Til pusten tar deg

INN OG UT: Marius Hesby tar dype drag. I timene før konsert handler det stort sett om å fininnstille sinnet, stykkene han skal spille skal han kunne, men det er nå det gjelder.

– Akkurat nå har jeg en spesiell følelse, forteller han.
– Jeg tenker at noe er galt, tonene jeg skal spille, låter ikke som de skal, notene ser ikke riktige ut. Ja, det er nesten så jeg føler meg litt paranoid.
– Men denne følelsen har jeg ganske ofte før konsert.

Strammer muskler. Det er lørdag klokka tre, og Marius Hesby (33) er alene med sin trombone. Det er ventetid. Om tre timer skal kapteinløytnanten – Forsvarets første ansatte solist – stå på scenen i Ridehuset. Det er dag tre av Olsen-festivalen.
– Prrrrrr!
Han blåser i munnstykket, først lyst, så mørkere. På bordet i det lille øvelsesrommet på Akershus festning ligger noter, fuktighetskrem, en Iphone og en banan. Hesby går i uniform. Han forteller at det er litt spesielt å presse de samme musklene som man bruker til å kysse, smile og le – til å spille trombone. Det er på en måte unaturlig. Og det er ikke rart at man fort blir gammel som musiker. Man blir rett og slett litt sliten i muskulaturen.

Yoga og styrke. Konsertdager er spesielle, forklarer Hesby. De slipper liksom ikke taket. Noen ganger spiller han gjennom de stykkene han skal fremføre, andre ganger slapper han mest av. Han leser noter. Det kan være god trening å forestille seg hvordan det kommer til å låte.
– Jeg skulle gjerne sovet litt, det er lurt å slappe av, men det får jeg ikke tid til i dag, sier han og tar dype pustedrag – inn og ut, flere ganger.
Det finnes musikere som sverger til yoga, Marius gjør ikke det, men han skjønner hvorfor. Han bruker selv mye tid på pusteøvelser. I tillegg trener han styrke, det er viktig å unngå belastningsskader. Trombonen veier tross alt noen kilo.
– Jeg pleier å ta noen armhevinger hver dag, ikke mange – men nok til at jeg merker det. Og for å si det sånn, jeg merker det hvis jeg lar være.

VENTETID: Dagen før konserten skrev Marius Hesby denne tekstmeldingen: «Jeg kommer helt sikkert til å være stressa og lite tilsnakkandes»

Musikerlivet. Det var på nyåret 2009 Marius Hesby ble ansatt som solist i Forsvarets musikk. I ytterligere tre år har han fått frie tøyler til å utvikle sin egen solistkarriere. Han skal spille med Forsvarets mange musikkorps – og Forsvaret får mulighet til å profilere seg som musikkarbeidsplass. Hesby er ingen hvem-som-helst i solistsammenheng. Han har vunnet NM for solister tre år på rad og ble nummer to i prinsesse Astrids solistkonkurranse i 2000. Han har vært tilknyttet Marine­musikken siden 1999 – hvor han også hadde arbeidsuke da han gikk på ungdomsskolen.
– Av og til tenker jeg: Hva slags liv er egentlig dette? Det er jo mange som heller velger å nyte musikken på fritiden – det går fint det òg. Og som musiker får du ulempene. Du kan ikke alltid spille det du er mest glad i. Du kan ikke velge det bort, og så er det vanskelig å kombinere med familie og barn.
Men så var det spillegleden, da.
– Det er jo så moro, sier Hesby.

SAMTIDSMUSIKK: Det hender Marius Hesby spiller uten noter, men ikke på 21 minutter lange trombonesoloer. I bakgrunnen, Forsvarets musikkorps Vestlandet.

Fire og tre kvart. Han bytter rom, til det han skal bruke under konserten, rett under scenen i Ridehuset. Han spiller skalaer, blåser enkle toner. Jeg spør hvor stort spennet er, hvor mørkt og lyst han kan spille og han spiller først et dystert brom, så et skrikende hvin. Hesby er både stridsvogn og ­jagerfly, men på musikkspråket har han hoppet tre oktaver. I stykket han skal spille under konserten er spennet enda større: Da skal han ­variere over fire og tre kvart oktav.
– Det får frem en vanvittig energi i spillingen. De som hører på, skjønner at det er fysisk arbeid. Det føles som om trombonen, ja, hele stykket, kan kollapse.

