Terrordager

TERRORANGREP: 125 personer ble drept da et av flyene traff Pentagon, i tillegg til 64 om bord. Foto: SCANPIX

Klokken er litt over ni. Robert G. Salesses i US Marine Corps er på vei til et møte i fjerde korridor, på vestsiden av Pentagon. Det er 11. september 2001.
– Et fly har krasjet inn i en bygning i New York, hører han noen si utenfor et kontor han passerer.
Salesses tenker umiddelbart at det er en liten ulykke. Noe på størrelse med et Cessna-fly. Så han fortsetter å gå. I et kontor lenger borti gangen står noen folk samlet rundt et fjernsyn. Bildene av passasjerflyet som treffer den nordlige blokka av World Trade Centre vises igjen og igjen. Salesses står forfjamset og ser på noen minutter.
– Nå trenger de meg i operasjonssentralen, tenker han da han får summet seg.
Det er arbeidsplassen hans. Det er en felles operasjonssentral for hær, sjø og luft, hvor de overvåker alle operasjoner som det amerikanske forsvaret har i inn- og utland. Salleses går raskt tilbake dit han kom fra.

Intenst. Klokken 09:37 flyr American Airlines Flight 77 veldig lavt over Arlingtion kirkegård. Så lavt at det treffer toppen av flere lyktestolper. Like etter krasjer passasjerflyet inn i vestsiden av Pentagon, der Salesses skulle vært på møte. Han har nettopp kommet tilbake til operasjonssentralen, helt i andre enden av bygningen. Han merker ingenting, verken risting eller smell.
– Et av flyene har truffet Pentagon, roper en mann som kommer inn.
Aktiviteten tar seg opp. Telefonene ringer i ett sett, det kommer meldinger over høyttalere, det er mye snakk. Salesses opplever stemningen som intens, men ikke kaotisk. Han er usikker.
– Hva skjer nå? Kommer det flere fly? Det var jo to i New York, tenker han.

Dirigerer trafikk. Etter kort tid kommer meldingen om at bygningen må evakueres. Den har tross alt blitt angrepet. Salesses er en av flere tusen som kommer seg ut av bygningen. Han ser det stiger røyk opp fra den andre enden. I den neste knappe timen hersker det usikkerhet. Få vet hvor store skadene er. Folk lurer på hvordan de kan hjelpe. Salesses ender opp med å dirigere trafikken. Så blir de ansatte i operasjonssentralen kalt inn igjen. De har en viktig jobb å gjøre. Flere passasjerfly er fortsatt er savnet. Luftrommet over USA er stengt, og det er jagerfly i luften over hele landet. Alt blir kontrollert fra operasjonssentralen. Samtidig vokser brannen på den andre siden av bygget. Salesses blir sammen med noen andre sendt for å forberede et alternativ for operasjonssentral. De får låne to biler. På vei ut blir de stoppet av noen som kommer med to skadde personer på bårer. De tar ut baksetene i den ene bilen, legger de skadde der og drar til Arlington sykehus.

DIRIGERTE TRAFIKKEN: George W. Salasses var på det amerikanske forsvarets operasjonssentral den 11. september 2001. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

I New York. – Jeg satt i et møte da en kollega plutselig braste inn og fortalte at et fly hadde truffet World Trade Center. Jeg trodde først det var et av disse små reklameflyene som bestandig svirret rundt over New York. De fløy med bannere hvor det sto «Drink Coca Cola» og lignende. Jeg tenkte først det var en tragisk ulykke og fortsatte arbeidet som normalt, forteller Wegger Christian Strømmen.
Like etter kom beskjeden om at nok et fly hadde kollidert med en skyskraper.
– Da skjønte jeg umiddelbart at det var et terrorangrep, sier Strømmen som jobbet i den norske FN-delegasjonen da Norge var medlem av Sikkerhetsrådet.
Han hadde to døtre som gikk på skole ikke langt fra det som senere skulle bli kjent som Ground Zero. Da tårnene kollapset, ble gatene fylt med røyk og støv. Telefonnettet brøt sammen, og trafikken ble lammet. Han bestemte seg derfor for å hente barna til fots.
– Jeg fortet meg nedover «2nd Avenue» mot menneskestrømmen. Det var en surrealistisk opplevelse å løpe i den retningen alle flyktet fra, forteller Strømmen.
– Vi hørte rykter om at Pentagon var truffet, og at enda et fly var kapret. Mange fryktet at flere var på vei mot Manhattan. Øya er ikke så stor, så man føler seg svært utsatt. Det tok ikke lang tid før den sivile flytrafikken ble stanset og militære jagerfly begynte å patruljere luftrommet, forteller han.

