Veien videre i Afghanistan

LANG VEI: Norske og internasjonale styrker har snart vært ni år i Afghanistan. Til å begynne med opererte de norske styrkene i Kabul-området, men hoveddelen flyttet etter hvert nordover for å hjelpe til med distriktsoppbyggingen og hjelp til aghansk hær og politi. Foto: Per Arne Juvang/FMS

Forholdene kunne vært annerledes dersom internasjonal innsats hadde kommet raskere inn med samordnede tiltak, hevder han som for seks år siden ledet de første norske PRT-offiserene og soldatene i Nord-Afghanistan, oberstløytnant Egil Nordli.
– Støtten tok for lang tid, og politikerne hjemme slo mest om seg med store ord, selv om det ble sendt norske styrker til området og man hadde de beste intensjoner om å støtte en afghansk oppbygging, sier Nordli.
– Det internasjonale samfunnet burde ha levert mer til lokalbefolkningen ute i distriktene og i større grad oppfylt noen av forventningene mange av dem hadde: flere brønner, helsestasjoner og skoler, sier Nordli, som er klar over at det kom i gang flere steder, men synes ikke det var i tilstrekkelig grad.
– Jeg oppfattet også, i den tiden jeg var i Nord-Afghanistan, at politi, rettsvesen og utviklingshjelp bare delvis var på banen fra norsk side. Innsatsen for å utvikle afghanernes egen evne til å gå videre burde også ha kommet i gang raskere. Vi fra vestlige land var heller ikke flinke nok til å lytte lokalt, sier nordmannen.

HJELPENDE HÅND: Norske styrker i Nord-Afghanistan har hele tiden forsøkt å ha god kontakt med lokalbefolkningen. Her takkes en nordmann for brønnboringshjelp utenfor Mazar-e-Sharif i 2006. Arkivfoto: Erling S. Kristiansen

Taliban kom tilbake. Han forteller at de kunne merke allerede høsten 2004 at denne typen innsats var delvis fraværende.
– Hadde vi lykkes bedre, kunne vi kanskje ha påvirket befolkningen i større grad og muligens hindret Taliban i å få fotfeste igjen. Lagene våre skulle blant annet stimulere guvernørene i provinsene til å samarbeide med Kabul. Til det hadde vi med oss – på sivil side –  en slags politisk rådgiver for afghanerne. Men det var vanskelig. Provinsene var autonome – de var vant til å styre seg selv. Måten vi jobbet på, viste seg også å være lite gunstig. Vi var ute ett sted i distriktet for så å dra tilbake til basen vår. Det burde vært etablert flere utposter. I stedet fikk Taliban anledning til nærmest å snike seg tilbake, forteller Nordli, som i dag er militærassistent for generalmajor Robert Mood i FN-styrken UNTSO i Jerusalem.
– I 2004 skulle PRT-ene bare vise et lett militært nærvær – nærmest som politi i gatene. De hadde bare ansvar for egen sikkerhet. Den gangen var det mest kriminelle elementer som opererte i Gohrmach. I dag har situasjonen blitt helt annerledes, og man må regelrett nedkjempe Taliban, sier Nordli.

Ingen tro på exit. For seks år siden var to av fem i nord analfabeter. Mange blant politiet kunne ikke lese. PRT-teamene forsøkte å påvirke dem ved å dele ut radioer, som de kunne lytte til. Nordli forsøker å følge med på det som skjer i dag og mener at han ser mye positivt.
– Men alt tar tid – særlig på politisk side. De militære styrkene er avhengig av andre når målet er bistandsutvikling, demokratisk utvikling og sikkerhetsutvikling, sier han.
Oberstløytnant Nordli tror ikke på en såkalt exit-strategi der det settes en dato.
– Nå må løpet kjøres helt ut, og vi må betale hva det koster. Ennå er det kjerneområder der Taliban klarer å operere, påpeker han, men er klar over at nøkkelen til løsning til dels ligger utenfor Afghanistan. Pakistan er ett stikkord, et annet er tilhengere av ekstrem islam.
– Jeg tror ikke at flere soldater er løsningen, likevel må de store angrepsoperasjonene, som general McChrystal satte i gang, fortsette. Og det som erobres må det holdes fast på.

