg er ute med dem, ser jeg hvor fint soldatene kan ha det. Likevel er jeg glad for å kunne pakke sammen og reise hjem. Men dersom omstendighetene hadde vært annerledes, kunne jeg selvfølgelig vært i Afghanistan.

Kritikken. En uke etter bergens­besøket er vi i Oslo og på paneldebatt i regi av fredsforkningsinstituttet PRIO. Sola skinner fra en skyfri himmel, lokalene i Hausmannsgate er fylt av journalister fra Oslo-pressen som sitter stimlet rundt runde bord. De har kommet for å høre Anders Sømme Hammer fortelle om «Drømmekrigen», boken som er svært kritisk til norske journalisters dekning av krigen i Afghanistan. Det er Forsvarets sminkede versjon av krigen som blir presentert. Journalistene er til dels medløpere, nærmest militære pr-agenter som fotfølger nordmenn og glemmer ­afghanerne. Det er dommen over TV 2-journalisten og reportere som svelger Forsvarets virkelighetsbeskrivelse, ifølge Sømme Hammer.
Nå er det Græsviks tur til å tale, å ta til motmæle mot hans tette ­kontakt med norske soldater. Egentlig har han ikke noe behov for å forsvare seg.
– Jeg føler ikke at Forsvaret kommer med vinklinger som jeg må bruke, i hvert fall ikke som jeg synes er gode nok. Selv om jeg sover i skyttergraver med soldatene, er jeg fortsatt journalist, sier han.
Græsvik tripper utålmodig etter ­paneldebatten. Han må rekke flyet til Bergen.
– Jeg må dra nå, jeg skal nemlig drikke øl og se Armadillo sammen med noen folk i kveld.
– Åh, hvem er det?
– Det er noen marinejegere som har vært i Afghanistan.

ØYVIND FØRLAND OLSEN ofo@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

 

Navn:Fredrik Græsvik
Født: 1967
Sted: Oslo
Sivil status: Ugift, en datter fra
et tidligere forhold, Julie (14).
Aktuell: TV2-journalisten følger norske soldater i Afghanistan tett.

MILEPÆLER
10 ÅR: Bor på Oppsal og er speider i skogen. Sover i telt og koser seg.
20 ÅR: Reiser til USA for å studere stats­vitenskap og jour­nalistikk. Har en ­målsetting om å bli voksen, men klarer det ikke.
30 ÅR: Er fortsatt ­ikke voksen, men har likevel dekket flere kriger og har sam­boer. Journalistikk­karrieren begynner å ta form.
40 ÅR: Er senior­reporter i TV 2 og opplever at han blir stadig eldre, noe han ikke setter stor pris på. Men folk har i det minste sett ham en del på TV.