ALENE: – Jeg gjorde den tabben at jentene ble sittende og se på bildene fra World Trade Center alene. Dessverre fikk de med seg noen av de forferdelige bildene av mennesker som hoppet fra tårnene. Det har nok blitt sittende fast, sier Wegger Christian Strømmen. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Starten på Afghanistan. 11. september 2001 var kampen mot terror allerede i gang, men «nine-eleven» utløste en terroristjakt av dimensjoner og var selve motivet for å bekjempe Taliban og jakte på Osama bin Laden og Al-Qaida-tilhengere i Afghanistan. Da det første flyet styrtet inn i World Trade Center, hadde Leif Arne Ljøkjell (bildet) lagt ut på sin løpetur hjemover i Mosjøen etter en arbeidsdag som sjef for Sør-Hålogaland regiment. Han rakk akkurat å komme inn døren og kunne, sammen med sønnen, se på tv-skjermen at det andre flyet traff bygningen. Dette lukter terrorhandling og Osama bin Laden, var den første Ljøkjell-reaksjonen før noen egentlig visste hva dette var. Da det var klart og USA begynte å planlegge mottrekk, skjønte Ljøkjell at Norge ville bli involvert.
– Men for meg var det helt uaktuelt å tenke oppdrag. Både min kone og jeg følte at jeg hadde gjort mitt i internasjonale operasjoner. Likevel, da jeg ble oppringt 10. desember og fikk et par timers betenkningstid for å vurdere oppdraget som kontingentsjef i Afghanistan, var det vanskelig å si nei.
En av de første dagene i januar 2002 landet han i Kandahar sammen med spesialstyrkene. Da var norske mineryddere allerede på plass.

Motreaksjonen. – Den amerikanske motreaksjonen – ikke minst invasjonen av Irak to år senere – ble mer militær enn nødvendig, sier forsker Brynjar Lia ved Forsvarets forskningsinstitutt.
Han mener den bidro til at kampen mot terror kom til å prege hele det neste tiåret, og at anslagene mot tvillingtårnene i New York og Pentagon i Washington DC i seg selv ikke tilsa en så voldsom motreaksjon.
– Det startet som en begrenset militær kampanje i jakten på Osama bin Laden og Al-Qaida i Afghanistan. Det har utviklet seg til en meget omfattende stabiliseringsoperasjon der Nato har måttet bære hovedansvaret og der opprørskrigen mot Taliban-geriljaen står i fokus. Dette ble noe annet enn de type fredsoperasjoner Norge tidligere var involvert i. Konflikten i Afghanistan har ført til at stereotype oppfatninger om at islam og Vesten er i krig, har fått feste seg. En ond sirkel har oppstått; terrorfaren er til stede, som igjen gir argument for et muslimsk fiendebilde, sier Lia.
– Hvordan hadde utviklingen vært uten 11. september?
– Vi ville trolig ha sett en rekke dødelige terrorangrep uansett. Man hadde mange tilfeller av massedrapsterrorisme på 1990-tallet, og flere av disse var knyttet til andre ideologiske retninger enn militant islamisme. Trusselen var der, men vårt syn på terror er helt klart blitt påvirket etter «nine-eleven». Dessuten er det blitt lettere gjennom for eksempel internett og sosiale medier å organisere grupper som ikke er geografisk samlet, forteller Lia.

I OSLO: Heimevernet og Garden holdt vakt i Oslo sentrum i etterkant av 22. juli. Foto: ARNE FLAATEN

Terror i Oslo. 22. juli 2001 kom terroren til Norge. Regjeringskvartalet ble bombet og åtte personer drept. I timene som fulgte, ble 69 personer drept på AUF-leiren på Utøya. Flere titalls ble hardt skadet. Det er politiet som har ansvaret for terrorberedskap i Norge, men i løpet av ettermiddagen ble også styrker fra Forsvaret tilkalt. Garden og HV-02 bisto med vakt og sikring i Oslo sentrum. Forsvarets spesialkommando ble gjort tilgjengelig. Eksplosiveksperter bisto politiet i Oslo, på Utøya og på Åsta. Forsvarets operative hovedkvarter avga et liaisonteam. Forsvarets sanitet støttet med debrifing og stressmestring, og helikopter ble stilt til politiets disposisjon med tanke på overvåking og transportstøtte. Flere helikoptre bisto da også politiet.

