Vingenes herre

Fire flykropper flakser faretruende på toppen av bokskapet til statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet. På veggen har han sannelig latt seg avfotografere i full pilotuniform ved siden av et jagerfly av merket Gripen.
– Jeg har akkurat landet etter et fire dager langt besøk i New York, har ikke rukket å spise, og om tre kvarter skal jeg av gårde på militærøvelse. 
Han måler oss med sitt tidsforskjøvne stenansikt idet en baguette mellomlander på skrivebordet. En ukjent kvinnelig lyttestasjon rigger seg til med notatblokk mellom oss.
– Er det noe med at Gahr Støre vil du skal forlate Norge for godt?
– Det er riktig at Gahr Støre har fremmet meg som Norges kandidat til en visegeneralsekretærstilling i FN. Det er slett ikke sikkert jeg får jobben, og uansett vil det ikke være for godt. Norge har satset mye på å revitalisere nedrustningsfeltet. Dette kan være interessant å følge opp. 
– Har man vektlagt din erfaring når det gjelder å nedruste Norge?
– Neppe. Jeg har stort sett bidratt til en opprustning av Norge. Det er ingen motsetning. Nedrustning i FN går ikke ut på at landene skal nedlegge sine forsvar. Det handler om slike ting som våpenbegrensninger, regelverk og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. Også her i departementet arbeides det aktivt med dette.
– De fleste kriger viser seg å være foranlediget av nedrustning.
– I historisk sammenheng har det nok vært slik ved en del anledninger. Poenget er at vår tids krigføring i liten grad foregår mellom stater. Logikken som gjaldt før har ikke lenger gyldighet. De fleste kriger er nå borgerkriger eller kriger hvor den ene parten er stat og den andre ikke. Det internasjonale samfunn har lykkes ganske effektivt med å innføre kjøreregler som hindrer de krigene vi ellers ville hatt, men vi har ikke et apparat som er godt nok til å hindre de krigene som likevel finnes. De er så å si utenfor rekkevidde av det multilaterale systemet i sin klassiske form.

Barth Eide er sin egen lydmur når han setter snakketøyet i sving. Nå prater han seg støl om track record når det gjelder sykliske krigføringer. På bordet står en døende orkidé.
– Du forlater Norge oftere enn de fleste. Opplever du deg selv som en klimatrussel?
– Jeg bidrar nok mer enn gjennomsnittet til global oppvarming. Får håpe det kommer noe annet godt ut av det jeg gjør, som kan oppveie. 
– Det fortelles at indianere iblant blir sittende på flyplassen i påvente av at sjelen skal komme etter. Har du det slik?
– Nei, jeg synes på en måte at jeg er «hjemme» uansett hvor jeg befinner meg. Men det må innrømmes at familien ikke synes jeg er nok hjemme. Poenget er at jeg har samme engasjementet enten jeg er i Kongo, New York eller Norge. Jeg forlater ikke temaene. Jobben er for min del en hobby.
– Betyr det at du regner familien som arbeid?
– Nei. Saken er at det jeg interesserer meg for faglig og politisk, er det samme som jeg jobber med. Det gjelder enten jeg er i UD, på NUPI, i FN eller her. Utover det blir det familieliv med våre tre relativt små barn. Det er ikke vanskelig å få tiden til å gå.
– Hvordan arter en drømmedag seg for Barth Eide?
– En drømmedag er en rolig dag på kontoret, hvor jeg får gått gjennom en del av de sakene som ligger og venter. Og hva indianere og flyplasser angår: Det er sikkert mulig å reise seg sjelløs, men jeg opplever ikke at jeg har vært på nippet.
– Du har uttalt at vi må ha flere indianere og færre høvdinger.
– Det handler om Forsvarets sammensetning etter overgangen til innsatsforsvar. Vi hadde et mobliseringsforsvar bestående av indianere. Det vil si alle som venta på innkalling. Høvdingene var de som jobbet i Forsvaret. Da man tok vekk indianerne, ble det bare høvdinger igjen. Og du får ikke gjort noe med bare høvdinger. Følgelig arbeider vi nå for å gjøre Forsvaret mindre topptungt.
– En ulempe med å engasjere Norge i angrepskriger er vel at det blir færre igjen til å forsvare vårt eget land.
– Fra vår side var vi villige til å være med på angrepet i Afghanistan, men vi ble ikke spurt fordi USA ønsket å gjøre det alene. Nå deltar vi i stabiliseringen av Afghanistan, som er en FN-operasjon delegert til Nato. Irak-krigen trakk vi oss ut av da den nåværende regjering overtok. Vi har vært kritiske både til selve krigen og utviklingen etterpå. Vårt mål er et omfattende militært engasjement ute, men med solid folkerettslig forankring. Økte ambisjoner ute fører til at særlig Hærens volum må økes, siden det ideelt sett bør være fire-fem ganger så mange hjemme som ute til enhver tid. Ved at vi legger det meste til Nord-Norge, får vi økt nærvær i nordområdene, samtidig som vi styrker aktiviteten utenlands. Det er et skjebnefellesskap mellom Målselv og Mazar-e-Sharif. Hvis vi bare konsentrerte kreftene om eget territorium, ville vi være et av verdens rikeste og mest selvgode land. Vi har vunnet i lotto hver uke gjennom 30 år på grunn ressursene i havet. Da sømmer det seg ikke å fortelle verden at vi har nok med oss selv. Langt mindre bemidlede land enn oss stiller opp utenlands i betydelig grad. Det er faktisk ofte land fra den tredje verden som stiller opp mest.



