Tunge tak

Å miste så mange soldater på én gang var et sjokk. Kystjegerkommandoen er et lite     miljø som selvfølgelig har blitt sterkt påvirket av denne hendelsen. Derfor tror jeg det er viktig med et minnested som dette. På den måten vil de aldri bli glemt, sier Frode Henriksen.
ITrondenes leir er det er fortsatt tidlig på dagen, men skumringen har allerede krøpet inn over den lille halvøya noen kilometer utenfor Harstad. I snøen foran oss står en minnestein med fire navn meislet inn.
– Christian Lian, Simen Tokle, Andreas Eldjarn og Trond Andre Bolle leser kommandør­kapteinen, mens han bøyer seg ned og løfter opp blomsterkransene som har blåst over ende. Ved siden av står svartbrente fakler som er plassert i en stor sirkel rundt monumentet.
– Jeg var tilstede da sønnen til Trond Bolle leste opp talen til faren under en minneseremoni i sommer. Det var en utrolig sterk opplevelse. Jeg har selv en sønn på samme alder. Det er klart det går noen tanker gjennom hodet i en sånn situasjon, sier Henriksen.

Kystjegerkommandoen. Ofte omtalt som den mest dekorerte avdelingen i Det norske forsvaret. Men også det miljøet som har hatt flest skadde og drepte soldater i Afghanistan. 27. juni 2010 mistet fire norske soldater livet da kjøretøyet deres ble rammet av en veibombe. Tre av dem tilhørte KJK. Nøyaktig ett år senere overtar Henriksen som sjef for avdelingen.
Nå sitter han rett ovenfor meg i et stort møterom i ledelsesbygget. I bordplaten mellom oss er kystjegerlogoen innprentet i den blanke overflaten. En ildsprutende drage med lange hoggtenner. Egentlig et passende symbol for en av Forsvarets skarpeste avdelinger.
Men i dag har kommandørkapteinen byttet ut den grønne feltuniformen med finstasen. Henriksen kommer rett fra julegudstjeneste og har derfor på seg Sjøforsvarets mørkeblå uniform med tilhørende hvit skjorte og slips. Hadde det ikke vært for gullstripene oppover ermene kunne man nesten forvekslet ham med en menig soldat. Det nybarberte ansiktet demper heller ikke det ungdommelige inntrykket. Bare 35 år gammel var han ikke det mest åpenbare valget til sjefstillingen.
– Jeg var svært overrasket over å bli tilbudt jobben. Dette er en krevende avdeling med høy aktivitet. Samtidig er det et fantastisk miljø som hele tiden streber etter å bli best mulig. Det har lenge vært en drøm å være sjef for KJK, sier Henriksen, som likevel brukte noen dager før han takket ja til stillingen.
For kystjegerne har 2011 vært et «hvileskjær» etter mange intensive år ute i internasjonale operasjoner. Belastningen har til tider vært svært høy for personellet i avdelingen som markerte sitt tiårsjubileum i desember i fjor. Og selv om den norske innsatsen i Afghanistan gradvis trappes ned, så gjør kystjegerne seg i disse dager klare for nok en tur til området rundt Meymaneh. Frode Henriksen har tidligere erfart hvor krevende det kan være å ha ansvaret for en avdeling i krig.

Faryab-provinsen, 27. juni 2010. Norske soldater tilhørende et MOT-lag er ute på patrulje. I det bakerste kjøretøyet sitter tre soldater tilknyttet KJK samt en operatør fra marinejegerkommandoen. Like før klokken 15:00 rammes det lettpansrede kjøretøyet av en veibombe utenfor byen Almar. Eksplosjonen er så kraftig at førerhuset blir slengt 28 meter fra bilvraket. De fire norske soldatene blir drept momentant.
Hjemme i Harstad har Frode Henriksen akkurat tatt plass i sofaen. Det er VM i fotball. Tyskland skal spille kvartfinale mot England. Da ringer plutselig telefonen. Henriksen hiver seg i bilen og kjører til kontoret hvor hans verste antagelser blir bekreftet.
– Det var som å få en dør slengt rett i trynet. En helt uvirkelig følelse da vi fikk navnene på personer jeg kjente svært godt. Spesielt Christian Lian var en god venn som begynte i avdelingen samtidig med meg i 2001, sier Henriksen.