BOMBEN: Fredag ettermiddag gikk en bilbombe av utenfor Regjerings­kvartalet. Åtte personer ble drept. Foto: ARNE FLAATEN

Terrorbekjempelse. Knappe ti år ­tidligere, 11. september 2001, var Kjell Grandhagen, brigader og sjef for presse- og informasjonsavdelingen i Forsvarets overkommando, på tje­nestereise til Øst-Timor. Han forstod straks: Dette er en dag verden blir ­forandret.
– Angrepet i USA var ikke starten på internasjonal terrorisme. Den hadde vi levet med i mange tiår, men omfanget og hvordan USA ble truffet, var spesielt, sier Grandhagen, som nå er generalløytnant og sjef for Etterretningstjenesten.
Han er enig i at det siste tiåret har vært preget av terror og kampen mot den.
– For e-tjenesten er det blitt en av de viktigste oppgavene. Selv om det er Politiets sikkerhetstjeneste (PST), som leder terrorbekjempelse i Norge, har min avdeling en viktig rolle. Jeg må også minne om at trusselbildet fra internasjonal terrorisme ikke er endret etter 22. juli i år. Det eksisterer reelle trusler mot Europa fra terrororganisasjoner, og det finnes kontakter opp mot disse i Norge.
– Hvordan har 11. september påvirket utviklingen av E-tjenesten?
– Terrorhandlingene har selvfølgelig hatt stor betydning. Kontraterror­arbeidet er blitt en sentral del av tjenestens virksomhet. Og vår støtte til norske militære styrker som har operert utenlands, har gjennomgått en rivende utvikling. Dessuten har det internasjonale etterretningssamarbeidet blitt langt viktigere og mye mer mangfoldig, sier han.
Etterretningssjefen peker på at truslene som finnes i dag, er grenseoverskridende; det er ingen klare skiller mellom trusler hjemme og ute.

TRUSLER: – Det eksisterer reelle trusler mot Europa fra terrororganisasjoner, og det finnes kontakter opp mot disse i Norge, sier Kjell Grandhagen.

Nye supermakter. – E-tjenesten vet mye om internasjonal terror, men vi er klar over at vi ikke vet alt. Terrormiljøene er blitt svært sikkerhetsbevisste for ikke å bli avslørt. Derfor er vårt samarbeid internasjonalt svært viktig, forteller han.
Grandhagen sier at når dette er blitt viktig for Norge, skyldes det ikke bare interessen for å finne ut hvilke trusler norske styrker kan stå overfor i ulike regioner i internasjonale operasjoner. Han forklarer at Norge er et land med utadvendt økonomi og utenrikspolitikk, og at forhold ute i verden også har betydning for Norge.
– Vi går mot en internasjonal situasjon preget av nye, fremvoksende stormakter. Dette vil kunne danne et annet bilde enn det vi er vant med, der USA har vært alene som supermakt. Nå vil både Russland, Kina, Brasil og India gjøre seg gjeldende, og vi vil se nye allianser vokse fram. Det er ikke sikkert at dette gir en sikrere verden. Det kan snarere være grunnlag for nye konflikter, påpeker Grandhagen.
Han minner om at regjeringen har definert Nordområdene som et satsingsområde, samtidig er det flere grunner til å følge med på det som skjer i Midtøsten og i deler av Afrika – blant annet piratvirksomhet og den humanitære situasjonen i regionen. Det som har skjedd av opprør og protester i Nord-Afrika og Midtøsten i år, var likevel ikke forutsett gjennom etterretning. Derfor ser Grandhagen at det er ting å lære av dette.
– Men økonomiske hendelser, et dødsfall eller religiøse reaksjoner vil alltid kunne starte spontane aksjoner.
– Er det ikke et paradoks for militær etterretning at de truslene vi ser for oss, ikke er av militær art?
– Nei, det vil jeg ikke si. Under den kalde krigen, og rett etterpå, var vi opptatt av å ha en definert fiende, gjerne som en militær motstander. I dag er ikke-militære trusler det normale, men vi har ingen garanti for at det varer evig. Derfor må vi opprettholde et forsvar og vurdere mulig risiko i et langsiktig perspektiv.
– Hva kan vi forvente oss i fremtiden?
– Det er terrorens natur å ramme oss der vi er mest sårbare og minst forberedt. Jeg tror ikke på noen gjentakelse av det vi så i USA for ti år siden. Terroren vil ta nye former for å skape frykt. Faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen er en utfordring. Noe helt annet er trusselen innenfor informasjonsteknologien. Det ligger skremmende muligheter i dataverdenen, forklarer generalløytnanten.