Den magre sosialdemokraten har ikke spist siden i går, men like fullt blir baguetten liggende urørt ved hans side. Nødig vil han fotograferes med mat i munnen, og dessuten strømmer ordene så stritt ut av ham at det knapt er rom til åndedrag. Gadd vite hvordan det var å dele sovesal med gasten Barth Eide på KNM Harald Haarfagre i sin tid. Tidlig ble han da også overført til Sjøheimevernet, hvor han fikk pokal som skarpskytter. Visstnok den eneste pokalen han har fått for fysiske prestasjoner her i livet.
– Det viser seg at norske soldater dreper folk ute i verden uten at noen får vite om det.
– Noen ganger er det riktig å bruke militærmakt for å hindre et større onde. I Kosovo brukte man rettet ild mot en mobb som var ute for å lynsje en liten serbisk gruppe. Jeg mener at det bør være offentlighet om slike hendelser. De historiene som er kommet opp fra nyere tid har, så langt vi kan se, vært klart innenfor engasjementsreglene.

Barth Eide justerer sine stålbriller. Han regner ikke seg selv som svaksynt. Forklarer at det bare handler om bittelitegrann astigmatisme. Vanskelig herunder å forhindre at blikket trekkes mot den pilotkledde statssekretær på veggen, like over den svære dataskjermen.
– Jeg hadde akkurat fløyet dette flyet, av typen Gripen, da bildet ble tatt. Ettersom det er mitt ansvar å lede anskaffelsen av nye kampfly, har jeg arbeidet mye med den saken. Vi overtok et løp hvor det kunne synes som om beslutningen var tatt på forhånd. Dette var vi opptatt av å komme oss ut av, og det har vi klart. Vi blir tutet ørene fulle av påstander og argumenter fra de aktuelle konkurrenter. Slik sett har det vært en verdifull erfaring å prøve de ulike flytypene.
– Men du er da ikke jagerflyver!
– Det er en annen pilot med opp i luften. I virkeligheten er det mye enklere å fly jagerfly enn du tror, men det har jeg lovet ikke å fortelle. Pilotene vil nødig at det skal bli kjent. Det er faktisk ganske lett, hvis du lærer det som er basic, og jeg har brukt en god del tid i simulator. De moderne flyene er slik at du ikke får lov av flyet til å gjøre noe spesielt gærent når du først er oppe i lufta. I gamle dager kunne en feilmanøver få flyene i spinn. Slik er det ikke lenger. Da overtar datamaskinene. Flyene er idiotsikre.

På veggen har han også latt innramme et Eurofighter-sertifikat, side om side med portrettbildene av hans tre barn – og et bryllupsbilde som synes å være skutt på Vestbredden.
– Bildet er tatt på en sandstrand ved Sitges utenfor Barcelona, der bryllupet fant sted. Min kone er spansk. Jeg valgte å studere et år i Barcelona fordi jeg hadde møtt henne. Det var veldig nyttig å lære sør-europeisk statsvitenskap. Den adskiller seg fra den amerikanske som man stort sett praktiserer i Norge. Vi tilbringer faktisk hver påske, sommer og jul i Sitges, hvor vi disponerer en leilighet i gamlebyen. Barna taler følgelig flytende spansk.
Hva interessen for internasjonale forhold angår, må den forhenværende leder av internasjonal avdeling ved Norsk utenrikspolitisk institutt formodes å være arvelig belystet.
– Begge mine foreldre jobbet mye med internasjonale forhold. De har vært forskere, jobbet i FN og deltatt i komitéarbeid. Far har som jurist arbeidet med menneskerettigheter og rustningskontroll. Mor er ernæringsfysiolog og har jobbet med dette internasjonalt. Det er klart de har påvirket mine interesser i livet.
– Hadde de en dypere mening med å sette deg til verden første mai?
– Det vil jeg absolutt tro. Men de har aldri vært partipolitisk aktive.
– Har du noen gang vært arbeider?
– Vi er alle sosialdemokrater, holdt jeg på å si. Jeg har svettet i ulike sommerjobber, men det er ikke noe jeg føler behov for å skryte av.
– Noen har ment at Arbeiderpartiet burde gjøre som avisen og kalle seg Dagspartiet.
– Det er i så fall et dårlig forslag. En gang ble det foreslått at Arbeiderpartiet skulle skifte navn til Norges Sosialdemokratiske Arbeiderparti. Det gikk bra inntil noen oppdaget at forkortelsen ville bli NSDAP. Og det er jo blitt brukt før.