JAHN RØNNE jr@fofo.no

 Afghanistan

■ Isaf (International Security Assistance Force) ble opprettet
6. desember 2001 etter et vedtak i FNs sikkerhetsråd.
■ Styrken består totalt av 119 500 soldater
fra 46 bidragsland.
■ Norge bidrar med 512 soldater fordelt på
Meymaneh, Mazar-e Sharif og Kabul i til
sammen syv avdelinger.
■ ISAF har i alt 27 «Provincial Reconstruction
Teams» fordelt på fem sektorer (Kabul samt
Nord, Sør, Øst og Vest).

Ordboka
■ PRT = Provincial Reconstrucmtion Team

PRT kan avvikles
– Regjeringen vurderer å avvikle dagens PRT-modell og skille den sivile delen ut til en frittstående enhet, som så skal jobbe opp mot afghanske myndigheter og FN, opplyser forsvarsminister Grete Faremo (bildet).
Hun forklarer at den militære styrken skal konsentrere seg om trening og opplæring:
– Det militære bidraget handler om å lære opp afghanske sikkerhetsstyrker slik at de på sikt kan ta ansvaret for egen sikkerhet, og bistå øvrige myndigheter i å bygge et godt og effektivt styresett. Et sterkere skille mellom militært og sivilt bidrag er helt naturlig – og bidrar til ryddighet.

Leter etter ny løsning
– Situasjonen i Afghani­stan oppfatter jeg som dramatisk, men ikke på grunn av det som skjer akkurat nå, sier direktør Kristian Berg Harpviken (bildet) ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo, Prio.
– Dramatikken ligger i at Vesten nå har innsett at strategien i Afghanistan har vært mislykket. Derfor letes det intenst etter alternativer. Øverst på listen står politisk tilnærming. Det har vært noe kontakt med Taliban, men det har i beste fall vært et forsøk på å skape tillit. Det er langt frem, sier Harpviken, som oppfatter når han er i USA at der har de ikke klart for seg hva en politisk løsning innebærer.
Spørsmålene han mener må besvares er: Hvem skal de snakke med, hvor går smertegrensen for det internasjonale samfunnet og hvilken rolle skal det internasjonale spille?
– Vi har jo ikke lykkes militært, men å avlyse det militære engasjementet før vi har noe annet å sette inn, det kan vi ikke. Nå gjelder det å berge tilliten og troverdigheten hos lokalbefolkningen. Det internasjonale militære nærværet har rett og slett vært en sikkerhetstrussel. Politisk har man heller ikke lykkes. Kandidater til å være med og styre Afghanistan har også manglet troverdighet, mener Prio-direktøren.

Optimist – tross alt
Oberst Knut Fredheim (bildet) avsluttet nylig sitt oppdrag som sjef for den 14. norske PRT-en i Afghani­stan. Han mener det tross alt er grunn til optimisme.
– Vår afghanske tolk, som selv er fra området, kunne fortelle meg at situasjonen i Meymaneh aldri har vært så god som i dag. Der har de frisk frukt og nok mat. Nordmennene som reiser rundt i området har det samme inntrykket så lenge de holder seg til den asfalterte «Ringveien», sier Fredheim.
– Den militære delen av det Nato/Isaf skal gjøre i Afghanistan tror jeg kan håndteres, men det har liten verdi dersom de andre tingene ikke kommer på plass – demokratibygging og myndighetenes egen kontroll.
– Jeg sitter med følelsen av at det tidligere ikke ble tenkt tilstrekkelig langsiktig. Distriktene må ta ansvar selv. I Faryab har de nå en 18 måneders plan.
– Det Taliban som vi kjemper mot i Faryab-provinsen består av kanskje 400-500 «fightere».  Den harde kjernen teller 20 til 25 personer. Resten er rekruttert lokalt. Det er gjerne menn uten arbeid som blir truet eller betalt for å delta, og noen er med på grunn av spenningen. I Gohrmach er det spesielt en rekke ungdommer som skaper problemer. Mottiltaket er å motivere befolkningen. For eksempel får de som deltar i arbeidet med brønner og vannledninger, kontant betaling for innsatsen, forteller Fredheim.
Han forklarer at Taliban kommer til kort når det internasjonale samfunnet gjør mer enn bare militær innsats.
– Folk vil ha veier og skoler. Taliban tilbyr ingenting.