Arbeidsfordelingen. 11. september-angrepet utløste en rekke beredskapstiltak i Norge. For eksempel ble jagerflyberedskapen flyttet til Rygge. Natos Awacs-fly ble sendt til USA, blant annet med nordmenn om bord.
– Hvordan var beredskapen på Lutvann 22. juli?
– Da vi fikk meldingen rett i etterkant, aktiverte vi vår krisestab. Alle våre kilder og kanaler ble aktivert. Vi visste jo ikke hvem som stod bak, og alle fryktet at det var internasjonal terror. Vi hadde hele tiden løpende kontakt med PST. Da det ble klart at vi hadde å gjøre med en etnisk nordmann – og ikke et internasjonalt terrornettverk – falt mesteparten av arbeidet på PST. Likevel, E-tjenesten har hjulpet til og gitt støtte og sjekket utenlandsspor, sier generalen.
Spørsmål om Anders Behring Breivik burde vært avslørt, ønsker ikke E-sjefen å kommentere.
– Den saken ligger innenfor PSTs ansvarsområde. Skulle en tilsvarende trussel oppstå fra en enkeltperson i utlandet, og således falle inn under E-tjenestens ansvar, sier det seg selv at det er svært mye vanskeligere å detektere enkeltpersoner som jobber med sine planer alene enn nettverk som involverer flere og som må kommunisere med hverandre, svarer generalløytnant Kjell Grandhagen.

Norge på listen. FFI-forsker Brynjar Lia synes ikke at terrorister stadig ligger et hestehode foran dem som skal bekjempe dem. Det er mer vanlig at de blir avslørt.
– Terrorgrupper er gjerne konservative i metodevalg. Mange kan lett kjennes igjen på typen sprengstoff. Men selvfølgelig skjer det en gradvis utvikling der nye metoder tas i bruk; ett eksempel kan være bruken av selvmordsbombere. Vi ser nå en mye større spennvidden i taktikker og aksjonsformer knyttet til «martyr­aksjoner».  
– Hva skaper mest terrorfare, vår deltakelse i internasjonale operasjoner eller fornærmelser av typen Muhammed-tegninger?
– Jeg tror ikke at trykking av slike tegninger ville hatt stor effekt uten vårt engasjement ute og Vestens Israel-støtte. Militante islamistgrupper har kunnet spille på muhammadkaritakturkrisen nettopp fordi det allerede fantes en dyp misnøye med den USA-ledede krigen mot terror.
– Hvor utsatt er Norge for internasjonale terrorangrep?
– Vi står ikke høyt oppe på listen, men vi er ikke «usynlige».
Han advarer mot å se på terrorisme som noe statisk, for én type trussel kan åpne for noe helt annet. Brynjar Lia synes at Forsvaret her hjemme er tilpasset terrorfaren og oppfatter at samarbeidet mellom politi og forsvar har bedret seg.
– Men vi trenger kanskje en ny debatt rundt samarbeidet mellom politi og forsvar i antiterrorsammenheng. Truslene er gjerne av ikke-militær art, men Forsvaret har betydelige ressurser som er høyst relevante i krisesituasjoner. Man bør kanskje finne løsninger som gjør at disse kan brukes i større grad av sivil sektor enn det tilfellet er i dag. Jeg håper ikke at sivile myndigheter ser på bruk av militære ressurser som et nederlag.

TRUSLER: – Det eksisterer reelle trusler mot Europa fra terrororganisasjoner, og det finnes kontakter opp mot disse i Norge, sier Kjell Grandhagen.

