Turistløs marsj i Ankara

Man tar da en utfordring: Kom an, kara! Og vi kom – nysgjerrig som en oppspilt janitsjar.
Ankara er ingen vanskelig by å ha som reisemål. Du trenger bare ett flybytte underveis. Og det er bare en skoletimes vei inn til sentrum. Skjønt, hva er sentrum i en by med fem og en halv millioner innbyggere, der bebyggelsen har spredd seg nærmest som ild i tørt gress – oppover skråningene og ned på den andre siden. Og bakenfor der en ny høyde med gamle skur og moderne høyblokker, plassert med en viss orden i alt bygningsmylderet. Ankara er en administrasjonsby, det visste vi, men det må jo være noen severdigheter her, og noen opplevelser spesielt for turister?
– Nei, ingenting, lyder det lattermildt fra forsvarsattacheen og sekretæren ved den norske ambassaden.
– Noe må det jo være, det er klart det finnes et eller annet turistopplegg.
– Nei, ingenting, det finnes ikke.
Den supperådklingende latteren får oss til å stusse.
– Men vi så at det ankom en busslast med japanere til hotellet.
– Da må de ha-ha-ha ha kjørt feil.
Både vi og de leende er selvfølgelig klar over de mest opplagte høydepunktene: Atatürk-mausoleet, borgen og gamlebyen og den storslåtte moskeen som uten blygsel stiller i klasse med den blå moské i Istanbul. Og med en «den som ler sist, ler best»-innstilling, henvender vi oss i resepsjonen til et av de mer eksklusive hotellene i byen.
– Vi skulle gjerne ha informasjon om sightseeing, en rundtur med buss i byen.
– Det finnes ikke sightseeing-opplegg her, men vi kan arrangere privat omvisning.

Blikket mot vest. Ankara ligger langt inne i landet og det er delte meninger om byen er et sentralt utgangspunkt for videre reise og utflukter. Hovedstaden er mindre enn hundre år gammel, men området har vært bebodd siden urtiden. Sultanen og kalifatets hovedstad var Istanbul. Men så kom Mustafa Kemal, etter hvert kjent som Atatürk. Han grunnla det moderne Tyrkia og erklærte Ankara som hovedstad i 1923. Da hadde han vært en lederskikkelse i frigjøringskampen under og etter første verdenskrig. Det var han som fikk trumfet igjennom Tyrkia som sekularisert samfunn – ingen blanding av religion og statsstyre. Og han vendte blikket vestover, reformerte skriftspråket og satset på utdanning. Men selv i dag er Tyrkia preget av dragkamp mellom østlig og vestlig påvirkning.

Seriøse soldater. Atatürks siste hvilested finner du i et stort parkområde. En minibuss frakter de besøkende frem til startstedet for en mausolé-vandring. En bred og noen hundre meter lang brosteinbelagt allé fører frem til en stor åpen plass med mausoleet på venstre side. 42 marmortrinn bringer deg opp til inngangen til kolossen, der noen av Atatürks taler er gjengitt i gullskrift. Sarkofagen på innsiden er enorm. Den skal veie 40 tonn, og vi innser at vi bare må ta tyrkerne på deres ord. Soldatene på vakt ser ut til å ta oppgaven med stor innlevelse og er utstyrt med hvitt fra øverst til nederst. Når de til tider står bak glassveggene i skilderhusene, kan du lett tro at forsvarets sparekniv er brukt til å true noen utstillingsdukker til jobben.

Så hører du lyden: Flerstemt hesteskotramp nesten i sørgemarsj. Men det er ikke kavaleriet som kommer. Soldatene er til fots og beveger seg som et lokomotiv frem til vaktskiftet. Benføringen er imponerende. Her har tyrkerne utviklet sin egen form for hanemarsj med knebøy og spark. Selv om mausoleet er et av de mest opplagte turistmålene i byen, er det trolig tyrkerne selv som utgjør majoriteten av besøkende. Stedet egner seg godt til å styrke tyrkisk nasjonalfølelse og selvbilde. Og det er mer i området å la seg imponere av. Først et museum med heltedyrkelse av Atatürk, deretter fremstilling av den tyrkiske frigjøringen og moderniseringen av landet. Kampscenariene som er fremstilt der, går nesten Waterloo-museet i Belgia en høy gang.

Dårlig i engelsk. Om ikke Ankara er en utpreget turistby, kan den by på mange opplevelser om du har den rette innstillingen. Ta gjerne drosje, men ikke forvent å få noen saftige bytips av sjåførene om du ikke behersker tyrkisk tungemål. Engelskkunnskapene glimrer med sitt fravær, selv blant ungdom og folk i serviceyrker. Så kan man undres om dette er forklaringen på turistfraværet eller om mangel på turister er grunnen til at så få behersker fremmedspråk.

I ANKARA: JAHN RØNNE jr@fofo.no
Foto: ARNE FLAATEN

TYRKISK BAD: Eynebey Hamani er et godt sted å starte dagen – eller avslutte. Egen bademester gir deg rundvask og massasje i et ærverdig, gammelt tyrkisk bad. Oppført første gang i 1502. Badet ligger så å si vegg i vegg med et av de store markedene.

ROMERBORG: Den gamle Ankara-borgen på høyden i den eldste bydelen gir panoramautsikt. Adkomsten er kronglete og en med høydeskrekk bør ta seg i vare. Festningsmurene har ingen sikring, så pass på familien.

MOSKÉ: Byen er full av moskeer og karakteristiske minareter. Den mest imponerende er Kocatepe-moskeen, den stod ikke ferdig før i 1987. Drømmen om en så gigantisk moské i Ankara oppstod allerede på 1940-tallet, men byggingen startet først en generasjonsperiode senere.

MARKED: Frukt og grønnsaker, krydder og klær, ting og tang. Det er mye å bruke pengene på uten at du behøver å bruke så mange av dem. De mer eksklusive innkjøpene kan du gjøre i moderne kjøpesentra. Og har du nese for gull, er det nok av sjapper å velge blant.

MUSEUM: Anatoliamuseet gir deg innsikt i flere tusen år gammel sivilisasjon. Her oppstod handelsforbindelse med Mesopotamia. Området var i en periode del av det øst-romerske riket. Her finnes helleristinger og hulemalerier, og greske og romerske mynter.