Hærføreren. På scenen venter Forsvarets musikkorps Vestlandet – årets utøver i 2008 og det selverklærte samtidskorpset i Forsvaret. De spiller deler av stykket de skal fremføre under konserten. Det handler om en hærfører som skal samle troppene ­sine. Hærføreren er Marius Hesby. Troppene er korpset. En stund er det korpset som har initiativet, så overtar solisten. Det går fra det harmoniske og rytmiske til det ekstreme, harde og nesten litt rampete. Og tonene danser mot taket av Ridehuset mens trombonesleiden farer opp og ned, men Hesby står like støtt. Så avslutter det med et brak. Hele stykket varer 21 minutter.
– Bra driv, sier dirigenten og Hesby virker nærmest litt brydd.

Fri solo. – For de aller beste, for de som virkelig er gode, så er teknikken et tilbakelagt stadium. Det er noe de kan og de kan spille stykket akkurat sånn som de vil. De er rett og slett fri.
– Er du der?
– Av og til, i mine beste stunder, ­føler også jeg meg fri.
– Jeg får ikke en transelignende opplevelse av å spille trombone, det er ikke det jeg mener. Da er det snarere følelsen av å mestre. For det er lagt ned utrolig mye arbeid før konserten. Jeg har sikkert spilt dette stykket 100 ganger. Så er det bare den ene gangen det teller.

Nervekamp. Han er ikke sulten, det er han sjelden før konsert, men han føler han bør spise. Det er snart bare en time igjen. Han går på kafé, men skifter til sivile klær først, han har ikke med seg uniformslue og synes det blir feil å gå uten. Han bestiller en mozarella- og tomat-salat.
– Før kunne jeg leve en uke på godteri, det kan jeg ikke nå.
Nervene er der, innrømmer han.
– Jeg blir alltid nervøs. Det er jo et forsvarsinstinkt. Det står mye på spill og det er viktig for meg å gjøre det bra.
Han har prøvd å late som han ikke er nervøs. Det funker ikke.
– Jeg prøver i stedet å tenke på at jeg er godt forberedt, at jeg har øvd mye, og at jeg har gjort dette før.
Han forteller at den siste timen handler om å finne den riktige følelsen – om å fininstille sinnet før konsert.
– Jeg må alltid noen turer ned i kjelleren. Jeg tenker at dette kan ikke gå bra, at jeg ikke har en sjanse i havet. Men nå høres jeg veldig dramatisk ut. Det er mange topper også. Og jeg har jo valgt denne ­belastningen selv.
For det er gleden over å drive med musikk som er det viktigste. Også på fritiden er han opptatt av musikk, men da går det ofte i en helt annet sjanger – deriblant elektronika. Favorittbandet er Depeche Mode. Han liker også Kraftwerk.
– Hva med trombonekonsert med Kraftwerk?
– Haha, det hadde vært noe.

Rett før. De siste minuttene vil Marius Hesby være alene. Korpset er på scenen. De skal spille et stykke først. Hesby vandrer hvileløst bak scenen – frem og til­bake. Han setter seg i mørket, legger trombonen på fanget og lener hodet mot en vegg og lukker øynene. Så er det hans tur.
Drøyt 20 minutter senere er han varm i kinnene. Ja, han ser nesten ut som han har trent. Han er letta, men mest oppstemt. Publikum likte det, kjæresten kom løpende og ga ham en klem og forståsegpåere beskriver Hesby som et trombonetalent i den ypperste norgesklasse. Han puster dype drag. Det er bare pause. Han skal snart tilbake. Han blåser noen toner. Øver på lyden. Spiller litt på stykket han skal fremføre, men husker ikke helt og denne gang skal han spille uten noter. Han må dra frem notene.
– Uff, typisk at jeg glemmer nå, da, sier han.  

Komedie. Noen minutter senere er det glemte glemt. Nå husker han. Han står alene på scenen og har kastet jakken. Og hvis du glemmer deg bort et lite sekund, så er han ikke Marius Hesby, men den amerikanske skuespilleren Jim Carrey. For når Hesby smiler er han helt lik. Og stykket han spiller, er en slags komedie – om den sveitsiske klovnen Grock. Hesby bruker sordin, den dekker til åpningen der lyden kommer ut og dermed åpner og lukker han lyder, han lager lyder med munnen – ja, noen ganger virker det nærmest som han surkler i trombonen. Publikum ler. Så kommer vendepunktet. Lyset dempes. Hesby setter seg på en krakk før han spiller videre. Komponist Luciano Berio har sagt at nå skal solisten spille videre som om det ikke er noen andre til stede. Han skal være alene. Stykket skal være en reise fra det utadvendte og inn i et menneskes indre. Så spørs det om de som hører og ser på faktisk skjønner det. De husker i alle fall Marius Hesby. Og Jim Carrey-smilet.

OLE KÅRE EIDE oke@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

 

Aktuell

■ Navn: Marius Hesby
■ Født: Tønsberg, 1976
■ Bor: Oslo
■ Aktuell: Første ansatte solist i Forsvaret