Terrortiltak. Det er altså Politiets sikkerhetstjeneste som har ansvaret for terrorbekjempelse i Norge. Ifølge deres hjemmeside skal PST forebygge og etterforske lovbrudd mot nasjonens sikkerhet og selvstendighet og er organisert som en særskilt polititjeneste. Sikkerhetstjenesten har som oppgave å samle og analysere informasjon og treffe tiltak mot forhold som kan true nasjonens sikkerhet. PST ønsker ikke å si noe om sin rolle til F. Nasjonal sikkerhetsmyndighet på sin side har informasjonssikkerhet som hovedarbeidsområde. Derfor rykker de ikke ut dersom det skjer et terroranslag, men står klar til å bistå.
– Det ble raskt satt sammen en gruppe hos oss 22. juli. I planverket har vi en rolle som tilsier at vi raskt blir gjort kjent med hendelser, sier NSM-direktør Kjetil Nilsen (bildet).
Han forteller at spionasje er en av de største truslene innenfor deres felt. Derfor må de sørge for kommunikasjonssikkerhet både med telefon og i datatrafikk. 
– Selv om NSM ikke så dagens lys før to år etter 11. september, har angrepet likevel i noen grad påvirket oss. Det ble satt fokus på og gitt penger til sikrere telefonsystemer i Forsvaret og i offentlig forvaltning, forklarer direktør Nilsen.
– Dessuten er det blitt et nært samarbeid med Etterretningstjenesten og PST, blant annet med deling av informasjon, sier Nilsen. NSM samarbeider også med store deler av Forsvaret, deriblant Forsvarets sikkerhetsavdeling.
Da passasjerflyene ble styrt mot bygningene i USA for ti år siden, var Kjetil Nilsen på jobb i Politi­direktoratet. Han husker at de raskt fant frem til et rom med tv og fulgte begivenhetene der. Etter det var han operativ sjef i PST. Han har således jobbet mot terror gjennom hele tiåret. NSM-sjefen vil ikke gi noen evaluering av Forsvarets rolle i forbindelse med terror og sårbarhet, men han er rimelig trygg på at det som bør gjøres for å være beredt, blir gjort. Det er departementene for forsvar og justis som har hver sin hånd over NSM, henholdsvis på militær og sivil sektor. Nilsen påpeker hvor viktig det er å gjennomføre øvelser der informasjonssikkerhet er inkludert. Han advarer mot lettvinte løsninger som det å bruke mobiltelefon i en kritisk situasjon. 
– I januar i år kom det ut en forskrift om objektsikkerhet i alle sektorer i samfunnet. Det nye regelverket skal innføres over en periode på tre år. Det handler om defensive tiltak mot terror. Først må vi kartlegge hvilke objekter, for eksempel bygninger, som må beskyttes. forklarer direktøren på Kolsås. 
– Forsvarets rolle i fredstid er å beskytte egen virksomhet og det å skulle bistå sivile myndigheter. Men sektorprinsippet er en stor utfordring for arbeidet med sikkerhet i Norge i dag, mener Nilsen. 
– Vi må tenke sikkerhet på tvers av sektorene, sier han.

SÅRBARHET: – Sårbarhetsutvalget fra 2000 er ikke gått ut på dato, sier leder for utvalget Kåre Willoch.

 