Den tidligere generalsekretær i Europabevegelsen tillater seg å humre et halvt sekund, før verdensalvoret på ny senker seg i hans mørke blikk. Tross alt er han visepresident i Party of European Socialists, gjerne omtalt som PES.
– Den sosialdemokratiske bevegelsen har hatt som visjon på demokratisk vis å ta kontroll over institusjonene i staten og gjøre dem til nytte for alle. Visjonene i dette århundret er å gjenta dette på internasjonalt plan.
– Noen synes det er lugubert å blande politikk og forskning slik du gjør.
– Det er naturligvis lettere å gå fra upartisk til partisk enn omvendt. Dette tenkte jeg mye på da jeg gikk tilbake til NUPI etter perioden som statssekretær i UD. Jeg avstod derfor fra å delta i ordskifter om norske veivalg. Det vesentlige må være at premissene er klare. Forskning er tross alt et håndverk. Men jeg underskriver aldri politiske opprop som forsker. Da utnytter man sin vitenskapelige status politisk. Generelt tror jeg det er gunstig med mobilitet i rollene. I USA har man gode erfaringer med dette.
Med sitt kvikke hode, sitt veldige nettverk og tilpasningsdyktige karakter, er Barth Eide på det nærmeste skreddersydd for den internasjonale makteliten. I 2003 ble han formelt utropt til Global Leader of Tomorrow av World Economic Forum.
– Det er en utmerkelse som jeg ble meget beæret over å få. 
Han plukker diplomet ned fra veggen og lar meg studere det.
– Pleier de å overta verden, de som får denne?
– Ikke overta verden, men det er flere tidligere mottagere som har gjort seg bemerket. Så som Tony Blair. Diplomet er ikke en påstand om at du blir leder i snever forstand. Det er mer en uvitenskapelig synsing om hvem som utmerker seg i global sammenheng og som er under 40 år. Jeg klarte akkurat å få den i tide. Det er morsomt å oppleve World Economic Forum. Et unikt møtested som er svært annerledes enn man kanskje skulle tro. Forumet består av den globale økonomiske og politiske eliten. Men med en gang du er innenfor døra, er alle like. Det råder nærmest kommunisme på innsiden av World Economic Forum. Alle står i samme køen, enten du er president eller sekretær. Ja, ja, det er kanskje unntak for noen, så som den amerikanske presidenten. 
– Blir det fort allsang?
– Det blir i hvert fall dans og mye uformell omgang. Blant annet er det slipsforbud. Hvis du går inn i World Economic Forum med slips, må du betale en bot som går til Unicef. Men det er ingen som går inn med slips.

Vår besøkelsestid er på hell. Utenfor står en bil og venter på morgendagens globale leder. En gang i tiden hadde han båt, men det ble aldri tid til å bruke den.
– Har du forbedret verden?
– Jeg tror i hvert fall ikke at jeg har gjort den noe verre. Arbeidet jeg gjorde i FN førte til betydelige endringer med tanke på hvordan man møter konkrete operasjoner i felt. Det tror jeg har gjort verden litt bedre. Ikke fordi jeg var spesielt genial, men fordi jeg var med på å fange opp tidsånden. Som mellommann mellom politikk og byråkrati, er noe av min jobb å se det store i det små. Jeg er en praktiker også i det private. Jeg fikser bilen hvis det er noe. Du ble overrasket nå. Det ser jeg på deg. Noe av grunnen til at jeg liker meg spesielt godt i Forsvarsdepartementet, er dette med at «the devil lives in the details». Jeg er like mye med på de strategiske perspektivene som jeg var i UD, men der stoppet det et stykke ned. Her har vi hele ansvarskjeden, helt ned til spørsmålet om det kommer frem batterier til feltradioen i tide. Da ser du tydelig hvilke konsekvenser beslutninger har. Det er nesten umulig å forklare hvor morsomt det er.
Han forsøker heller ikke å gjøre det. Forsvarssjefen står utenfor og tripper. Barth Eide preller av seg dress og slips, slenger en sort ryggsekk over skulderen og strener av gårde til militærøvelsen Cold Response – med baguetten i anleggstilling.

NIELS CHR. GEELMUYDEN
Foto: ARNE FLAATEN

Navn:
Espen Barth Eide
Født: 1. mai 1964
Sivil status: Gift,
og har tre sønner på fire, syv og tolv år.
Stilling: Statssekretær i Forsvarsdepartementet

MILEPÆLER
10 ÅR: Lykkelige år på Vinderen skole – og opplevelsesrike reiser til blant annet India og Afrika med familien.
20 ÅR: Aktiv AUF-politiker og statsvitenskapstudent på Blindern. Studentenes representant. Kjøpte min første bil, en eldgammel BMW som var utrolig kul de gangene jeg fikk den til å gå. 
30 ÅR: Nygift og nyetablert. Ivrig deltaker i debatten fram mot folkeavstemningen om EU. Reiste land og strand rundt for ja-siden. Gikk fra Europabevegelsen til  NUPI.
40 ÅR: Nok en gang på NUPI etter årene som statssekretær i UD. Seniorkonsulent i FN for «integrerte operasjoner». Mange feltbesøk til noen av verdens konfliktområder.