Forbilde. Han beskriver perioden som fulgte som svært tøff. Ikke bare sørget han over tapet av venner og kollegaer, men måtte også støtte de pårørende. I løpet av tre dager deltok han på like mange begravelser. Fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord.
– Det var stor sorg og mange tårer. Jeg var litt skeptisk til hvordan de etterlatte ville reagere. Men det virker som de setter pris på kontakten. De har aldri båret noe nag verken til oss eller Forsvaret. Det er jeg veldig takknemlig for, sier Henriksen, som den gang var nestkommanderende i avdelingen.
Han ønsker å tone ned sin egen rolle, men fremhever daværende sjef Jon Ivar Kjellin.
– Det var han som måtte ta de tunge telefonene til de etterlatte. Jeg lærte mye av måten Kjellin håndterte situasjonen på. Det har gjort ham til et forbilde når det gjelder godt lederskap, sier han, og stirrer ettertenksomt ut i rommet.
Noe godt kom likevel ut av tragedien, mener Henriksen.
– Jeg tror mange har blitt flinkere til å vise følelser. Dessuten har dette styrket samholdet innad i avdelingen.

Proffdrømmen. Når temaet er Kystjegerkommandoen, renner ordene som en foss ut av munnen på kommandørkapteinen. Dette er tydeligvis noe han brenner for. Men når vi etter hvert kommer inn på mer personlige temaer, stopper ordflommen opp umiddelbart.
– Det vil jeg helst slippe å snakke om, sier Henriksen nesten litt brydd.
Etter litt overtalelse svarer han likevel plikt­oppfyllende på spørsmål om oppveksten.
Selv tråkket han sine barnesko i det lille tettstedet Hemmingsjord i Midt-Troms. Med en mor som var hjemmesykepleier og far som drev med vedtransport var det aldri noen selvfølge at Frode Henriksen skulle bli soldat. Gjennom barneårene ble det nemlig lagt helt andre fremtidsplaner.
– Det var fotballproff jeg skulle bli. Først noen sesonger som spiss i Brann, deretter videre til den røde delen av Manchester, smiler han.
Selv beskriver Henriksen seg selv som en målfarlig angrepsspiller. Stor, og sterk med en god skuddfot. Men dessverre litt for treig. Proffdrømmen måtte han gi slipp på da han begynte på Sjøkrigsskolen i Bergen. Men fotballinteressen er det likevel ingenting i veien med. En betydelig del av studietiden ble tilbrakt på tribunen på Brann-stadion. Og selv snører han også jevnlig på seg fotballskoene.
– Jeg er med på Harstad idrettslags Old-boys lag. Vi ble faktisk nordnorsk mester i høst, kan han stolt fortelle.

Høye krav. Men i stedet for profesjonell måljeger var det altså kystjeger han endte opp som. Bakgrunnen for dette var nokså tilfeldig. En stund vurderte han å studere historie. Men den tunge teorien fristet ikke. Det var praktiske utfordringer han søkte.
– Jeg ble kalt inn som menig i Kystartilleriet i 1995. Allerede året etter begynte jeg på befalsskolen i Drøbak med plikttjeneste ved Nes fort. Deretter fulgte Sjøkrigsskolen før jeg startet i KJK i 2001, oppsummerer Henriksen uten noen flere digresjoner.
Venner og kolleger beskriver ham som veldig direkte. Henriksen har aldri vært en person som går rundt grøten. Og som leder setter han de samme høye kravene til seg selv som til sine underordnede. Til tross for sin unge alder har han derfor klatret helt til topps i avdelingen. Men den nye tilværelsen byr også på helt nye utfordringer.
– Nå sitter jeg med veldig mye ansvar og ingen å gjemme meg bak. Også blir det mye kontorarbeid. Men jeg har en målsetning om å være så mye ute blant operatørene som mulig. Det kribler fortsatt i beina når de gjør seg klar for å dra ut på øvelser, sier Henriksen.



Smertegrense. For det er det operative som hele tiden er i fokus på Trondenes.
– Oppdraget i Afghanistan har bidratt til en profesjonalisering av avdelingen. Som en liten styrke må vi hele tiden dyrke kvalitet foran kvantitet. Heldigvis har vi kunnet velge soldater fra øverste hylle.
Av om lag 150 søkere hvert år er det nemlig bare en håndfull som slipper gjennom nåløyet. Alle som tegner kontrakt, må være innstilt på å tjenestegjøre i utlandet. Men i utgangspunktet var KJK en vernepliktig avdeling som overtok arven etter kystartilleriet. I de siste årene har det derimot foregått en omfattende omstilling. Selv har Henriksen ingen nostalgiske tanker om fortiden.
– Det var til dels stor motstand mot nedleggelsen av de stasjonære kystfortene og opprettelsen av mobile avdelinger. På Nes fort opplevde jeg at de garvede kystartilleristene helst ville oppholde seg nede i fjellet. Det var viseadmiral Finseth som til slutt la ned våpenarten og opprettet KJK. I ettertid har jo det vist seg å være et lurt trekk, konkluderer Henriksen, og tar en slurk kaffe.
Men selv om soldatene fra KJK stort sett opererer på land, er det liten tvil om at avdelingens sjel tilhører Sjøforsvaret.
– Vi har hele tiden vedlikeholdt samarbeidet med marinen og vil øke denne aktiviteten i tiden fremover. Det siste året har vi blant annet fokusert på bording av skip. Dette er en kapasitet KJK kan bidra med i operasjoner som den utenfor kysten av Somalia, forklarer han.
I år er det likevel først og fremst Afghanistan som gjelder.
– For oss har det vært naturlig å bidra for å avlaste hærstyrkene. Men det har vært en tung bør, og belastningen har til tider vært helt på smertegrensen, innrømmer kommandørkapteinen.

