Veteranmøtet

 

VETERANER: Soldater under fremrykkning under 2. verdenskrig. Arkivfoto: Per G. Jonson

Bakgrunn. 4. september 1944 hadde britiske styrker frigjort Antwerpen, men de store havneanleggene var verdiløse så lenge tyskerne kontrollerte innseilingen. De allierte måtte få tilgang til havnen slik at livsviktige forsyninger til felttoget mot Berlin kunne landsettes.
For å klare dette, går 1. november i 1944 en stor alliert landgangsstyrke i land på øya Walcheren i Neder­land. Sam­men med styrker fra Canada, England og Belgia deltar et kompani med norske «commandos». Etter to år med spesialtrening skal de nå vise om de vil bestå den store ildprøven. Tyskerne hadde bygget omfattende festningsanlegg for å beskytte den strategisk viktige innseilingen. Til tross for store tap klarer de allierte å få fast grunn under beina og med stor innsatsvilje blir den ene tyske stillingen etter den ­andre erobret. Det norske kompaniet gikk i land i Westkappele, og sammen med engelske og belgiske spesialstyrker kjempet de seg nordover. Før mørket senket seg over Walcheren hadde de nådd frem til den lille byen Domburg. 

FØRSTE MØTE: Norske commandosoldater rykker frem på dikene 1. november 1944. (Bildet i svart/ hvit) – 65 år senere – møtes fire norske veteraner, to piloter og to commandos for første gang på de samme dikene, fra venstre Egil G.H. Torjusen, Odd Flood Solvang, Rolf Per Solem og Kaare Robertsen. Alle bilder: ERLING EIKLI

– Takk for god støtte! Uten dere der oppe hadde nok tapene vært større, sier Rolf Per Solem og Kaare Robertsen til de to norske Spitfire-veteranene Odd Flood Solvang og Egil Torjusen.
Ved stranden på den nederlandske øya Walcheren står fire veteraner – to kommandosoldater og to spitfirepiloter fra den norske 331-skvadronen. Bare noen steinkast unna er det reist tre minnesmerker til minne om innsatsen til de engelske, belgiske og norske soldatene som mistet livet i de harde kampene mot tyskerne.
– De første dagene var det så dårlig vær at vi ikke kunne gå på vingene, minnes Solvang og Torjusen.
– Men da dere kom, ja da kom dere godt, forsikrer Solem. Han legger ikke skjul på at det er en stor opplevelse å få hilse på de to jagerpilotene.
– Det hadde nok ikke gått så bra uten luftstøtten dere ga oss. Vi ble hele tiden utsatt for ild fra de tyske forsvarsstillingene og snikskyttere. Her i Domburg hadde vi problemer med en som hadde plassert seg i toppen av et høyt solid vanntårn, forteller de to norske kommandoveteranene, og peker opp mot tårnet som fortsatt er et landemerke i utkanten av byen.

Flere markeringer. Det er Forsvarets forums veteranprogram «Veteran 2009» som har brakt de fire veteranene sammen. Sammen med to spesialsoldater fra Forsvarets spesialkommando og fire vernepliktige deltok de ved markeringer i Nederland.
Den første fant sted på torget i Middelburg. Sammen med den norske forsvarsattacheen i Nederland, kommandørkaptein Tore Andersson, la soldatene Eirik Myhre Sjurseth og Thomas Alexander Bjerkelien Hauge ned krans foran det som en gang var det tyske hovedkvarteret.
Spoler vi 65 år tilbake, spilte en norsk løytnant en sentral rolle da den tyske generalen Daser overga seg til de allierte.

FOTOMINNE: Korporal Eirik Myhre Sjurseth for­eviger den norske minneplaten som ble avduket på monumentet i Kapelsche Veer.