Sårbarhetsutvalget. 11. september 2001 var Kåre Willoch i bilen på vei til Valdres for å besøke venner.
– Jeg slo på radioen og forstod straks at noe alvorlig hadde skjedd, men det var vanskelig å skjønne hva de snakket om, husker han.
Året før hadde han lagt frem rapporten fra Sårbarhetsutvalget. Én av anbefalingene var å styrke samarbeidet mellom politi og forsvar mot mulig omfattende terror og sabotasje. Willoch mener at rapporten er relevant, også i dag.
– Jeg kan ikke se at innholdet i rapporten er gått ut på dato. Risiko­momentene er der fremdeles, sier Kåre Willoch, som ledet utvalget på slutten i 1999.
Han er ikke sikker på at den beste metoden er å oppnevne et nytt utvalg, slik enkelte politikere har tatt til orde for, selv om deres bekymring er knyttet til sårbarhet overfor transport, mobilnett, bank- og datasystemer.
– Mobilnett er viktig, derfor har det betydning for sårbarhetsvurderinger. For eksempel hadde dekningen betydning på Utøya, men dette kan andre gi analyser av, ikke nødvendigvis et nytt sårbarhetsutvalg, sier Willoch, som er kritisk til at flere av rådene i rapporten fra hans utvalg ikke er blitt fulgt opp.
– I dag er det ingen enkelt statsråd som har ansvar for helheten i beredskapsarbeidet.  Ansvaret hos justis­ministeren og hans departement er tydeligvis ikke klart nok. Hva er for eksempel gjort for å stenge Grubbe­gata? Hvilket ansvar føler en justis­minister for alle slike enkeltspørsmål som i sum utgjør beredskapen? spør Willoch.
Han mener at sikkerhetstenkningen etter 11. september gled inn i usikkerheten og at systemet har vært dårlig. Dessuten er han kritisk til at begrensningene for PST ikke er revurdert, at PST ikke kan bruke nødvendige midler for å følge med på enkeltpersoner og deres handlinger.
– En sikkerhets- og sårbarhetsstatsråd ville ha etterlyst sikkerheten, sier den tidligere statsministeren og mener at det er dårlig organisering å la politimesteren i Oslo ha ansvaret for helikopterkapasiteten; den avgjør jo den nasjonale beredskapen.
– Vi etterlyste i vår rapport for elleve år siden nærmere sivilt-militært samarbeid. Det er blitt bedre i dag, men det må trenes mer, og beredskapsstyrken må alltid ha adgang til helikopter, for det handler om minutter i en krisesituasjon, sier han.
Etter et tiår preget av terrorfare ser Willoch at beredskapen er blitt bedre, men at det er gjort lite for å fjerne årsakene.
– Risiko for internasjonal terror må vi leve med, med det må satses mer på å fjerne årsaker – særlig fornedrelse, diskriminering og sosial nød.

Tilbake i USA. Robert G. Salesses jobber fortsatt i Pentagon, nå i det amerikanske forsvarsdepartementet.
– Angrepet var en tragisk hendelse, men ut av en hver tragedie kommer det også noe positivt, mener han.
– Verden kom sammen i tiden etter angrepet. De siste ti årene er det gjort enormt mye for å hindre at slike ting skjer igjen. Informasjonsdeling, både nasjonalt og internasjonalt, har blitt bedre. Luftsikkerheten har blitt forbedret over hele verden, sier han.
Salesses jobber blant annet med hvordan det amerikanske forsvaret kan støtte sivile myndigheter.
– Vi arbeider nå tettere med andre departementer og etater, med hvordan Forsvaret kan hjelpe til under katastrofer, det være seg naturlige eller menneskeskapte. Vi har jo folk over hele landet og kan for eksempel stille med logistikk, helikoptre, medisinsk assistanse og nødhjelp. Vi har sammen med sivile myndigheter jobbet hardt med å utvikle planverk og policyer for å forsikre oss om at vi kan assistere og respondere best mulig når det trengs, sier han. 

MINNESMERKE: Pentagon Memorial ligger sørvest for bygningen og består av 184 opplyste benker, en benk for hvert av ofrene i terrorangrepet. Foto: CHRISTIAN NØRSTEBØ

Dagen etter. I Washington sitter Wegger Christian Strømmen. Nå er han Norges ambassadør i USA. Gjennom en lang karriere i Utenriks­departementet har han opplevd flere dramatiske hendelser. Han var i Tel Aviv da byen ble angrepet med irakiske Scud-raketter, han tjenestegjorde i Jugoslavia under borgerkrigen. Angrepene mot New York var likevel noe helt spesielt, mener han.
– Det har flere ganger vært omfattende terrorangrep mot amerikanske interesser. Men aldri på dette nivået og aldri i USA. Den psykologiske effekten var enorm, sier Strømmen. 
Ringvirkningene har vært omfattende. Selv ti år etter preger fortsatt «nine-eleven» amerikansk utenriks- og forsvarspolitikk. Det Strømmen husker best fra ti år tilbake, er likevel ikke angrepet, men dagen etter.
– Det var helt uvirkelig å våkne opp til stillheten. Vi var helt avskåret ettersom alle broer og tunneler til Manhattan fortsatt var stengt. Fremdeles kjennes det som om noe mangler når jeg kjører til New York og ikke ser «Twin Towers» rage over byen. Slik vil jeg nok alltid føle det.