Sterke inntrykk. Våren 2012 pakker altså kystjegerne igjen utstyret for en retur til det karrige fjellandet. Frode Henriksen har selv tjenestegjort i Afghanistan ved flere anledninger og vet godt hvilken risiko dette innebærer.
– Vi opplever at Taliban har blitt dyktigere. De har blitt bedre på å gjennomføre komplekse operasjoner og tar i bruk sofistikerte veibomber og godt planlagte bakhold.
Og det er ikke bare soldatene som må tåle store påkjenninger. Også for familiene i Norge kan det bli tøffe perioder. Hyppige rotasjoner med bare fire måneder ute skal bidra til å minske belastningen. Selv bor Henriksen i Harstad sammen med kona og barna på elleve og fem år. Det meste av fritiden går med på å følge opp aktiviteter som håndball, ski, alpint og fotball.
– For mange kan det være en utfordring å kombinere en slik jobb med et normalt familieliv. Heldigvis har jeg en tålmodig kone, sier Henriksen.
Selv har han aldri hatt noen problemer med å omstille seg til hverdagen etter operasjonene i utlandet. Selv om kontrastene kan bli svært store.
– Det som gjorde størst inntrykk i Afghanistan, var fattigdommen. Spesielt barn uten sko eller skikkelige klær i snø og bitende kulde. Om vi har bidratt til å gjøre forholdene bedre for sivilbefolkningen, er jeg usikker på. Men som avdeling har vi utført jobben vår på en meget god måte. Vi har deltatt i noen av de hardeste kampene norske soldater har opplevd. Det er en kombinasjon av dyktighet og flaks at vi ikke har mistet flere. I KJK har vi tidligere sagt at «Gud er fra Trondenes». Det er en illusjon som brått ble knust den 27. juni 2010, sier Henriksen.

Levva livet. Utenfor vinduet har skumringen glidd over i mørke. Det er stille i gangene idet vi forlater møterommet. På vei ned trappa stopper Henriksen. På veggen henger navnene på alle kystjegerene som har mottatt utmerkelser for innsatsen i Afghanistan.
– Det er klart vi er stolte over det vi har oppnådd. Samtidig er en del av medaljene til soldater som har blitt såret i strid. Det skulle vi gjerne vært foruten.
Under henger bildene av de som har mistet livet.
– Vi tenker fortsatt på dem hver dag. Det er en påminnelse om alvoret i det vi driver med, sier han, mens blikket glir over kjente ansikter.
Utenfor inngangsdøra slår kulden imot oss. Kommandørkapteinen trer uniformslua på hodet og hilser til en gruppe som kommer gående. Om bare noen måneder er KJK tilbake i Afghanistan. Henriksen føler de er godt rustet for oppgaven. For selv om Kystjegerkommandoen har opplevd tunge tap, går de på med krum nakke. Noe av den positive holdningen kan kanskje oppsummeres i avdelingens «offisielle» sang.
– Det er «Levva livet» av Åge Aleksandersen, smiler Henriksen.

SVEIN ARSTAD sa@fofo.no

Navn: Frode Henriksen  Født: 16. januar 1976  Sted: Harstad  Sivil status: Gift med Eva Antonsen, en sønn på elleve år og en datter på fem år.  Aktuell: Sjef for Kystjegerkommandoen.  

Milepæler:
10 år: Bor på Hemmingsjord i Midt-Troms. Går på barneskole. Spiller fotball og går langrenn. 20 år: Starter på Kystjegerspesialisering på Befalsskolen for Kystartilleriet i Drøbak. 30 år:  Bor i Harstad. Er troppssjef i KJK. Får en datter. 35 år: Jobber fortsatt på KJK og er nå sjef for avdelingen.