Måtte bli oberst. Løytnant Johan Goldfarb, mest kjent som avistegneren Pedro i VG, tjenestegjorde ved en engelsk avdeling. De allierte hadde gjort flere forsøk på å ta Middelburg. Her hadde tyskerne sitt hovedkvarter og rundt 2000 soldater. 5 november gjorde en liten styrke et nytt forsøk. Rundt 100 mann fordelt på noen pansrede personellkjøretøy av typen Buffalo klarte og komme seg inn i byen. Den lille styrken, ledet av major Hugh Johnston, var spent på mottakelsen de ville få. På torget foran byens rådhus strømmet noen tyskere frem for å overgi seg. Major Johnston startet organiseringen av dem. Kaptein Jones og løytnant «Pedro» ble sendt for å rekognosere hvor det tyske hovedkvarteret var lokalisert. Dersom det ble etablert kontakt skulle den norske løytnanten være tolk.
Det gikk ikke bedre enn at de havnet på dørstokken til den tyske generalen. De to offiserene fikk i stand et møte med general Daser som ble forklart at han var omringet av en overtallig styrke, og at han nå måtte kapitulere. Daser leverte fra seg sin pistol, men sa at han ikke ville overgi seg til en løytnant. I full fart fikk man kontakt med major Johnston på torget noen kvartaler unna. Majoren laget et par oberstdistinksjoner og «forfremmet» seg selv for å tilfredsstille generalen. Da «oberst» Johnston ankom, kapitulerte generalen.
Ni nordmenn mistet livet i kampene for å åpne adkomsten til den livsviktige havnen Antwerpen. Ved Kapelsche Veer var det harde tref­ninger og fire nordmenn mistet livet her. For å minnes den norske innsatsen besluttet kommunestyret at skulle settes inn en norsk minneplate på det store minnesmerket ved Kapelsche Veer. Platen ble avduket av veteranen Rolf Per Solem. To spesialsoldater fra Forsvarets spesialkommando stod æresvakt, og den norske ambassadøren i Neder­land, Eva Bugge, ordfører Jan de Geus i Waal­wijk og veteran Kaare Robert­sen la ned kranser på minnesmerket. Mange hadde møtt frem for å være med på markeringen.

«SPESIAL» FLAGGVAKT: Med to spesialsoldater som flaggvakt og deltagerne i Veteran 2009 som æresvakt la Torgrim Melby og Rolf Per Solem, sammen med en nederlansk skoleungdom, krans på det norske monumentet.

Dramatisk landing. Tilbake på standen ved Domburg mimrer de fire veteranene om sine opplevelser og deler mer enn gjerne sine erfaringer med resten av reisefølget.
– Jeg husker at flyet mitt ble truffet her på Walcheren, forteller Odd Flood Solvang, og fortsetter:
– Jeg hørte et høyt smell, og jeg var sikker på at det var slutten, men flyet holdt seg på vingene. Det tyske luftvernet var i perioder så kraftig at det var nesten som å kjøre bil i snøstorm om natten. Da jeg kom tilbake til basen, fløy jeg en runde uten at noen kunne se at noe var galt. At ting ikke var som det skulle være, oppdaget jeg med en gang jeg satte hjulene på bakken. Flyet skjente ut til siden og tippet rundt, og jeg ble hengende på hode i cockpiten. Mannskapene som strømmet til, var sikker på at jeg hadde omkommet, men til alt hell skadet jeg bare knærne som en følge av rundkastet, minnes Solvang.
Den lille gruppen rusler langs stranden og opp mot høyden hvor minnesmerkene står for å ta et gruppebilde. Tankene går tilbake til seremonien dagen i forvegen. Sammen med engelske og belgiske veteraner ble de dramatiske hendingene nok en gang minnet og falne kamerater hedret.
– Vi glemmer dem aldri. At vi skulle få oppleve dette sammen med unge vernepliktige, gjør meg svært takk­nemlig – helt fantastisk. Det er også rørende å se hvordan nederlanske skoleelever er med på å bevare minnet av det som skjedde. Ikke bare deltar de i seremoniene, men de har også adoptert minnesmerket og sørger for at det alltid ser pent og velstelt ut, sier Solem.

PÅ MUSEUM I: Vetereanene Kaare Robertsen og Rolf Per Solem, forklarer Torgrim Melby (fra v.) og forsvarsattache kommandørkaptein Tore Anders­son (til h.) hva som skjedde for 65 år siden.

Roser innsatsen. – Et minne for livet, oppsummerer Simen Andreas Kjærnsli, og legger til:
– Møtet med to norske kommandosoldater som i en alder av 17 år reiser til England for å fortsette kampen mot de tyske okkupantene, gjør inntrykk. Denne turen har også gjort noe med min forståelse og forholdet til de soldatene som i dag deltar i internasjonale operasjoner. Jeg synes det er flott at Forsvaret på denne måten husker og hedrer våre veteraner. Det har de fortjent.

ERLING EIKLI ee@fofo.no

 

DELTOK: Både vernepliktige og veteraner deltok i Walcheren.

Deltagere på Veteran 2009 i Walcheren

5 Troop, No. 10 Interallied Commando (Norway):
■ Kaare Robertsen (86)
■ Rolf Per Solem (86)
331 Sqvadron:
■ Odd Flood Solvang (89)
■ Egil G.H. Torjusen (89)
Fire vernepliktige:
■ Torgrim Melby (23), Setermoen.
■ Simen Andreas Kjærnsli (19), Setermoen.
■ Korporal Eirik Myhre Sjurseth (21), Rygge.
■ UM Thomas Alexander Bjerkelien Hauge (20), Haakonsvern
■ To soldater fra Forsvarets ­spesialkommando, Rena.