JAHN RØNNE jr@fofo.no
SVEIN ARSTAD sa@fofo.no
OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
CHRISTIAN NØRSTEBØ cn@fofo.no

Terroreffekten

Viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen mener 11. september forandret måten vi tenker forsvar på. 

OPERATIV SJEF: – Også i Norge er vi blitt mer opptatt av vår egen sårbarhet, sier viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen.

– Ja, det mener jeg. Amerikanerne forandret seg etter 11. september, sier viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen. 
– De ble mer opptatt av egen sårbarhet. Hvor er de utsatt? Hvem er fienden? Og så ble arbeidet rettet mot å redusere sannsynligheten for at terrorister kunne lykkes. Bygg og personell ble for eksempel beskyttet i mye større grad enn tidligere. Det har også påvirket oss. USA er en av våre nærmeste allierte, og flere amerikanske styrker trener i Norge hvert år, forteller han. 
– Også i Norge er vi blitt mer opptatt av vår egen sårbarhet. Det ser vi blant annet med tanke på hvordan vi sikrer soldatene våre i Afghanistan. Vi beskytter troppene på en helt annen måte enn vi gjorde på Balkan på 90-tallet.

11. september. Han var på toget på vei hjem da to fly styrtet inn i World Trade Center. Den gang gikk sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter på Forsvarets stabsskole.
– Det var uvirkelig. Terror var jo ikke nytt. Vi hadde sett terrorhendelser i land som Storbritannia og Spania, men vi hadde ikke tidligere opplevd terror i et slikt omfang eller med slike virkemidler, forteller han.
– Kan vi egentlig forsvare oss mot terror? 
– Nei, ikke helt og holdent. Terror kommer uventet og er utradisjonelt. Du vet ikke hvem terroristen er. Men vi kan jobbe for å redusere sannsynligheten for at det skjer. 

Ti år senere. Da bilbomben går av utenfor Regjeringskvartalet, har viseadmiral Haakon Bruun-Hanssen nettopp satt seg på flyet fra Bodø. Drøyt to timer senere – på Gardermoen – får Bruun-Hanssen for første gang høre om terrorangrepet. Han ser de første bildene fra Regjeringskvartalet på mobiltelefonen og synes det er uvirkelig. Den første reaksjonen er at nå skjer det i Norge også. 

På prøve. Bruun-Hanssen drar rett til situasjonssenteret på Akershus festning. Omtrent samtidig kommer de første meldingene om skytingen på Utøya. Forsvaret er for lengst i gang med å undersøke hvilke ressurser de kan stille, dersom politiet skulle trenge bistand. I Situasjonssenteret i Oslo og ved Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan utenfor Bodø er ekstra mannskaper kalt inn. Det er helg og fellesferie, men det er jo dette de har trent på – sammen med politiet: å bli satt på prøve når de minst venter det. Politiet har liaisonoffiser ved FOH, Forsvaret har liaisonoffiser i politiet. De snakker umiddelbart med sine overordnede, og snart er også store deler av det operative forsvaret i sving. Helikopter blir klargjort for transportstøtte. EOD-personell fra Ørlandet flys ned til Oslo, selv om politiet ikke har bedt om støtte ennå. HV-02 og Garden har allerede sikring av bygg og objekter i Oslo som del av sin portefølje. Da er det naturlig at de blir spurt om å ta på seg eventuelle vakt- og sikringsoppdrag.

Politi og forsvar. – Vi reagerte så fort som mulig, så vi skulle være klare når vi ble spurt om å bistå. Den kompetansen vi sitter med er unik, forteller Bruun-Hanssen.
Han er fornøyd med Forsvarets bidrag. Og roser samarbeidet med politiet.
– Terror er en politisak. Sånn skal det også være. Vi skal ikke bruke militærmakt mot sivilbefolkningen i Norge. Vår oppgave må fortsatt være å forsvare landet mot en ytre statsmakt.
– Flere etterlyser mer debatt rundt samarbeidet mellom politi og forsvar?
– Nå må vi først se hva 22.07-kommisjonen kommer frem til. Dersom vi blir bedt om å bistå staten Norge på andre måter enn vi gjør i dag, vil vi selvsagt gjøre det. Vi bemanner for eksempel Sea King-redningshelikoptrene på vegne av Hovedredningssentralen. Det kan også være andre områder hvor vi kan bistå politiet.

 

11. september 2001, USA
To fly traff World Trade Center i USA. Tårnene raste etter hvert sammen. Et tredje fly rammet Pentagon i Washington DC. Et fjerde fly var også kapret, men styrtet uten å ramme noen mål. Til sammen omkom 2993 personer under terrorangrepene i USA. De 19 flykaprerne ble utpekt som islamske fundamentalister med en ekstrem antiamerikansk og antivestlig holdning.

Et tiår med terror

■ 12. oktober 2002: Bali, Indonesia
En selvmordsbombe og en bilbombe ble detonert i nærheten av to nattklubber. En tredje bombe ble sprengt utenfor den amerikanske ambassaden. Medlemmer av Jemaah Islamiyah, en militant, islamistisk organisasjon, blant annet med tilknytning til Al-Qaida og Taliban, sto bak. 202 mennesker omkom.


■ 23. oktober 2002: Moskva, Russland
50 væpnede tsjetsjenske terrorister entret Dubrovka-teateret med bomber festet til kroppen. Kravet for å slippe løs de 800 gislene var at russiske styrker skulle trekkes ut av Tsjetsjenia. Dramaet varte til 26. oktober. Da gikk russiske spesialstyrker til aksjon. 41 av terroristene ble drept, men også 129 gisler døde.


■ 11. mars 2004: Madrid, Spania
Til sammen ti bomber ble sprengt på fire ulike jernbanestasjoner i Madrid. 191 mennesker ble drept. Bevis pekte mot «Groupe Islamique Combattant Marocain» (GICM), en radikal islamistisk gruppe. I løpet av den neste måneden ble 15 personer arrestert.


■ 7. juli 2004: London, Storbritannia
Fire britiske statsborgere, trolig rekruttert av Al-Qaida, sprengte seg selv. Tre utløste bombene på hver sine undergrunnstog, bare med sekunder mellom hver aksjon. Den fjerde ble sprengt om bord på en buss nesten en time senere. 56 personer omkom.


■ 1. september 2004: Beslan, Nord-Ossetia
30 tsjetsjenske opprørere stormet «Skole nr 1» og holdt voksne og barn som gisler, 1200 i alt. Aksjonen varte til 3. september, da situasjonen kom ut av kontroll. 366 ble drept, av dem var 150 barn.


■ 26. november 2008: Mumbai, India
I alt ti terrorangrep i ulike deler av Mumbai pågikk i tre døgn med skyting, granater og bomber. En togstasjon, hoteller og et turistområde ble rammet. Islamske terrorister skal ha stått bak. 174 ble drept.


Sårbarhetsutvalget
■ Utnevnt i 1999 av Bondevik-regjeringen. Leverte sin innstilling 4. juli 2000.
■ Utvalget skulle blant annet gi en «helhetlig beskrivelse av risikoen for ekstraordinære påkjenninger mot det sivile samfunnet i fred, sikkerhetspolitiske kriser og krig»
■ En av anbefalingene var å styrke samarbeidet mellom politi og forsvar. I etterkant er ansvars- og kommandolinjene mellom Forsvaret og politiet er gjennomgått og fastsatt. Det er også gjennomført øvelser med scenarioer hvor Forsvaret gir bistand til politiet.

Forsvaret i Afghanistan
■ Operasjon Enduring Freedom (OEF): Spesial­styrker, mineryddere, eksplosivryddere, transportfly, F-16 kampfly
■ International Security Assistance Force (ISAF): transportkontroll, liaison- og stabsoffiserer, vakt- og sikringsstyrke, ingeniørstyrke
■ CIMIC – sivilt militært samarbeid, Battle Group 3, Provincial Recon­struction Team (PRT), Norwegian Aeromedical Detachment (NAD), Norsk kontingentstab (NCC), Nas­jonalt støtteelement (NSE), Region­kommando Nord (RC-N), Mentor­offiserer (OMLT), Nato-staber: Isaf-hovedkvarteret i Kabul